Bokelskere.no

Svenske John Ajvide Lindqvist er egentlig horror forfatter, og de fleste kjenner til La den rette komme inn, som også ble filmatisert.

En brutal midtsommer feiring
Nå prøver han seg som krimforfatter og Skriften i vannet er første bok i Blodstormen serien. Man blir kjent med tidligere politietterforsker Julia Malmros som nå er forfatter på fulltid. Hun får æren av å skrive den neste boka i Millennium serien, men får å kunne gjøre det, er hun nødt til å snakke med noen som kan en del om hacking, for å fremstille Lisbeth Sander som troverdig. På grunn av det, blir hun kjent med Kim Ribbing, som er en del år yngre enn henne. Han virker komplisert. Etter å ha skrevet første utkast, og etter slakting fra kvinnen som sitter på rettighetene av Millennium serien, er misfornøyd med hennes utkast, og etter at Julia gjør en dårlig opptreden på Tv, flykter hun til sommerhuset til ting blir rolig igjen. Men der rekker hun ikke å bli lenge, da noe fryktelig skjer som hun blir vitne til etter den fryktelige hendelsen. Hvem står bak og hva er motivet. Klarer Julia å la være og blande seg inn i saken, og blir det noen bok? Vil Astrid, jenta som overlevde denne tragedien, komme seg videre i livet?

Som første gang som krimforfatter gjør John Ajvide Lindqvist det bra. Boka er mørk, engasjerende og den består av flere aspekter. Man blir godt kjent med både Julia Malmros, Kim Ribbing og Julias eksemann, Jonny Munther, som fremdeles er i poltiet. Personlig likte jeg ham bedre enn Julia. Julia er litt for kaotisk å lese om, noe som er forståelig, da hun er i en vanskelig fase i livet.

En smule tungtrødd midtparti
Den er noe tungtrødd midtveis i handlingen, da dialog og hendelser oppleves som noe gjentakende, spesielt partiene mellom Julia og Kim. Sammen kan de irritere på seg en gråstein, men det har sin sjarm, det også. Så liker den uvanlige dynamikken de gir.

Synes at horror bøkene hans er mer fengende, minus La den rette komme inn som jeg ikke likte, men likte Menneskehavn og Håndtering av udøde veldig godt. Med Skriften i vannet beviser han at han kan behersker flere sjangere, og selv om Skriften i vannet aldri ble helt spennende. I stedet hadde den andre kvaliteter som gode karakterbeskrivelser og tar opp interessante temaer. Jeg leser gjerne neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Det er ikke ofte jeg leser bøker om andre verdenskrig, i hvert fall ikke bøker som er beregnet for ungdom.

Bør man følge sine foreldres fotspor?
Den gylne stjerne setter fokus på Narvik og hvordan krigstiden var der. Man blir kjent med femten år gamle Harald, som er enebarn, og som mange andre tenåringer, har han sine redsler. Han og foreldrene lever i trange kår og må klare seg med det de har. De lapper sammen klær og sko så godt de kan for å overleve, og mat er det lite med. Foreldrene hans er i NS, og når Harald er gammel nok, skal han få være med på sitt første møte. I mellomtiden får Harald besøke steinbruddet for å se på sovjetrussiske arbeidere. Der får han øye på Viktor og selv om de ikke snakker samme språk, skjønner de hverandre. Harald skjønner såpass at Viktor, som er omtrent på hans egen alder, ikke kommer til å overleve der lenge. Derfor sniker han med seg ting til Viktor hver gang han er der. Samtidig er han mobbet og fryst ut, også av hans nærmeste venn siden foreldrene hans er i NS. Kommer Harald til å endre foreldrenes syn på det som foregår, og er han sterk nok til å stå i mot deres ønske?

Dette er en enkel bok å lese, og samtidig ikke. Man leser om en ungdom som ønsker rettferdighet i en mørk og brutal hverdag. Hvordan skal han klare det alene, og siden han er så ung? Det var også interessant å lese om et sted som var hardt rammet. Det var også interessant å se hvor ulikt syn han og foreldrene hans hadde. Også hvordan han ble behandlet av sine jevnaldrene fordi de visste hva foreldrene hans trodde på. Lindahl beskriver den usikre tiden og utfordringene på en troverdig måte.

Hovedpersonen virket yngre enn sine femten år
Selv om jeg ofte leser ungdomsbøker og har likt mange av dem, ville jeg nok ha foretrukket denne boka som en bok for voksne fra et voksent perspektiv. Harald er femten år, men det virket nesten som om han var litt yngre. Det føltes mer ut som om han var rundt tolv-tretten år. Litt naiv og ung til sinns. Syntes heller ikke at jeg ble altfor kjent med foreldrene hans, og samholdet mellom foreldrene og Harald var noe fraværende. Skjønner at karakterene levde i en helt annen tid, men hadde ikke hatt noe i mot å bli bedre kjent med dem som en familie.

Den gylne stjerne er uten tvil en god og alvorlig ungdomsroman om andre verdenskrig. Men som nevnt ville jeg nok ha foretrukket å ha lest fra et voksent perspektiv med tanke på tema, og noen av retningene underveis var litt vel lettvinte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

For to år siden leste jeg min første bok av Grady Hendrix, og det var The Final Girl Support Club, og jeg må si at jeg likte denne bedre, selv om jeg elsker final girls konseptet, også.

Selv om The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke består av final girls konseptet, var denne mer underholdende, mørkere og morsommere å lese. Dette er en bok som ikke er alvorlig horror og det er heller ingen grøsserkomedie, men har en hårfin grense. En fin mellomting.

Kjedelig hverdag
Som man skjønner på grunn av tittelen, er dette en vampyrbok. Det er 90-tallet og Patricia Campbell er lei av husmorlivet. Hun lager mat, passer barna, vasker hus og steller hage. Mannen ser hun ikke ofte til da han jobber mye, og moren hans bor hjem hos dem siden hun er senil og pleietrengende. Heldigvis har Patricia bokklubben, hvor hun får anledning til å snakke med andre kvinner. De velger bøker, leser dem og møtes for å drøfte dem. De leser ofte mørke bøker som true crime, thrillere og horror. Da noen dør i nærområdet deres i Old Village, flytter James Harris inn, og påstår at han er grandnevøen til husets tidligere eier. Han blir godt likt av alle.

