Mmm - det er ganske skrekkelig med forfattere som liksom skal skrive så "følsomt" og "inderlig", uten å beherske virkemidlene skikkelig; det ender gjerne som føleri i stedet for å bli følsomt. Klissete, som du sier. Eller veldig, veldig svulstig. Kommer heldigvis ikke på noen konkrete eksempler på dét nå... Det rimer forresten at du også liker Skomsvold - vi deler jo begeistringen over David Sedaris, husker jeg, og han er jo også en fest å lese rent språklig også!
Viser 4 svar.
Jeg har et godt eksempel til deg her: "Glassblåseren fra Murano". Makan til svulstig og klissete skal man lete lenge etter.
Har været noe slikt ja, etter å ha lest noen omtaler fikk jeg en følelse av at den boken ville få piggene ut hos meg - men jeg har i grunnen blitt litt sjæptisk innstilt til alle de amerikanske damene (vel, de fleste, da) som skriver romantiske romaner med handling lagt til europeiske idyller (fortrinnsvis middelhavsområdet). Fordomsfullt, ja sikkert - men med de haugene av bøker jeg har lyst til å pløye gjennom, så har bøker i den sjangeren (er det en sjanger? eller er det bare meg som tror det?) de siste årene blitt nedprioritert av meg.
Ja, det å kunne skrive morsomt er en kunst man ikke skal kimse av! Skomsvold skriver for øvrig både morsomt og trist samtidig, og det synes jeg er en fin bragd. Om jeg var en Stor Forfatter ville jeg være en slik som fikk folk til å le og bli litt melankolske på én gang, akkurat på den måten.
Jeg har forstått at du visst har god boksmak.
God boksmak - klart jeg har! På seg selv kjenner man andre, ikke sant? ;-P
De aller beste klarer å skrive underholdende og morsomt (være seg ellevilt eller underfundig) om alvorlige temaer - tror vi er på linje her også: når jeg blir en Stor Forfatter, vil jeg kunne lure folk til å tenke dypt etter først å ha fått myket dem opp ved å gi dem en god latter!
:-D
Sist sett
