Får ikke logget ut. Kommer bare borti "finn bøker". Forsøkt flere ganger uten hell
Vips tilbake. Takk
Jeg har prøvd å skrive et innlegg her. Men det forsvinner bare:/
Jeg har ikke fått tilbake mine
Jeg skjønner at oppgaven er håpløs. Det er umulig å hjelpe alle. Noen må jeg la ligge igjen. -Bjørn
Jeg ser inn i de største, mest skrekkslagne øynene jeg har sett. De er helt tomme, det er som å se inn i to svarte hull. -Bjørn
En helt konkret og personlig historie om terrortimene 22.juli 2011 og tida etter. Ekteparet Juvet skriver kronologisk hva som skjedde, og synsvinkelen veksler dem imellom. Vi får både være med i båten som frakter de skrekkslagne ungdommene og stå på kaia og ta imot dem. Språket er enkelt og rett på sak, og jeg kom inn i historien på en veldig reell måte. Ikke minst er de åpne nok til å skrive om posttraumatisk stress som oppstod og om hjelpen de etterhvert tok imot. Det er viktig at slike historier også kommer offentligheten for øret på denne måten, ikke bare i korte, tabloide overkrifter.
Dette ekteparet er noen av heltene fra dramaet, selv om de selv synes det høres litt pompøst ut. Jeg takker dem både for innsatsen de gjorde da, og ikke minst at de deler historien sin nå i ettertid. Måtte tida dempe stresset og skyldfølelsen de bærer på.
Dette må jeg bruke tid på, litt forvirret med det samme. Men endringen har redusert min stjernestatus på mer enn 60 stjerner. Hva er grunnen til det?
NOVEMBER
November har rørt ved våre dager
Nu synker tingene inn i seg selv
og oppgir sin form - uten klage.
Vi kjenner fra før
gatenes røkblå time, da uventet
havets vinder kan streife vårt ansikt
som glemte kjærtegn
Og uten å vite
hva vinden og regnet vil oss
Roper vi ropene uten ord
og uten lyd
som håpet vi ennu
på undere i november.
Nei beklager at jeg spurte.
Så mye har jeg. Så mye gir jeg bort
Hender og hender i en endeløs rekke
Fingre holder og spriker
Hender som slår
Hånden som slår den som stryker og omvendt
Hender beveger strengene, tonene
Det gjør vondt å bli slått
Om du knuser speilet blør knokene
Tenk å være langt hjemmefra og
hjemme er en arm som har sluttet å holde
Hvorfor ikke det?
Skogen långt borta
himlaranden långt i fjärran
frostiga åkrar milsvitt emellan
Min ensamhet nära,
tätt intill,
bredvid mig under täcket.
~ Eeva Kilpi
Jag tänkte att jag skulle vilja älska dig...
Men min hud levde inte mot din
min vila stördes av din närhet
våra andningar gnisslade mot varandra
min panna rynkades av ansträgningen
att vara tilsammans med dig.
Vi tyckte lika om mycket
men fann aldrig den gemensamma tråden.
Ofta ville jag vara ensam
när du ville vara tillsammans.
Jag längtade sällan efter dig
när du gick var jag ofta lättad.
~ Kristina Stenstrand
Frosten arbeider i steinene, er pulsen i vannet. Elva bytter løp, går inn i slettenes porer. Når halsen smalner, bryter elva ny vei.
Nye tråder veves over de gamle. Jordens årringer er skrift i leire.
Du sier det kjennes som om du blir borte. Ansiktet ditt sover mens du snakker.
Jeg holder meg oppreist, vakler og ettersporer. Jeg lengter først og fremst etter håndskriften din. Så er det hendene mot mine hender. Stemmen din har jeg glemt, den forsvant lenge før dette. Du driver bort, fester deg i vinden.
Når kvelden legger seg mot vindusrutene, blir huset en mørk terning som hviler i suset fra skogen og elvene. Det står der bare, uten noen gang å kantre. Opplyst: vi snakker, spiser, leser. Mørklagt: vi sovner, drømmer, legger kropper inntil hverandre. Det er de samme rommene.
Jeg slipper en tablett i et vannglass. Håret har lagt seg i ei slapp vifte rundt ansiktet. De trøtte øynene klatrer på speilet, oppløses.
Er du/der du er?
Er du
der du er? Er du
ikke
der du
er? Gå
dit du er, jeg venter
på deg
- der.
~ Jan Erik Vold
En vár og vakker diktsamling, både boken i seg selv og diktene. Blir aldeles salig bare ved tanken. For en skatt!
Jeg går
alle veier
vender hjem