Inderen Willie er fortsatt på jakt etter å finne et "hjemme" i denne historien, som er fortsettelsen til Et halvt liv. Han forlot et ekteskap i Afrika, dro til Berlin, og tilbringer i denne boka tid i geriljakrig i den indiske bushen, i London, til sengs med en god venns kone eller en kvinne fra arbeiderklassen han innerst inne ser ut til å forakte. Det er i det hele tatt mye menneskeforakt, og kvinneforakt spesielt, i denne boka.

Historien fra geriljaen er tankevekkende og inneholder refleksjoner som da den fattige bonden sier til den maoistiske middelklasserevolusjonære:

Å drepe en godseier sa han, og ga meg litt av sin egen visdom i bytte for teoriene mine, vil være som å drepe gåsa som la gullegget

Eller hvordan Willie reflekterer over at han rasjonaliserer andres oppførsel i sine egne tankerekker. Kanskje kan det tolkes som en overlevelsestaktikk, eller at menneskets psyke virker slik at vi sløves eller normaliserer ekstremiteter om vi utsettes for dem over tid, uten at dette sies i boka. Et sted sier ihvertfall Willie:

Jeg anstrenger meg slik for å forstå andre at jeg mister kontakten med meg selv

I bokas avslutning sies det at det er galt å tro på en ideell verden. Dette postulatet er etter min mening karakteristisk for moralen i hele historien, både hva angår religion, politikk og forholdet i mellom enkeltmennesker.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Mads Leonard HolvikAneSiw ThorbjørnsenIngeborg GKirsten LundHeidi Nicoline ErtnæsHildaJulie StensethTor Arne DahlPer Åge SerigstadPiippokattaAmanda AGrete AastorpBente NogvaBenedikteLisbeth Marie UvaagTone HTurid KjendlieLeseberta_23DemeterStine AskeMaikenHilde VrangsagenHarald KHege H.Christoffer SmedaasHanne Kvernmo RyeJarmo LarsenLinda RastennefertitiEllen E. MartolRoger MartinsenTor-Arne JensenMargrethe  HaugenTove AlmaMcHempettStian AxdalEgil StangelandVivian M.Prunella