Bokelskere.no

Beklager, men dette er en veldig dårlig bok. Jeg beholder den i bokhylla som min definisjon på terningkast én.

Behold den, Martin, men føy til enda en begrunnelse: "De beste blant oss" handler om Norges akademia, og som flere har vist til kan du føye til "Meyers lidenskap" av Langeland: Jeg vil føye til enda en bok om Norges akademia, nemlig Dag Solstad bok om professor Andersen som mange av oss vil huske slettes ikke ble en varsler, selv om han hadde all mulig anledning til å bli det. Ta også med Solstads essay som han lot trykke i Aftenposten angående samme tema, der han gir til beste en totalt intetsigende disputas, men med akademias aller fineste og gamle ritualer som pynt; der Solstad etterhvert spør om hva som skjer. Disse tre bidragene utgjør en kontekst som enhver leser kan ha glede av, som vil vite ett og annet om hvorfor professor Andersen er som han er, professor Edith Rinkel, professor Meyer.

Det man slipper er jo en litt meningsløs disputt om hvem som er best av Uri eller Langeland, eller om begge i grunnen er nokså kjedelige? Og Norges akademia angår oss. Og hvor tøft det kan være for en akademiker viser kanskje diskusjonene omkring Shakespeare, der professorer kan komme til å forsvare livslange studier - og karrierer, mot unge, amatører til og med, som påstår at gode gamle Shax kun var en staffasje. Brutaliteten i motargumentasjon, og hvor lite vitenskapelige de kan være, kan være lærdom for oss alle - i eller utenfor akademia.

Nåvel. Hovedsaklig kritiserer jeg boka fordi den var langtrukket, forutsigbar og oppbygget med (ufattelig) kjedelige og amatørmessige beskrivelser. Dersom disse karakterene var gode beskrivelser på professorer (forøvrig ikke min erfaring med professorer) arter og utvikler seg....da er jeg pokker så glad for at jeg tok min utdannelse og kom meg inn i arbeidslivet. Oi, fytti. Nå kom jeg på hvor irriterende teoretisk hypotese Edith jobber mot i boken: Tanken at man kan beskrive alle språks grunnstener med samme matematiske beskrivelser (var det ikke noe slikt?). Boken er altså skrevet med tanken om at leseren ikke er i besittelse av et fnugg av matematisk kunnskap. Forfatteren kunne knapt lurt et barn med dette konseptet. Takk for ingenting.

La meg si med en gang at jeg støtter din kritikk av Uri. Jeg synes vel Langeland kommer heldigere fra det. Tanken min er at Solstad har faretruende rett når han lar sin professor Andersen ikke gjøre en dritt når virkeligheten innehenter ham - og at trekløveret Rinkel, Meyer og Andersen forteller om et akdemia i ytterste nød. Og der kan kanskje lesningen ha gitt oss noe tilbake: En skepsis over hele fjøla!

Etter hva jeg har hørt om boka (den står på skal-lese-lista) er den kanskje litt nisjepreget - de som har erfaring fra et universitetsmiljø har mer glede av den. Kanskje særlig fra UiO?

Jeg jobber i akademia, men gjenkjennelsen var ikke stor da jeg leste den.

Jeg synes den var underholdende, og anbefaler den gjerne som underholdning, den er slettes ikke dårlig skrevet, men heller ikke som mer enn det.

Jo, den er dårlig skrevet. Regel nummer 1: Funksjon. Alt du skriver, skal ha en hensikt, bygge opp under handlingen. Uri beskriver vegger, klær, gressplener og masse annet dill som ikke har noe med saken å gjøre. Klipperen burde fått brukt saksa mye mer.

Det har du nok rett i, det hjelper å kunne kjenne seg igjen i personene og miljøet. Tror imidlertid ikke det er nødvendig med å ha gått på UiO, jeg gikk på UMB - og digget boken :)

Jeg syntes også den var gørr. Francis Meyer er mye bedre, dog ikke superbra den heller. Synes jeg.

Jeg likte den godt. Tvisty og lett fornøyelig.

Helt enig - synes den var veldig artig.

Les heller H.Langelands Francis Meyers Lidenskap, fra samme miljø...mye mer interessant

Helt enig med RandiA. Francis Meyers Lidenskap er både bedre skrevet og har mye mere driv!

Jeg blir litt nysgjerrig her... Hvilke aspekt ved historien eller beskrivelsene var aritge i De Beste blandt oss? Eller, la meg stille spørsmålet annerledes: hvilke andre bøker er ikke bedre enn denne, og inneholder de samme vittigheter og beskrivelser som denne bare enda bedre? Denne slo meg rett og slett som en skolestil, en veldig, veldig, veldig lang og forutsigbar skolestil....

Det finnes sikkert bøker med samme tematikk og vittigheter - bedre enn denne - med det forandrer ikke ikke opplevelsen. (Viser til blogginnlegg for en litt mer detaljert fornøyelsesrapport :-))

(Meyer sin har jeg ikke lest)

Lenge siden du skrev blogginnlegget, men jeg leste det nå i kveld. Du skriver at du IKKE liker overaktive innblandende fortellere.

Jeg var på et skrivekurs i kveld, og der ble denne boken trukket fram som et kroneksempel på nettopp dette, med et par illustrerende avsnitt opplest. Jeg er hjertens enig i at partiene der fortelleren blander seg inn fungerte særdeles dårlig, og generelt er en uting. Det blir spesielt ille av at boka er skrevet i nåtid, da blir avbruddene i handlingen enda mer brutale.

Artig at gamle blogginnlegg også blir lest. Jeg er fortsatt like irritert på fenomenet, og det dukker stadig opp. En ting som er enda verre, nå som jeg først har begynt på kjepphestene: Forfattere som skriver seg inn i sin egen fiksjon, enten som karakter eller et nærvær i teksten. I den boka jeg leser nå, hvor hovedpersonen vurderer å lese ei bok av forfatteren. Arghh,,

Skrivekurs høres forresten spennende ut.

He-he, mye det går an å ergre seg over. Selv hadde jeg en litt motsatt erfaring for litt tid siden. I den nye Knut Gribb-boka har noen av karakterene en lesesirkel. Og noen av bøkene de leste fikk jeg selv lyst til å lese, og har kost meg med etterpå.

For meg så var det et veldig gjenkjennelig universitetsmiljø som gjorde susen - karakterene var direkte overførbare til professorer/stipendiater som jeg var borti i mitt studie (som ikke har noe med lingvistikk å gjøre vel og merke). Begynner å bli en stund siden jeg leste boken, så husker ikke alle aspekter og detaljer - annet enn at jeg storkoste meg da jeg leste den!