En sannhet oppstår i ethvert langt ekteskap, og sannheten er denne: Ektefellene våre kjenner oss noen ganger bedre enn vi kjenner oss selv.
Det er underlig hvordan våre liv viser seg å bli, tenker jeg. Øyeblikkets omstendigheter, når det senere kombineres med bevisste avgjørelser og handlinger, og lassevis med håp, kan etter hvert hamre ut en fremtid som synes forutbestemt.
For virkelig å forstå tror jeg du må se det, sa han langsomt.
Stol på folk, kunne han si til meg, helt til de deg en grunn til å ikke gjøre det. Og da skal du aldri vende ryggen til.
Hun sa at for å helbredes må man noen ganger åpne gamle sår.
Alle må på ett eller annet tidspunkt dra, Isabel. Livet handler om å komme ogLivet handler om å komme og å gå.
Bare fordi man vet hva man vil ha, betyr det ikke at man får det.
Jeg tror at fakta bare er en del av et menneskes historie. Personlig erfaring har mye å si. Jeg kan ikke spørre en bok om hvordan det kjentes å overleve bombeangrepet.
Hva er vitsen med å huske en hendelse hvis du har glemt hva denne hendelsen fikk deg til åføle. Hvordan den påvirket dem rundt deg. Hva den fikk dem til å føle. Da ville du ikke ha lært noe som helst, og ingen andre heller.
[...]Har du ikke kjennskap til historien, har du ikke kjennskap til noe som helst. Du er et løv som ikke vet at det henger på et tre.
For en fantastisk bok om en enda mer fantastisk forfatter, jeg blir rørt og så uendelig imponert over denne dama! Og Lisa Aisatos ubeskrivelig vakre illustrasjoner gjør denne boka til en edelsten! Takk.
Jeg leste litt om den nå, noe skriver at det er dårlig oversettelse? Er du enig i det? Jeg ser at du leser den nå :)
Her er et eksempel: Trucker's tale
Enig med Kristine Louise at man ikke skal ta denne lista så alvorlig. Jeg klarte ti nå i år men jeg prøver igjen i 2016. Kommer sikkert ikke i mål denne gangen heller siden jeg liker best å lese det jeg har lyst til, og jeg må jo si jeg allerede leser variert. Likevel synes jeg det er artig å gjøre et forsøk :-)
Meget imponert!
Jeg prøver igjen jeg også! :-)
Jeg visste ikke det om sorg, at sorgen også er å få et lass av store og små spørsmål spadd over seg.
Da vi kom ut av kirka etter båreandakten og opp på den grønne plenen mellom alle gravstøttene, ble jeg først forundra over at fuglene kvitra, at bladene liksom vinka fra trærne, at folk gikk forbi på veien som om alt var som før. Som om jeg hadde ikke hadde sett faren min død for første gang. Eller for den saks skyld; *sett faren min for aller siste gang. *
Jeg visste ikke det om sorg, at det føles som å ha kroppen fylt av betong. Ubevegelig på innsiden av kroppen.
Jeg ga opp etterhvert jeg også. Ikke pga antallet men fordi jeg ikke klarer å lese etter en liste. Kanskje jeg bør prøve igjen? :-)
Når man er født i en kropp som stemmer overens med hodet, tenker en sikkert ikke mye på forholdet mellom kropp og hode, men jeg er bevisst på denne feilen hver eneste dag.