Krisene kommer så tett at vi fort glemmer de som ikke er helt ferske lenger. James Noël gjør noe med saken i romanen Vakre vidunder. Den handler om Bernard, som overlever jordskjelvet som rammer hjemlandet Haiti i januar 2010.
Hvordan kan man skrive om en hendelse som tar livet av hundretusenvis av mennesker? Vakre vidunder har blitt et lappeteppe av poetiske kapitler, hvor du som leser gjør best i å bare bli med på ferden i stedet for å prøve å skjønne alt.
Noëls stil vil frustrere den som ønsker å lese en «jeg overlevde jordskjelvet»-historie. Han formidler historien og synspunktene sine i et rikt og sprelsk språk, hvor det kan være vanskelig å forstå alle sammenhengene, og sånn sett blir boka et bilde på et splintret samfunn etter katastrofen.
Selv om boka bare er på 117 sider, er det en roman som bruker vidvinkel. Jordskjelvet, ettervirkningene og det internasjonale samfunnets tvilsomme oppbyggingsarbeid står i sentrum, og aldri har forkortelsen NGO (Non-Governmental Organization, altså nødhjelpsorganisasjon) dukket opp oftere i en poetisk kortroman.
Noël gjør også plass til en kjærlighetshistorie, som mindre dristige forfattere ville satt i sentrum av handlingen. I stedet er Vakre vidunder en skurrende, eksplosiv roman om et land som bare havner i nyhetsbildet når katastrofene inntreffer.
Karin Jensen siterer Danelovs land av Bjørn Andreas Bull-Hansen (side 212)
14:07, 19. august 2022 Ingen har det som favoritt.
Mektige krigere var vi. Sterke om akslene, harde i nevene. Stive knær ble det sagt vi hadde, for vi knelte ikke for noen mann, verken jarl eller konge.
Du har full oversikt over status i britisk politikk, ja? Er du heeeelt sikker?
Hvis du er i tvil, bør du lese denne tynne og ferske boka. Øivind Bratberg kan det meste om britisk politikk og kultur, og i Falmet fløyel i London handler det mest om London akkurat nå.
For hovedstaden er ikke som distriktene. London er mer radikal, mer EU-vennlig og mer global enn det flertallet som stemte britene ut av unionen. Gjennom tematiske kapitler tar Bratberg for seg hvordan Brexit-sjokket, og de dype underliggende forskjellene det brakte til overflaten, preger byen og nasjonen.
Boka er pedagogisk på den måten at den setter den britiske tenkemåten inn i en sammenheng. Hvordan britene forstår seg selv henger sammen med arven fra victoriatidens idealer om selvstendighet, vågemot og lederskap. Den er også pedagogisk når den trekker paralleller til norske forhold.
Tonje Sivertsen siterer Grand Hotel Europa av Ilja Leonard Pfeijffer (side 505)
09:14, 10. august 2022 Ingen har det som favoritt.
Jeg strever bare med å forholde meg til en fremtid som ikke flyter logisk ut av fortiden
AUGUST
Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.
Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se - svalene skyter med piler.
Huj, huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.
- Rolf Jacobsen
Alle mine dikt - Gyldendal Forlag 1990
Tonje Sivertsen siterer Grand Hotel Europa av Ilja Leonard Pfeijffer (side 358)
10:03, 3. august 2022 Ingen har det som favoritt.
Som forfatter har jeg lært at fortellinger er viktige. Og av deg har jeg lært at et kjærlighetsforhold ikke er annet enn å finne på en fortelling sammen
Til dere som passerte en fnisende mann i Oslo midt i juli, det var meg og det skyldtes denne boka.
90-tallet var det siste tiåret jeg fulgte med på fotball. Morten Haave beskriver tiåret som en overgangsperiode mot den ekstreme kommersialiseringen og profesjonalismen vi har i dag. Norsk fotball på 90-tallet framstilles som et sjarmerende karneval, og husk: Det var da vi sist hadde et slagkraftig landslag. Tilfeldig? Det beste kapittelet handler om denne happy go lucky-fasen i norsk fotball, og påfunnene som ville vært utenkelige i 2022.
