Bokelskere.no

En god idé til liste! Hvis jeg kan hive inn noen ridderromaner fra gammelt av vil jeg gjerne nevne Parzival av Wolfram Eschenbach, Sir Gawain and the Green Knight (visstnok én av Tolkiens favoritter), Tirant lo Blanch av Joanot Martorell (hvis jeg husker riktig er denne blant de som omtales varmest i Don Quijote), Orlando Furioso av Ludovico Ariosto og Gralsfortellingen av Chrétien de Troyes. Jeg har ikke lest disse selv, men de skal være blant de betydeligste innen sjangeren; de var navn som dukket opp da jeg for en tid tilbake virkelig brant for riddere og middelalderen, det gjør jeg forøvrig ennå - ja, hvordan kan man ikke gjøre det? Tristan og Isolde bør heller ikke glemmes! Kanskje også Nibelungenlied og Beowulf. Håper dette kan være til hjelp!

Mange takk for gode anbefalinger, her var det jo bare flotte forslag!

Jeg er glad for at du nevner Parzival og Gralsfortellingen. Disse har jeg jo kommet over i noe faglitteratur, men jeg har følt meg mer usikker på disse enn på for eksempel Sir Thomas Malory. Sir Gawain and the Green Knight blir nok en av de første eldre tekstene jeg leser, det jeg allerede har lest av den er jo aldeles glimrende! Tolkien står vel også bak en oversettelse til moderne engelsk, så her kan det kanskje være interessant å lese i alle fall et par forskjellige utgaver etter hvert.

Tirant lo Blanch og Orlando Furioso må jeg ærlig innrømme at er nye for meg, men særlig sistnevnte ser enormt spennende ut. Nibelungenlied kjenner jeg naturligvis til, og det er vel også noe man bør forsøke å få lest på et eller annet tidspunkt.

Tristan og Isolde dukker opp flere steder her, blant annet i Le Morte d'Arthur og Idylls of the King, men her bør man kanskje gå helt tilbake til Gottfried von Strassburg, Béroul og de gjenværende fragmentene etter Thomas av Britannia. Har du kanskje lest noe av disse selv?

Beowulf burde vært på listen fra starten av, men den har jeg altså fullstendig glemt. Den er jo midt i blinken på alle vis.

Jeg må først begynne med å gi deg et kompliment og si at du overrasker meg, hvor interessert du åpenbart er i dette emnet (noe som jo både er uvanlig og beundringsverdig!). Derimot må nok jeg dessverre skuffe deg og si at det bare er Bédiers versjon av Tristan og Isolde jeg har lest; hvor tro den er til legenden og de andre skriftene vet jeg ikke, men jeg koste meg ihvertfall gløgg med den. Hvis det finnes flere enn én norsk oversettelse bør man vel velge den gamleste, nåh, det mener iallefall jeg, det blir på sett og vis det eneste riktige, jo gamlere jo bedre. Hehe, riddere skal vel ikke tale radikalt bokmål? og gammelmodig norsk har en egen stemning over seg.

Hvis jeg kan gi deg to andre anbefalinger (ikke til listen, men til ditt eget prosjekt, eventuelt til inspirasjon)? Tristan und Isolde og Parsival av Wagner. Min tysk er veldig begrenset så jeg forstår egentlig ikke hva de beljer om, men musikken er likevel noe av det skjønneste jeg kjenner til. Man føler seg oppløftet. Kanskje har du allerede hørt noe av det?

Kanskje er det uvanlig å interessere seg for slikt, men når man har en lidenskap for fantastisk litteratur, kan man vel lure på hvordan det går an å ikke interessere seg for det. Når man har vokst opp med bøker av folk som Tolkien og C. S. Lewis, er det vel naturlig at man etter hvert blir mer eller mindre nysgerrig på ting som klassisk mytologi og middelalderlitteratur.

Joseph Bédiers versjon av Tristan og Isolde var jeg ikke oppmerksom på, så her er det slett ingen skuffelse at du ikke har lest noen av de eldre. Flere gode utgaver å ta fatt på er positivt på alle vis!

Selv velger jeg ikke nødvendigvis den eldste tilgjengelige oversettelsen, men jeg prøver å finne ut av hvilken versjon som er mest tro mot originalverket, og også hvilken av oversettelsene som flyter best. En viss gammelmodighet må jo naturligvis til for en best mulig leseopplevelse, men det tror jeg at også dagens oversettere prøver å få til. I Oversetterbloggen finnes et gammelt innlegg av Nils Ivar Agøy, hvor han skriver

Tolkien mente faktisk, om vi er uenige eller ikke, at gamle måter å tenke på går sammen med gamle måter å tale på; at noen ting rett og slett ikke lar seg uttrykke tilfredsstillende i nåtidsspråk.

Det er jeg mer eller mindre enig i, men jeg tenker vel at slikt kanskje først og fremst kommer an på teksten. Noen tekster kan oversettes til samtidsnorsk, kanskje til og med radikalt bokmål, uten at teksten taper noe, mens andre ganger er det fullstendig nødvendig å holde seg til et gammelmodig språk når man skal oversette, om man da ikke ønsker å ødelegge teksten.

Opera ligger egentlig litt utenfor mine interesseområder, så jeg har nok ikke hørt noen av de du nevner, men kanskje blir jeg inspirert av å jobbe meg gjennom listen.