Bokelskere.no

Kjenner følelsen - både før, undeveis og etter. Kanskje handler det om at dette er en type historier som krever en åpenhet og imøtekommenhet som vi ikke nødvendigvis har hver dag i hverdagen? Noe er det i hvert fall som på merkelig vis plutselig forløser seg etter uker og måneder i nesten umerkelig, men likevel effektivt strittende uuttalt motstand. Og effekten blir som en flodbølge... Fantastisk flott og lærerik roman! :-)

Huset ved moskeen blir politisk, det blir et standpunkt å lese den. I Sveits har de satt en stopper for moskeer. Hvilken vei går vi? Ja, det er nå våre slitasjer, men den er ikke mindre i den verden vi bør betrakte nært: Hvordan går det i muslimenes verden? De har noen utviklingsposter å merke av. Ja, og det viktigste hvordan ser de på kvinnen? Skal deres hjelpesløse patriarkisme få fortsette? Derfor bør vi ta imot litteraturen deres velkommen. Men med en slags tålmodighet, samtidig med all mulig åpenhet - ja, for det kan tenkes at vi med vår kamp mot kristendommen gikk litt for hardt ut - og havnet i en slags intethet?

Når sant skal sies har de ikke satt en stopper for moskeene, men minaretene. :-)

Takk for korreksjon; for opplysningens skyld er minareten det spisse tårnet i moskeen - tegnet som sier Her er vi!

Ja. Ikke at vi skal gå inn i en diskusjon om dette, men en god linje å trekke er å se for seg kirker uten tårn. "Nei, det kan jeg ikke se for meg" blir vel manges svar..