Gratulerer!
"Kom lille sisik! Følg med, følg med!
Et herlig julekveldsmål jeg vet."
"En fattig husmann bak skogen bor.
Han gir oss et nek i år som i fjor."
"Han eier kun tre, dog gir han oss et.
For Jesu skyld så gjør han det".
"Og hør du småsisik, stur ei så,
men følg med din fetter, spurven grå!"
Så fløy de søskenbarn av sted.
Om julekvelden er lykken med.
Seg katten listet på låvebro,
han skottet nok lysten opp til de to.
Men sulten gjør både døv og blind,
de styrtet like i neket inn.
Der satt de så lunt i sno og sne,
kun høyeste stjerne kunne dem se.
Der satt de trygt på den høye stang.!
Den julenatt ble dem ei for lang.
De satt der begge til messetid.
Da klokkene ringte, så fløy de dit.
De satte seg på det spir av gull.
Der så de him'len av engler full.
Forfatter: Henrik Wergeland
Utgitt: Gjengitt med tillatelse for e-diktet.
Det må vera ein engel, som skal ganga ulastad.
Utrolig hva et lite smil kan løfte dagen!
For min del må du bare kjøre på. Det er mye å ta fatt i, dvs mange tunge setninger. Har inntrykk av når man er trett/stesset skriver man noe tungre setninger. Det kan også være dårlige oversettelser.
Kanskje en idé for dem som har bøkene stablet i hauger. I mangel/påvente av reoler. Merry Christmas! Dingeling!
Jeg er enig med deg. Det hadde faktisk vært greit med "pause" på rullegardinen! Istedet for å flytte rundt på bøkene (den tungvinte måten å gjøre ting på). Når markøren står over boken vil det vise at boken er satt på pause. Den samme markering kan også brukes på diktsamlinger. "pause" er bedre enn "oppslagsverk" på diktsamlinger synes jeg da.
Slikt oppfattet jeg det også.
Vi sat og skremde oss sjølve så titt
kring åren i Skrubbhulu-koia,
med hauststormen herja i skogen vidt
og bar seg og mest-som oia.
Så mykje var hendt just i traktene her,
vi kvistra om alt vi visste:
då mordaren låg på sitt siste.
Ein haug innved vegen var sikkert ei grav,
og attom ei steinrøys der gret det.
Han Stor-Halvor høyrde no' rart her ein kveld,
som sang frå ein kjellar, slik lét det.
Og det som han godfar såg då'n var ung
var for fælt til å bli opendaga.
- Vi tagna fortenkt. Og fór saman med eitt - ?
nei det var berre stormen som klaga.
Han Knut som var eldst, han lova ein kveld
ei krone til den som torde
gå ut litt aleine. Ein freistande sum -
vi torde ikkje ta han på ordet!
Vi trykte oss tettare saman og la
på varmen. Som haustnatta ruvde
svart innpå ruta! Snart laut vi vel gå
- det var ikkje fritt for vi gruvde.
Vi hadde ei von at ein vaksen kom
og henta oss heim, men det nytta
så sjeldan å venta. Og elden brann ned,
då var ho ikkje trygg lengre, hytta.
Då smaug vi oss ut og tok vegen heim,
tvers gjennom skrømt-skogen gjekk'n.
Vi klumpa oss saman og labba i veg,
men tykte vi kom kje av flekken.
Lell heldt vi redsla vår inne, som glør,
så lenge vi følgdest åt alle.
Men snart var dei heime att, unga frå Mo
og Hagen og'n vesle-Per Fallet.
Og tre-eine vart vi att, vi som sku' lengst.
Då spraka ho opp i ein loge,
vill - ja vellystig - den mørja av angst,
og sanselaust la vi på floget.
Lika sterke kunna lenge strida.
Når vi spør så får vi alltid svar har jeg erfart hehe!
