Jeg leser forskjellig. Vitebegjærlig som jeg er fører det til at jeg leser all slag sakprosa som fører meg i alle retninger. I det siste har jeg lest historien bak knipling/broderi knipling - hva kom først, verdien, hva er hva. Eller historien bak strikking/hekling/nålbinding/brikkevev. Viste dere at de sannsynlig syddestrikket i begynnelsen? Det var ikke noen pinner/rundpinner (nyere oppfinnelse) - men de hadde nål. Best viten har man fra Sør-Amerika hvor indianere er funnet inntullet i tøy.
Eller jeg ønsker å følge en historie og koble av fra hverdagen og bare leve meg inn i historien. Man må da være opplagt for romaner. Andre ganger leser jeg mye dikt og blir forundret over ordet hvordan man kan kle det i form av korte linjer og vers. Selv om bare kjerneordet står der går tanken dithen at den fyller igjen tomrommet som finnes mellom linjene med mine tanker den dagen.
Jeg hadde som så mange trodd
at de stengte himlen om høsten.
At nå var det bare å vente
på smellet i porten
Da dukket du opp av bakken
og åpnet
den lille sideportalen.
Forfatter: Annie Riis
Utgitt: Fra samlingen «Himlen er de andre» - en kjærlighetssatire, Gyldendal 1982
...det skulle bli særdeles interessant at faa et kvindfolk op i hytten,nok var han ingen ungdom længer, og nok kunde utseende været bedre, men ungdom og utseende var ikke alt. Forstand var ogsaa en viktig ting, forstand og erfaring og pyntelig fremtræden, kvindfolkene gjorde meget av det. Kvindfolkene gik mere efter det indre, de saa ikke paa det utvortes saa meget, paa skindet og kjøttet og tænderne og saant, de saa i det hele mindre paa skrotten, de holdt sig mere til det væsentligste - til indholdet kunde en si, til talegavene og den slags ting. Kunde en bare tale for sig, kom en særdeles langt med kvindfolk, de var som mere aandelige av sig
Liten tid (Om slippeangst)
Alltid har en av oss liten tid
Og det verste er å gi slipp på en
som er her men snart skal gå
-Avtaler, møter, og arbeid
Et eller annet kommer hele tiden i veien
for våre forte hemmelige treff
Vi griper fatt i hverandre
og er ikke til å rive fra hverandre
og må hele tiden skilles
Senere skal dette huskes som lykke
Men mens det varer, er det som vårt
forhold bare består av avskjeder
Poetikk
Du vet ikke hva et dikt er, før
du har hørt det, for et dikt er et dikt
når du med en gang kjenner deg igjen i det
og samtidig vet, dette har jeg aldri lest før
Det finnes ingen regler for gode dikt
utover den orden hvert dikt setter seg selv
Et dikt er en tilstand i språket
der hvert ord er stemt til akkurat dette
diktet, Uovervinnelig, ikke usårlig
Evig, ikke udødelig
Historie
Husker du da vi var nyforelsket
og trodde at det var fordi vi lignet hverandre
VI som ikke ligner på oss selv engang
Med kjærtegn ransaker vi hverandre
Fordi vi vil lære hverandre å kjenne, sier vi
Og leter i virkeligheten etter oss selv
Den dagen jeg kan fortelle deg klart
hvorfor jeg elsket deg, det er den dagen
jeg forteller deg at jeg ikke lenger elsker deg
De (Nattmaskin)
De klemmer sine barn inntil seg og ler
omfavner sin elskede, tar vare på sine venner
med samme kraft som de forandrer arvestoff
utrydder planter og dyr og forgifter vannet
De dømmer, fordømmer og forfølger andre, med
samme lidenskap som den de viser seg frem i
når de dyrker sin gud, skaper levende kunst
og storslagne minnesmerker, helbreder syke
og skaper sykdommer, frigjør bevisstheten
og fanger den inn i en magisk vev av bilder
gjør kloden til ørken mens de bygger byer
som natten kan sees fra stjernene
De er ikke uhyrer, De er mennesker
Frykt ikke for tidens furer på din panne, men frykt for angerens furer i ditt hjerte.
~ Johan Olof Wallin
Et av tegnene på alderdom er at du må bære sansene dine rundt i veska - briller, hørselsapparat, gebiss.
~ Kurt Strauss
Rynker går i arv. Foreldrene får dem av barna sine.
~ Helen Hayes
Ingen blir gammel bare ved å leve lenge. Vi blir gamle av å undertrykke våre idealer. År kan rynke på huden, men å gi opp entusiasmen, rynker sjelen.
~ Samuel Ullman
Kvinnen frykter ikke alderen. Hun frykter bare mennenes mening om gamle kvinner.
~ Jeanne Moreau
Døden er den største greia som finnes, det er derfor de har spart den til slutt.
~ ukjent
Hver alder har sine fordeler, man oppdager det bare for sent.
~ ukjent
Jeg håper du blir fortrolig med bøkene etter hvert. Det du burde prøve på er ikke å sammenligne bøkene med de du har lest før disse, for ellers kan det lett bli slik at du savner noe i den du holder på med.
Jeg tror det å lese flere bøker av samme forfatter rett etter hverandre stiller en del krav til leserne eller utfordringer av ulike slag. Det blir så veldig lett å sammenligne de, og hver enkel bok står på egne bein selv om du vil se likheter i måten han skriver på osv.
Lykke til videre Lillevi, du finner nok fram til gleden med disse bøkene også.
Joda, det er helt riktig. Jeg fant et gammelt eksemplar på Halvdan's bokhus og var bare så kjempeglad for det slitte og godt leste eksemplaret.
Den er i stil med andre Gabriel Scott-bøker, og de trives jeg veldig godt med. Her, som i de fleste andre er det hverdagsmenneske på godt og vondt som beskrives. Hans snirklete setninger som jeg syntes er så inderlig sjarmerende ,og så godt beskrivende at det er en fryd å lese.
Ja, jeg skal være snill og prøve å skrive litt om boka når jeg har lest den :)
En morgen vaaknet Søren Røsnes ved femtiden eller litt før..
Det var noget som mankerte uten at han kunde si med det samme, hvad det egentlig var for slag, han kjende sig bare saa dypt mismodig, saa rent nedstemt paa alle maater. En ny dag en ny byrde, tænkte han og klippet med øinene, ja det var som det sto i skriften, at hver dag hadde nok i sin plage,
"Barkefletteren av Gabriel Scott
Søren slap som et litet suk og laa en tid og snudde sig i halmen og prøvet, om han kunde ikke falde til ro. Det var for tidlig at staa op, dessuten vilde det ikke smake at ta paa med noget slags gjøremaal av det maven var saa tom. Istedet laa han og svelget nogen ganger og smattet med munden som smaabarn pleier og krøllet sig likesom ind i sig selv. Det var en god stilling, det tok av for suget under bringen, saa kunde en i ro og mak tænke over de utveier en hadde og se, om det skulde ikke være noget, som førte ut av vanskeligheten.
Overalt hvor vi befinner oss - er vår blotte tilstedeværelse en form for visuelt slag midt i vellykkethetens og konformitetens solar plexus!
Hva er det som gjør at tykke mennesker virker så uhyre provoserende på sine omgivelser? Og hvorfor er omverdenen så voldsomt opptatt av oss som er tykke?
Fra alle hold kommer det forbud (mot å spise - så mye), påbud (om å slanke seg - i hvert fall spise mindre) og tilbud (om alskens remedier, kurs, opplegg og bøker som skal hjelpe oss til å bli mindre).
- Hvorfor skal ikke vi få lov til å være som vi er?