Men helt siden han har flyttet inn, begynner Patricia å oppleve merkelige ting. Hun føler seg ikke lenger trygg i sitt eget hjem, og da hun blir vitne til noe grusomt og uforståelig, må hun sørge for at alle får vite hva som egentlig foregår. Men hvordan skal hun fortelle det uten at folk skal se på henne som en sprø person?

Noen ganger er det lov å være dorutsibar
Boka kan virke forutsigbar, og noen ganger gjør det ikke noe, hvis boka er skrevet på en god og underholdende måte, og det var denne, uten tvil. Har ofte lest horror hvor jeg har likt stemningen og konseptet, men lenge siden jeg har blitt underholdt som med denne, og det var virkelig på tide. The Southern Book Club's Good Guide to Slaying Vampires minnet meg litt om skrekkfilmer jeg elsket å se under oppveksten på 80 og 90-tallet. Da filmene var noe hemningsløse og mer vågale.

The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires er en slags blanding av Deseperate Housewives og en voksen versjon av Fright Night. I Fright Night filmene, både i originalfilmen og nyversjonen, er hovedkarakteren en tenåring, men her er hovedkarakteren en godt voksen kvinne. Det er det jeg mener med voksnere versjon.

Karakterene er ikke spesielt troverdige og det var heller ikke noen å relatere til, men det gjorde ikke noe. Her gikk sidene nesten av sted av seg selv, stemningen var både småmorsom og uhyre interessant. Kunne ha sagt så mye mer om boka, men dette er en bok man bør oppleve. Skjønner at The Southern Book Club's Guide to Slaying Vampires ikke er noe for alle, men hvis man liker hemningsløs, dyster og underholdende vampyrbok, er det bare å hive seg over denne. Hadde nok ikke kjedet meg i Old Village.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når hele sommerferien går til helvete ...

Urettferdig sommerferie?
Særlig hvis man hadde andre planer og man har foreldre som forandrer på dem. Det skjer med Karoline. Hun hadde sett for seg en herlig sommerferie med bestevenninnen, men på grunn av oppussing hjemme, sender foreldrene henne bort på campingtur med bestemoren. De skal tilbringe sommeren ved Hersjøen Camping. Verre kan det ikke bli. Med laber stemning, blir hun med bestemoren sin da hun ikke har noen valg. På campingplassen begynner hun å henge med Norah, og de blir nysgjerrige da en gutt som heter Mathias dukker opp. Hvem er han?

Samtidig er Karoline dødsforelsket i en gutt som hun følger på sosiale medier, og jo mer hun blir kjent med Mathias blir hun usikker på hvem han er, fordi det føles ut som om det er noe han ikke forteller henne.

Det er nok sommerferie for de fleste og mange er ute etter drømmeferien. Denne boka er et godt eksempel på det. Dette er en ungdomsbok med mye følelser, sommerstemning og det å føle seg litt utenfor, spesielt når man bruker sosiale medier. Selv om ting ikke går helt etter planen, kan det skje noe fint eller kanskje ikke noe skjer i det hele tatt, og det blir en vanlig ferie. Karoline får oppleve begge deler. Hun blir kjent med seg selv, hun blir kjent med ukjente følelser, og innser at ikke alle er verdt å forelsket i, for ikke alle er den de utgir seg for å være.

Altfor forutsigbart
Kjendiscrush er første bok i Kjendiskjæreste trilogien. Den er svært lettlest og er delvis om umulig forelskelse som er beskrevet på en god måte, og som mange ungdommer kanskje kan kjenne seg igjen i. For noen voksne kan Kjendiscrush virke vel fluffy og noe utroverdig. For min del ble dette altfor åpbenbart, selv til ungdomsbok å være. Kommer nok ikke til å lese resten av trilogien, da dette ikke er min sjanger eller tema.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Ekte gjenferd er en fin innføring for barn som vil ha noe skummelt å lese, og som kanskje vil bedre kjent med norske spøkelser?

Faktabok om kjente gjenferd
Hva man tror på eller ikke, er ikke så nøye. Selv leser jeg slike bøker fordi det er fascinerende. Ofte leser jeg slike bøke for moro skyld og for å lære mer om temaet. Det er jo en kjent sak at Norge består av mange overnaturlige myter, og dette er en samling av de mest kjente. Denne samlingen består av sytten myter/fenomener. og de er kjente for oss fleste. Selv kjente jeg til alle. Boka er på ingen måte skummel, heller ikke for unge lesere, tror jeg, da tonen er ganske saklig. Boka er beregnet som en slags faktabok for unge lesere fremfor at det skal være skummelt og uhyggelig. Noe Camilla Otterleigjør på en fin måte. Tekstene er passe lange, saklige og forståelige. De kan kanskje bli en smule monotone, hvis man leser flere av historiene i samme slengen.

Illustrasjonene er laget av Tiril Valeur og de passer godt til målgruppen og historiene, men for min del ble det litt barnslig. Jeg liker fargebruken og stemningen de får frem, men stilen minner meg noe om manga som jeg av en eller annen grunn ikke er så glad i. Kunne ha tenkt meg mer creepy illustrasjoner, men så er ikke boka beregnet for voksne, noe man må huske på.

Kom gjerne med tips til lignende bøker
Bakerst i boka er det med kilderegistrering, og det er synd at de fleste er fra forskjellige nettsider i stedet for kilder til bøker. Grunnen til at jeg etterlyser dette, er at jeg selv kunne ha tenkt meg å ha lest flere lignende bøker, samme om det er på norsk eller engelsk. Synes det er vanskeligere å finne spøkelseshistorier/fakta om gjengerd i bøker nå enn det var før i tiden. Synes det er både spennende og uskyldig moro.

De mytene jeg likte best å lese om var Dødens budbringer, Den hevnlystne hustrua og Den grusomme nazisten, og savnet flere historier og fra større deler av landet, men alt i alt en fin innføring for unge lesere som vil lese om det overnaturlige og myter generelt. En god bok å få med seg en rolig sommerkveld. Terningkast fire til handling og terningkast to til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Skiftende årstid, et annet århundre, andre regler og strengt regime, er bare noen få beskrivelser av The Coffin Path av Katherine Clements, og boka har mer å gi enn det man kanskje tror på forhånd.

