Bokelskere.no

For hans skyld kunne hun tåle alt, tenkte hun. Han var frukten av ekte kjærlighet, han var livet: nåtiden og fremtiden.

Mali satt der og ønsket at kunne sitte slik alltid;føle på freden og den gode varmen. Ikke ha angst for noe eller noen, tenkte hun. Ikke måtte passe på alt hun sa og gjorde. Bare sitte stille og la den gode sola varme henne.

Den dagen saa jeg et ansigt som jeg har vanskelig for at kunne glemme. Et ansigt rent og ædelt til den minste detalj, som man ikke finder det mere. Et lyst smil og et par solskinnsøine, som var dybe og uutgrundelige, og en sjelden fin og stille maate at føre sig paa. Det billede har jeg med min litt drømmerske natur ikke lett for å glemme, og vil vel heller aldrig komme til at gjøre det,ialfald blir det kun tilsynelatende.

Gud har alltid vært der, like sikkert som dagene har vært, som livet har vært. Morens gud, farens gud, hennes gud. En gud som har skapt himmel over hverdagen, som har gitt trygghet når hun har bedt kveldsbønnen hver eneste kveld så langt tilbakehun kan minnes. Som har vært der når hun behøvde å be om hjelp for stort og smått, som hun ofte har glemt å takke. Som har vært en like naturlig del av livet hennes som luften hun puster inn.

Til sist tenner hun lampen igjen, står opp og finner frem dagboken som er låst ned i kommodeskuffen. Dagboken som hun begynte å skrive i på attenårsdagen sin. Det er som å lese om et annet liv. Forundret leser hun om et menneske hun knapt kjenner igjen. Kunne hun være så lettsindig, så ubekymret?[...]Kunne hun være så barnslig? hvilke sorger hadde hun? hun har ofret to sider bare på å beskrive en brødbakst som hun måtte utføre på egenhånd da Ane lå syk. Var det dette hun kalte bekymringer?og forelskelser? De har ikke vært i tankene hennes den siste tiden. Ikke Inge, ikke Ole eller Erik, mer var det ikke.

Gråten løser opp den vonde spenninga hun har gått i disse dagene, etterlater en tomhet i henne, men også en stor ro som gir henne lov til å minnes. Hun kan høre Synnas latter, stemmen hennes, ser henne for seg så sterkt som var hun her ved siden av henne. Minner flimrer forbi, de to i lek som barn, senere ut sammen med de andre ungdommene i bygda, i akebakken, på dans eller bare spaserende langs veien, det var alltid de to. Etter dette skal hun være alene, selv midt i flokken vet hun at hun vil kjenne det slik. Denne sorgen vil følge henne resten av livet.

[...] og Bygda? Når skal moren slutte å være redd for bygda? Julie er så inderlig lei av å høre at i alt hun sier og gjør, må hun tenke på hva bygda sier om det.

Virkeligheten, det er Synna som ligger her i kisten i det kalde rommet. Hun skal aldri høre stemmen hennes mer, den glade latteren hennes skal ikke fylle huset, ingen hviskende samtaler i sene natttimer.[...] Hun er alene nå og samme hva som senere vil hende, vil livet aldri bli det samme mer. Det er det som tar henne, hun har ikke bare mistet sin kjæreste venn. Hun har også mistet en del av livet sitt, en del som hun aldri vil få tilbake, noen gang. Det tok Synna med da hun for. Det er det livet hun skal se i øynene nå

Hun slutter aldri å undres over lett hun får ned de innerste tankene i et dikt, hvor riktig følelsene hennes kommer frem når det gjelder slikt hun ellers ikke kan sette ord på

Det er så rart, dette med Inge. Når hun møter ham og ser ham, blusser forelskelsen opp i henne. Så går hun og lengter noen dager, og alt blir borte, han blir borte for henne helt til han dukker opp igjen og det er på samme viset.