Bokelskere.no

Det virker som om Stig har et problem med personen Kjærstad (utfra et bilde han har inne i hodet sitt). Denne antipatien virker ikke helt rasjonell på meg og er altså ikke basert på forfatterskapet, da han ikke har lest noe av ham. Jeg tror ikke man kan kurere antipati overfor en forfatter ved å lese bøkene hans. I hvert fall ikke om leseren er forutinntatt i forhold til forfatteren.

På den andre siden: hvis Stig leter etter en sympatisk Kjærstad, en mer ydmyk forfatter enn han kanskje fremstår i media, så bør han gå til Kjærstads tidligste verk, kanskje hans debut-bok, novellesamlingen Kloden dreier stille rundt.

Kjærstad kjemper gjennom hele sitt forfatterskap mot den norske janteloven. Han kjemper for å tørre å tenke stort. Dersom vi er av den beskjedne typen som synes det er dumt å tenke stort på egne eller andres vegne, som synes storhet og stolthet er en synd, så er nok ikke Kjærstads bøker noe for oss. Det jeg opplever ofte i samtale med andre, er at Kjærstad nettopp blir offer for den samme janteinnstillingen som han kjemper mot i hver eneste bok.

Til Stig: Hvorfor lese Kjærstad i det hele tatt? Jeg forsår egentlig ikke helt poenget. Hvis det er en forfatter jeg ikke liker, så leser jeg bare en annen. Det finnes millioner av bøker der ute. Vi klarer ikke å lese mer enn en brøkdel av dem i løpet av et liv, uansett.

Trodde du var langt på vei alt, jeg. :)

Det hadde vært fint om du kunne skrive litt om den her inne også. Det er mange som lager linker til bloggene sine her inne, men det er ikke alle av oss som ønsker å hoppe fram og tilbake mellom ulike private bloggsider. :)

Du er vel den første her inne som har lest boka, så det blir spennende å høre.

Et interessant innspill: Hvordan få interessen for en forfatter man ikke tåler trynet på?

Jeg har ikke noe godt tips. Jeg kjenner Jan Kjærstad. Han er en helstøpt person med ærlige hensikter i alt han gjør. Han er også en god familiemann og en interessant samtalepartner. At han er en habil pianist gjør ham også til en morsom mann å ha med på nachspiel, hvis det er et piano til stede. Vi har drukket mange glass sammen, og jeg kan skrive under på at han over hodet ikke har noe "glatt" ved seg. At han mangler karisma, stiller jeg meg fullstendig uforstående til.

Ja, Kjærstad er kunnskapsrik, og han liker å skrive på en slik måte at kunnskapene kommer i sentrum. På en måte er han en feilplassert romantiker i opplysningstiden. Men jeg er absolutt inhabil i min vurdering av mannen. Han er en venn, og venner forsvarer man. Andre kan ha fått et annet inntrykk av ham, bevares.

Når det gjelder bøkene hans, har jeg lest alle sammen (tror jeg), og uansett mitt kjennskap til Kjærstad som person, så har jeg en dyp respekt for hans forfatterskap. Etter min mening er han en av samtidens beste norske forfattere. Han er ambisiøs på egne vegne og ønsker å fortelle noe med bøkene sine. Han har også et språk som til tider kan være grensesprengende, og en evne til å skildre nyere norsk historie på en mer forfriskende og ironisk måte enn noen annen forfatter.

Jeg legger merke til at du ikke har lest noe av ham, Stig. Dersom forfatteren byr deg så mye imot (som person, og kun basert på et bilde) at du får kvalmefornemmelser når du åpner en bok av ham, så tror jeg ikke jeg har noe tips til deg, annet enn at du enten får la være å lese ham eller jobbe med din egen Kjærstad-traume.

Ferdig! Får lest mye når man er på reise. Og for en fantastisk opplevelse det er å få reise sammen med Remarque. Godt også å lese oversettelsen til Harbitz fra 1950. Deilig arkaisk, med mange uttrykk og beskrivelser som dessverre har forlatt språket vårt. Jeg har nok lest den en gang for mange år siden, for det var noe kjent med enkelte passasjer, men det var som å lese den på nytt. Og nå er den lagt til blant mine favoritter med terningkast 6.

Fantastisk bok - en av de aller beste! En hyllest til livet og kjærligheten.

Prioritering, min venn. :) Var litt for opptatt med å lese ut 3 kamerater. Forr ei bok!

