Bokelskere.no

Dæng! Jeg logget på her for å dele dette heidundrande sitatet, og så ser jeg at du kom meg i forkjøpet.

Heilt enig! Første og andre del var berre så utrulig bra, og eg ville så gjerne at del tre skulle fenga meg like mykje, men det skjedde liksom aldri.

Har allerede nevnt Lorrie Moore flere ganger på bloggen den siste uka. Å, elsker henne. Leste en novelle av henne for circa tusen år siden, 'How to Be an Other Woman', som jeg likte, men som likevel forsvant for meg (dvs. at jeg skrev ikke ned navnet hennes for å sjekke ut mer) fordi jeg leste den i en novelleantologi hvor det var et par andre noveller som jeg heller la merke til. Den gang da. Siden, i høst, leste jeg et forfatterportrett av henne i Vinduet hvor jeg tenkte hm, har jeg ikke lest Lorrie Moore før? Og joda, en rask titt i nevnte novelleantologi gav meg svaret. Jeg hadde lest henne før. Jeg ble nysgjerrig og fant fram til henne igjen. Novellene handler om helt ordinære mennesker og minner meg litt om Raymond Carvers Where I'm Calling From akkurat sånn (kanskje tenker jeg det fordi jeg leste Where I'm Calling From ikke så lenge før Birds of America). Uansett, Birds of America. Jeg er helt rørt og betatt. Favorittnovella mi er 'Charades'. Det er ikke lenge siden jeg leste denne ferdig, men allerede nå er jeg i gang med A Gate at the Stairs.

Lettlest, enkel og kanskje... en smule for dum. Selv om den later som den er smart. Likte ikke hovedpersonen noe særlig (som jeg forøvrig så for meg så ut som en blanding av de to forfatterne avbildet på omslaget). Vanligvis liker jeg når det refereres til andre bøker i en bok, men i denne boka funket det ikke for meg. Jeg fikk ikke lyst til å sjekke opp referanser jeg ikke hadde hørt før. Og de jeg gjenkjente virket bare banalt.

Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke, før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt. Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede. Det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.

Slik er en av novellene i Ari Behns Talent for lykke ('Punktum' heter den). Hele boken er en samling kortprosa. Noen av novellene er tilogmed mindre enn denne. Jeg hadde skyhøye forventninger til denne boken etter anmeldelsene, og det faktum at han skriver kortprosa, som er det jeg også liker best å skrive. Til tross for det har jeg nemlig ikke lest så mye kortprosa.(Anbefalinger tas i mot med takk!)

En annen novelle fra samlingen jeg vil nevne er den som handler om to fyrer som drar til Timbuktu, som er en av de litt lengre novellene (som jeg ikke kan huske tittelen på). Det kanhende det var denne reisen i ørkenen som fikk meg til å tenke på Camus, samt at personene hos Ari Behn har den samme typen likegyldighet til verden som hovedpersonen i Den fremmede. (Er ikke dette et kompliment, så vet ikke jeg!) Riktignok er Behns karakterer hakket mer fandenivolske. Litt Bukowski-ish. (Enda et kraftkompliment!)

Talent for lykke var en god bok, mener jeg, og nå lurer jeg på hvordan Behn skriver når han skriver lengre. Derfor akter jeg å lese Vivian Seving etc.

Ingen antihelter i denne listen - altså ingen Dorian Gray, Macbeth, Emma Bovary, Pinkie Brown eller Alex DeLarge - og ikke ting som f.eks. den katolske tro i Joyces Portrait of the Artist [...], haiene i The Old Man and The Sea eller Loven hos Kafka. Kun tydelig artikulerte skurker, skjønt kanskje mitt valg av Moby Dick og Miltons Satan er et unntak her, men isåfall er de unntak som er for gode til å utebli! Det er nemlig også et poeng at antagonisten tar stor plass og er minneverdig. Man kunne selvsagt ha lagt til alt av Shakespeare i en slik liste, men det er vel gunstig å begrense den en smule; la oss derfor også avgrense listen til klassikere. Gjerne skyt inn forslag - jeg har hverken lest alt eller husket alt. Jeg vet det er mye jeg har glemt av f.eks. Walter Scott, Dostojevskij, Dickens, Balzac og Ibsen, og fra Bibelen, der er det vel mye saftig og mørkt å hente.

Diktantologien Verdens finnes ikke på kartet ble ikke lest i en jafs i løpet av noen dager i desember. Jeg leste i den med jevne mellomrom over en tidsperiode som begynte omtrent fra september (etter å ha hørt Pedro Carmona-Alvarez fortelle om boka og høytopplese fra den på Kulturnatta) til midten av desember. Jeg leste meg gjennom kontinenter og stusset på kunsten å gjendikte fra et språk til et annet. Jeg møtte på noen kjenninger, som Yoko Tawada, Velimir Khlebnikov og Ulf Karl Olov Nilsson, men de fleste var nye. Jeg leste Sharon Olds, Vénus Khoury-Ghata og Nathalie Quintane og ville lese mer. Andre favoritter var: Noémi Lázlo, César Vallejo, Martin Gambarotta, Kim Hyesoon og Hiromi Ito.

Det ser eg på som positivt! Grytten er noko for seg sjølv. Og ærleg talt, omslagsbiletet åleine kunne fått meg til å lesa denne boka. Klarar ikkje å slutta å sjå på det!

"På veg til Oslo hadde han gått inn i si tid, han skulle endre verda, han skulle i alle fall endre Norge, i det minste Odda og Tyssedal, han hadde stått som ein påle på plassen utanfor Stortinget, og sjølv om alle saman hadde kjørt skuffa heim igjen, som eit lag som har tapt på bortebane, hadde dei heile tida opptrådd med hovudet høgt heva."

Saganatt av Frode Grytten.