Ensformig liv?
Det er 1674 og man blir kjent med Booth familien. Bartram Booth eier stedet, og han bor der med sin voksne datter Mercy og en hjelper som heter Agnes, men de behandler henne som et familiemedlem. Noe som sikkert var uvanlig på den tiden. Han vil at datteren skal gifte seg og skape seg et helt annet liv, mens hun mener hun ikke er en kvinne man vil gifte seg med. Hun vil heller være igjen i huset Scarcross Hall. Huset og området rundt, er det eneste stedet hun kjenner til, og det er heller ikke et annet sted hun vil være. Siden faren hennes er eldre, tar hun større ansvar for sauene og mye annet.

En dag kommer Ellis og håper at han kan få en jobb hos dem. Til tross for at Mercy er noe skeptisk, får han jobb, og det tar av og til tid for Mercy å bli vant til nye folk. Men med tiden blir de kjent med hverandre og tillit settes på prøve gjennom hverdagen.

Det Mercy ikke sier, er at hun opplever rare ting. Hun merker ofte at hun blir iaktatt av noe eller noen, opplever merkelige ting og noen mynter fra farens samling er blitt borte. Faren hennes har sine hemmeligheter, han også. Han vil selge eiendommen, slik at Mercy kan skape seg et bedre liv i et annet sted og for å beskytte henne. Beskytte henne for hvem, eller hva?

Gotisk horror og historisk roman er en interessant kombinasjon
The Coffin Path er en blanding av gotisk horror og historisk roman. To sjangre som er kjent for å være trege i handling, noe som også skjer i The Coffin Path. Den tar seg god tid til å bygge opp stemning, bli kjent med karakterene, og det lunefulle landskapet. Clements er god på å beskrive værendringene gjennom årstidene, isolasjonen og hvor ensformig et liv kan føles, spesielt for Mercy som ikke har vært andre steder, og ser omtrent de samme folkene hver dag. Boka beskriver også god arbeidsmoral, harde kår og klare seg med det man har.

Boka består av familiehemmeligheter, noen overnaturlige elementer, og man blir kjent med en gammeldags ensomhet. En tid da man ikke var oppslukt i teknologiens verden. Til tross for at dette er en spøkelseshistorie, ble det ikke brukt for mange overnaturlige hendelser, og forvent ikke mye action, for her tar forfatteren seg god tid gjennom handlingen. Noe jeg setter pris på. Jeg får mer stemning ut av en bok som tar seg god tid fremfor de som inneholder mye action.

Grunnen til at jeg også kaller boka for en historisk roman, er fordi Storming of Bolton blir så vidt nevnt i handlingen, også kalt Bolton Massacre, som skjedde den 28.mai 1644. Men bortsett fra det er karakterer, og hendelser ellers i boka, fiksjon.

En lang og stemningsfull bok som tar seg god tid til å bli kjent med karakterene, miljøet, utfordringene og kampen for tilværelsen. Jeg ville ha likt The Coffin Path enda bedre hvis de første hundre sidene ikke var så monotone, for det tok litt tid før man kom seg ordentlig inn i handlingen og hendelsene. Men Clements skriver godt og har lyst til å lese mer av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk og hyggelig å høre. Det er lov å være uenig også, altså. God sommer. =)

C.J. Tudor har i de siste årene vært svært synlig i thrillersjangeren. Brennende jenter ble utgitt på norsk i fjor, og handler om nykomlinger i et lite sted der alle kjenner til alle, og man bør vite hvem som egentlig sitter med makta.

Alltid bedre med en ny start?
Jack Brooks, som er kvinne og pastor, tar med seg tenåringsdatteren Flo til et svært øde og kjedelig sted, på grunn av jobben hennes. Huset de bor i når de flytter dit, er nedslitt og det gjør til at Flo har mindre lyst til å være der, men skjønner at hun ikke har noe valg. I tillegg til å være ny i et fremmed sted, må hun passe seg for visse folk på hennes egen alder, da de virkelig er noen bøller. Noe skjedde i Jacks forrige kirke, og hun og datteren er klar for en ny start. Men er det trygt for dem å være der?

Det er ikke bare Jack som har sine hemmeligheter, men også Chapel Croft har sine, altså stedet de flyttet til. Hun merker fort hvilken familie man skal passe seg for på grunn av deres makt, og landsbyen har sin egen tradisjon. De hedrer noen martyrer på en spesiell måte, nemlig ved å lage pinnedukker. Disse pinnedukkene symboliserer martyrer som ble brent for fem hundre år siden. På grunn av det blir pinnedukkene blir brent på bålet på selve årsdagen, nettopp for at dagen ikke skal glemmes.

Brennende jenter er min tredje bok av C.J. Tudor. Jeg begynte med The Chalk Man, som jeg ikke likte i det hele tatt, og så leste jeg De andre som var helt ok. Brennende jenter var også en bok jeg syntes var helt grei. Greia med bøkene til C.J. Tudor, er at de har et interessant konsept, men så blir det aldri helt spennende eller fengende. At hun ofte blir sammenlignet med Stephen King, skjønner jeg ikke.

Komplisert mor og datter forhold
Har prøvd å lese bøker av henne både på originalspråket og på norsk, og det har ikke noe med oversettelsene å gjøre. Bøkene til Tudor blir aldri helt fengende for min del. Jeg likte å lese om mor og datter forholdet som kunne være nokså komplisert, pluss at Jack har en jobb utenom det vanlige. Det er kanskje ikke helt vanlig å være pastor i disse dager, og blir derfor satt på prøve i disse moderne tider.

Brennende jenter blir nok min siste bok av henne. Fortellerstemmen hennes blir vel monoton og lite ufordrende. Man vet hva man får. Tidligere i år har hun utgitt novellesamlingen En glipe av mørke og den tror jeg at jeg hopper over, til tross for det kule coveret. Etter tre bøker av henne har jeg gitt bøkene hennes en fair sjanse, og kan bekrefte at det ikke er noe for meg. Bøkene hennes blir for tamme og tar seg aldri opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Mord og misunnelse er den nyeste boka av Ruth Ware. For min del har ikke bøkene hennes imponert meg så mye, men noen av dem er underholdende, og det var også denne.

Dette er min femte bok av henne og hvordan jeg har likt bøkene hennes har vært litt opp og ned. Bøkene hennes er ingen favoritt for min del, men jeg velger bøkene hennes for hun kommer ofte opp med gode konsepter, og etter å ha lest noen tørre bøker i det siste, var det kjekt å lese noe lett og underholdende.

