Sommeren for to år siden tilbragte vi et par måneder i København, i en leilighet som tilhørte en bekjent av min kjæreste; den var derfor full av ting, bl.a. en bokhylle. Det var der jeg fant Sara Stridsbergs Drömfakulteten. Det er den enkle grunnen til at jeg plukket henne opp. Jeg hadde ikke noen forventninger, det var rent et slumpetreff. Ok, her er en bok på svensk med rosa cover.

I den tiden det tok å lese boka var det som å befinne seg i et dypt mørke, jeg kan ikke huske hvor jeg var da jeg leste den, omgivelsene var likegyldige, satt jeg i en park, satt jeg hjemme mens københavnsregnet skurte ned ute, satt jeg på en kafé og drakk en flaske økothy, det er revnende likegyldig, jeg husker ikke noe av det, jeg husker bare at det var tungt og vondt å lese om Stridsbergs fiktive Valerie Solanas. Jeg hadde aldri lest noe så mørkt før. Og det har jeg fortsatt ikke. Jeg forventet noe av det samme mørket i Darling River. Mine forventninger til den var skyhøye. Jeg var forberedt på at sjela mi skulle rives og slites, på noe hjerteskjærende, på det helt jævlige.

Fant jeg noe av det samme mørket i Darling River? Ja, jeg gjorde det. Først og fremst var det historien om vitenskapsmannen i Jardin des Plantes i Paris og forsøksapen hans som gjorde størst inntrykk; sadismen og ensomheten hans, hvordan han setter buret med apen ute i snøen f.eks., hvordan historien om ham reflekterer faren til Lo, de er begge to utstøtte, det er ingen kvinner som vil ha dem, så de kjøper horer i stedet. Jeg la merke til navnene på horene til Los far, horene han plukker opp på nattlige kjøreturer med Lo i baksete, navn på kjente kvinneskikkelser i litteraturen, kvinner som nærmest er blitt skrevet om som gudinner, f.eks. Beatrice, kvinnen til Dante; som en slags kommentar til navnene Lo og Dolores; Lolita som Humbert Humbert skjønnmaler i sine memoarer (Lolita, mitt livs lys!) fordi hun minner ham om barndomskjæresten hans som døde da de begge var barn.

Ensomheten, alle er ensomme.

"Han har längtat efter Célestes tunga kropp över hans magra bröstkorg. Under dessa ensamma veckor har han placerat boktravar på sin bröstkorg för at känna tyngden av någonting och för att inte alldeles lösas upp av ensamhet."

Og fremmedheten.

"Ändå har hon stått i timmar och betraktat sin vita gestalt i en hotellspegel innan hon vågat ge sig ut på gatorna, men inga speglar har någonsin tilhört henne. Spegeln har alltid förväxlat henne med någon annan."

Fremmedheten som noen forsøker flykte fra, enten ved å dra fra sin mann og sitt barn, de er blitt fremmede for moren, eller ved å skrive seg inn på et sykehus for å forhindre puberteten, et forsøk på å flykte fra kvinnekroppen, det fremmede, forbli i barnet, som egentlig ikke er et barn i det hele tatt. Eller fremmedheten som noe som bare er der likevel, umulig å flykte fra, som viser seg i en avstand mellom personene; forholdet mellom vitenskapsmannen og forsøksapen, et menneske og et dyr, viser avstanden også mellom de andre menneskene, mellom Lo og hennes far, mellom Dolores og Richard, og det groteske i disse forholdene, mellom et dyr og et menneske, ja, grotesk, det er ordet, i ordets rette forstand.

Rives og slites sjela? Romanen er mørk, det er den, men for meg når den ikke like høyt opp som Drömfakulteten. Jeg klarer ikke å la være å sammenligne, siden begge bøkene har mye av den samme tematikken og de er begge utpreget sanselige, det er mye kropp, død og fordervelse, svært mye om kvinnen. Sara Stridsberg har selv sagt:

"Melankolien har med morskapet å gjøre. Å være mor: å være noens mor, å være noens barn. Det sies at når et menneske dør, har alle store relasjoner som var i livet, til og med relasjonen til egne barn, forsvunnet. Det er bare mor som er igjen. Mennesket roper på mamma når de ligger og skal dø. Dette dødsropet finnes i alle mine bøker." (Fett 4/2011).

Dødsrop, ja, det er helt klart.

