Bokelskere.no

Det er ikke ordet "interessant" jeg peker på, men bruken av ordet, at det så kjedelig ofte etterfølges av et "interessant, men [...]", eller som Seinfeld sier et sted: "[...]. Having said that, [...]". Slik har ordet mistet sin mening, og uttrykker vel istedenfor at det man leser er interessant, at man leser det overbærende. Noe som er irriterende. Egentlig er vel alt irriterende på Internett.

Den YouTube-linken du delte er første del av episode to, tror jeg, og iallfall ikke første del av serien. Dette er første del, men kvaliteten var ikke noe spesielt bra, hverken på lyd eller bilde. Hvis du klarer å finne den på DVD et eller annet sted, ville jeg anbefale det, serien er verdt å kjøpe. Selv fant jeg ikke et sted jeg kunne kjøpe den.

Men! Hmmm, jeg legger merke til at de klippene jeg selv linket er på tilsammen 150 minutter, mens serien skal være hele 504 minutter. Jeg tror de 10 delene jeg linket bare er til første episoden. Men da kan du i det minste se om det faller i smak.

Den lydboken du delte var helt forferdelig, haha. Ikke bare monoton og uten noen slags innlevelse, men en svært anstrengt amerikansk aksent, det takler jeg ikke, det får jeg for vondt av.

Jeg er veldig uenig, og jeg vil også veldig gjerne gi uttrykk for det.

La meg først si at denne romanen kanskje er blant de jeg har brukt lengst tid på å lese, med pustepauser et halvt år. Altså, jeg mener ikke at jeg har lest den så overdådig nøye, men at den var et helvetes slit. Første del kom jeg meg nesten ikke forbi. Men som med Moby Dick og en del andre mursteiner: tålmodighet er en dygd, og kampen med Stendhal var uten tvil verdt strevet da jeg hadde brutt gjennom de mørnende, tilretteleggende partiene, og begynte på romanens andre del, som til gjengjeld bare tok meg en tre-fire intense dager på hytta.

Du skriver at romanen er «Interessant, naturligvis». Jeg har lært meg til at dette er blant det verste man kan si om litteratur, eller om noe som helst. Det jeg mener er at folk bruker betegenelsen om noe de avskyr. «Werther er alt for sentimental for meg, men den var interessant, da» (dette har jeg hørt oftere enn jeg liker, akk og akk). «Interessant». Det betyr aldri noe godt. Det betyr: «dette bryr jeg meg ikke om», m.a.o.: «dette interesserer meg ikke», m.a.o. at det å si at en roman er 'interessant' betyr overført at den ikke er det. Det betyr alltid dét, også når du bruker det her.

Jeg tviler på at det er fordi jeg er en 'feinschmecker' eller 'forståmegpåer' at jeg liker denne romanen, selv om jeg nok tror jeg må ha forstått den bedre enn deg. Du kaller karakterene for 'tegneseriefigurer', og det virker ikke som du mener dette positivt. Betegnelsen din har likevel noe for seg. Jeg antar at ett av romanens poenger er at Julien er ung, at han har lest for mye (kanskje tar jeg feil på dette punktet, jeg husker ikke), at hans drømmer om militærtjeneste, heltedåder og kurtisering av adelige frøkener nettopp er drømmer, og videre at de tingene han foretar seg – i likhet med Don Quijote – ikke er proporsjonalt med virkeligheten, med verdens prosa (men her går det også andre veien: den gangen han ikke oppdager konspirasjonen). I dette har vi også ambisjonene og idealene hans (i arv etter revolusjonen, romantikken og Napoleon) som gnisser mot borgerskapet, adelen, materialisme, som ønsker opp og frem og bortenfor, men som samfunnet er for stivnet og bornert til å muliggjøre. Som Adorno skriver i et essay: romanens sanne gjenstand har siden Fieldings Tom Jones «vært konflikten mellom det levende menneske og de forstenede forhold», og slik er det utvilsomt også her. Stendhal var ikke først med å uttrykke slike idéer i litteratur (Rousseau, Goethe og Fielding for å nevne noen), men romanen hans har uansett hatt innflytelse.

