Jeg liker den lettleste stilen til Heidi Linde. Jeg liker personskildringene og man kan kjenne seg igjen i enkelte av karakterene hennes også. Jeg koste meg med denne og skulle gjerne ha fulgt både Therese, Lydia og Kevin videre. Det var morsomt at Dronning Sonja dukket opp som fantasivenninnen med de skarpe kommentarene.
Viser 9 svar.
Denne vakte min nysgjerrighet! Skal låne den på bibl, før jeg evnt kjøper den i gave til min kommende (?) svigerdatter...
Jeg har hatt "Nu, jävlar" på øret til og fra jobb en måneds tid, og jeg må si jeg har kost meg veldig! Jeg vet ikke hva jeg hadde syntes om boken hvis jeg hadde lest den selv, men Hedda Munthe leste den så godt med alle de forskjellige stemmene at jeg ble helt bergtatt!
Boken minnet meg litt om filmen "Short Cuts" i oppbyggingen ved at det var en forbindelse mellom alle personene og alt foregikk over et kort tidsrom, - her var det faktisk bare én dag, men med mange virkningsfulle tilbakeblikk.
Det har vært interessant å lese her hvor forskjellig folk har opplevd boken, f.eks. hvem de har hatt mest sympati med. Personlig ble jeg veldig rørt av forholdet mellom Jessica og faren, og jeg syntes Kevin var et interessant bekjentskap, - jeg var jo så nervøs for hvordan det skulle gå med ham;) Lydia og "dronning Sonja" hadde jeg nok ikke så sansen for, og det tok lang tid før jeg hadde noen særlig forståelse for alle Thereses sukk, - selvom jeg kjente meg veldig igjen i gleden over å skulle ha en dag helt for meg selv;) Og disse venninnene hennes gjorde en ikke akkurat så menneskevennlig, - ei heller Granåsen! Og likevel var det en bok full av kjærlighet til hverdagen og de nære relasjoner.
For meg var Heidi Linde et godt bekjentskap. Jeg liker måten boka er bygget opp, for så vidt et klassisk grep med ulike personer som har ulike relasjoner til hverandre, og der vi følger deres historie, kort og langt. Jeg ser at her har folk ulike favoritter av historiene, som kanskje er helt naturlig, noe med hva som treffer hver og en, kanskje. Personlig holder jeg nok en knapp på historen om Therese, mye tilbakeholdt frustrasjon der gitt. Som jeg synes beskrives veldig godt. Også tok jeg meg jammen i å bli direkte rørt over slutten av historien om Kevin.
Da jeg tenkte på denne romanen etter å ha lest den, synes jeg den var som en boks som det er bokser inni. En historie først og så en til og inni der en til osv. Dette fortellergrepet fungerte bra her synes jeg.
Men jeg synes også at denne boka var litt langtekkelig i enkelte partier. Litt mye utbrodert de der tankene til Terese. Samtidig var boka interessant fordi den avslørte ting underveis. Og jeg likte begynnelsen og slutten. (Det med kursiv.)
Enig med deg i at det var et fiffig grep å trekke inn Sonja i historien til Lydia.
Alt i alt kan jeg vel si at denne boka ga meg litt å tenke på. Og det er en god ting.
Jeg likte også denne boken veldig godt! Og jeg likte gjenkjennelseseffekten veldig godt! Skulle også gjerne fulgt karakterene videre.
Joda, relativt bra. For meg engasjerte historiene om den tidligere fotballspilleren Kevin og hans eks-kjæreste Jessica mer enn historiene om Terese og Lydia. Men jamfør en anna diskusjonstråd her for tida, det hele blir kanskje for trivielt til å bli stor litteratur? Satt igjen med samme følelsen når jeg nettopp leste Ketil Bjørnstad's De udødelige.
Heidi Linde var et artig bekjentskap, og Nu Jävlar er en bok jeg er glad jeg leste om sommeren. Som andre sier her, så er det en lett og fin bok, som handler om flere forskjellige ting. Dette er både en styrke og en svakhet ved romanen. Styrke fordi det gjør at flere kan forholde seg til boka, som vi ser ved at ulike lesere sympatiserer med ulike karakterer, men også en svakhet fordi det blir vanskelig å finne en rød tråd her.Jeg er også mest svak for Kevins historie, noe som er et paradoks, da dette kun er en rammefortelling, med den intensjon å gi et dypere innblikk i Jessica. Slik jeg forstår boka, så handler den om kvinner, om kvinners problemer i forhold til familie, soailisering og måte å leve livene sine innenfor konforme sosiale miljøer i en iten bygd. Den handler om spede forsøk på frigjøring, metoder for å skjule og forfine tilvrelsen, og også litt om drømmer og håp for framtiden. På den måten blir Kevins historie kun salt i såret for disse tre kvinnene Lydia, Terese og Jessica. Dessuten mislykkes Linde med fortellingen om Granåsen som innleder og avslutter romanen, selv om politibetjenten sin historie er fin.
Nå er jeg langt fra negativ til romanen, jeg likte å lese den, men kvalittsmessig er det langt igjen til andre norske forfattere som beveger seg i samme miljøet, som Halberg, Henriksen og Petterson. Men Linde skriver godt, hun har mye å fortelle, og hun er særlig dyktig til å skrive fra empati med karakteren. En god bok, som une vært enda bedre om den var enda mer fokusert
Men må alt være stor litteratur? Vi må ha rom for mer enn John Irving, Joyce Oates etc. Jeg liker å bli kjent med debutanter og følger med på hvordan norske forfattere utvikler seg fra bok til bok. Hvis jeg bare hadde lest en bok i måneden så måtte jeg kanskje prioritere annerledes. Men jeg liker mangfoldet vi har av bøker og så kan jeg legge bort det som ikke klarer fenge meg.
Sist sett
