Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster……
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Barske rock 'n' roll-skrøner.
Marta Steinsvik er kjent for kampen mot den katolske kirke og sine avsløringer om rettsoppgjøret. Modig dame dette, ikke redd for å være politisk ukorrekt! Enda mer tiltrengt i våre ensrettede dager. Veldig interessant å lese mer om hennes ekteskap og vennskapet med Hulda Garborg - enda en markant kvinneskikkelse.
Alltid like interessant hvor forskjellig smak eller preferanser vi har. Jeg har hørt over 200 lydfiler de siste årene og Anders Ribu er min absolutte favoritt. Jeg er kanskje nærmere Anders Ribu i alder enn deg, det kan ha litt å si. Og begynner man først å irritere seg, så er det gjort.
17. MAI 1944
Vi lever i et annet land
så rimelig og godt vi kan
vi norske emigranter.
Vi spiser og vi drikker bra.
Små sorger kan vi også ha
selv her på disse kanter.
Og dagene glir langsomt hen
mens sinnet snører seg igjen
om sine egne saker.
Det gjelder, penger, hus og klær
og dagens arbeid, vind og vær
og hvordan maten smaker.
Men likevel, men likevel -
en vårlig og vemodig kveld
kan rare tanker nå oss.
Vi reiste engang fra et land
et sted bak horisontens rand,
det venter ennå på oss.
Det ligger bak oss der i vest.
Det skulle ha vært lys og fest
i dag i dette landet.
Det ligger bittert, nakent, hardt,
et voldtatt land, et land i svart,
vårt Norge, fedrelandet.
Så mange ord var bare ord.
Nå føler vi at livet bor
i Fedreland og Lengsel.
Vi kunne gråte hjertet ut
mot fjord og fjell og fossesprut
og venner i et fengsel.
Å, kunne vi få lengtet frem
et lite håp, et smil hos dem
som er igjen i landet.
Og kunne vi strakt frem en hånd
og trykket deres hender sånn
som venner bare kan det.
Vi reiste engang fra et land.
Her bygger vi vårt liv på sand.
Det må vi aldri glemme.
Men la oss folde ut i dag
vår lengsel som det norske flagg
der hvor den hører hjemme.
Enkelte ting skjer en så tidlig i livet, og man tenker at det bare er en begynnelse, og så er det egentlig slutten på noe, for så kommer det ikke igjen mer. De jeg virkelig elsket, elsket jeg tidlig, så var noe over i meg, etter det har jeg levd på sparebluss
Jeg hadde ikke vært i en kirke på årevis. Jeg husket hvordan jeg som fjorten-femtenåring hadde sittet på disse selvsamme benkene og bitt tennene sammen i raseri mot den fete utmaiede skurken ved alteret og tenkt for meg selv at denne humbugen kunne holde i tyve, høyst tredve år til.
Morgen
Det er morgen igjen, vesle håp
og verden frotterer seg med nyvasket solskinn.
Livets ansikt er aldri det samme
selv om vi ser på det i all evighet.
-Kolbein Falkeid - Samlede dikt - Cappelen Damm 2003
Det er langt mellom venner
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
-Kolbein Falkeid. Diktet er hentet fra Samlede dikt - Cappelen Damm 2003.
Hvordan skal jeg skildre dette uttrykket? Det er uttrykket til en som lukter på noe råttent og i all hemmelighet synes lukten er god.
Battle royale (1999) er en dystopi hvor en japansk skoleklasse blir trukket ut til å drepe hverandre til bare én står igjen. Dette skjer på ei øy hvor de får utdelt ulike våpen, og boka følger (den stadig krympende) klassen de neste to døgnene.
Det er vanskelig å beskrive forfatter Koushun Takamis stil. Han er nøktern, men prøver ikke å skrive som Hemingway. Han skildrer vold grafisk, men likevel ganske nøkternt. Han skriver om relasjoner mellom 15-åringer på en realistisk måte, og han klarer å lage 42 små personportretter oppi all drepinga. Boka går inn i en tradisjon som begynte før denne og som fortsatt pågår (Dødslekene er en åpenbar parallell), hvor samhold og motstand mot en umenneskelig stat etter hvert blir det viktigste temaet.
Boka slutter med en cliffhanger, men Koushun Takami har ikke skrevet flere bøker enn denne. Jeg håper det kommer.
David was immediately soothed by Nikki’s adept handling of people just out of the hospital. She had just the right passive quality, unlike me, who went pacing all around looking for a flat mirror and a razor blade.
I fell in love with Shawn more when he picked up the check for breakfast and insisted that it was all on him. That’s when I fell in love with him, I remember now perfectly.
I remember when I first started having lovers, they never failed to remind me that if I didn’t watch out, I’d get really fat (implying that I was painful enough to behold as it was). Then the Beatles came with their Jane Ashers and those Mary Quant clothes that you could only wear if you were ten years old and raised on English cabbage.
Having quit smoking, I knew what she meant. Unless one is in the exact right mood, it’s impossible. Smoking has been so glamorous for so long, all those matches, those pauses, the lipstick on the tips—the smoke itself curling its casual way through the most nerve-wracking moments. But in another way, smoking, although glamorous, has never been as glamorous as heroin—and dying from cigarettes just doesn’t have the tragic sunset quality that O.D.ing lends to death. Heroin is the celebrated romantic excess of our time.
I don’t really know if it was the flimsies or the dinner but I’ve often noticed that there is a moment when a man develops enough confidence and ease in a relationship to bore you to death.
My sister is small, light, beautiful, with no hips and perfect breasts. I am fifteen pounds overweight, which I can forget sometimes until my sister appears. I am sort of invincible looking and I never display any of those womanly qualities so praised through the ages, like modesty, tact, or sweet vulnerability. My sister, on the other hand, always looks as though her favorite kitten just got run over.
The Blackboard is a big ordinary room, not too organized, and you don’t have to pay to get in or anything. There’s a stage where a kind of charming-looking band plays country songs, there’s a nice big dance floor, there are tables and chairs, and opposite from the stage running the whole length of the room is a bar. A cop at the door asked for my I.D.—a wonderful moment.
Skal partiets motstandere unngå å bli FRPs nyttige idioter, bør de unngå å stille seg i kø foran limpinnen hver gang Sylvi Listhaug begår en nøye kalkulert provokasjon
Det er jo sant det du sier, men samtidig kan det være et viktig og bevisst grep som forfatteren tar. Hacking, popup-videoer og pentagramterror er spennende, men betyr lite når man rammes av en dødelig sykdom. Perspektivet forskyves.