Bokelskere.no

Jeg har aldri blitt venn med Hamsun, jeg har prøvd utallige ganger, men jeg fullfører aldri. Jeg er i slekt med Marie Hamsun, så i min familie er det liksom obligatorisk å lese minst en av Hamsuns bøker, så jeg blir vel snart utstøtt. Jeg skal gi ham at han har et veldig bra språk, men historiene fenger ikke meg.

Jeg har lest en Hamsun (Mysterier) og anbefaler ikke å begynne på den. Ettersom jeg har forstått er det andre bøker av H som er enklere å forstå og like for nybegynnere. Jeg skal gi ham en sjanse til, men venter litt. Tenkte å prøve meg på Markens grøde eller Viktoria, siden vi har dem i huset. Fenger ikke neste, gir jeg opp. Språket er vakkert, men for meg blir det dessverre litt kjedelig og irriterende å lese lange monologer/ dialoger spekket med skildringer og underlige tanker.

(Igjen må jeg ty til å svare én når jeg egentlig svarer flere. Livet er vanskelig, er det ikke?)

Hamsun er vel en av de største splitterne her på forumet. Det er et enten-eller om å elske eller hate ham, det er ingen toner av hengivenhet midt imellom disse. Selv tilhører jeg den part som blir ør, øm og svett av å lese ham, og tar derfor nå til motmæle. Det var kanskje ventet? Noen må jo forsvare vår prosaprins!

Jeg kom til å tenke på en morsom vits av Woody Allen:
Two elderly women are at a Catskill mountain resort, and one of 'em says, "Boy, the food at this place is really terrible." The other one says, "Yeah, I know; and such small portions."
Det du sier om Hamsun (og som jeg har observert er det vanligste argumentet imot ham her på forumet) synes å være denne vitsen snudd på hodet. Altså: "Hamsun skriver ypperlig, men det blir for mye". Denne logikken gir ikke mening for meg.

Et annet argument sier at "Han skriver bra, men han skriver om de feil tingene". Som Solveig skriver ovenfor, "han har et veldig bra språk, men historiene fenger ikke meg". Noe uhøflig likefram er jeg nå i uttrykksformen, men hvilke historier er man ment å skrive hvis man ikke kan skrive om de evige temaene Hamsun tar opp? For meg er det endog ofte slik at det er språket som former historiene, dvs. teknikk kommer før innhold, eller snarere at innholdet forutsettes av teknikken. Men så er kanskje teknikk feil ord å bruke om Hamsun, da det ikke er noe oppskriftsmessig ved ham.

Bjørg Frøysaa skriver nedenfor at hun ser "absolutt at han skriver godt, men det blir liksom ikke den rette stemningen." Dette utsagnet forstår jeg ikke. Stemning er nettopp Hamsuns ess. Jeg tror man må lete lenge etter en roman som kommer like mye til live som Pan.

(Det blir forøvrig spurt om lydbøker: jeg har hørt mange lovord om Axel Hennies opplesning av Sult, skjønt jeg har ikke erfart den selv. Kanskje den kan anbefales?)

Jeg tilhører absolutt Hamsun-elskerne her. Og til ditt spørsmål om Axel Hennies "Sult" kan anbefales, er svaret et stort og rungende "Ja!" Det tar dessuten bare i overkantav fem timer å høre gjennom hele boka, og det burde være overkommelig for de fleste. ;-)

Jeg for min del hater ikke Hamsun, selv om jeg ikke har blitt begeistret hittil.

Jeg må, som Ann Christin, ha mer enn bare godt språk for å kunne glede meg over en bok. Et bra språk er klart noe jeg setter pris på, men om det ikke finnes noe mer jeg liker, som for eksempel en historie som fenger, så blir ikke jeg med i fanklubben. Nå har ikke jeg vært innom alle Hamsuns bøker, så det kan godt hende jeg finner noe jeg liker der, derfor vil også jeg gi Hamsun en ny sjanse.

