Jeg tenkte det var tilpasset teksten når Hells Angels var så mye i fokus som vakter på videoen, men i følge denne artikkelen hadde det visst ikke noe med det å gjøre. Ser ut som det var en konsert om utartet til et mareritt.

Jeg leser to klassikere nå. På nattbordet ligger Markens Grøde, noe som gjør at leggetid har vært dagens høydepunkt i en uke nå. Det går ikke så fort med lesingen siden det kun er der jeg leser den, men det er helt greit å somle med den fantastiske boken.
På dagen leser jeg Mesteren og Margarita som er leseringen sin fellesbok akkurat nå. Det går litt sakte frem der også, men det får det fine vårværet ta litt av skylden for. Når solen skinner så blir trangen til hagearbeid veldig påtrengende :)

God helg til dere alle :)

Holder på med kapittel seks og ser ennå ikke hvor forfatteren vil. Må nok gjennom noen kapitler til før jeg får en større forståelse av dette verket og skjønner betydningen av de forskjellige karakterene.

Den ansamme

Han har ikkje stund til å stogge
og ikkje tid til å sjå.
Menneske som han møter
dei ansar han aldri på.

Mangt har han å rekkje over.
Det gjeld um å fara fort.
Mykje var det å gjera.
Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes med dagen.
Han står der, studd over stav
og spør: Kva har livet gjeve
og kvar har det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet
utan å få det fatt.
Ei glede sprang etter på vegen
men nådde han aldri att.

Jan-Magnus Bruheim.

Ja det er ingen tvil om at Pilatus fatter interesse for Jesjua, men det virker som Pilatus kun vil hjelpe han av egoistiske grunner. Altså sin egen nytteverdi av han.
Det er forøvrig store karakterer det blir skrive om her. Føler meg heldig som sitter her og leser denne boken :)

Jeg har begynt på boken og har lest de tre første kapitlene, Snakk aldri med ukjente, Pontius Pilatus og Det syvende bevis.
Det har vært veldig fascinerende lesing tilnå og jeg har slått alle rekorder i søk på Google mens jeg leser, men du verden så spennende og lærerikt.
Det har vært mye handling og hendelser så langt og merker at jeg må være veldig konsentrert når jeg leser for å få med meg alt.

Jeg leser som flere av dere boken som er gitt ut på Document Forlag i 1995.

Mener du da samtidig at man ikke bør komme med meninger om enkeltbøker her inne hvis man ikke har noe positivt å si om dem?

Jeg har ikke kommet så langt enda for jeg sliter litt med liten skrift. Leser en pocketutgave fra 2008

Japans svar på "American Psycho"?

Ryu Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter og filmskaper. På bokas smussomslag kan jeg lese at han ble en litterær sensasjon da han som 23-åring vant Japans mest ettertraktede pris, Akutagawa-prisen, med debutromanen "Almost Transparent Blue". Denne romanen er blitt betegnet som en blanding av Bret Easton Ellis (mannen bak "American Psycho"), George Nataille, "A Clockwork Orange" og filmen "Battle Royale". Siden har forfatteren etablert seg som "en av Japans mest visjonære og velkjente forfattere", som har skrevet over 20 bøker. Flere av disse er filmatisert, og forfatteren har dessuten hatt sitt eget TV-show og jobbet med film og som rockemusiker. Og som om det ikke var nok er han engasjert i samfunnsdebatten. Bøkene hans er oversatt til mer enn 20 språk, og "I misosuppen" er hans mest kjente roman (1997), og dessuten den første som er oversatt til norsk (2014).

Japaneren Kenji er i begynnelsen av 20-årene og livnærer seg på å være guide for utlendinger i Tokyos underverden. En dag dukker den kvapsete og småfeite amerikaneren Frank opp. Han hyrer inn Kenji for tre dager, og alt han ønsker er i grunnen tilgang til Tokyos prostitusjonsmiljø.

Kenji er fortelleren og jeg-personen i boka. Han er nok ikke mors beste barn selv, men i Frank skal han komme til å møte sin overmann. Underveis drodler han rundt forskjellen mellom japanere og amerikanere, og det er her boka er virkelig morsom. Resten er ikke mye morsom, men det skal jeg komme tilbake til.

