Å skrive.
Jeg kan ikke.
Ingen kan.
Det må sies: man kan ikke.
Og man skriver.

Død verden, uten vann, uten luft. Der har vi minnene dine. Hist og her, på bunnen av en dalgryte, skyggen av et stykke vissen mose. Og tre hundre timer lange netter. Dyrebare lys, gustne, arrete, minst dåraktige lys. For noen utgytelser. Hvor lenge kan det ha vart, fem minutter, ti minutter? Ja, ikke mer, neppe mer. Men den lyser fortsatt, min smale himmelstripe. Før i tiden pleide jeg å teller, jeg telte helt til tre hundre, fire hundre, og tok med andre ting også, regnskurene, kirkeklokkene, spurvens kvitring ved soloppgang, jeg telte, eller ut i løse luften, bare for å telle, og så delte jeg på seksti. Det fikk tiden til å gå, jeg var tiden, jeg fortærte universet. Ikke nå lengre. Man forandrer seg. Når man blir eldre.