Når det gjelder de bøkene jeg har gitt et forsøk, men ikke fullført, så har jeg ikke blitt grepet av historien, det er ikke noe som suger meg inn å gjør meg interessert. Dessuten synes jeg det er fryktelig så dystert alt sammen jeg har prøvd. Nå er jo i og for seg Dostojevskij også dyster, men der rives jeg med av historiene med en gang, og ser at det har en effekt. Det er mulig den også har det hos Hamsun, men at jeg aldri har blitt engasjert nok til å legge merke til det.

Jeg har ikke avskrevet Hamsun helt enda, men jeg kommer nok aldri til å sette bøkene på noen liste over favoritter heller. Hamsun er en forfatter man liksom skal like for å være med i det gode selskap, så jeg får vel bare fortsette å prøve å håpe at jeg ser lyset en dag jeg òg.

Jeg kunne ikke se i hyllene dine hvilke bøker av Hamsun du hadde prøvd, men jeg vil anbefale å starte med August-trilogien (Landstrykere, August og Men livet lever). Den er iallefall ikke dyster. Jeg synes den er veldig morsom, med en del underliggende alvor.

Benoni og Rosa er vel heller ikke dyster. Jeg har ikke lest den, men den ligger på vent i lesebunken min. Husker den fra en TV-serie i min barndom, og det var gode skilringer av små kystsamfunn i en brytningstid. Forskjellen mellom storfolk, småfolk og oppkomlinger beskrives godt og med en del humor.

Det er ikke meningen å tvinge deg til å like Hamsun, men hvis du ikke liker det dystre, tror jeg det er lurt å starte med andre bøker enn f.eks. Sult og Markens grøde.

Jeg har ikke lagt inn noen av Hamsun-bøkene her. Det ligger ingen protest bak det, eller noe sånt, men jeg opererer med bøker jeg eier her inne, og i min hylle står kun Markens grøde, men da i en så gammel utgave at jeg må legge den inn manuelt.

Jeg har prøvd meg på Markens grøde mange ganger, siden den står så lett tilgjengelig i hyllen, men den får jeg absolutt ikke til. Har også forsøkt Sult og Mysterier, har noe i bakhodet som sier meg at jeg har forsøkt meg på Konene ved vannposten (er det ikke det den heter) også, men den har i så fall ikke satt noen spor.

August-trilogien har jeg ikke en gang tenkt på å forsøke, så det er et tips jeg skal notere meg. Jeg har også fått tips om Pan og Victoria fra andre hold. Jeg kommer sikkert til å forsøke meg på mer Hamsun, så det er fint med tips og råd jeg kanskje kan gjøre meg nytte av. Tusen takk!

Jeg har vel sagt det før noen ganger at et godt språk ikke er nok i seg selv for å tilfredsstille min leseglede. Jeg må ha en handling jeg forstår, kjenner meg igjen i, eller i det minste synes er interessant.

En kan jo anerkjenne et godt språk selv om en ikke begeistres av det. Jeg har jo også sagt at jeg skal gi Hamsun en ny sjanse, men er usikker på om jeg blir noen blodfan,hehe. Du skriver at enten hater eller elsker en Hamsun, men der er jeg ikke enig. Jeg verken hater eller elsker; er bare nysgjerrig på hvorfor så mange synes han er så fantastisk. For å finne ut det må jeg ihvertfall lese to bøker.

Det høres ut som du har irritert deg på noe av det samme som jeg. Jeg har også prøvd Mysterier en gang i tiden, uten å lykkes. Markens grøde like så, og selv om det var lenge siden jeg prøvde meg på den, så vet jeg ikke om jeg vil anbefale deg å lese den. Jeg har fått anbefalt Pan og Victoria, de skal visstnok være i en litt annen, lettere, tone enn de to andre, så om det blir et nytt forsøk blir det en av dem for min del. Nok en gang er jeg glad for å høre at jeg ikke er alene om dette.

Pan og Victoria er mine favorittar!

Leste Victoria på ungdomsskolen, og jeg syntes den var skikkelig teit... Dermed ikke mer Hamsun på meg. Burde kanskje gi ham en ny sjanse?

Jeg er nok ikke rett person å spørre, for jeg har et litt problematisk forhold til Hamsun selv...