Jeg har vært så heldig å få fatt i denne boken. Har lett lenge og visps i dag kom jeg over ett eksemplar. Boken er utgitt på nytt på engelsk i år. Det har jeg fått med meg fra Ravelry.com. Men jeg ønsket meg den norske. Mens jeg lette letter bokomslag kom jeg over en notis at ett eksemplar av boken har vært auksjonert bort tidligere i år til 700 NOK. Selv må jeg betale en brøkdel av den prisen heldigvis. Har dilla på design strikk og har mange bøker, mesteparten på engelsk. Det er ikke vanskelig å strikke etter engelske/amerikanske strikkemønstre.
Vi feirer nu et fattig barn.
Svøpt i en krybbes strå.
Han hersker nu i himmerik.
Så vakkert kan det gå.
Her kommer dine arme små
fra sorg, fra sult, fra gru.
De ble korsfestet alt som barn.
Kom også dem ihu.
Nordahl Grieg (1937)
Ibsens dukkehjem
Måtelege kvilt er ingi Tid spilt.
Ja når jeg får boken skal jeg gi lyd fra meg.
Bestilte idag Horticultura av Christian Gartner, 1959 - hos www.klio.no
Fra Wikipedia:
De tidlige årene (1813–1846) [rediger]
Kierkegaard ble født i København som den yngste av en søskenflokk på syv. Hans mor, Ane Sørensdatter Lund (1786–1834), var først tjenestepike i huset på Nytorv, men det er stort sett også det eneste man vet om henne. Faren, Michael Pedersen Kierkegaard (1756–1838), satte et stort preg på barna gjennom sitt skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi. Han hadde opprinnelig vært ullkremmer, men utvidet virksomheten og ble etterhvert storkjøpmann og eiendomsspekulant. Det skapte den rikdommen som gjorde det mulig for hans yngste sønn å konsentrere seg om forfatterskapet.
Kierkegaard ble student på Borgerdydskolen i 1830, og som sin eldre bror, P. C. Kierkegaard, valgte han å studere teologi. Han begynte snart å fordype seg i litterære og filosofiske studier, skrev utkast til analyser av Faust og Den Evige Jøde, og han forfattet bladartikler med en konservativ grunnholdning. I samme periode hadde han en sløseperiode, som brakte ham på kant med faren for en tid. I 1838 debuterte han med Af en endnu Levendes Papirer. Det er en forvokst anmeldelse av H.C. Andersens roman Kun en Spillemand fra 1837, som ifølge Kierkegaard er kunstnerisk mislykket, fordi den mangler «Livs-Anskuelse».
I 1838 døde faren, og det gjorde et voldsomt inntrykk på Kierkegaard. Han snakker om det store jordskjelvet, som påtvang ham en uomgjengelig synsvinkel på samtlige fenomener. Han hentyder til en hemmelighet i farens liv og gudsforhold. Det står ikke helt klart hva det kan ha dreiet seg om, men oppdagelsen fastlåste Kierkegaards oppfattelse av kristendommen som en fryktelig alvorlig religion.
I 1841 fikk han magistergraden på avhandlingen Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates, hvor han gjør bruk av den «indirekte meddelelse», det vil si den blanding av begrepsanalyse og billedspråk, som også kjennetegner det senere forfatterskapet, og som både beskriver og praktiserer ironien. Deretter reiste han til Jylland på en slags pilegrimsreise til sin fars barndomsområde ved Ringkøbing. Etter hjemkomsten forlovet han seg med Regine Olsen (1822–1904). Etter kort tid begynte han å gruble over forholdet: Kunne han gjøre henne lykkelig, var det forsvalig å innvi henne i hans og slektens dype hemmeligheter, kunne hun forstå dem? Kierkegaard besluttet til sist å oppløse forholdet, men det lykkes ikke å få henne til å bryte, selv om han prøvde å unngå at hun stod som den vrakede. Forlovelsen ble oppløst et år senere, den 11. august 1841, men den fikk dyptgående betydning for det forfatterskapet han innledet i februar 1843.
Regine Olsen giftet seg senere med Johan Frederik Schlegel, som ble guvernør for Dansk Vestindia i 1855.
Trodde ikke at Kierkegaard levde under fattige kår!
Fant i dag på antikvariat Horticultura av Chr. Gartner fra 1959.