Bokelskere.no

Noen ganger får man lyst på snop og man vil ha det øyeblikkelig. Sånn har jeg det ofte med Krim. Da ble det Gravstille av Arnaldur Indridason.

Jeg leste boka for kanskje 1 år siden og jeg har glømt en del detaljer. Sånn at dere er advart på forhånd;)

Arnaldur Indridason bruker å blande inn spor som egentlig ikke hører til Krimgåten. Men som allikevel er så troverdige spor at du tenker at du stemmer. Jeg er også imponert over at du klarer å skjule hvem som er morderen til siste slutt. Han klarer å lage troverdige karakterer med ufattelig gode motiv til å gjøre gjerningene. Han har en utrolig psykologisk innsikt i karakterene samtidig som relasjoner og samspill er ufattelig god beskrevet. Alle karakterene har noe muffins med seg og du får inntrykk av at nesten alle lyger.

I denne krimboka synest jeg Indridason trekker fram et alvorlig tragisk og viktig tema, nemlig kone mishandling. Det "aller beste" han får fram er at mishandling er mer enn noe som ødelegger det fysisk. Men mishandling bryter ned psyken og ødelegger familien. Han kaller konemishandling for Sjelemord. Noe som jeg er helt enig!!!.

I mine øyne er det en imponerende, viktig og spennende bok som jeg nileste til slutt<3. Jeg måtte jo finne ut hvem som var morderen;).

Denne boka bærer preg av at den er første bok i en serie. Den hadde en del informasjon som var viktig å få på plass sånn at vi får kjennskap til historien og den røde tråden. Men boka er overbelastet med informasjon.

Jeg synest boka er mer karakterpreget enn handlingspreget. Det sentrale og viktigst i boka var relasjoner . Man får inntrykk av at hun vil gi et bilde av hvordan det var på 1800 tallet når det gjeldt holdninger og lignende i forhold til generasjoner. Hun er mindre opptatt etter min mening å vise hvordan det var å leve på 1800 taller. f.eks. hvordan drive gården.

Karakterene i boka er veldig enkle med noen klare personlighetstrekk samtidig som du ikke når helt inn til dem. Det er litt sånn hit, men ikke lenger. Selv om det kom litt karakter karestikk så følte jeg ikke at jeg ble skikkelig kjent med karakterene siden man er i første boka.

Det er viktig for meg at en serieforfatter klarer å lage karakterer, handling og lignende som er både ekte, troverdig og levende. Hvis man klarer å gjøre det så blir karakterene nesten som virkelige personer i real og deres lykke og sorger samt du blir veldig, veldig engasjert. Det er en forelskelse i denne boka og den fyller kravene ekte, troverdig og levende. Jeg ble nesten forelsket selv og fikk sommerfugler i magen<3. Denne forelskelsen dekker også over det som er trist i serien, i hvert fall for min del. Men dessverre det andre i boken var ikke så levende som jeg ville at det skulle være. Men det er jo nesten 60 bøker i serien og det er fortsatt stort potensiale for det:)

En annen ting som forvirret meg og som jeg er litt misfornøyd med var hovedpersonene. Jeg fikk inntrykk av det skulle handle om tre jenter/damer som er hjerte søstre og venner. Det høres ut som en vanskelig oppgave og det bærer boken preg av. Noen blir mer i fokus enn andre blant annet. Derfor føler jeg at det er bare en hovedperson (Ingrid) og de andre er under ho (Stina og Aile).

Alt i alt ei bok jeg liker, men som jeg foreløpig ikke elsker av hele mitt hjerte og forguder. Selv om den har et potensial til det:)