Må nesten smile, for Hamsun er også for meg en problematisk forfatter. Er vokst opp i bygda hvor han hadde sitt Nørholm, og er blitt foret med en del negative holdninger om han. Ser absolutt at han skriver godt, men det blir liksom ikke den rette stemningen. Har prøvd å lese "PÅ GJENGRODDE STIER" flere ganger for å se det fra hans synsvinkel,men det fenger meg ikke. Har heller ikke tall på hvor mange ganger jeg har begynt på "MARKENS GRØDE." (og andre av hans verk.) Men til nå har det bare ikke funket. Har lurt på om det kan gjøre noen forskjell å ha disse på lydbok. Er det noen her som vet litt om det?

Nå er vi såpass mange her at jeg tror nesten vi må danne en forening;) Jeg kan dessverre ikke dele noen erfaringer med Hamsun på lydbok, for jeg har aldri riktig fått til å bruke det. Jeg bare lar tankene vandre og glemmer at jeg har en bok på øret jeg kanskje burde fokusere på, og det har absolutt ikke noe med innhold å gjøre, det er bare jeg som er litt rart skrudd sammen.

Jeg må visst få være med i den foreningen, jeg også, Solveig! Jeg har bekjent det før, her på bokelskere.no: jeg får ikke til å lese Hamsun. Prøver av og til (år mellom hver gang), med ulike bøker, og må hver gang konstatere at nei, dette orker jeg ikke. Sommeren 2010 gjorde jeg et forsøk med Mysterier, som Ann Christin forteller at hun kom igjennom - dét gjorde ikke jeg. Jeg så at dette var godt skrevet, men av uforklarlige grunner ble jeg mer og mer irritert mens jeg leste, uten at jeg helt klarte å sette fingeren på hvorfor. Så jeg fant meg noe annet å lese på.

Så, for noen måneder siden, var jeg skikkelig ovenpå: for da var jeg i gang med å lese Hamsun og storkoste meg! Forklaringen var at jeg var satt med Marie Hamsuns erindringer i hendene.

Marie skriver så levende om barndom og oppvekst, så jeg frydet meg (og fniste) over endelig å lese Hamsun og være sikker på å fullføre. Men så. Så blir den unge Marie skuespillerinne i et turnéteater, og havner i et miljø der hun etter hvert blir introdusert for Knut Hamsun. De innleder et forhold, og en korrespondanse. Brevene fra Knut flettes inn i erindringene sammen med beskrivelsen av Knuts gjøren og laden. Og skulle du sett: dermed ble Maries bok ikke til å holde ut. Jeg ergret meg grønn over Knuts brever og adferd (gjenfortalt av Marie) - riktig, den samme irritasjonen som da jeg holdt på med Mysterier. Til slutt orket jeg ikke mer av Knut - og Maries erindringer endte i bunnen av en bokstabel. Jeg vet neimen ikke om jeg klarer å få lest dem ferdige noen gang. Det irriterer meg kraftig at Knut irriterer meg så grenseløst at jeg ikke kommer meg gjennom ham - men siden jeg merker at jeg begynner å hisse meg opp bare ved å skrive dette, så tror jeg ikke jeg skal forsøke meg på Hamsun på en god stund ennå. Heldigvis er jeg ikke i beit for annet lesestoff! ;-P

Var det Regnbuen du leste av Marie Hamsun? Den står på min skal lese-liste, tenkte jeg skulle lese den som en slags kompensasjon for at jeg ikke har fått til å lese Knut Hamsun hittil. Det er jo tross alt Marie jeg er i slekt med, så jeg tenkte jeg kanskje ikke ble utstøtt om jeg leste hennes bøker da...

Du er selvsagt hjertelig velkommen i foreningen, jeg tenkte på tidligere at vi kanskje skulle ansette Eirik som motivator, så at noen av oss kanskje kommer igjennom en bok av Hamsun *og' har utbytte av det.

Jeg er faktisk litt imponert over at Ann Christin klarte å lese ferdig Mysterier, for det klarte ikke jeg heller. Ga meg vel etter snaue hundre sider eller noe sånt. Det bruker å være rett før hundre sider jeg gir opp når jeg forsøker, i Markens grøde er det ett slags magisk punkt som jeg aldri kommer forbi. Om jeg ikke husker helt feil så er det rundt side 90.

