Bokelskere.no

Av personlig erfaring visste han at drømmer og fantasier ofte bekymret og plaget folket mer enn de viste utvendig, at hodet kunne anstrenge hjertet uendelig mer enn selv det hardeste arbeidet.

Frykten for å dø er antagelig et overlevelsesinstinkt, tenkt Tin Win senere. Den må være innebygd i oss, i alle levende vesener. Samtidig må vi kunne overvinne den, hvis vi skal ta farvel i fred.

Likevel lengtet hun også etter de gangene da hun kunne være svak, når hun ikke trengte å bevise noe for noen. Ikke for brødrene. Ikke for seg selv.

[...]Vær forsiktig! På et kort øyeblikk kan alt det du er glad i bli tatt fra deg!

Ekte vennskap, sier hun, er når noen kan verdsette din lykke - til og med glede segover din lykke - når hun ikke er særlig lykkelig selv.

Alle sørges og leges i sin egen takt.

Det er bare det at jeg har lært at om du har to av noe, burde du dele med en annen.

Noen ganger må du bare ta en sjanse, særlig når det er noe som gjør deg lykkelig.

Vi reagerer alle forskjellige når vi opplever sjokk eller redsel, det sier i alle fall min terapeut, Margaret. Noen mennesker blir utagerende; andre vender seg innover - legger lokk på smerten og holder den dypt inni seg, lar den pustre og gjære[...]. Ethan lot sin side til å håndtere sorgen ved å rette den utover. Han kastet seg over arbeidet.

Hvis du er klok, er du mer sammensatt; følelser og menneskekunnskap er en del av det å være klok.

Egentlig bryr jeg meg slett ikke så mye om hva folk tror og prater om. Men jeg har likevel respekt for folksnakket. Slarv fra onde tunger har knekt mange opp igjennom årene, både her og i andre bygder.

Moderne kvinner setter ikke bånd på mannen sin, men lar han få ha sitt eget liv, slik som hun forventer å få ha sitt.

[...] å bo i en storby hadde både fordeler og ulemper, mente hun.

Men jeg vet såpass at man må forsette å leve sitt eget liv, selv om man er kjæreste med noen. Og en kjæreste, eller partner, kan ikke oppfylle alle behov eller ønsker hos en selv. Du må jo forsette å være selvstendig og ha egne interesser.

Før trodde jeg man bare trengte å elske hverandre, så hadde man det bra, at kjærligheten overvant alt. Nå tenker jeg at det bare er en del av det hele.

Jeg nærmer meg vannet, og det er som om sjøbrisen blåser gjennom meg, rensker ut alt grumset, og det begynner å leve der inne, som spirende havblomster. Skuldrene senker seg, hjertet finner sin naturlig rytme, pusten er fri. Jeg kan stå i det uendelige og se på bølgene som ruller inn over sanden.

Nå er tiden inne for å legge alt det vonde bak meg. Livet starter nå. Oppveksten min skal ikke lenger forfølge meg. Jeg vil ikke lenger være jenta som ble mishandlet. Hun som ble utsatt for overgrep. Jeg er ferdig med offerrollen.

Jeg forsto at jeg hadde vokst opp i et totalt grenseløst hjem. Det føltes uvirkelig og absurd. Fordi grensene mine ble så brutalt visket ut da jeg var barn, har det senere i livet vært praktisk talt umulig for meg å vite hvor grensene skal gå.

Alle ville vite mest mulig om saken. Men en ting er sikkert; uansett hvor mye informasjon pressen eller befolkningen har fått med seg, vil det for alltid bare være de impliserte i saken som virkelig kan forstå hva som foregikk - hva saken dreier seg om. Det som har kommet ut, er bare en brøkdel av et handlingsmønster som har eksistert så langt tilbake i tid som jeg vet om.

Det er klart at det er mye grunnleggende jeg aldri har lært som barn. Naturlige grenser - hvor går de hen?