Jeg syns det at detaljene ikke nødvendigvis danner en helhet er med på å gjøre denne boken svært spesiell. Som leser blir man gitt flere detaljer, situasjoner og dialoger som man ikke aner hvordan man skal tolke, og selv om helheten ikke alltid var like klar fikk det meg til å filosofere mye mer rundt innholdet i boka enn jeg pleier å gjøre med andre bøker.
Jeg kjenner meg godt igjen i Fongens følelse av uro, og når en bok klarer å bringe fram slike følelser i meg, i tillegg til at den surret rundt i hodet mitt i lang tid, så blir det en soleklar 6'er på min terning.
Merkelig er Mannen - han hisses opp av alt det han nekter sin kone.
Ingvar Ambjørnsen skriver lettlest, men utrolig vakkert i denne romanen om bymannen som bosetter seg i en liten bygd på nord-vestlandet, om grusomme hendelser og om menneskelige forbindelser.
Hun klarer seg utmerket uten min hjelp, men nå er det sånn at Vårherre har sørget for at hun har meg, og jeg henne. Det er stort, og dermed ikke særlig mye å snakke om. Det hele ligger litt bortenfor ordene.
Å de grønne småvidder inne i en skog, hytten og kilden, barn og dyr! Det duver korn på myrene hvor før stod kjerringrokk, det nikker blåklokker på rabbene, det flammer solgull i tiriltungen bortenfor husene. Og der går menneskene og snakker og tenker og er sammen med himmel og jord.
Hangen til bekvemmelighet dreper i sannhet sjelens lidenskap, og går siden glinsende i dens begravelse.
Når kjærligheten gir deg et tegn, så følg ham, Selv om hans veier er harde og bratte. Og når hans vinger folder seg rundt deg, så overgi deg til ham, Selv om sverdet han har skjult under vingene, kan såre deg.
Jeg sulter med Knut Hamsun i Kristiania, ca. 1890.
En god bok er for meg en bok som rører ved meg og vekker noen tanker. Karakterene er viktige, og et vakkert språk kan gjøre mye. Evnen til å beskrive i bilder setter jeg stor pris på i skjønnlitteratur.