Har lest en haug med bøker som jeg har lånt. Noen forble uleste, de traff ikke der og da.

Så koselig for dere som kan. Dessverre så er det på feil side av fjellene for meg.

Steinen

Jeg har samlet så mye tid
i hvert gram stoff, sier steinen
at årmillionene er ett
eneste gnistrende øyeblikk i meg

Jeg kjenner verdens smerte
sier steinen videre. Tyngden jeg må
bære. Tyngden som er verdens sorg
i rommenes skred av lys

Er du helt stille
kan du høre skrikene fra lys
som svinner innover sine svarte hull
i meg og mitt indre, sier steinen.

Forfatter: Stein Mehren
Utgitt: Fra samlingen: Anrop fra en mørk stjerne, Aschehoug 2006.

Noe slikt er fort gjort hehe. Bøker en mååå bare ha. Men på den annen side vil det da alltid være en historie knyttet til bøkene. Er bøker fra salg?

Gjera vel og høyra vondt er alltid tungt.

Naturens mesterverk og mysterier, Det Beste

fikk meg iallefall en herlig latter

Ned med vaabnene, Bertha von Suttner

Niels Henrik Abel av Øystein Ore

Utrolig morsom!

Om Ibsen og Hamsun av Leo Løwenthal

Nattdykk av Kim Småge

Noen kjenner mitt navn av Lawrence Hill

Når kroppen husker det du vil glemme av Solveig Bøhle

Nede i himmelen av Tove Nilsen

Mademoiselle Baccarat av Pierre-Alexis de Ponson du Terrail

grinnen

hehe så det etterpå når jeg rullet nedover og leste resten av sitatene. Noen har jeg lest før, men fikk meg en god latter.

prikker, hvor da? trodde det var streker!

Påske

Som barn var jeg på vidda,
i denne høytid vi kaller påska.

Husker det var så mye snø,
at vi ikke kunne se en eneste dør.

Måtte ta spader fatt å grave,
for endelig å komme inn for etter hvert å bli varme.

For der var ingen strøm,
det hadde sin sjarm, parafinlamper brukte vi,
også levende lys, virkelig koselig.

Brukte en diger ovn på kjøkkenet
til å lage mat, smelte snø og det ble oppvarmet.

Hadde peisestue med peis hvor vi ofte spilte kinasjakk,
mens et elghodet i full prakt ut av veggen stakk.

Gravde stor tunnel for her var ingen fasiliteter må du tro,
denne gikk til en utedo.

Så mye snø var det, at man kunne gå direkte på taket.
Der kunne man sitte i ro, tenke og nyte herlig varmende påskesol.

Men på vidda snur det fort, og plutselig er det fare for å blåse bort.
For når det blåser på vidda, måtte vi barn som voksne være på innsida.

Det hendte snøen blåste foran vedskjulet over gårdsplassen
og da bandt pappa en sterk snor mellom,
slik at en kunne holde seg fast i den og unngå å blåse bort.

Jeg hadde syv fine år der og hver påske laget vi skuespill,
og kunne da late som om vi var den vi da vil.

Så gode mange minner som da aldri forsvinner.

Dikt av Nina M. Andersen