Krimboka er om både nåtid og fortid. Man blir kjent med Hannah Jones. Hun er gravid og er i et stødig forhold med Will. Men i mange år har hun dratt med seg en skygge fra fortiden hun ikke har blitt helt kvitt. Kapitlene heter før og etter. I kaptilene som kalles etter blir man kjent med Hannah som voksen person, og i kaptlene som kalles før, blir man kjent med henne som ung student ved Universitetet i Oxford og er bestevenninne med April.

Kan man leve med dårlig samvittighet?
Hannah og April var veldig forskjellige. Hannah er den rolige og fornuftige, mens April likte å sette folk på prøve, være litt vågal. I voksen alder blir Hannah kontaktet av en journalist som sier at hun kan ha sendt feil mann i fengsel. Hennes bestevenninne ble drept, og journalisten mener at John Neville ble uskyldig dømt. Grunnen til at Hannah Jones begynner å gjøre sine egne undersøkelser, er fordi hun har dårlig samvittighet hvis feil mann ble dømt for mordet. Hannah føler at hun må gjøre noe for at livet skal føles litt lettere. Og kommer hun til å gjøre det uten Will, da han har lagt fortiden bak seg?

De siste bøkene jeg leste av Ruth Ware var Nøkkelen i låsen og De fire løgnerne, og det var på nippet jeg ga opp dette forfatterskapet, for det var to bøker som var svært skuffende, og uengasjerende. Men det var noe med dette konseptet og originaltittelen, som gjorde meg interessert i denne. Jeg er glad for at jeg ga denne boka en sjanse, for lesingen gikk nesten av seg selv denne gang. Et tegn på at den var oppslukende, noe som er lenge siden jeg har opplevd.

Unødvendig mye plass
Personlig likte jeg best å lese om Hannah som ung, for er interessert i bøker som beskriver collegelivet og syntes venninneforholdet mellom henne og April var både fascinerende og spesielt. Nåtiden var noe irriterende å lese om, da det nevnes at Hannah er gravid i nesten hver kapittel. Skjønner det er naturlig at også karakterer opplever utvikling i livet, men jeg er ikke interessert i å lese om graviditet. Det ble nevnt såpass mange ganger at det nesten overdøvde konseptet. Det blir litt feil. Greit å nevne det noen ganger, men det trengs ikke hele tiden. Man skjønner pointet.

Kapitlene er korte og handlingen gikk veldig hurtig. Selv om man ikke likte alle karakterene, var de fleste spennende å bli kjent med. Bare synd at forløpet mot slutten og selve slutten, ble noe svakt i forhold til resten av boka, dermed ble det noe ujevnt. Det ble for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregikk.

En mørk og underholde krimbok som er verdt å få med seg, og den er heller ikke for avansert å få med seg i "sommervarmen".

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Det er morsomt når norske forlag gir ut horror, fordi det er altfor sjeldent. Jeg vet at det på grunn av at mange ikke ser på sjangeren som noe alvorlig, noe som er synd.

I USA er sjangeren kjempepopulær (og hos meg), men generelt i Norge er det mer lunkent, dessverre. Horror er mer enn bare blod, gørr og sjokkfaktor. Sjangeren kan være både dyp og provoserende, også. Tro det eller ei.

En bråkmaker har fått en ny hobby
Nattreise er stemplet som psykologisk thriller, men den har dog noen horrorelementer i seg. Nattreise ble utgitt tidligere i år og er om Thomas Dahl som driver en YouTube kanal. Thomas Dahl er tidligere rockestjerne, og han er en mann med en eller to skandaler bak seg. Ekteskapet gikk også i stykker. Med sin nye hobby som YouTuber, lager han et lignende Åndenes makt konsept, der han og hans team, undersøker hjemsøkte steder.

Denne gang undersøker de et hus som ligger svært øde til i nord, og skal ha tilhørt en okkult sekt. Mens de er i huset, føler Thomas Aurstad seg noe oversett da de andre i produkjsonen vil ta en annen retning med produksjonen enn den retningen han vil ta. Blir de enige og er det trygt å oppholde seg i det beryktede huset?

De har invitert deltakere som skal bo i huset sammen med dem. I kjent YouTube stil skal de filme deres opplevelser med huset, og hvordan de eventuelt vil reagere. Denne type konsept er jo populært på YouTube for tiden. Folk som oppsøker nedlagte bygg og hjemsøkte steder. Det har blitt en greie.

Denne boka passer godt som påskelektyre eller en bok man vil spare til Halloween, med tanke på handlingen. Aurstad skriver godt, og det var spesielt interessant å lese om teamet. Hvordan produksjonen foregikk og at av og til, ikke alle vil det samme til tross for at de er i samme produksjon. Jeg liker også å lese horror hvor en handling foregår et sted som er svært isolert, og det er ikke ofte jeg leser horror der ting foregår på en øy. Så det var kjekt å lese.

Manglende personlighet
Men alt i alt ble Nattreise veldig tynn. Jeg liker bøker med okkultisme/satanisme/sekt i fokus. Det er alltid mørkt og dystert, og ikke minst fascinerende. Det gode mot det onde. Men desserre syntes jeg at handlingen ble for tam, og jeg likte ikke karakterene, hverken teamet eller deltakerne. Jeg fant ingen connection med noen av dem, og dermed blir også boka noe uinteressant da man ikke bryr seg helt om karakterene. For min del ble dette en smule kjedelig, og syntes konseptet var typisk. Savnet ikke nødvendigvis å bli skremt, fordi det blir jeg aldri av horror, nå er jeg mer ute etter gode historier med flust av atmosfære. Jeg liker horror med creepy undertoner, men det er litt vanskelig å finne.

Nattreise ble for meg en skuffende bok. Den ble noe repeterende, karakterene var litt irriterende, og handlingen engasjerte ikke spesielt mye, til tross for at jeg er glad i spøkelsesjeger konseptet. Syntes ikke at forfatteren utnyttet konseptet godt nok. Her kunne mye ha skjedd, men i stedet ble det for stillestående.

Dette er en bok som kan være skremmende for nybegynnere som vil prøve seg på mørkere og paranormale bøker, men for oss som har lest mange av dem, byr ikke Nattreise på noe nytt.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Hva skal man med naboer?

