Bokelskere.no

Jeg leser en del eldre utgivelser av kjente bøker og forfattere, og det er tydelig at språket i de bøkene er annerledes enn nyere, noe som selvfølgelig er normalt.
Jeg er nå litt begeistret for det noe gammelmodige språket i bøkene med sine mange snirklete måter å forklare saker og ting på.
Språket i bøker er en kunst og det er ikke en selvfølge at alle forfattere behersker det.
Hvilke forfatter som behersker denne flotte kunstart er det mange meninger om. Det er ikke for ingenting at bøker som har overlevd et langt liv på markedet har høy kvalitet, og kan etter min mening ikke sammenlignes med mange nyere bøker som blir pøst ut på markedet. Mange av de bøkene blir gjerne skrevet i et stort tempo, det går kanskje noen ganger på bekosning av kvaliteten? Er det riktig å sammenligne nyere mot eldre bøker i forhold til f.eks. innhold og språk? Hvert århundre sine udødelige bøker?
Ikke er jeg god til å formulere meg, ikke er jeg noen kløpper i tegnsetting, men meninger har jeg i "bøtter og spann", hehe.
Jeg håper inderlig at ikke noen blir skremt vekk når de leser om alle dere som behersker dette så bra at de lar være å skrive/diskutere her inne.
Det er vel plass til vi som ikke er eksperter her også ;)

Jeg er som deg veldig glad i det litt gammelmodige språket fra eldre bøker. Den ubestridte språkmesteren er etter min mening Agnar Mykle. Han behersker språket så til de grader at jeg får frysninger på ryggen når jeg leser. Og jeg har lest bøkene hans mange ganger. Historien om Ask Burlefot er udødelig og evig aktuell, og med sitt unike språk så tror jeg den vil leve evig. Håper jeg i hvert fall!

Det blir kanskje feil å sammenligne en sånn forfatter med en fra i dag. Det er jo to helt ulike måter å uttrykke seg på. En dagsaktuell forfatter med godt språk vil jeg si er Helene Uri. Drivende, engasjerende og veldig godt formulert. Men på en helt annen måte enn Mykle.

Er nok veldig lik deg i lesesmak :) Liker også disse gamle bøkene som jo har et helt annet språk enn det forfatterene av vår tid bruker. Allikevel finnes det jo nye bøker som har godt språk også. Gert Nygårdshaug og Roy Jacobsen er to nålevende forfattere som jeg syntes har et godt språk :)

Det er jeg enig med deg i! Jacobsenbøkene gikk unna i en fei, jeg blei fullstendig oppslukt i handlingene. Og Nygårdshaug leser jeg nå, og sidene bare fyker unna!

For meg så vil godt språk si at jeg leser og leser, og er helt oppslukt. Jeg glemmer tid og sted og rom, og løper gjennom jungelen et sted i Latin-Amerika, smyger meg gjennom bakgatene i Barcelona, eller kjenner sola varme og hører vannet skvulpe mot berget ute på en av øyene i Oslofjorden (så kan du gjette hvilke bøker jeg har lest i det siste ;).

Men når jeg leser bøker med dårlig språk stopper jeg stadig opp og leser setninger om igjen (hvis jeg ikke har skjønt hva forfatteren har ment), henger meg opp i at de samme adjektivene blir brukt til å beskrive alle ting (dårlig variasjon!), og elendige klisjeer som er så utslitte at jeg blir psykisk kvalm. Historien i slike bøker kan veie opp for det dårlige språket, slik som i Morgen i Jenin. Men dersom historien er usaklig tynn i tillegg, da leser jeg ikke den boka ferdig (La meg synge deg stille sanger - huff).