Uansett, jeg sammenligner: jeg kan ikke la være, jeg blir litt skuffet, Darling River når ikke like høyt opp. Hva kan man si, det er urettferdig, tenk å sammenligne en bok med en av de beste bøkene jeg noensinne har lest (ja, Drömfakulteten er det), jeg hadde nok latt meg begeistre av Darling River i større grad hvis det hadde vært den første boka jeg leste av Stridsberg, men det var den ikke, og det er det ikke noe å gjøre med.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Han har längtat efter Célestes tunga kropp över hans magra bröstkorg. Under dessa ensamma veckor har han placerat boktravar på sin bröstkorg för at känna tyngden av någonting och för att inte alldeles lösas upp av ensamhet

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ändå har hon stått i timmar och betraktat sin vita gestalt i en hotellspegel innan hon vågat ge sig ut på gatorna, men inga speglar har någonsin tilhört henne. Spegeln har alltid förväxlat henne med någon annan.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En gang i høst var jeg på debutantkveld på Norli på Galleriet. Jeg smatt inn fra bergensregnet til et allerede fult lokale, fikk et glass rødvin i hånda og satte meg på bakerste rad. Olaug Nilssen presenterte den ene debutanten etter den andre (til sammen circa 5-6). En av disse var Svein Tarald Framnes. Han var forfatteren av den boka jeg allerde hadde rukket å se en del ganger; noe med coveret, trærne og den grønne fargen mot det svarte, bortsett fra det visste jeg ikke noe annet om boka. Sikkert fordi jeg hadde sett at det var en debutantbok, og jeg er skikkelig skeptisk til debutantbøker. Ofte er de nemlig ikke noe man burde legge merke til (er min opplevelse). Det var kanskje nettopp derfor jeg hadde dratt meg bort til Norli, for å bli overbevist (og det funket, det endte med at jeg faktisk leste tre av debutantene som var der, i tillegg til denne også Hjartemekanikk av Kristina Leganger og Humlefangeren av Janne S. Drangsholt). Svein Tarald Framnes leste opp fra boka si og jeg syntes det var morsomt, det jeg hørte. Så da jeg omtrent på samme tid fikk en e-post far Aschehoug om at jeg bare kunne sende dem en e-post om det var noen bøker jeg ville ha (og skrive om), ba jeg om bl.a. denne. Og jeg fikk den. Ned i postkassa dumpet den, men så forsvant den bare fra sinnet mitt, inn i bokhylla, jeg hadde ikke tid, eller tiden min ble besluttet brukt på andre bøker. Så ble det jul og jeg tenkte: Nå leser jeg Juletre til Afrika for kanskje har den noe med jul å gjøre, men jeg leste den ikke da heller. Jeg husker jeg skyntet meg gjennom en novellesamling av Raymond Carver fordi den snart måtte leveres før jeg skulle på ferie i to uker (fikk ikke lest den siste novella; altså: jeg har lest alle novellene til Raymond Carver bortsett fra én).

Nå derimot er det andre boller, jeg holder på å flytte og kikker stadig vekk i bokhylla på bøkene mine; hvilke skal bli med, hvilke skal gis bort osv., det var da jeg fikk øye på den, Juletre til Afrika, og jeg hadde nettopp hatt eksamen, det var (er!) varmt i været og jeg trengte noe lett noe. Juletre til Afrika er sikkert lett nok (tenkte jeg). Og den var den. Juletre til Afrika handler om Helge som har fått som skogsarbeider på en øy på Vestlandet. Sammen tar han og russeren Pavel båten til en øy hver dag for å hogge ned grantrær. Og nei, bortsett fra at gran er det treet man bruker som juletre, har ikke boka så mye med jul å gjøre (der tok jeg feil). Det er ikke juletreindustrien Helge og Pavel hogger ned graner for, det er for en vindmøllepark! Å, skrekk, mener Pavel som vil bevare kulturlandskapet og får hjelp av en gjeng med veganerhippier fra en miljøorganisasjon.

Og jeg hadde rett. Boka var lett, på en god måte. Jeg leste den i løpet av en ettermiddag i hengekøya. Den var søt, sjarmerende og morsom. Jeg finner aldri ut av hvilken institusjon Helge kommer fra, av og til tenker jeg at han er veldig enkel, andre ganger bare at han har skjønt hva livet dreier seg om (vafler med rabarbrasyltetøy); sikkert og visst er at forfatteren aldri tar avstand fra ham for liksom å si Ok, men jeg er ikke sånn som han her altså, i en slags ironisk distanse. For av og til under lesningen satt jeg og ventet på at det skulle komme, jeg satt og ventet på at nå snart kommer det til å bli kleint, men det ble aldri det, og det at jeg satt og ventet på det har alldeles ikke noe med boka å gjøre, det er bare jeg som er skadet av å faktisk ha lest for mange bøker som faktisk først var hyggelige mot romankarakterene sine, for så å fremstille dem på en så klein måte at det ødela alt. I denne boka var hjerte på rett plass hele tiden (oi, nå er det nesten jeg som blir klein). Jeg likte den lune humoren. Det var hyggelig å lese denne boka, akkurat passe til en varm sommerettermiddag, som det forhåpentlig blir en del av fremover. Jeg anbefaler denne når du er ute etter noe lett noe til nettopp en slik stund.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Enig med deg i teorien om at et filmelskernettsted tilsvarnde bokelskere ville blitt oversvømt av arrogante, nerdete, irnonisk kule typer som deffo ville ment at deres filmsmak ER best. Typisk nerder. Sånne typer finnes det jo her også, men ikke i like stor skala som det ville gjort med filmelskere, tror jeg. (Og musikkelskere!)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