Dårlig naboskap?
Noen naboer er venner, noen fiender og noen naboer har ikke noe med hverandre å gjøre. Naboer er så mangt. Ollie er på husjakt siden han har endelig økonomi til å eie noe selv. Men etter en del visninger, er han nødt til å senke kravene et hakk. Han har kanskje ikke råd til et drømmehus med det første, og starte med noe beskjedent. Ved en tilfeldighet får han tilbudet om å se et gammelt hus. Huset er noe rønneaktig og kanskje ikke så sjarmerende, men et sted må Ollie starte. En jente han dater fraråder ham det, men Ollie legger inn et tilbud og blir husets nye eier. Som huseier varer ikke gleden lenge da naboen Chas lager et helvete for ham. Han er en nabo som spiller høy musikk temmelig ofte, fester ofte og har tvilsomme gjester på disse festene. Da Ollie og av og til møter på Chas gjeng, virker de alt annet enn greie. Det er en gjeng som viser seg å være voldelige og som liker å provosere. De drar det for langt da Ollie og daten blir angrepet på vei hjem til ham en kveld. Er det noen vits i å dra politiet inn i dette, eller må Ollie håndtere naboen og hans venner på egen hånd for å få litt husro?

Hvor mye skal man blande seg inn?
Handlingen foregår i Leeds noe som var forfriskende siden jeg leser mest amerikanske forfattere. Tallerman og denne boka var hittil ukjent for min del, og siden jeg liker filmer om hevnlystne karakterer, ville jeg lese bøker om det også. Karakterer som ordner opp i ting selv uansett hvor drastisk det er. Synes det er underholdende å lese om, og det fikk jeg en del av her.

Karakterene blir man ikke så godt kjent med. Thrilleren er på under tre hundre sider, derfor blir det liten tid å komme under huden på dem. Man blir en smule kjent med Ollie, men likevel ikke helt. Man får bare et inntrykk av karakterene. Chas var interessant å lese om, for han kunne irritere på seg en gråstein. Så det er lett å forestille seg Ollies frustrasjon.

The Bad Neighbour er en kort og rolig thriller om dårlig naboskap og hvordan det kan gå utover livskvaliteten. Selv om thrilleren ikke har et tempo som en thriller egentlig skal ha, var det fascinerende lesing, og man var spent på hvem som ville vinne denne spesielle konflikten til slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dean Koontz er 77 år og is still going strong. The House at the End of the World er hans nyeste bok og den ble utgitt i januar.

Ensom og ensformig hverdag
I The House at the End of the World blir man kjent med Katie. Hun har nettopp opplevd en personlig tragedie og flyktet til Jacob's Ladder. En øy hun kan få være helt i fred. Øya har et hus som hun har overtatt etter at forrige eier druknet. Hennes eneste selskap er en rev som besøker henne som hun kaller Michael J. Han er oppkalt etter skuespilleren Michael J. Fox. I Dean Koontz bøker, er det ofte en golden retriever som har telepatiske evner og som ofte kommuniserer med et barn. Men i denne boka er det merkelig nok ingen golden retriever eller et lite barn. Reven har ingen telepatiske evner, men Katie og Michael J. forstår hverandre. Katie bruker dagene til å høre på klassisk musikk, male og lese. Hun vokter sin ensomhet med stor omhu og lar ingen få ødelegge den.

Hva er det som har skjedd som gjør til at hun velger ensomheten, og hvorfor dukker det plutselig opp droner? Er hun ikke lenger trygg på øya?

Denne anmeldelsen er noe vag, det er konseptet også, for dette er en bok man bør vite minst mulig om før man leser den. Selv like jeg kryptiske bøker, usikker på hva jeg får og bare hive meg i det. Bøker av Koontz har det vært litt enten eller med i det siste. Har likt mange av hans gamle bøker og noen av hans nye, og så er det noen man ikke går helt overens med, men likevel er han en forfatter jeg stadig vender tilbake til, siden jeg har lest bøker av ham siden ungdomstiden. Når bøkene hans fenger, er de svært fengende. Det var The House at the End of the World. Likte blandingen av horror og mystikk. Man ble nysgjerrig på denne Katie, og hva som har hendt henne, og hvorfor hun foretrekker ensomheten. Syntes også at Koontzz beskrev ensomheten på en god og troverdig måte.

Er ensomheten verdt det?
Med denne boka beviser det at selv om Koontz noen ganger kan være noe vinglete, er han tilbake i storform.The House at the End of the World var engasjerende, mystisk og det var lett å kjenne seg igjen i Katie. Noen ganger foretrekker man ensomheten og vokter den for alt det er verdt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den niende kretsen er første bok i en krimtrilogi, og er jeg fristet til å lese resten?

Problematisk datter
Victoria Larm har hittil vært et ukjent navn, og hun har skrevet den snertne krimboka Den niende kretsen som jeg likte overraskende godt. Den er om en riksmannsfamilie med sine problemer. De er en rederfamilie og sytten år gamle Livia Siegel, er blitt en ekspert på å lage problemer. Hennes mor er død og hennes far kontakter en psykolog, i håp om å snakke datteren "til fornuft". Men Livia er en gløgg jente og går sine egne veier.

Livia er med på en fest, som ærer Ivar Kreuger, og festen er ikke hederlig, men heller satarisk siden Ivar Kreuger er en grunn til at mange rike familier, blant annet Livias familie sliter. Han var en slags svindler. På denne festen flykter gjestene og alle i bygget, da det blir lest en bombetrussel. Under denne festen, blir også en spesiell maske forsvunnet. Masken er en pestmaske og skal av en eller grunn prege Livias familie. Samtidig er onkelen hennes forsvunnet. Onkel Henrik som burde redde bedriften, men ingen vet hvor han er. Dette er bare en brøkdel av det som skjer i boka, så det er ingen stillestående kim.

Gammeldags handling
Den niende kretsen av Victoria Larm er som nevnt første bok i en trilogi, og jeg leser gjerne resten. Jeg likte at handlingen var satt til langt tilbake i tid, nøyaktig på 1930-tallet, for liker det gammeldagse, og Livia var en artig og utspekulert karakter å lese om. Det er ikke bare henne man følger gjennom handlingen, fordi det skiftes ofte perspektiv, og man blir godt kjent med de fleste. Boka byr på mye mystikk, brutalitet og en smule mørk humor. Man blir godt kjent med gamle Stockholm og det er lett å se for seg den tiden karakterene lever i, for Larm skriver svært levende.