Hamsun er for meg en sånn "jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Jeg ser det gode språket, og hver gang jeg begynner på en bok så tenker jeg at: Denne gangen skal jeg klare det". Men så gir jeg opp igjen. Historiene har aldri gitt meg noe som helst, dessverre. Nå har jeg fått tips om August-trilogien. Det skal jeg huske på, og neste gang jeg føler for et forsøk så blir det første bok i denne. Ikke at jeg kommer til å gjøre noe forsøk i nærmeste fremtid, men når jeg en gang får ånden over meg.

Jada - Regnbuen er helt riktig gjettet. Den er kjempebra - helt til altså Knut dukker opp. Du bør absolutt lese den. Mitt eneste møte med Marie på trykk fra tidligere var barneboken "Tina Toppen" - ikke stor kunst, men sjarmerende, og Regnbuen ble en bekreftelse på at din slektning hadde et skarpt blikk og et godt språk. Barneskildringene hennes (jeg er svak for gode barneskildringer) er virkelig fine - hva enten det er barn eller voksne hun henvender seg til.

Deler din "imponasjon" for Ann Christin som jobbet seg gjennom Mysterier - det var visst en ren arbeidsseier, forstår jeg henne rett.

Tror det er et, vanligvis, godt skjult konkurranseinnstinkt som slo inn under lesing av Mysterier,hehe. Tenkte vel at når andre kan, kan jeg også. Jeg prøver å lære meg til å forstå hvorfor enkelte finner noen bøker så gode, når jeg ikke ser dette. Hadde det ikke vært for leseprosjektet vårt om Don Quijote hadde jeg ikke orket å lese den, men nå vet jeg hva andre prater om når de omtaler den.

Hadde det litt sånn når jeg leste Veien (the road) av Cormac McCarthy som jeg hadde det med Mysterier, leste den i utgangspunktet fordi alle hauset den så opp, og endte opp med å like den, men skjønner fortsatt ikke hvorfor den regnes som så storslagen.

Vi har vel allerede funnet ut at vi er på linje m.h.t. Don Quijote: jeg er veldig glad for å lese den boken, men hadde det ikke vært for samlesingen, så hadde jeg mistet gnisten for mange kapitler siden. Cormac McCarthy har jeg ikke prøvd meg på, men av det jeg har hørt om den, så tror jeg ikke det er en bok for meg. Jeg fristes ikke så lett av sånne undergangs- og katastrofe-romaner, kanskje det betyr at jeg må være veldig overfladisk, men da får jeg heller stå ved det. Jeg kan godt lese om "alvorlige" temaer, men er en sterk tilhenger av måtehold i alle ting... ;-P

Tihi - i og med at The Road og Mysterier er blant mine favorittromanar, skjønner eg jo korfor vi krasjar litt i smak :) Du får la vere å lese yndlingsboka mi, Morgon og kveld, då.

Tenkte nok at vi hadde litt forskjellig smak. Nå er det sånn at jeg faktisk likte The road, men synes ikke den var så fantastisk som mange sier. Dessuten er den så dyster at jeg ble i litt dårlig sinnstemning når jeg leste den. Minnet sterkt om noen serier/ filmer jeg har sett om å overleve et atomangrep/ evt et globalt dødelig virus som gjør at jun et fåtall overlever hvorav majoriteten er onde dødlige bander.

Hvis en skal vurdere en bok utfra hvor sterkt den griper en, ville nok denne komme høyt opp på min liste også. Jeg husker ennå den følelsen av nesten å bli kvalt av støv, og hvor håpløst alt var. Sukk,nei jeg sier som annelingua; jeg fristes (rett og slett) ikke så lett av sånne undergangs-og katastrofe-romaner.

Da skal jeg prøve å lese Regnbuen etterhvert, så får jeg håpe at jeg kan leve med Knut Hamsuns tilstedeværelse i boken. Jeg har også lest en en Maries barnebøker, men husker ikke hva den heter. Det var en søt og sjarmerende barnebok, det kan jeg si selv om jeg ikke var helt i målgruppen. Det er jo godt å vite at den av dem jeg har noen gener til felles med skriver bra da i alle fall...