Dette er nydelig, underholdende folkeopplysning for alle fotballinteresserte som husker 90-tallet.
Tonje Sivertsen siterer Grand Hotel Europa av Ilja Leonard Pfeijffer (side 225)
16:49, 27. juli 2022 Ingen har det som favoritt.
Folk som innbiller seg at de liker å reise mye og langt, er hedonistiske eskapister. De er på flukt fra seg selv, til tross for at de alltid vil hevde at det å reise gjør at de blir konfrontert med seg selv.
Tonje Sivertsen siterer Grand Hotel Europa av Ilja Leonard Pfeijffer (side 190)
13:00, 26. juli 2022 Ingen har det som favoritt.
Men dette er det tjueførste århundret. Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor noen skulle trenge å ta bevisst avstand fra alle tekniske muligheter som han har til rådighet, for å lage kunst, og gi seg til å finne opp alle greiene sine på forhånd som en annen huleboer. Brødrene Lumiere ville ha myrdet for de kameraene som i våre dager er plassert i hver bidige telefon. Men sannsynligvis er det akkurat det som er poenget: at i våre dager kan alle filme. For å kunne føle seg som kunstner og kunne profilere seg som kunstner vil han av lengsel etter den tiden da filmskapere fortsatt var kunstnere, bort fra de midlene som gjør det mulig at enhver er kunstner. Det er nostalgi for eksklusivitet
Jeg satt i telefonen med datteren min da jeg hørte et dypt drønn, tenkte kanskje noen drev med sprengningsarbeid, men det var liksom for kraftig til det. Det som utspilte seg videre gjennom ettermiddagen, kvelden og natten, dekket gjennom Dagsrevyen og andre media, var og er totalt uvirkelig, i mangel av et bedre ord.
Husker at vi etter noen dager begynte å diskutere her inne om hvor fort de første bøkene ville finne veien til bokhandlerne, meningene var delte, men de fleste trodde ikke det ville ta lang tid, jeg håpet det motsatte.
Jeg har akkurat lest ferdig De venstrehendtes forening av Håkan Nesser. Akkurat denne traff meg ikke, men sånn er det.
Ønsker alle en god helg og godt sommervær.
Lisbeth Larsen siterer Jeg er blitt glad i en annen av Sigurd Hoel (side 73)
11:25, 20. juli 2022 Ingen har det som favoritt.
Folk pleide å si at pengene satt fastere i det siste. Min erfaring var at pengene alltid satt fordømt fast hos de fyrene som hadde dem; og dessuten kom de - pengene altså - flyvende fra øst og vest og klebet seg til de samme fyrene i stigende mengde, omtrent som fluene iler til ved ryktet om et fluepapir og maser på for å komme med i køen; men hos oss som ingen penger hadde, der hadde jeg ikke merket annet enn at pengene satt nokså løst bestandig; det var som om en eller annen magnet dro dem opp av lommene våre, de flagret ut som tatt av vinden - til kemner og husvert og kjøpmannen på hjørnet og - nei, jeg ville ikke tenke på det.
Godt gjort å skrive en bok om et band uten at en egentlig blir kjent med noen av bandmedlemmene, ikke engang fortelleren. Innimellom litt morsom, innimellom lite morsom. En klokkeklar toer på terningen.
Denne tynne romanen handler om en vinter i livet til Dominic Molise, og foregår i mellomkrigstidas USA. 17-åringen bor i en amerikansk småby sammen med familien sin, som er etterkommere av italienske innvandrere.
Dominic holdes nede av religion, familiens forventninger og fattigdom, uten at han mister gnisten av den grunn: Han skal bli profesjonell baseballspiller, takket være en venstrearm som han har et sterkt forhold til.