Tittelen er godt mulig inspirert av Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, hvor helvete skal være delt inn i ni sirkler. Det nevnes så vidt om det mellom Livia og psykologen. Så boka inneholder en god del interessante diskusjoner. Ikke bare mellom Livia og hennes psykolog, men blant andre karakterer også. Boka er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet plot, vil jeg si.

Den niende kretsen er en god begynnelse på en trilogi og jeg leser mer enn gjerne resten.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Det er ikke ofte jeg leser fransk litteratur, men det har hendt seg noen få ganger, da gjerne krim. Dette er en roman med science fiction elementer.

Underlig hendelse
Dette er kanskje ikke en bok for dem med flyskrekk... Tenk å være flyplassasjer og flyet lander to ganger, med tre måneders mellomrom? Hvordan er det mulig? Er det en glitch som det nevnes i The Matrix (1999)? Det er nettopp det som skjer i Anomalien. Etter en kraftig storm, lander det samme flyet fra Paris til New York for andre gang tre måneder senere med de samme passasjerene. Disse passasjerene må tilbringe ubestemt tid i en hangar mens de blir stilt rare spørsmål.

Dette dilemmaet blir virkelig satt på prøve. Tenk å ha en dobbeltgjenger, og hvordan skal man forklare noe, og løse noe som ikke har skjedd tidligere? Mange interessante spørsmål og diskusjoner oppstår.

Le Tellier har hittil vært for min del en ukjent forfatter og det var ikke den verste boka å begynne med. Det er ikke ofte jeg leser science fiction, har lest noen få YA science fiction bøker, men ikke noe avansert fra den sjangeren. Det har aldri fristet helt, selv om jeg liker science fiction filmer. Dette er ikke ren science fiction heller, men som nevnt tidligere en roman med science fiction elementer.

Romanen minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano der man får et lite innblikk i noen av passasjererens liv, og der synes jeg at Napolitano gjorde det på en mer spennende måte. Men det var også interessant å få et innblikk av passasjerene, noen av dem, i Anomalien også. Man blir nysgjerrig på hvem de er, hva de gjør og hvorfor de tok akkurat dette flyet. Mange spørsmål dukker opp mens man leser. Så Le Tellier er god til å trigge nysgjerrighet.

En fin bok til lesesirkel eller til diskusjon
De første 150 sidene kan være noe utfordrende å komme seg gjennom siden fortellerstemmen er noe smule tørr. Den kunne ha vært spritet opp et hakk eller to. Mener ikke at jeg trenger spenning eller action på hver side, men begynnelsen var vel rolig. Syntes spesielt disikusjonene rundt denne hendelsen og spørsmålene var svært spennende å lese om. Er jo også svak for uløste mysterier og fenomener, selv om ikke alt er helt troverdig.

Anomalien er en smule rolig roman som er verdt å få med seg da den tar opp et fascinerende dilemma, og stiller mange interessante spørsmål om ting som må være umulig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)

En datter blir vitne til at faren hennes blir arrestert, og hun er fast bestemt på å renvaske hans navn.

I 2021 leste jeg Elskede barn av samme forfatter, og den likte jeg overraskende godt. Den var forfriskende og svært i engasjerende, alt annet enn det Perfect Day var. Perfect Day ble utgitt på norsk i år og er om Ann som er fortvilet over livssituasjonen. Hun var selv vitne til at faren ble arrestert og stemplet som Sløyfemorderen. Han skal ha drept fjorten jentebarn i løpet av fjorten år. Noe som er umulig for Ann å forstå, derfor er hun desperat etter å renvaske hans navn. For hun kan jo ikke være datteren til en drapsmann?

Surrealistisk situasjon
Perfect Day er kanskje en spesiell tittel, men tittelen er inspirert av låta Perfect Day av Lou Reed, som har stor betydning for Ann. Mens hun føles seg alene om at hennes far er uskyldig, og mens hun prøver å bevise hans uskyld, prøver hun å få ham til å snakke, og samtidig prøve å finne seg selv i det hele. For som nevnt, hun kan ikke være datteren til en drapsmann. Det kan ikke stemme, for det er ikke sånn hun kjenner ham.

Å lese Elskede barn og Perfect Day var nesten som å lese av to forskjellie forfattere. Språket i Elskede barn var mye bedre og karakterene var spennende å lese om, og det var karakterer jeg brydde meg om. I Perfect Day ble alt nesten barnslig, både skrivestil, karakterene og måten handlingen ble satt opp på. Det ble også veldig mange gjentakelser og veldig liten utvikling. Mye av det Ann tenker og gjør i handlingen, er ikke relevant til selve handlingen. Det ble derfor mange sidespor. Savnet også å bli bedre kjent med faren hennes før han ble arrestert. Det er jo en del tilbakeblikk i boka, men de er veldig sporadiske. For ville finne ut mer hvordan han var på hjemmebane, på jobb og diverse. Få et "bedre" bilde av ham. For det meste av boka er om Anns store tanker om ham og hennes tro på hans uskyldighet. Man får ikke så mye av det motsatte. Mistenksomheter og forandringer i karakteren hans.

Ikke min siste bok av henne
Dette ble dessverre en real nedtur. Det kommer ikke til å bli min siste bok av henne siden jeg likte Elskede barn så godt, så jeg er villig til å gi henne enda en sjanse. Synd at denne ble svært naiv, rotete, og en smule barnslig. En stor kontrast til den forrige boka jeg leste av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Forhåndseksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Josh Malerman ble et fenomen med boka Bird Box, som også ble filmatisert. Senere har han blitt et hot navn i horrorsjangeren.

Populær forfatter
Jeg likte ikke Lukk øynene (Bird Box), noe særlig. Synes det var helt vanlig horror og ble aldri helt revet med. Har heller ikke orket å se filmatiseringen, men kommer nok til å se den, bare på grunn av Sandra Bullock. Oppfølgeren Malorie leste jeg heller aldri. Malerman har vært en produktiv forfatter etter Bird Box, men det var boka Daphne som fristet mer enn de andre bøkene han tidligere har utgitt.

Daphne er horror for ungdom og Malerman skriver horror for både ungdom og voksne. Siden hans store lidenskap er horror og basketball, er boka Daphne skrevet som en slags kjærlighetsbrev til disse store lidenskapene hans.