Du fikk en "godt sagt"-stjerne, selv om jeg ikke føler det likedan;) Men på den annen side, - jeg skjønner at han kan virke irriterende, og jeg er nok ikke lenger like hodestups beundrende som jeg var.

Jeg irriterer meg som sagt over at han irriterer meg ;-) - for jeg ser jo, for eksempel i beskrivelsen av Nagels ankomst til den lille byen i nord, at fyren skriver knakende godt. Og dog ikke likevel, altså. Huff. (Jeg har Balzac innestengt i samme båsen, etter et lite vellykket møte med ham på fransk grunnfag; innbiller meg derfor at Balzacs og Hamsuns fortellerstil har endel til felles, men dét kan altså være ren innbilning og lite annet. Balzac skal få en ny sjanse, han også - men du verden som jeg gruer meg til den dagen. :-D )

Å nei! Ikke si at Balzac og Hamsun har noe til felles. Jeg har en bok av Balzac liggende som jeg egentlig gleder meg litt til å lese, selv om jeg ikke har den blekeste anelse om hva den handler om (måtte den trenden som gjorde at alle fjerne smussomslaget på bøkene en gang i tiden aldri mer komme tilbake). Men boken er så fin å se på, også hadde det vært litt fint å ha Balzac på merittlisten liksom:)

Den trenden nådde heldigvis ikke mitt hjem, men ser den har rammet en del hjem hvor interiør er viktigere enn funksjonalitet. Ikke at jeg ikke er opptatt av interiør, men lar det ikke ta overhånd, liksom,hehe. Bokhyllene kan være fine, men bøkene som står i må ha et system jeg forstår.

Jeg har forresten pga riving av noe vegger og en del oppussing, funnet en stor vegg jeg skal dekke med bokhyller og får derfor god plass til alle de bøkene som ligger strødd omkring:) En gledens dag.

Men tilbake til start; smussomslag er fine greier, veldig nyttige og ofte ganske fine.

Du skriver at du pusser opp og har funnet den perfekte(?) bokveggen. Da må jeg si at den gang jeg var på utkikk etter leilighet var det veldig viktig for meg at bokhyllene fikk plass der, og med mulighet for få inn flere hyller. Kunne vel egentlig tenke meg et eget bibliotek, selv om noen mener det allerede er det her. Noe som kan diskuteres. Smak og behag.Lykke til med bokveggen;-))

Jeg bor i et eldre hus. Da jeg flyttet inn tenkte jeg ikke så mye på bøker. Hadde vel ikke så mange heller, fylte opp et framskap i den lille stua i underetasjen. Nå som vi har tatt over hele huset, har slått ut vegger og bygger nytt trappehus, ble det plass til bokhyller i hele trappeoppgangen. Da kan vi bruke trappehuset som bibliotek. Tror det blir fint og veldig tilgjengelig for dem som går forbi, kanskje setter de seg ned på et trinn og leser litt:)

Høres herlig ut med så stor plass til bla. bøker. Bor selv i en passe stor leil, hvor jeg heldigvis har plass til enda noen fler bøker. Men planlegger å gi vekk en del til Fretex så det ikke hoper seg opp med bøker jeg ikke liker, men som andre kanskje vil ha glede av.

Den trenden nådde dessverre mine foreldre, så hos dem finnes det knapt en eneste bok med smussomslag. Den nådde heldigvis aldri mine besteforeldre, så bøkene som her kommet derfra har smussomslag, med mindre de er så gamle at de ble trykket før smussomslagets fødsel. Det er meningen at de bøkene fra bestemor og bestefar skal hjem til meg etterhvert, må bare få litt større plass først. Og det bringer meg over til å jeg misunner deg den veggen du kan dekke med bøker. Jeg kunne også trengte en sånn...