"En ting jeg har lært i jobben, er at vi alle har både gode og dårlige sider. Ingen, verken amerikanere eller andre, uansett hvilket land de kommer fra, har perfekt personlighet. Det som er bra med amerikanere, om jeg får generalisere litt, er at de er vennlige og på et vis troskyldige. Det som ikke er bra, er at de ikke har noen forestilling om verden utenfor sitt eget land, ikke kjenner til noe annet verdisyn enn sitt eget. Japanerne har den samme svakheten, der er de like, men amerikanerne skiller seg fra oss ved at de liker å presse sine egne verdier på andre." (side 13)

Og Kenji fortsetter på side 44:

"Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket "akseptere". De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født hapaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet."

Etter hvert fornemmer Kenji at det er noe med Frank som ikke er helt normalt. Da en ung jente blir funnet drept, er han overbevist om at Frank står bak drapet, uten at han egentlig kan sette fingeren på hva det er. Aner han en ondskap der inne i den omfangsrike kroppen til Frank?

"At jeg intuitivt visste at Frank var farlig, var fordi jeg forstår meg på ondskap. Jeg vet at ondskap får næring fra negative følelser, som ensomhet, tristhet og sinne. Den blir til i det tomrommet som oppstår i deg, som skjøres ut av kroppen din, når noe du har veldig kjært blir tatt fra deg. Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst. Jeg tror alle mennesker en eller annen gang i livet kjenner ondskapen i seg, får lyst til å drepe noen, men de fleste har en indre sperre som holder dem i sjakk." (side 95)

Det som vekker Kenjis mistanke om at noe er alvorlig galt fatt med Frank, er blant annet hans hang til å lyve om selv de mest banale ting, ting det ikke skulle være nødvendig å lyve om. Dette inntrykket forsterkes av Franks abnorme seksuelle apetitt, som han riktignok mest av alt snakker om, mer enn å sette ut i handling, men som gjør at de to etter hvert utforsker Tokyos underverden med tanke på alt hva sexindustrien har å by på. Etter hvert skal Kenji for alvor skjønne at Frank er et menneske han bør holde seg langt unna, men da er det på en måte for sent ... I Frank finner han nemlig en ondskap i sin mest outrerte form. Og mon tro om de to, ensomme og fremmedgjort i hver sin kultur, likevel har noe felles?

For å være helt ærlig: dersom jeg hadde visst hva denne boka handlet om, ville jeg nok aldri har gitt meg i kast med den. Jeg har aldri likt grøssere på film (i alle fall ikke etter ungdomsårene), og dette er en slags grøsser i bokform. En slags "American Psycho" på japansk - bare at hovedpersonen tilfeldigvis også her er amerikansk. Underveis ble jeg kvalm, og hele boka bød meg rett og slett imot. Samtidig må jeg innrømme at den også hadde sine lyspunkter - særlig når Kenji sammenligner japansk og amerikansk kultur. Dette gjør han med en humoristisk snert - riktignok i grell kontrast til det som senere skal komme.

Avslutningsvis synes jeg at det bør nevnes at boka er glitrende skrevet, og at den helt sikkert kan rangeres i det øvre sjiktet blant bøker i denne kategorien. Den er nemlig omtalt som mesterlig av mange. Mitt eneste problem med denne boka er at denne kategorien bøker ikke er noe for meg! Og så håper jeg at jeg ikke skremmer bort potensielle lesere som elsker denne genren ...

Om krigsseilernes skjebner

Kristine Storli Henningsen (f. 1974) er forfatter og journalist, og hun har tidligere utgitt serieromanen Sofia på Måkeøya (i tolv bind) og romanene "I skyggen av store trær" (2012) og "Innlandshete" (2013). Tilfeldigheter har gjort at hun nå har skrevet om krigsseilerne og deres familier (i sakprosa). Det hele begynte med at hun skulle skrive noen artikler om trebåtfestivalen i Risør det året denne var dedikert krigsseilerne (2012). Dermed var nysgjerrigheten vekket, og så ble det til slutt bok av det.