En gang våren totusenogni var jeg i en bruktsjappe i Aalborg og kjøpte meg Jakob Ejersbos Nordkraft, en roman om narkomiljøet i Aalborg. En bok jeg likte særs godt. Så da Aschehoug sendte meg en e-post om jeg ville skrive om Liberty, sa jeg seff ja og mottok en murstein av en bok i posten (like stort som det afrikanske kontinent skal jeg holde meg for god til å si).

Først tenkte jeg: det er litt av et hopp, hoppet fra Aalborgs narkoverden og halvkriminelle til landet Tanzania, men der tok jeg feil. Det er knapt noen i denne romanen som ikke røyker bhangi. Nåja, det er jo ikke det verste, jeg kan også nevne at folk dør av overdoser, blir alkiser og tynne av å tygge khat. Og alt det andre. Jeg har knapt lest en bok som skildrer et verre moralsk forfall enn i denne boka. Folk puler rundt (ingen er helt sikre på hvem som er ungens far), folk dreper hverandre, folk betaler hverandre under bordet, folk dealer drugs, folk utnytter hverandre, folk snylter, folk lurer hverandre, folk lyver for hverandre, ja, folk lyver og lyver og lyver, det er knapt noen som snakker ett ord sant.

Livet i Tanzania blir sett fra dansken Christian og tanzanianeren Marcus' synsvinkel. Christian kommer ned til Tanzania som trettenåring, sammen med sine bistandsarbeiderforeldre. Marcus skaffer seg jobb som hushjelp og barnepasser hos en svensk familie som femtenåring, og romanen går over nesten et helt tiår, hovedsaklig åttitallet. De vokser opp og alle de vestlige voksne mennene skiller seg sånn at de kan gifte seg med en innfødt i stedet, for de innfødte kvinnene puler så mye bedre, mens de innfødte kvinnenes intensjon selvfølgelig er å bli tatt med til Europa (de blir selvsagt aldri tatt med dit). Drepe som man vil kan man også, for det er bare å betale det lokale politiet under bordet, så går det greit. Alle hvite er jo sykt velstående og har lett råd til å kjøpe seg fri.

Ikke at de innfødte mennene er noe særlig bedre. Hiv og AIDS, hvem bryr seg om det, det er bare å pule med ti forskjellige kvinner og få like mange barn som alle har samme far, men forskjellige mødre. Ansvaret for barna kan bare fraskrives, tsk, det er ikke mitt barn, din malaya (swahili for hore). Samtidig som jeg leste i Liberty, leste jeg tilfeldigvis også i Pamela Druckermans Lust in Translation, en faglitterær bok om hvordan utroskap blir sett på i ulike deler av verden. Et av kapitlene handlet om Sør-Afrika - som ja, jeg vet at det ikke er Tanzania (det ligger et par land i mellom dem) - og å lese i det kapitlet var omtrent som å lese i Liberty. Som allerede nevnt vet jeg at Sør-Afrika ikke er Tanzania, men videre kunne Druckerman vise til statistikk om at Afrika er den verdensdelen i verden hvor folk flest er utro. Hvordan folk holder på sånn (uten kondomer) når de vet at de kan dø av det, og at så mange andre mennesker også kan dø av det, det fatter jeg ikke.

Hele Liberty bare bekrefter alle fordommene jeg har om Afrika. Veldig mye blir sagt, men ikke så mye blir gjort. Klokken tolv er muligens klokken halv tre, klokken seks eller i morra. Alt kan kjøpes hvis du har penger nok, immigrasjonspapirer og arbeidstillatelse også (javisst!), så lenge du kamuflererer kjøpssummen og kaller det 'gave.' Ingen bruker kondomer. Alt er et stort kaos. Ikke rart folk er fattige. (Jeg føler Chinua Achebes postkolonialistiske teori hengende over samvittigheten.) Nå høres det nesten ut som om Liberty er helt forferdelig å lese, som om også den er et stort kaos, men det er den ikke. En murstein av en bok var den (på godt over 700 sider), men jeg pløyde meg gjennom den i løpet av noen dager fordi den var så spennende, underholdende og interessant. Jeg satt i bilen og leste i den mens jeg ventet på kjæresten min som kikket i bruktbutikker. Den siste uka har jeg ofte tenkt at jeg ville hjem og lese i Liberty. Nå tenker jeg at jeg må anskaffe meg Eksil og Revolution også, de andre bøkene i Jakob Ejersbos frittstående Afrika-trilogi (som han forøvrig bare så vidt rakk å fullføre før han døde av kreft i 2008). Altså: Liberty anbefales!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

