Bokelskere.no

Hvorfor fortalt hun meg aldri at det var hun som hadde laget denne sangen? tenker jeg. Eller sa hun det, og og kanskje mye annet også, bare at jeg ikke lyttet? tanken gjør meg trist, for muligheten til å spørre, finne svar på alle spørsmålene som plutselig dukker opp, er ugjenkallelig forbi.

Aldri før har jeg smakt så god pesto, og jeg spiser med taus andakt mens jeg tenker på ordene hans om fortielse og løgn. Hvor går grensen, tenker jeg. Når er det bare fortielse, og når blir det løgn? Er fortielsen et slags forspill til løgnen, eller en forstillelse for å slippe lyve? Og hvis mamma har tiet om noe så stort som en søster, hva annet er det hun ikke har fortalt?

Var det løgn ikke å fortelle hele sannheten?

Mamma tok ikke med seg sorgen i graven, men overlot den til meg.

Se på meg nå! Så du det? Se nå, mamma! Jeg ser at det lille barnet alle synes er så sjarmerende når det ler og gjøre ablegøyer, i virkeligheten er engestlig. Barnets sprett over lyngheiene, de skjeve rundkastene og kollbøttene som ender i en pytt, er alt sammen et forsøk på å hente mamma ut av det som stenger henne inne. Det som stjeler min mamma, kommer plutselig og uten forvarsel, som om noen lukker en dør foran øynene hennes. Eller nei. Foran hjertet, det samme hjertet som jeg vet nå har båret på denne tunge hemmeligheten. Som liten må jeg ha fornemmet noe jeg ikke forsto, noe som gjorde meg urolig og rastløs, en engstelse jeg kapslet inn ved alltid å finne på noe, være på farta, på vei mot noe. Og vekk fra noe. Vekk fra øyværet, fra hennes innestengte sorg.

Minnene fra barndommen, som jeg har gjemt og glemt så lenge, har rokket ved noe i meg.

[...] men smerten blir mindre med årene. Nå er det på mange måter et godt savn, en takknemlighet for de gode minnene, for årene vi tross alt fikk.

Gjentar man en ting ofte nok, blir det sant til slutt.

Tretten år hadde det tatt henne å forstå at tiden ikke bare gikk. Den kom.

Musikk var intuisjon, noe hun forsto med hjertet, ikke tankene og intellektet.

Har du noen gang tenkt på at alle verdens hav er bundet sammen i en bevegelse? At bølgen som bryter mot klippene her, er den samme som skyller over stranden hjemme hos meg? [...]

Man skal fortelle sannheten. Men ikke alle sannheter skal fortelles.

Det er visse ting som ligger utenfor våre kontroll. Noen ganger må vi overlate alt til skjebnen.

Gud har gitt deg talent, men med talent følger ansvar, avgjørelser som kan være vanskelig å ta. Det er bare du som kan avgjøre om du er modig nok til å ta dem. Valget er ditt.

Vi har en tendens til å se det vi ønsker å se.

Det ville snart gå opp for meg at Natalie hadde det jeg kaller langsom skjønnhet, av den typen som du ikke legger merke til med en gang, men så blir du plutselig slått av den, og den blir bare sterkere, og hun blir vakrere for hver gang du ser henne, og du kan ikke begripe at du ikke alltid har ment at hun var absolutt strålende vakker.

Smertefulle minner snek seg ikke bare inn - de skjøv opp døren med et brak, alle sammen og alle på en gang.

Vi mennesker ser ut til å være av den oppfatning at vi selv er spesielt komplekse, mens alle andre er noe enklere. Det er selvfølgelig ikke riktig. Vi har alle våre egne drømmer og håp og behov og lyster og hjertesorger. Vi har alle vår egen spesiell utgave av galskap.