Gidder ikke ta testen en gang. Svaret er obvious. :)

Et flott bidrag i "god litteratur"-diskusjonen, Bjørn. Selvsagt har du rett i at bøker som har etablert en tradisjon, enten språklig eller tematisk, kanskje er den største litteraturen. Når vi leser de gamle klassikerne, enten vi leser Ibsens uttrykk om å gjøre noe fullt og helt (ikke stykkevis og delt) eller vi leser om Sancho Panza og Don Quijote (det første romanparet, senere etterapt utallige ganger) eller vi leser Shakespeares Romeo og Julie (det første virkelige kjærlighetsparet), så kan vi selvsagt gå i fella og tenke at "dette har jeg hørt før". Lite aner vi at det faktisk er i den boka vi holder i hånda at dette ble gjort første gang. Og det vi oppfatter som klisjepreget, er det motsatte: Nyskapende!

Takk også for boktips. Romankunsten har jeg lest en gang, men den kan sikkert med fordel leses om igjen. Llosa sin bok er ny for meg. Den er lagt til ønskelista!

Denne boka er en perle for deg som liker det kort.
Og jamen har den bare en eier denne også!

At Hodejegerne fikk Den Norske Leserprisen for 2008 var en stor overraskelse for meg. Den er hans desidert svakeste. Men de andre bøkene hans liker jeg godt, real spenningslitteratur med driv, fantasi og fortellerglede. Det som fra et kvalitetssynspunkt oppleves som forutsigbarhet, kan nok av mange lesere oppleves som gjensynsglede. Og Nesbø har vel aldri hatt andre ambisjoner enn å underholde. At han greier det, viser både salgstallene og det at han blir oversatt i så stor grad. Og vel også den famøse prisen i 2008. Jeg synes forøvrig det er ganske dumt å bli frustrert over at andre har en annen smak enn en sjøl.

Muligheten til å gi terningkast på bøkene gir meg lyst til å blande meg inn i denne diskusjonen. Jan Fongen har selvsagt rett når han påpeker at det vi liker ikke nødvendigvis faller sammen med det vi ser er god litteratur. Hva skal følgen bli for terningkastet? Jeg har valgt å la det følge min subjektive glede av boka, ikke min karakter til boka som kunst. Jeg synes det gir størst mulighet for individuelle variasjoner og interessante vinklinger. Samtidig liker jeg å innbille meg at jeg kan tenke noe om hvem leseren er, når jeg ser hans terningkast.

Et aspekt ved kvalitetskriteriene han nevner er at bøkene skal være nyskapende. Det er selvsagt riktig. Men forringer det kvaliteten på en gammel bok at dens måte å si ting på er blitt etterapt, at den har skapt en klisjetradisjon? Det jeg tenker er at for å bedømme kvalitet må du kjenne hele tradisjonen, men for å bedømme leserglede kan du være fullstendig ignorant. En bok som sier mye klokt om slike ting er "Romankunsten" av Milan Kundera. Og en artig liten bok kom på norsk nå i høst: "Brev til en ung forfatter" av Mario Vargas Llosa.

en søt variant! Men tolke gjør vi uansett hvilket kjønn vi tilhører, og skriver ord uten å bli forstått også:-) Det jeg mente var vel at alle forfattere kan risikere å ikke få nok kjøtt, blod og tårer inn i sin litterære person. Og det kan komme av så mangt. Jeg vet som sagt ikke noe om Karna, men kan gjette at mye har skjedd med Wassmo. Det mest skumle portrettet i Hundre år er vel det av "han" - og det får hun til med alt hun holder tilbake. Men hadde det vært det eneste mannsportrettet i boka hadde det bare blitt skummelt.

jeg bare fryder meg over at folk oppdager Kapucinsky, han er død, men det pleier å hjelpe... Reiseskildringer er på en måte udødelige - de kan alltids leses i forskjellig kontekst - og være lesverdige av den grunn.

hehe, vel verdt å lese den kanskje bare av den grunn? Men spøk til side: Wassmo har vel antagelig gått en skole som forfatter? Av og til kan vi godta en klisjé tegna figur, men kanskje ikke utover hundre sider?

Hva med den lysende bibelen? Hva med alle fantasiene, vrangforestillingene som må jo være noe i nærheten av der sci-fi begynner? Sult har mange lag, og er lett å se så alt for overflatisk - spesielt på det pregymnasiale plan.