Bokelskere.no

Livet, hadde U May sagt, er en gave full av gåter, hvor lidelse og lykke henger uløselig sammen.

Su Kyi håpet han ville ta også Tin Win under sine vinger, lokke ham ut fra mørketsom omga ham, lære ham det han hadde lært henne: at lidelse og sorg er flettet sammen i livet. At sykdom er unngåelig i alle liv, uten unntak. At vi kommer til å bli eldre, og at vi ikke kan sleppe unna døden. Dette er lovene og reglene for menneskets eksistens, hadde U May forklart henne. Lover som angår alle, over hele verden, uansett hvor dramatisk tidene måtte skifte. Det finnes ingen makt som kan befri et menneske fra smerter eller fra sorgen man måtte føle som et resultat av den innsikten - hvis man da ikke selv er det mennesket.

Folk som forlater et barn på grunn av stjernens stilling ved hans fødsel? De må jo være syke i hodet.

Hun håpet at Tin Win ville lære det hun selv hadde funnet ut i løpet av årene: at det finnes sår som selv ikke tiden kan lege, selv om de kan gro såpass at man kan leve med dem.

Før eller siden kommer vi til et slags katastrofalt vendepunkt i livet, et punkt der den trygge tilværelsen vår ikke lenger eksisterer. Et øyeblikk som forandrer oss til et annet menneske, fra ett hjerteslag til et annet. Øyeblikket når den vi elsker innrømmer at det er en annen, og at han vil forlate deg. Eller den dagen vi begraver en far eller en mor eller en bestevenn. Eller det øyeblikket når legen informerer oss om at vi har en ondartet hjernesvulst. Eller er slike øyeblikk ikke annet enn en dramatisk avslutning på en mer langvarig prosess, en konklusjon vi kunne forutsett, hvis vi bare hadde tolket tegnene og ikke oversett dem?

Flyet suste bortover rullebanen, det skranglet og hoppet, så lettet det med hele sin plagede last mot Cubas himmel. De hovne øynene våre kikket ut gjennom de små vinduene og så vår grønne, hjemlige øy bli liten som en smykkestein innfattet i et glitrende hav. Den ble mindre og mindre til den bare var tindrende tåke, et tapt minne i det skarpe solskinnet.
Så var den borte.

Duften av fresende svinesvor med sitron og hvitløk ga oss nesten tårer i øynene, og frykten for å bli grepet la ingen demper på gleden. Tvert imot, dette var vår hemmelige måte å sette partiet og alle dets informanter på plass på. Med hver eneste deilige bit svinekjøtt erklærte vi vårt hat til Castro og kommunistpartiet, en privat, gastronomisk kontrarevolusjon.

Jeg torde ikke spørre henne om mennenes sjel, men jeg kunne levende forestille meg svaret hennes. Mennene leverte fra seg sjelen i døren sammen med hatten, og fikk den uskadd tilbake når kvelden var over. Når en kvinne mistet sjelen, kunne hun aldri få den igjen.