Syng våren inn

Velkommin hit åt Lund og alle lunder
du synnavind som har så kjælne venger,
du første stær og sia alle fugler
som fyller bjørka mi med stemte strenger.

Velkommin hit frå blåe himmelveger
du lovsang mellom trær og gjønnom klake
je har en liten gla en inni hjarte
som kvitrer med de kvitrende på taket.

Syng våren inn! Syng vår på alle enger
og vår ved elva, vår i Trøstlauslia.
Og er det grønt i dag og gult til hausten,
så tar vi sangen no og salmen sia.

Opp suldergubbe inni stugukroken.
Kast surklepipa, kar, og få opp røsta.
Og er du ingen måltrost, kan du gala
og trø i vengen innfor kjerringtrøsta.

Og er du ingen hana hell, og leve
du kjerringlaus i livet, lyt du bruse
i fjøra når det tiner og det tør-opp
i muntre minner, kledd i skjørt og bluse.

Men sjø på fugla der de smett i lauvet
og flyg fra tre til tre og leker sisten
og svermer nebb ved nebb, og sol forgyller
de små forlovelser på mårråskvisten.

For herren såg den ensomme og skapte
e finne-tid for hanne og for hoe.
-Det rører seg og roer seg i reiret.
Det trygge kvølver vengen om det go'e.

Vårvise

De'r linnvær i skogen,
det pipler tå gren,
det varmer om hjarte
og tiner kring sten.
Kom inn-åt meg jente,
no er du så pen.

Det følgjer e vise
med vær og med vind:
Kom inn-åt meg jente
med blømkjakan din.
Det smalar i isen,
det smelter og rinn.

Det blonker i vatten
og blinker i tårn.
En blåveis har vakne,
i barflekken står'n.
Kom inn-åt meg jente,
for no er det vår'm.

Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.

Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?

Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.

Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.

Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.

Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.

Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.

Don Quijote

Du ridder fra La Manchas jord
med Sancho Panza i ditt spor,
hvor går din vei i dag?
Hvem skal du vel i dag befri
fra tidens mørke hekseri?
Hvor skal du slå et slag
med sverd og skjold
med verdens troll
og løse oss av dragens vold?
Du rider ennu seierstrygg
på Rosinantes rygg.