Du har rett, Julien og Mathilde oppfører seg noe rart; det er intriger og dueller og voldsomme følelser, men som Kierkegaard presiserer et sted: det er ikke lediggang som er roten til alt ondt, men kjedsomhet, og Mathilde kjeder seg som bare juling; og blandet med Juliens personlighet .. ?

Et ordentlig eventyr på et litt hverdagslig vis, kan man kanskje si, men jeg vil ikke høres alt for mye ut som en fyr i en kinokø. En selvmotsigende påstand? Jeg antar denne selvmotsigelsen viser til romanens ironi, jf. det jeg skrev ovenfor angående Quijote. For romanen er morsom, og vi er ment å le. Julien Sorel er både noe latterlig og noe beundringsverdig, om enn kanskje beundringsverdig en halslengde for sent. Jeg liker å lese om fjols som likevel på et vis er noe klokere enn samfunnet. Og Stendhal klarer å skrive dette på en måte som både er øm og lattervekkende, som hverken får oss til å kaste stein eller felle tårer, samtidig som man ikke kjeder seg – iallfall jeg. Jeg sitter ikke og ler, men jeg har alltid et smil.

Jeg gidder ikke å kommentere språket og det som kalles det psykologiske i romanen. Jeg syntes den var saftig og fin og øm, i det minste når fortellingen og forviklingene begynte å rulle. Kurtiseringen av Mathilde er noen virkelige flotte kapitler, når Julien gjør 'det eldste trikset i boka' (ifølge amerikanske highschool-filmer) og spiller uinteressert i henne for å gjøre henne forelsket i ham. Dette var romanens høydepunkt for meg. Jeg vil nesten påstå – men tar antakelig feil i å gi Stendhal all æren – at disse passasjene muliggjorde f.eks. På sporet av den tapte tid.

Takk! Ja, den der utgaven fra Thorleif Dahls kulturbibliotek var den som slo også meg når jeg satte meg ned og gjorde litt research. Jeg skal prøve å lete opp denne på universitetsbiblioteket, kanskje være så dristig å kjøpe den hvis jeg ikke finner den der. Men jeg husker at de der Thorleif Dahls-bøkene tidligere har gått hardt ut over en allerede ganske luftig studentlommebok (450 kr for en bok på 90 sider f.eks.). Det vil ta en stund før jeg får tak i boken, men jeg skal prøve å huske å skrive noen ord om den.

Som vi begge har vært inne på finnes det ikke noen bevart nedtegnelse gjort av Polo selv, bare omskrivinger og gjenfortellinger, men ved å gå så langt tilbake som mulig, kan det i det minste hende at det man finner er basert på samtaler eller gjetord fra Polos egen levetid, kanskje skrevet i direkte kontakt med ham. Det jeg ikke orker er idéhistoriske anakronismer, hvis du forstår hva jeg her sikter til, f.eks. marxistiske bønder i Kong Arthurs' England (som Monty Python gjør narr av i en deilig sketsj), og jeg ser for meg at det kan være stint av slike i moderne gjenfortellinger. Og alt får en ekstra sjarme ved å komme fra en annen tid, særlig slikt som er ment å være sannferdig (med mindre det er rasistiske familieleksikoner fra før krigen, et par slike har jeg arvet).

For en to måneders tid siden så jeg miniserien fra 1982 om Marco Polos reise til Kublai Khans hoff. Jeg bestemte meg for å se denne først og fremst pga musikken (Morricone) og fordi jeg hadde noe tid å svi av. Imidlertid, jeg får ikke serien ut av hodet mitt, den er utrolig fin. Det jeg derfor lurer på er om Marco Polos reiseskildring lar seg oppdrive på norsk. Jeg orker ikke en moderne omskriving, men ønsker å lese den opprinnelige skildringen (i den grad en slik finnes: den opprinnelige reiseskildringen er vel i seg selv en slags roman, ikke skrevet av Polo selv, men det er iallfall denne første jeg har lyst til å lese). Er det noen som vet?