1933 var et dårlig år er en tynn roman om forventninger og klasseskiller, skrevet i et friskt språk og med en hovedperson du bryr deg om. Mange har skrevet bøker om avgjørende hendelser i unge menns liv, men John Fantes bok er blant de bedre.
Og selv om 1933 var et dårlig år på så mange måter, siver det heldigvis lys inn i denne fortellinga.
I Sigri Sandbergs bok Ro møtest sjølvhjelpslitteratur, kulturhistorie og reiseskildring midtfjords.
Sognefjorden er verdas lengste farbare fjord. (Det finst ein på Grønland som er lengre, men den kan ein ikkje segla i.) Forfattar og journalist Sigri Sandberg vaks opp ytst i fjorden.
No er ho midt i 40-åra, og kjenner på ei stigande rotløyse. Kvar høyrer ho eigentleg til, ho som deler tilværet mellom Svalbard, Oslo og Sogn? Svaret på grublinga blir å ro Sognefjorden frå vest til aust i ein båt av typen oselvar, med slekt og kjenningar som mannskap. Det vert ei reise innover, både geografisk og i overført tyding.
Lars Mytting var ikkje den første, men etter Hel ved vart folkelesnad, har det komme ei rekkje bøker som zoomar inn på einskilddelar av norsk kulturarv og historie. Dei siste åra har det kome bøker om snømåking, heimebrent og komler. Ro handlar mellom anna om båtar og tradisjonar langs Sognefjorden.
Boka har òg ein fot i samferdslelitteraturen, som er ein vital undersjanger i norsk sakprosa. Ro fortel Noregs-historia gjennom fjorden si historie, slik andre har fortalt ho gjennom bilen eller togets historie.
Og medan båten sig innover Sognefjorden, kjem teksten innom vikingar, ferjer, forureining, lunefulle vindforhold og historier om dei som rodde og segla før, medan Sigri Sandberg balar med tankane om kven ho er og kva som er viktig i livet.
I motsetnad til oselvaren, er teksten litt overlasta. Det vert litt om mykje. Det betyr ikkje all verda. Strikkebøker skal gje deg lyst til å strikke. Kokebøker skal gje deg lyst til å koke. Turbøker skal få deg ut på tur. Fekk eg lyst til å komme meg ut i naturen snarast råd av denne boka? Ja.
Karin Jensen siterer Danehæren av Bjørn Andreas Bull-Hansen (side 295)
13:36, 7. juli 2022 Ingen har det som favoritt.
Ingen er farligere enn gamle krigere. For bare de aller beste blir gamle.
Det var en mørk og stormfull aften. Jeg satt aleine på ei fjellhytte timevis unna nærmeste menneske, og den eneste boka på hytta var ei krimbok. Turistforeningshytta Nilsebu i Ryfylkeheiene har nettopp blitt pussa opp. En lørdag i juli var jeg likevel det eneste mennesket der.
I bokhylla sto Mord etter alfabetet, en krim av Agatha Christie. Selv om den handler om en utspekulert seriemorder, var det ingenting med boka som økte uhyggen ved det å være ensom i fjellheimen.
Agatha Christies bøker er puslespill hvor brikkene til slutt passer perfekt sammen, og hvor forbrytelsene aldri skildres i brutal detalj. Mord etter alfabetet handler om en drapsmann som sender brev til detektiv Hercule Poirot med varsel om hvor neste mord skal skje. Den første som blir drept er en person med etternavn A i en by på A, deretter det samme på B og C. (Litt flaks skal vi ha, som har etternavn på Å.)
Jeg har ikke lest Agatha Christie på 30 år, og det var et gledelig gjensyn. Forfatteren erter leseren fra begynnelsen av, for eksempel ved å henge et stort, skinnende hint om gjerningsmannen tidlig i romanen. (Som selvsagt må være et forsøk på å villede oss. Eller består forvirringen i at vi skal være sikre på at dette hintet ikke er et hint, men så viser det seg å være nettopp det likevel? Argh!)