Jeg kan jo røpe at jeg også har Milan Kundera gående i den båsen - det betyr kanskje ikke så mye mer enn at forfattere med bøker jeg ikke har klart å lese ferdig, i alle fall har dét til felles: at jeg ikke klarer å finne tonen med dem. Og så tenker jeg at de er av samme ulla. Gjør et forsøk med Balzac, du - så kanskje du kan overbevise meg om at han ikke har noe til felles med Hamsun?

Og nå minte du meg om at jeg virkelig mislikte Milan Kunderas bok "Latterens og glemselens bok"! Det var noe med hele tonen i boken, - mens Hamsun har jeg jo latt meg forføre av, selv om jeg vet jeg ikke "burde";)

I rettferdighetens navn bør jeg vel tilstå at det er maaange år siden sist jeg prøvde meg på Kunderas bøker. Men jeg syntes i grunnen at han var en lite tiltalende pratmaker, og dem hadde jeg ikke så mye til overs for. Så jeg la ham for hat og har siden aldri gitt ham en fair tjangs... ;-P Det skal tilføyes at jeg hadde en venninne som elsket bøkene hans, så jeg konkluderte bare med at han ikke var noe for meg. Jeg burde sikkert gjøre et nytt forsøk, men problemet er at jeg i grunnen ikke har lyst. Du har det kanskje på samme måten?

Ja, jeg slet meg, litt provosert, gjennom nevnte bok, og har ingen planer om å lese mer av ham! Jeg mener å huske at jeg opplevde ham som kynisk!

Suverent, jeg har en bok av Milan Kundera på lur også... Jeg får håpe de ikke har noe mer til felles enn at du ikke liker dem da. Skal prøve meg på begge to jeg, og så kan jeg gjøre at forsøk på å overbevise deg om at de ikke har noe til felles med Hamsun etterpå.

Avventer rapport! Etter hvert. :-D

En morsom ide med en sånn forening.Har heller ikke den lange erfaringen med lydbøker, men lyttet til "Barnepiken" og den boken klarte i alle fall å holde tankene mine "på rett plass. Men dette er den første lydbok. Men frister til gjentagelse. Er heller ikke ukjent med at tankene flyr lett og ofte når jeg leser ei kjedelig bok.

Helt enig, og min far som lærte meg å sette pris på bøker, elsket Hamsun, så jeg har alltid følt at jeg ikke har vært moden nok, men nå som snart 60 år gammel kan jeg jo prøve igjen......

Jeg prøvde Hamsun første gang i tenårene, og det fungerte ikke, men da kunne jeg jo skylde på at jeg var umoden i alle fall. Nå er jeg 30, gjorde et forsøk sist gang i fjor, men det lyktes heller ikke. Jeg er jo ikke fjortis lenger, og det finnes de som er langt yngre enn meg som elsker Hamsun, så det hender jeg lurer på om jeg gjør noe galt. Kanskje jeg bare må begynne å legge inn ett forsøk i året, for å se om jeg blir moden nok noen gang... Eller om du får det til nå, så kanskje jeg bare skal vente i 30 år og se om jeg er moden nok da... Forresten veldig godt å høre at jeg ikke er alene om dette.

Det er jo ikkje sikkert det er eit spørsmål om modning. Det kan jo hende det er eit spørsmål om smak. Eg både liker og ikkje-liker Hamsun. Victoria og Pan er svært gode - Pan spesielt. Men Landstrykere syntest eg blei langtekkeleg.

Landstrykere har jeg aldri prøvd selv, men jeg har i alle fall kommet frem til at jeg ikke liker de mørke bøkene. Må prøve meg på det litt lettere neste gang jeg får det for meg at jeg skal lese Hamsun. Men ja, det kan hende det er sånn at Hamsun ikke er noe for meg, ingen kan jo like alt.

Eg liker jo mørke bøker då... Det kan jo hende det er der det ligg.

Jeg liker jo Dostojevskij, eller jeg kanskje burde karakterisere meg selv som blodfan til og med, og der er det mye mørkt og dystert der og, men det elsker jeg. Historiene hans suger meg inn og slipper ikke taket, av en eller annen grunn, jeg vet ikke riktig hva det er, så opplever jeg Dostojevskijs historier som mer relevante, men det er kanskje ikke noe mer enn en smakssak.