Bokelskere.no

Det er gjennom galskapen sin at Lear kjem fram til ei ny meining med livet. Stoltheita hans forsvinn, og kongen kjem med ei vedkjenning for alle som lir:

Poor naked wretches, whereso’er you are,

That bide the pelting of this pitiless storm,

How shall your houseless heads and unfed sides,

Your loop’d and window’d raggedness, defend you

From seasons such as these? O! I have ta’en

Too little care of this. Take physic, Pomp;

Expose thyself to feel what wretches feel,

That thou mayst shake the superflux to them,

And show the Heavens more just.

(III, iv; 28ff.)

Den manglande evna som Lear har til å tilpasse seg og hamle opp med dei umenneskelege sidene ved den nye tida, får han til å utrykkje samkjensle med og seinare identifisere seg med dei fattige. Han blir tvinga til å ta inn over seg den veldige hjelpeløysa åt dei fattige som er underkasta makta åt dei rike, dvs. dei som eig. Når Lear innser korleis dei med eigedom behandlar dei som ikkje eig noko, byrjar han å setje spørsmålsteikn ved den private eigedomsretten – ikkje så verst av ein føydal konge!

I neste akt, den fjerde, blir dette utvikla til hard samfunnskritikk:

A man may see how this world goes with no eyes. Look with thine ears: see how ypnd justice rails upon yond simple thief. Hark, in thine ear: change places, and, handy-dandy, which is the justice, which is the thief? Thou hast seen a farmer’s dog bark at a beggar?

“Ay, Sir,” svarar Gloucester, og Lear held fram:

And the creature run from the cur?

There thou might’st behold the great image of Authority:

A dog’s obey’d in office. Thou rascal beadle, hold thy bloody hand!

Why dost thou lash that whore? Stripe thine own back;

Thou hotly lusts to use to use her in that kind

For which thou whip’st her. The usurer hangs the cozener.

Thorough tatter’d clothes small vices do appear;

Robes and furr’d gowns hide all. Plate sin with gold,

And the strong lance of justice hurtles breaks;

Arm it in rags, a pigmy’s straw does pierce it.

None does offend, none, I say, none; I’ll able ‘em:

Take that of me, my friend, who have the power

To seal th’accuser’s lips. Get thee glass eyes;

And like a scurvy politician, seem

To see the things thou dost not. Now, now, now, now;

Pull off my boots; harder, harder, so.

(IV, vi, 158ff.)

Lear har no nådd eit høgare steg I forståinga si av verd og samfunn, og han forkastar dei sosiale verdimåla som han godtok tidlegare. Når han prøver å ta av kleda, vil han identifisere seg med Poor Tom, sjølv om den nye Lear framleis er i strid med den gamle. Representantane for den borgarlege verda har audmjuka han, men ved at han fell, kan han reise seg og bli menneske, hjelpt av ein narr og ein tiggar.

Så står konklusjonen att.

Når Lear vaknar opp att frå galskapen sin, er det ikkje lenger narren, men Cordelia, som er hos han. Gjennom den nye sinnstilstanden har han lært å forkaste den stoltheita han hadde tidlegare, og han har endra fullstendig syn på folk og samfunn. Han har ikkje noko ønske om å vinne trona tilbake; han talar til og med om hoffet med forakt. I akt V seier han:

Come, let’s away to prison;

We two alone will sing like birds I’ the cage:

When thou dost ask me blessing, I’ll kneel down,

And ask of thee forgiveness: so we’ll live

And pray, and sing, and tell old tales, and laugh

At gilded butterflies, and hear poor rogues

Talk of court news; and we’ll talk with them too,

Who loses and who wins; who’s in, who’s out;

And take upon’s the mystery of things,

As if we were God’s spies: and we’ll wear out,

In a wall’d prison, packs and sects of great ones

That ebb and flow by th’moon.

(V, iii, 8-19)

Ja, slik er politikken I det borgarlege samfunnet.

Til slutt i stykket blir Cordelia presentert som alternativet til både det gamle systemet og representantane for det nye – personar som både fryktar og hatar henne:

Patience and sorrow strove

Who should express her goodlist. You have seen

Sunshine and rain at once; her smiles and tears

Were like a better way.

(IV, iii, 16ff.)

Cordelia er lykelen til stykket: “Sunshine and rain at once” står for ein framtidig harmoni som skal oppstå på bakgrunn av dei to “rika” som står mot einannan. For dette er som hos Ibsen – “det tredje rike”, “no more, nor less”, uklart og “utopisk” (Thomas Moore skreiv litt tidlegare Utopia). “Mor, gi mig solen,” seier Osvald Alving i Ibsens Gengangere. Her er parallellar, her er linjer …

Cordelia (cor er “hjarte” på latin) representerer “a better way of living”, fjernt frå føydalismens rigide strukturar og det borgarlege samfunnets inhumane karakter (tese – antitese – syntese over to hundre år før Hegel!). Det er dette steget som Lear er kommen til, men dei eigenskapane og den livsforma som denne “better way” står for, er det ikkje rom for, verken i det gamle eller det nye samfunnet. Den nye tidas menneske tek livet av Cordelia. Også Lear lyt døy. Styret hans kan ikkje vende tilbake. Så har Shakespeare vist oss korleis ein konge kan bli menneske for så å døy, overvunnen av den historiske, nødvendige utviklinga.