Bokelskere.no

Om den forferdelige ettermiddagen 22. juli med drap og masseødeleggelse kan føre til at vi forstår hverandre bedre når vi bare kutter ut de små uoverensstemmelsene og tenker verdibasert, da er det håp. Da vil vi oppdage at vi mennesker stort sett er like - uansett hvem vi er.

Mange i min generasjon,og kanskje spesielt den generasjonen som kommer etterpå, søker lykken gjennom å bli sett. Ikke det å bli sett av sine nærmeste, men å bli sett av flest mulig. Jeg tror at jo flere som ser deg, desto mindre blir du sett, og desto mindre blir du. Det å bli sett handler om å få respons, og det handler om å kunne speile seg selv i andre mennesker. Og hvis du skal speile deg selv i uendelig mange mennesker som ser deg gjennom et tv kamera eller et glossy ukeblad, så blir du veldig ubetydelig, ikke bare for omverden, men også for deg selv. Det er ved å speile deg selv i nære venner og de som kjenner deg og de som elsker deg, at du former en tydelig personlighet. Det gir deg styrke og trygghet og gjør deg kjent med den som det er aller viktigst å bli kjent med, nemlig deg selv.

Det er ikke noen motsetning mellom sorg og styrke. Jeg tror tvert imot at sorg og styrke er på samme side av den skalaen som former et menneske. Det er sorg og styrke som former oss til hele mennesker, som gjør at vi kan være gode borgere, at vi kan være gode mot hverandre. Og det er det livet handler om når alt kommer til alt.

Men å leve med sorgen betyr ikke at du ikke kan leve et godt liv eller skal la være å glede deg over alle som er friske. Kjenne den daglige gleden over at du er til og at de rundt deg har så høy livskvalitet som det går an - på sine premisser. Kjenne at du kan le, at du kan gi noe og ha styrke til å bidra, ikke bare overfor familien, men også overfor samfunnet.

Ærlighet er ikke noe du kan iføre deg eller kjøpe. Den kommer innenfra, som en del av ditt personlige verdigrunnlag.

Å fortelle sannheten betyr ikke nødvendigvis å si alt, men at alt du sier er sant[...]

Det handler om å finne grunnlaget vi alle kan enes om, selve nerven som utløser en felles reaksjon som vi alle forstår, og som vi nikker gjenkjennende til.

Verdikommunikasjon, som jeg kaller det, handler om å kommunisere det felles verdigrunnlaget som hele det norske samfunnet er bygget på, selve limet som binder nasjonen sammen, våre demokratiske grunnrettigheter.

Så lenge man vet at man er på riktig vei, kan man tåle ganske mye.

Når alt raser rundt deg og du stiller spørsmål om du har valgt riktig, er det ytterst viktig å ha noen sikre holdepunkter.

For så lenge det er liv, er det også et håp.

Enten man vil eller ikke, er det de opplevelsene livet har gitt en, kanskje i særlig ung alder, som former en mest som en person. Resten er mer et spørsmål om hvordan man takler det man har fått med seg.

Men så er det kanskje nettopp alle disse dyrebare stundene med Rebekka opp gjennom årene, hvor gleden over et lite smil - ja, noen ganger bare et eneste pust - ikke bare har lært meg at dype kriser er en del av livet, men også at livet selv er noe av det skjøreste vi har, og langt fra noen selvfølge. Livet kan ikke tas for gitt, like lite som kjærligheten mellom mennesker. Selv ikke den grunnleggende evnen til å ta vare på ens eget liv kan tas som en selvfølge.

Det er rart hvordan Mormors død, selv så trist det var, ledet til noe så fantastisk.

Sannheten kan medføre ganske mye styr noen ganger.

Jeg kom hit i forventning om noe, men fikk noe helt annet.

Vi må alle forsone oss med det som har skjedd før vi kan gå videre.

Det er alltid mer enn du ser ved første øyekast.

Det viktigste av alt, sa hun og strakte ut armen mot omrisset av byen, - er komposisjonen; hva øye ditt velger å vise. Hun pekte på kameraet. Når du ser gjennom linsen, må du finne ut hvordan det gir mening. Du må spørre deg selv om du kan se det du ser på en annen måte, kanskje fra en annen vinkel, på en ny måte, en måte du ikke hadde tenkt på. Det er så mange ulike måter å betrakte samme ting på, Ellen.

Jeg kunne se for meg mormor som liten i en av disse hagene, slik jeg hadde sett henne senere, - med en planteskje i hånden og en vidbremmet, gul hatt på hodet. Hun pleide å gå og nynne mens hun trakk opp ugress og knep av visne blomster og kanskje la litt mer torvstrø her og der. Det kjennes så trist å vite at jeg aldri mer skulle se henne stelle i hagen. Jeg strevde for å hindre tårene i å komme. Jeg ville ikke miste forbindelsen til henne.