Bokelskere.no

Men Gud gir oss aldri ei oppgave uten å gi oss muligheten til å utføre den.

Samme kveld, etter at vi hadde spist, gikk jeg ut og la meg i det våte gresset og stirret opp mot himmelen. Det var skumring - den umulige nyansen av blålilla som bare varer noen få minutter før den slår over i vanlige mørke. Jeg lengtet etter å stupe opp i det blå og fortape meg i det. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke fantes nor vondt der oppe. Ikke noe søle eller vond lukteller dødelig, brunt vann. Ikke noe som var stygt eller hatefullt. Bare blått og grått og ti tusen avskygninger innimellom, alle like vakre.

[...] man kan bli holdt fast av noe man ikke ønsker å tilhøre, noe man gjerne vil frigjøre seg fra, om det så skulle bety at man må hugge seg løs med en øks.

Henry lyttet alvorlig og oppmerksomt til alt jeg valgte å dele med ham, og nikket fra tid til annen for å gi uttrykk for sin anerkjennelse. Snart grep jeg meg i å vente på disse nikkene og skrive meg bak øret når de ble tildelt og når de ble holdt tilbake, og det var ikke til å unngå at jeg presenterte ham for den versjonen av meg selv som mest sannsynlig ville lokke dem fram.

Men jeg må begynne med begynnelsen,hvis jeg kan finne den. Begynnelser er vanskelig å gripe fatt i. Akkurat når du tror har fått tak i en, ser du deg tilbake og ser en annen, tidligere begynnelse , og enda en før den igjen.

Hun fikk utløp for mye av det hun gikk og bar på til daglig i det hun skapte ved veven – gamle synder, bekymringer og sinne. Men også gode minner, glade stunder,smil og latter.

Det er i grunnen utruleg at nokon kan få seg til å tru dem er ber enn anna folk. At det er dem som besitt sanninga om alt.

Du har styrka di, sa hun lavt. - Bruk styrka di. Den er oppbrukt, svarte Mali sakte. Nei, den er der, svarte Tordhild. Det er den som har gjort at du lever. Urstyrke forsvinn ikkje, Mali.

Han har forstått at livet ikkje er berre er svart eller kvitt. Att all kan trå feil.

Gjerningsmannen skal ikke klare å gjøre disse menneskene om til en grøt i folks bevisshet, gi dem alle kun en stemme til sammen. Det viktigste vi kan gjøre, er å se hver og en av disse individene, hver og en av de 77 drepte.

Sammen var vi et team på Utvika Camping den kvelden. Det var mange armer, mange til å trøste og mange som rensket campingvognene sine for teppe, dyner og varme klær. Etter hvert ble vi også mange som kunne kjøre ungdommene til Sundvollen Hotel og Ringerike sykehus. Alt dette uten at noen var trent til det, eller kjente hverandre på forhånd. Det bare skjedde. Vi tok forskjellige roller ut fra hva vi hadde å bidra med. Og da var faktisk ingen rolle for liten. Ta barnepasserne for eksempel. Uten dem hadde det vært færre båter på fjorden i den første fasen, og da ville ikke så mange overlevd.

Sissel Kyrkjebø synger <<Til ungdommen>>, en sang som symboliserer hvor sterke disse ungdommene er til tross for det grusomme de har vært med på. Susanne Sundfør framfører <<Mitt lille land>>. Det er nydelige sanger som på hver sin måte forteller noe sterkt midt i alt det triste.

Det er jammen rart at en så grusom hendelse kan føre noe godt med seg. Godt at vi mennesker kan knytte nye vennskapsbånd på tross av slike absurde hendelser. Hadde det ikke vært for 22 juli og det som skjedde, så ville vi aldri truffet disse fantastiske menneskene.

For 14 år siden var det vi som ga ham livet, på Fredag kveld var det du som ga ham livet på nytt.

Samtidig tror jeg vi mennesker er i stand til å ta fram urkrefter i oss når vi havner i absurde situasjoner. Krefter vi ikke aner at vi har, men som er der når krisen rammer. For livet må gå videre. Uansett hvor vondt og vanskelig det er.