Det er ikke skrevet veldig mange bøker om de norske krigsseilerne fra andre verdenskrig. Jeg vil anta at den litteraturlisten Kristine Storli Henningsen har tatt med i herværende bok inneholder det meste av dokumentarbøker/sakprosa på dette området, og da teller jeg ni bøker. I tillegg har Jon Michelet utgitt to av i alt tre planlagte romaner (i en trilogi) om krigsseilerne.

Boka er delt i tre; førkrigstid (-1939), 2. verdenskrig (1939-45) og etterkrigstid (1945-). Vi introduseres for den ene krigsseileren etter den andre, samtidig som det er historien om Else og Leif Heimstad og deres innsats for krigsseilerne som på en måte går som en rød tråd gjennom hele boka.

Det første man må ha klart for seg når man snakker om krigsseilerne er at deres krig varte lenger enn den gjorde for folk hjemme i Norge. Krigen begynte nemlig høsten 1939 og den varte helt til Japans kapitulasjon i august 1945. Norge hadde på den tiden 1024 handelsfartøyer i utenriksfart, og vår flåte var blant verdens største. 694 av de norske fartøyene gikk tapt i løpet av krigen, og 3734 sjøfolk mistet livet. Og bare for å ha sagt det først som sist: krigsseilerne var ikke soldater. Like fullt handlet deres virke om et være eller ikke være under krigen, fordi de fraktet livsviktige varer fra havn til havn. Den størst trusselen var tyske ubåter - og dem var det mange av - og det var først mot slutten av krigen at de allierte klarte å slå tilbake mot disse. Da okkupasjonen av Norge var et faktum etter 9. april 1940, var det heller ikke helt kurrant å reise hjem. Mange forble derfor på sjøen til krigen var over.

Henningsens bok handler i første rekke om hvordan det var for ungutter å seile til sjøs i tiden før og under krigen, og hva den stadige trusselen om å bli senket gjorde med dem. Ikke minst får vi også et innblikk i hvordan det var for dem hjemme som ble gående og vente i det uvisse ... Dessuten handler boka om hva som møtte krigsseilerne hjemme i Norge da krigen var over.

"Noen få ildsjeler kjempet for krigsseilerne. To av dem var Leif Heimstad, som selv var krigsseiler, og kona Else. Sammen kjørte de rundt og registrerte krigsseilere fra hele landet, så de samlet kunne søke om krigspensjon. De åpnet sitt hjem for dem som trengte det, og bygget en trygg havn for krigsseilere og deres familier: Konvoibyen i Risør. I 2007 ble Else og Leif slått til riddere av første klasse for sitt arbeid.

Dette er Elses historie, og fortellingene til gjenlevende krigshelter og pårørende. Det er en historie om bitterhet og takknemlighet. Om eventyr og tragedie. Om vennskap og svik. Men først og fremst er det en historie om å kjempe for noe som er større enn deg selv." (side 10)

Historiene vi får høre er både spennende, eventyrlige, tragiske og grufulle. For unggutter som hadde vokst opp i nokså kummerlige kår, var det så klart et eventyr å reise til sjøs. De fikk oppleve verden, fikk ansvar, steg i gradene og tjente egne penger. Lite ante de vel hva som skulle skje da andre verdenskrig var et faktum. Men til tross for redsel og angst for ubåter og den slags, var det ikke mange som valgte å reise hjem. Det var på sjøen de følte seg hjemme, og det var der de ønsket å være. Mange opplevde gang på gang å bli torpedert, slik at de måtte ut i livbåter. Når de var en del av en konvoi, var det forbudt for fartøyene å stoppe opp og snu for å plukke opp overlevende, så det var mer flaks enn noe annet at de overlevde. Men mange gjorde ikke det ... Deres historie er det ingen som kan fortelle.