Hvert sted har en slags myte eller vandrehistorie, sies det, også i et fiktivt småsted Michigan, hvor hovedkarakteren i boke er fra. Michigan er også forfatterens hjemstat. Kit Lamb skal nyte det siste året før college sammen med vennene sine. I stedet blir det et mareritt for henne og resten av skolens basketlag for jenter. Hun og vennene elsker å spille basketball mens de stiller kurven spørsmål. Hvis de scorer er svaret ja, og hvis de bommer er svaret nei. Det er da Daphne tilfeldigvis blir nevnt. Hun er en lokal legende som levde for mange år siden. Hun var svært lang til jente å være, kledde seg i bare dongeri, brukte KISS inspirert sminke, og var en enstøing. De andre så på henne som en slags freak. Andre skal ha plaget henne og at hennes død visstnok ikke skal ha vært uskyldig, eller noen ulykke. Hun kommer tilbake for å ta hevn. Greia med vandrehistorien er at man kan ikke tenke på Daphne, for gjør man, det dukker hun opp. Da en av jentene på laget blir funnet død, frykter lagkameratene det verste. Er det Daphne som er synderen, og i så fall hvem er neste offer? Hvordan skal de forklare dette for politiet uten å virke sprø?

Kjedelig vandrehistorie
Jeg liker ofte filmer og bøker med legender og vandrehistorier i handlingen. Synes det er uskyldig moro, og samtidig er det fascinerende. Men denne vandrehistorien ble en smule for dum. Vet at denne boka er beregnet for ungdom. Selv er jeg ikke nøye på målgrupper, fordi jeg har ofte likt mange barnebøker og ungdomsbøker tidligere, men syntes både språket og handlingen ble noen hakk for barnslig. Karakterene i denne boka er tenåringer, men de virket mye yngre, både i tankegang og handling.

Likte heller ikkke fortellerstemmen spesielt godt som var en god del rablete. Ikke bare i dagbokformatinnleggene, men ellers også. Kit skriver i en dagbok hun kaller Jolly, og dagbokformat har aldri interessert meg i bøker. Her beskriver Kit om angsten hun ofte føler. Ikke bare på grunn av Daphne, men ellers også, hvordan hun skal overvinne den. Hadde likt tankegangen hennes bedre hvis fortellerstemmen var mer saklig. Det var som å lese en jentes dagbok fremfor en dagbok som tilhører en tenåring. Malerman har også kommet med det dummeste uttrykket jeg har lest på lenge. We need to parent, når Kits foreldre skjønner at hun kanskje er i fare. Sorry, men den setningen ble bare teit.

At boka inneholdt en del basketballpartier plaget meg ikke, for skjønner det er en del av gjengens identitet, hvem de er og hva de drømmer om, og noen horrorscener oppsto, men de var altfor korte og ble aldri uhyggelige. For min del ble de heller komiske. Det ble litt typisk YA horror. Ungdomshorror som blir altfor forutsgibart, som går i typiske feller og karakterer som ikke blir helt troverdige.

Har lenge gitt forfattere opptil en eller to sjanser. Nå har jeg gitt Malerman to sjanser, og er ganske sikker på at bøkene hans ikke er horror jeg higer etter. Fortellerstemmen hans er for tullete og tørr, og det blir aldri spesielt engasjerende eller grøssende.

Fra min blogg. I Bokhylla

De fleste har vel i en eller annen periode vært fascinert av true crime eller overnaturlige fenomener, eller kanskje begge deler. Noen av oss er nok fascinerte av det ennå ...

Nysgierrig på mørk litteratur
Og jeg er en av dem. Dette er en bok som består av begge deler. Mange barn kommer i en fase der man vil lese spøkelseshistorier eller noe som er skummelt, i stedetfor bøkene man leser ellers. Noe som er forståelig fordi det er uskyldig moro, og som barn, vil man gjerne bli litt skremt.

Uløste mysterier: True crime, skrekk og skumle grøss er en fin innføring til nysgjerrige lesere i ung alder som vil ha litt mørkere lesestoff å bryne seg på. Boka består av tjueen faktafortellinger om både kjente og mindre kjente fenomener, og krim fra virkeligheten. Historiene er dekortert med fine, dystre og mystiske illustrasjoner av Jannicke Hansen.

Forfatter Pernille Radeid har podkastene Truecrimepodden og Skrekkpodden, som er ukjent for meg siden jeg ikke hører på podkaster. Jeg hører på scary true stories, altså skrekkhistorier fra virkeligheten på YouTube i stedet. Så derfor navnet var ukjent for min del, men skjønner hvorfor at hun, jeg og kanskje en god del andre også er interessert i fenomener, skrekkhistorier og krim fra virkeligheten. Det er avhengighetsskapende og spennende.

Mange kjente historier
De mest kjente historiene og fenomene som blir nevnt i boka er blant annet, Munken i Nidarosdomen, Isdalskvinnen og Gamle Lier mentalsykehus. I boka blir den berømte munken omtalt som Nidarosmunken, men vi trøndere kaller ham som regel Munken i Nidarosdomen eller bare munken, og han heter Audun.

Historiene er skrevet på en enkel og forståelig måte, illustrasjonene beskriver teksten med stil, og selv om man kjente til alle historiene fra før, var det fint med en repetisjon. Spennende for unge lesere som vil ha noe uhyggelig til sommeren å lese. Terningkast fire til teksten og terningkast fem til illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Trude Teige er nok kjent for mange fra Tv-skjermen, og som mange andre Tv-personligheter, har hun begynt å skrive bøker. Løgnere er min andre bok av henne.

I Løgnere møter man igjen journalist Kajsa Coren, og dette er bok nummer sju i serien. Selv om man ikke har lest de andre bøkene i serien, får man jo masse bakgrunnshistorie underveis. Jeg er nøye på rekkefølge i andre sjangere, men krim kan ofte leses frittstående. Det er jo smak og behag.

En gammel kontakt i fare
Hennes gamle venninne Anki kontakter henne fordi hun har blitt brutalt voldtatt hjemme i sitt eget hjem. Etterpå skal voldteksmannen ha vasket henne. Hun kontakter Kajsa etter alle disse årene fordi hun vil ha støtte etter denne tunge og skremmende tiden. Poltiet finner omtrent ingen spor hjemme hos henne, og Anki har få beskrivelser av mannen siden han var kledd i svart og hadde på finlandshette. Dermed er politiet usikker på om det i det hele tatt har skjedd, på grunn av fraværet av spor, og derfor blir Anki et tvilsomt offer. I nabolaget hennes er naboene ordknappe og vil helst ikke bli innblandet.