It struck me that if you take away extramarital sex, the canon of Western literature would be practically empty.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Det er notert!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Høyst uoriginal diktbok, har jeg skrevet i notatene mine. Og jeg må bare stole på det, for jeg kan ikke huske noenting av denne. Videre: Lytte etter verden i en gravid kvinnes mage (det er verden), å, hvor klisjé er ikke det? Bare se på dette maleriet med tittelen L'Origine du monde. Verdens opprinnelse. Malt i 1866 av Gustave Courbet. Verden og kvinnekroppen, kom igjen da, vi vet det.

Jeg har også skrevet ned et sitat fra boka: "[...] veien har ingen ende // for veien er målet [...]" med notater i margen om hvor dølt det er å for hundrede gang lese dikt om hvordan det er slik at livet er en reise og at reisen er viktigere enn selve målet. Jeg er enig, men jeg trenger ikke å stadig vekk få høre at sjokolade er godt. Jeg vet det. Jeg vet det så godt at selv denne sammenligningen jeg nettopp foretok meg virker teit fordi det er så opplagt (reisen som målet) at det er unødvendig (sjokoladesammenligningen).

Godt sagt! (0) Varsle Svar

herr Larsen kødder du heter du Larsen nei nei Westfal-Larsen alt dette e greit Vest e falt men du heter Larsen nei Westfal Wollert? Dankert? oæ for dokker bryter eg Streiken! uanset

Godt sagt! (0) Varsle Svar

[S]he joined Kelly at the drinks table, which was lined with Jim Beam bottles, Oreo cookies, glasses, and ice.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"Two coffees please," Madeleine said, smiling. "And my husband would like some apple pie with a slice of cheddar cheese on top."

Godt sagt! (0) Varsle Svar

They went to a café for breakfast. Leonard was on his best behavior, pulling out her chair, buying her a Paris Match from the newsstand, offering her a brioche from the basket.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

The speed with which he left the railways office and went about buying provisions for his trip was like that of someone making a getaway. He bought bottled water, mandarins, a chocolate bar, a package of biscuits, and a hunk of strangely crumbly cheese. He still ahdn't had lunch, so he stopped at a restaurant for a bowl of vegetable curry and parathi.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Throughout this discussion Mitchell busied himself with buttering toast and dropping cubes of raw sugar into his teacup. It was important to scarf down as much toast as possible before the waiters stopped serving.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

The restaurant on the corner, catering to backpacker tastes, served banana pancakes and hamburgers made from water buffalo.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"Saltwater taffy is always pastel," he commented. "Why is that?"

This time Heidi didn't respond at all.

"You know what I think it is, Heidi? I think pastels are the palette of the seashore. I'll take these pastel green ones, which are the color of dune grass, and I'll take some pink ones, which are like the sun setting on the water. And I'll take these white ones, which are like the sea foam, and these yellow ones, which are like the sun on the sand."

He brought all four bags to the counter, then decided to atke a few other flavors. Buttercream. Chocolate. Strawberry.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

At a resturant across the street Mitchell ordered a carafe of restina and a plate of feta cheese and olives, not even trying to speak a few words of Greek, just pointing.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

They wandered the narrow beehive streets, listening to the muezzins' emotional cries, and drank bright green glasses of mint tea in the town square.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

"What do you recommend today?"

"What do you mean 'recommend.' Cheese! Same as always. The best. Who's your girlfriend`"

"This is Madeleine."

"You like cheese, young lady? Here, taste. Take some home with you. And get rid of this guy. He's no good."

Yet another revelation about Leonard: he was friends with the old italian cheese maker on Federal Hill. Maybe that was where he'd been going when Madeleine used to see him waiting for the bus in the rain. To visit his friend Vittorio.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

RandiKirsten LundTrude JensenGitte FurusethTone SundlandJon Torger Hetland SalteAlice NordliIngvild SMonica CarlsenChristoffer SmedaasRoger MartinsenTove Obrestad WøienSigrid Blytt TøsdalBjørg Marit TinholtkntschjrldHanne Kvernmo RyeLene AndresenLeseaaseSissel ElisabethTurid KjendliemgeelmeKjerstiFindusGrete AastorpBerit RStine SevilhaugTherese HolmBeathe SolbergHarald KMads Leonard HolvikPrunellaLailaIngunn SHelena ETine SundalEli Hagelundritaolineingar hKarin Berg