Våren begynner om høsten

Det ryker og fyker fra stengler og strå.
Det bugner av moden frukt.
Vinden hvirvler en sky av små
former og farger ut i det blå.
Det vrimler av frø på flukt.

De danser og stanser. Hvert frø er en drøm,
en verden hvor våren bor.
Noen seiler på bekkens strøm.
I tjernet legg en del på svøm.
Og noen glir ned i jord.

Det fryser. Det lyser av snø på fjell,
og livet får karrige kår.
Men vinteren taper allikevel.
Spirer lever bak brune skjell
og er en ukuelig vår.

Med åtte roser

Åtte roser vil jeg gi deg:
Én fordi du er så pen.
Én for alle drømmer i deg.
(Lar du meg få plass i én?)
Én fordi du er en hulder.
Én fordi du er en ånd.
Én for trykket av din skulder.
Én for varmen av din hånd.
Én for håpet, én for slottet
vi skal bygge: Det blir åtte -
åtte roser som vil tørste
efter å få være nu
hos den niende og største
ville rose - som er du.

Ved sirkelens sentrum

Lengst ute i periferien
befant vi oss
en gang alle
med drømmen fra dunkle decennnier
om å nå frem
til livets eget sentrum.

Der ute,
når vi befant oss
ved de motsatte utgangs-punkter
forekom avstanden - oss imellom -
uoverkommelig lang,
så et møte syntes umulig.

Men ubrytelig - streng og vid
er livets sirkel tegnet
og langt sterkere enn vi selv
er makten som leder oss
langs vår egen radius
fram imot sirkelens sentrum.

Alle er vi ensomme
der ute i periferien -
famlende og uvisse
om vår radius' endepunkt -
aner bare glimtvis hånden,
som står hevet - høyt over Altet -
og som en gang dreiet
livets store sirkel.

Men med store forundring
og uventet glede
oppdager vi det usannsynlige:
På vei mot målet
nærmer vi oss hverandre -
for der fremme -
ved sirkelens sentrum
finns intet mer som skiller.

Oppbrudd

Endelig har vi lagt
noe ubrukelig bak oss -
adskillig rekvisita
som hindret
vår frie gang.

Altfor lenge har vi prøvd
å føle oss hjemme
i surret av fraser
og tomt bulder
uten mening -

Nå står vi ved det store
oppbrudd
fra alt som hastig
ble forvandlet
til uvesentlige ting -

Våre hoder er løftet
i stille forventning
overfor det egentlige -
som nå skal måte
ved veis ende.

Vi nevner ennå
ingen navn -
vi lenges utenom
det forslitte
til det usigelige -

Vi har lagt noe
ubrukelig fra oss -
og nye syneer
dirrer allerede nå
bak våre øyenglober.

Artistisk høst

Vilt og eksotisk
lar du tuben sprute
over paletten
utenfor min rute.

Rørt av din pensel
rødmer nypens kule
Berberissen gløder.
Bjørkene blir gule

Trett av å male
tar du til å tegne
streker i tåken,
nakne trær i regnet.

Blek og forfrossen
stryker vinteren stille
ut dine kunstverk
med en snøhvit fille.

Kjensgjerninger

Å ligge tett inntil et hjerte
men med den tynne sommergardinen av hud mellom
er å være utestengt.

Å lete innover øyne
er å høre ekkoet fra den andre siden av en
uoverstigelig ensomhet.

Å bli glad i
er å legge grunnsteinen
til et savn.

Midt på en islagt mening

Trøtt av tilsynelatende ting
terper jeg en uskrevet grammatikk.
Det omstendelige lyset
i ordbøker med bare blanke ark blender meg.
Usynlige skrifttegn
fattbare for en dristigere logikk

enn stoffets, min egen kropps
midlertidige rom, åpner råk
midt på en islagt mening. Eldet, tørst
og bøyd over kanten drikker jeg
munnfuller av et uløselig språk

og gjendikter vers fra en skjult
virkelighet. Skyggene kaster trær
i det klare skinnet fra slukte stjerner.
Våre tall har byttet fortegn.
Jeg transkriberer og prøver å tyde
ord som ikke fins og derfor er.