Jeg antar Uri har et ønske om å synliggjøre mannlige hersketenikker, men jeg reagerer på forutsetningen om at de overgrepene som er begått skal rettferdiggjøre disse hevnaksjonene. Jeg syns også kjerringene i boka tviler til tider, men dette blir bare feid til side, og dette syns jeg er noe av svakheten med boka.
Viser 1 svar.
Jeg tror også at det er det boka ønsker å fremheve. Det som er litt irriterende med denne boka er at den gjør, i hvert fall slik jeg tolker den, gjør overgriperen til noe "allmenngyldig mannlig". Jeg er jo selvsagt ingen tilhenger av at menn skal rotte seg sammen mot kvinner, eller motsatt for den saks skyld. Et aspekt ved slike feministiske bøker er at den portretterer kvinner som "tikkende bomber", "sovende villdyr". På samme tid anerkjenner den ikke hvilke framskritt man faktisk har hatt de siste hundre årene. Uri svarte unnvikende i et intervju hvotvidt menn er født sånn, eller blitt sånn. Da sendte hun stafettpinnen videre til Harald Eia.
En grunn er sikkert at hun synes det er gøy å se hvilke reaksjoner den ville høste, a la leser innlegg som disse her.