Interessant problemstilling og synsvinkel om en sårbar situasjon, men likevel klarer ikke Teige å bygge opp spenning. Jeg liker bøker med stor persongalleri, for da føles bøkene mer ekte, men likevel klarte jeg ikke å bli godt nok kjent med karakterene. Da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene i serien, men også de med gjesteroller. De blir noe flate og kunstige.

Blek hovedkarakter
Synes heller ikke at Kajsa Coren var noen minnerik karakter. Hun er som mange andre karakterer jeg har lest om i krimserier. Hun skiller seg ikke noe ut, og jeg har heller ikke helt sansen for kvinnelige journalister/etterforskere i krimserier fordi familien får ofte stor fokus og det blir en del pludring. Jeg vil heller lese om saken og jobbprosessen, selv om man skjønner at hovedpersonen har et liv utenfor jobben også.

Løgnere virket spennende, men det ble det aldri. Løgnere ble i stedet for forutsigbart, enkelte av karakterene var noe slitsomme og måten slutten ble gjort på, var en smule tåpelig. Kommer nok ikke til å hige etter hennes nye bok.

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Fra min blogg: I Bokhylla

Witch Hunt av Syd Moore ble utgitt i 2012, og den holder seg godt til horror å være.

Mange utfordringer
Etter at et langvarig forhold er over og hennes mor som nylig døde av sykdom, føler Sadie seg alene i verden. Hun har fremdeles stefaren som hun har et godt forhold til og hennes bilogiske far, til tross for at han forlot henne og moren, og skaffet seg en ny familie. Selv om det ikke ser hverandre ofte, prøver de å holde kontakten. Etter alt det traumatiske som har hendt i det siste, føler Sadie på et tungsinn som ikke går over. Det er vanskelig å komme tilbake til en normal hverdag.

Heldigvis får hun napp hos et forlag om å utgi en bok. Hun skal gjøre research om blant annet hekejegeren Matthew Hopkins. Han ble sett som den ansvarlige for mange kvinners død, bare fordi han mistenkte dem for å være hekser. Mens Sadie er oppslukt av research, opplever hun merkelige og uforklarlige ting. Samtidig føler hun seg truet. Noen vet om bokprosjektet hennes, og har kanskje et ønske om å stoppe det. Snart klarer hun ikke å se forskjell på hva som er virkelig og ikke.

Ukjent perle
Syd Moore er ikke et kjent navn, heller ikke boka. Da jeg søkte opp navnet hennes, kunne jeg finne bare to bøker av henne, noe som er synd, for hun skriver godt. Witch Hunt er kanskje ikke en troverdig horror, men hadde et interessant tema, nemlig beskyldninger for hekseri før i tiden. Noen vil nok finne denne boka noe langsom og tørr, da den også inneholder en god del fakta, men jeg syntes det gjorde boka ekstra fascinerende og spennende. Likte også hovedkarakteren Sadie som hadde flust av selvironi og sarkasme, til tross for alt det mørke som har skjedd henne i det siste.

Det morsomme med denne boka, er at tidlgere i år så jeg filmen Witchfinder General (1968). Vincent Price hadde rollen som Matthew Hopkins, så det var vanskelig å la være å tenke på filmen mens jeg leste denne boka, men hadde ikke noe i mot det.

Witch Hunt bød på en fin blanding av historie og horror, dyster stemning og en dose humor uten at det ble noen grøsserkomedie. Syntes forfatteren fant en fin balanse i alt dette. Selv om boka var noe stor, var den svært lettlest og engasjerende.

Jeg leste denne som strafferunde fordi jeg ikke klarte alle de seks planlagte bøkene for februar, og må si at det var en fin strafferunde.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ti år siden sist jeg har lest en bok av Jonas Jonasson, og har det vært et savn?

En sjanse til
Boka jeg leste var kanskje hans mest kjente, nemlig Hunderåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, som også ble filmatisert. Selv har jeg ikke hatt interesse av å se den ennå. Selv om jeg ikke var begeistret over den forrige boka jeg leste av ham, liker jeg å gi forfattere flere sjanser, minst to, av og til tre sjanser. Synes ikke det er nok å avskrive et helt forfatterskap bare på grunn av en bok. For mange forfattere gir ut svært forskjellige bøker.

Profeten og idioten er om Johan som har blitt dårlig behandlet av sin bror uten at han har merket det selv, fordi han er idioten i boka. Da broren får seg jobb, selger han leiligheten deres, og kjøper en bobil til Johan selv om Johan ikke kan kjøre. Dermed skilles deres veier. Johan har ikke annet valg enn å kjøre, siden han ikke har leilighet lenger, og på sin vei, møter han Petra da hun er i ferd med å ta sitt eget liv. Hun er "profet" og har regnet ut at atmosfæren vil kollapse innen et bestemt antall dager. De to starter et underlig vennskap.

Et spesielt møte
Det ender opp med at de to reiser sammen og på veien møter de noen andre, og fra bobil blir de så avanserte at de drar også med fly. Hvor skal de reise, og hvorfor? Er de ute etter hevn, eller er det en helt vanlig road trip? Året er 2011, og Barack Obama er president. Grunnen til at det er nevnt, er fordi han nemlig har en liten rolle i boka. Selvfølgelig vet ikke Johan hvem Obama er.

Profeten og idioten er humor, gjerne kall det politisk satire da det er mye politisk humor. Jeg liker bøker om politikk for synes det er spennende å lese om, men ikke i humorsammenheng. I stedet for at det blir morsomt, blir boka fryktelig tungtrødd og knusktørr. Synes heller ikke at Johan og Petra ble noen minnerik duo i det hele. Syntes de fleste karakterene ble noe slitsomme og som man ikke fikk noen connection med, og da blir det gjerne kjedelig lesing.

Så Jonasson er dessverre ingen forfatter for meg, for tror ikke vi har samme humor. Det hele ble for dumt og veldig uengasjerende lesing. Blir nok ingen flere bøker av Jonasson på meg, i hvert fall ikke med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)