Etter krigen var det ikke noe apparat som tok i mot krigsseilerne og hedret dem som de heltene de tross alt var. Mange slet med psykiske problemer og døyvet sine sjelelige smerter med alkohol. Heldige var de som hadde en familie å komme hjem til, men heller ikke for dem var det enkelt. Ofte rammet deres problemer hele familien, og man måtte regne med et eller flere nervøse sammenbrudd etter hjemkomsten, hvis det da ikke også handlet om alkohol ...

"Psykiater og obsertløytnant Pål Herlofsen sier det ikke var noe apparat til å fange opp sjøfolkene da de kom hjem til Norge. Ettersom de ble regnet som sivile, og ikke soldater, var det ingen etablert struktur som de kunne henvende seg til for å få hjelp. Det tok også mange år før Norge forsto og erkjente at krigsseilerne hadde vært gjennom harde påkjenninger." (side 102)

Det skulle gå mange år, skammelig mange år, før det forsøksvis ble gjort noe fra myndighetenes side for å gi krigsseilerne en form for økonomisk kompensasjon for det de hadde vært gjennom. Under Borten-regjeringen ble det i 1972 besluttet at 55 millioner kroner skulle bevilges krigsseilerne og deres etterlatte i et ex gratia-oppgjør, dvs. et oppgjør i "nåde og erkjentlighet". Det var i det minste noe, men neppe tilstrekkelig som oppreisning. Dessuten kom dette for sent for mange, som for lengst var døde. Oppi alt dette var den innsatsen Else og Leif Heimstad gjorde, og som forhindret at mange rett og slett gikk fullstendig til grunne, kanskje det viktigste bidraget av dem alle. De betalte en høy pris for sitt arbeid - intet privatliv, dårlig privatøkonomi, lite forståelse fra omgivelsene ... En heroisk innsats som er en bauta verdt, tenker jeg ...

For meg som ikke har lest noe om krigsseilerne tidligere, var dette en fin innføring i et tema det var interessant å lære mer om. Ikke bare handler dette om vår nære historie, om andre verdenskrig - men den gir også innblikk i enkeltsjebner fordelt over hele landet. Boka er skrevet i et lettfattelig språk, og historiene er både interessante og gripende. Det som likevel trekker noe ned er at boka ikke er dobbelt så tykk. En del blir naturlig nok nokså overfladisk behandlet i og med at boka kun rommer 164 sider. Men ser man bort fra det er dette en viktig bok som inneholder historier det er viktig å få nedtegnet før tidsvitnene dør ut. Forfatteren har selv intervjuet flere av de gjenlevende krigsseilerne selv.

Jeg kjenner selv ingen krigsseiler. Derimot har jeg en morfar som var soldat under krigen og som kjempet i Narvik, og som fikk innvilget sin krigspensjon sånn ca. et halvt år etter at han døde (i 1975) - 30 år etter krigens slutt ... Derfor kjenner jeg smerten til krigsseilerne på kroppen når jeg leser om deres kamp for et verdig liv etter sin heroiske innsats under andre verdenskrig. Dette er historier som gjør inntrykk, som setter seg i kroppen og som gjør noe med en som leser.

Jeg anbefaler boka varmt!

Det har ikke blitt så mye lesing denne helga siden jeg har prioritert å nyte finværet i Trøndelag. Men litt lesing i Roy Jacobsens De usynlige har det blitt. Så har jeg oppdaget hvor praktisk det er med podcast, og har hørt litt på Bokprogrammet i P2 mens jeg har vært ute.

Nå har jeg plukket fram Mesteren og Margarita og lurer veldig på om jeg skal delta på felleslesingen til uka, eller om jeg skal stå over denne gangen. Jeg så TV-serien da den gikk på NRK, og det var noe helt spesielt...

Fortsatt god helg!

Denne boka er litt spesiell med tanke på dette.
Fra Wikipedia: Boken ble påbegynt i 1928, og han skrev på den frem til sin død i 1940. Romanen ble fullført av hans kone 1940 til 1941, men ble ikke utgitt i sin helhet i Sovjetunionen før i 1973.
Det var grunner til at den ikke ble utgitt.