Teksten flyter lett, men det er også en dybde der, og en lek med krim som sjanger. I begynnelsen av boka er det nesten som om Hercule Poirot og kaptein Hastings snakker sammen i visshet om at de faktisk bare er figurer i en roman.
Og det er et ordentlig tøft frampek tidlig i denne romanen, et som peker ca. 40 år framover i tid, til den siste boka Agatha Christie skrev om Hercule Poirot. Slikt gjør bare en forfatter som har full kontroll.
Klasse!
: et lite hus som ville ha vært ganske pent pent om det ikke hadde vært for at det er helt skjevt, noe som får det til å se ut som om det prøver å stikke av, murstein for murstein.
Åsmund Ådnøy siterer Gallerkrigen av G. Julius Cæsar (side 151)
23:07, 19. juni 2022 Ingen har det som favoritt.
Vinteren var nå nesten forbi, og årstiden innbød til krigføring.
Ikke la deg skremme av det triple hinderet som møter deg med dette omslaget: Tittelen, undertittelen ("biomytografi") og illustrasjonen.
Zami er Audre Lordes selvbiografi fra barndom til tidlig i 20-årene, og det var turbulente år, gitt. Som svart, kvinne, lesbisk og sosialist fikk Lorde ingenting gratis. Zami begynner som en klaustrofobisk oppvekstskildring i skyggen av ei dominerende mor, men folder seg ut til ei trekrone av kjærlighetshistorier.
Jeg har alltid tenkt på 1950-tallets USA som et ensarta framskrittseventyr, hvor velstanden eksploderte og alle var enige (helt til det kaotiske 60-tallet forandra alt). Audre Lorde viser at epoken var mye rikere enn det, i et språk som er modig, poetisk og likevel ganske rett fram. Anbefales!
Ofte imitert, ofte parodiert, men sjelden overgått. Raymond Chandlers privatdetektiv Philip Marlowe skapte skole for alle som kom etter.
Når bokfolket diskuterer hva som er tidenes beste debutroman, nevnes dessverre ikke Raymond Chandlers bok The big sleep (1939) så ofte. Det burde den blitt.
Glemmes den fordi den er krim, eller fordi stilen som Chandler skapte har vært så innflytelsesrik at vi glemmer opphavet? Detektiv Philip Marlowe ville garantert hatt en slående replikk i ermet for å forklare fenomenet, jeg kan ikke si annet enn: Jeg vet ikke.
Uttrykket «The big sleep» er kjeltringslang for døden. Uttrykket kommer på siste side, i en nydelig avrunding som fikk meg til å tenke på de siste linjene i The great Gatsby: Handlingen oppsummeres i et avsnitt som beveger seg praktfullt fra det spesifikke til det generelle og tilbake igjen.
The big sleep foregår i ei uke i Los Angeles på 1930-tallet. Detektiv Marlowe blir hyra inn for å undersøke en utpressingssak, men saken eskalerer selvsagt raskt. På knapt 200 sider utvikler plottet seg til å omfatte forsvinninger, drap, gambling, sjalusi og mer.
Hvis du synes privatdetektiv Philip Marlowe er en klisjé, er det fordi det har kommet så mange etterfølgere som ligner grassat. Han har en sterk moralsk kjerne som kan være vanskelig avdekke bak all whiskydrikkingen og den evige knatringen av treffende replikker.
The big sleep er også et tidlig eksempel på en populær underkrimsjanger: Los Angeles-krim. Los Angeles er stedet hvor alt er fasade, håp og lovnader, hvor mange drømmer stort, og nedturene, kriminaliteten og livsløgnene blir ekstra brutale mot den evigblåe himmelen. (Sindre Kartvedt skriver godt om dette i boka Vest for Eden.)
The big sleep har selvfølgelig ikke tålt tidens tann når det gjelder kvinnesyn eller beskrivelse av ulike folkegrupper. Godtar du det, har du mye å glede deg til.
Sist sett
