Bokelskere.no

Hun grer håret
ser på sengen
hvor hun har sovet alene

Vi som gikk her før har gått i nye spor. Det var ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli. Hva var det jeg tenkte? Jeg gikk bare på. Så for meg hvordan sporene skulle se ut. Da jeg snudde meg, forsvant de fortere enn jeg rakk å gå. Drømmer forblir i de levendes hoder.

Jeg skaper bilder og inntrykk igjen
med hendene, om igjen med munnen,
fester uroen til en form
slik at den kan bli noe annet
Men pusten står i strid med ordene,
og hver bevegelse bort fra deg

I alt som vokser finnes
nye tomrom
Snøen smelter først i fotsporene
Går du, min fot
så følger hånden etter

Skiftende scener samler seg på arket
blir et sted som skal få finnes

Rommene er utydelige, jeg famler
Knipser med fingrene for å høre hvor lyden bærer
Den bærer inn i hendene
Hendene holder en egen lyd
hjelper tankene med å ta form

Du fyller hodet mitt slik bare en fraværende kan

Ordene flyter fra tanken
Tildekker, skjuler, legger over
I hvert ord en tanke som blir borte

Minnet kan ikke erstatte opplevelsen,
den hullete veien fram mot huset
der vi går fordi vi ikke kan forestille oss
et annet sted å være

Tegn sprer seg utover
som frø i vinden
Er du en parentes
Er du et kolon

Eller et punkt som sprer seg utover,
slynger armene ut og
omfavner alt

Vi faller inn og ut
av hverandres form
Vever tanker med hånden

Stemmen overtar i rykk og napp
Forsiktig, forsiktig
legges tonen i rommet

Puste,
så vidt
være her

I alt liv
en drift mot en annen
Når du går ut av tiden,
får det bristende leddet
de sterke til å holde hardere fast

I vinduet ser jeg ansiktet ditt
speilet mot himmelen
En sky driver sakte gjennnom,
løser seg opp og forsvinner
Det er ingen ting å støtte seg til,
flyktige refleksjoner
i en sone der alt flyter

Hun og jeg snakket mekanisk. Leppene våre beveget seg, men leppene våre løy. Bare øynene våre spurte hverandre ut og gjenkjente hverandre. Men da jeg tok henne i armene, var leppene våre endelig oppriktige.

Hun var ikke vakker, men hun har det jeg verdsatte over alt annet hos kvinner i min ungdom: ild.

Ikke et ord
Alt må jeg lese
på munnen din

Treet er nakent
i grenene ligger saften
til en ny vår

Tusen porter fører ut i verden
du ser
bare én

Det røde løvet
har lagt sommeren
på bakken

Musikken i trærne
er bladene
som hilser våren

Hovedansvaret for mobbingen har mobberen selv. Den som mobbes har ansvar for hvordan han eller hun forholder segl til det, og de som står rundt har ansvar for om og hvordan de griper inn. Selv om vi har hovedansvar i eget liv, er jeg enig i at vi også har ansvar for andre. De største feilene vi gjør er ikke alltid det vi gjør galt, men det vi ikke gjør rett. Den som står trygt og godt i eget liv har gode forutsetninger for å støtte og forsvare den som lider.

Smerte er uunngåelig, lidelse er et valg.

Man trenger mot til å ta det fine,
skjønne at komplimentene er dine.
Tørre å tro at livet er godt
og innse selv at du er flott

Døden, som fryktes som det uhyggeligste av alt ondt, er i virkeligheten ingenting. For så lenge vi eksisterer, er den ikke kommet, og når den er kommet, eksisterer vi ikke lenger.

~ Epikur