Fra Wikipedia : Hans kone avsluttet romanen for ham mellom 1940 og 1941, men måtte vente med å få utgitt den etter et råd av en venn av forfatteren som mente det var for tidlig å gi ut romanen, og at og at en måtte vente minst 50-100 år før Sovjet vil kunne godkjenne romanen. 25 år senere ga den konservative avisen "Moskva" ut romanen mellom 1966 og 1967. For første gang fikk omverdenen vite om romanen og den ble raskt oversatt til mange språk, deriblant til norsk i 1967. Men denne romanen var ikke den hele og fulle utgaven, som kom ut i 1973.

Jeg synes den holder seg innenfor, med de utfordringene både mannen og boka hadde i Sovjetunionen.

Jeg synes det er greit å vite litt om bakgunnen for boka, derfor deler jeg denne linken med dere Mesteren og Margarita - Wiipedia. Under kapitlet "Handling" står det noe om romanen, så for dere som ikke vi vite noenting bør dere kanskje ikke lese det.
For min del har jeg god nytte av å lese om boka og forfatteren på forhånd. Den kunnskapen tar jeg med meg under lesningen av verket, har mange ganger hatt god nytte av dette. Føler på ingen måte at det blir "avslørt" noe vesentlig, tvert imot, kanskje kan det gjøre det lettere for meg i forhold til å forstå den.
Mesteren og Margarita blir ofte tolket som en sammenligning av politiske forhold og samfunnsforhold mellom Jerusalem på 30-tallet e.Kr. og Moskva på 1930-tallet, der begge byene blir beskrevet som maktens, grusomhetens og politiske mords by
Dagsavisen - kultur, har også noen betraktninger om boka fra 2010
Nå kan vi både lese boka og følge med på serien.

Jeg har tenkt litt på denne felleslesingen og ser at et par har postet innlegg med samme tanker.
Slik vi velger ut bøker nå føler jeg er en god måte og jeg har ikke lyst å gjøre store endringer med det. Det går fort unna fra vi begynner å legge ut forslag frem til avstemming og endelig bestemmelse av bok. Nesten litt for fort, men det er en spennende prosess og forventninger og glede til å begynne å lese boken bygger seg opp. Når lesingen endelig er igang så leser jeg disse fellesbøkene mer konsentrert enn andre bøker. Jeg noterer underveis og slår ofte opp hendelser og andre preferanser for å lære mer. Hvis jeg halvveis i boken skal begynne å leite opp andre bøker jeg kunne tenkt meg å lese, sette meg inn i disse historiene og argumentere for at det bør bli neste bokprosjekt vil det virke veldig forstyrrende inn på sammlesingen vi holder på med.

Et annet ønske jeg har er litt lengere pause mellom hver bok vi leser sammen. Dette fordi jeg syntes det blir litt for dårlig tid til å lese bøker på egenhånd mellom felleslesingen. Jeg tenker ikke mye lengere tid enn det vi har nå, men en uke eller to ekstra.

Tilslutt et lite ønske til. Vi skal ha to diskusjonstråder denne gangen, en hver for første og andre del av boken. Jeg liker å følge hyppig med i diskusjonstråden, men er så redd for å få røpet viktige hendelser som jeg selv ennå ikke har lest. Dette fører ofte til at jeg unnlater å gå inn på tråden for å skrive. Kan det være et forslag at alle er flinke til å starte innleggene med hvilke kapitler de refererer til?

Opplegget ser veldig bra ut for min del. Jeg er veldig fornøyd med at det blir to diskusjonstråder for boken :) Fikk boken i posten idag og det er stor lykke :) Gleder meg veldig til å begynne på denne kjente boken som jeg ikke vet noenting om. Alltid gøy med bøker hvor man stiller med helt blanke ark.

Bra, dette er jeg helt enig i. Det må ikke gå for lenge mellom hver bok vi leser, det tror jeg er ganske vesentlig for å holde fokus på/i lesesirkelen.
Solo-lesning, (flott at du Annelingua kom med et slikt godt og dekkende, og ikke minst for meg en nytt ord på bøker vi leser for oss selv) er jo noe vi alle gjør.