Bokelskere.no

Takk for tips, Jostein. Det later imidlertid til at alternate history (eller alternativ historie som det står i den norske Wikipedia-artikkelen) nok ligger nærmere kontrafaktisk historie. Ja, jeg kan ikke skjønne annet enn at de to begrepene nærmest er synonymer – for eksempel er Fedreland av Robert Harris som omtales i Wikipedia-oppslaget en kontrafaktisk roman, der Tyskland har vunnet krigen og handlingen er lagt til 1964 og foregår i det tredje rike – altså i en alternativ virkelighet.

Sjekket forresten trilogien om Kong Sverre på Tanum, og der har de sannelig alle tre som e-bøker til kr. 99,- per stykk. Kanskje jeg skulle lese dem , jeg også, om ikke så brått. (Prøver som vanlig, riktignok uten særlig hell, å få ned antall bøker i skal-lese-bunken …)

Ser ut til at du har rett. Sakser to linjer fra oppslaget om Yaşar Kemal på snl.no:

Med sin første roman Magre Memed (1953-54, norsk overs. 1971) vant han internasjonal berømmelse.

Og:

Av hans senere romaner kan nevnes Tistlene brenner (norsk overs. 1974), […]

Artig, Jostein. Hva synes du forresten om Det store veiskillet? Ser at den får veldig sprikende terningkast her inne.

Har en følelse av at denne romanformen går under en bestemt betegnelse, men er ikke i stand til å komme på hva denne betegnelsen i så fall skulle være.

Disse bøkene minner på mange måter om kontrafaktiske romaner – i den forstand at de omhandler spørsmål som «hvis–så» og «hva om» – men jeg tror kontrafaktiske romaner stort sett tar for seg én alternativ virkelighet (den vanligste er vel at Tyskland og Japan vant den annen verdenskrig), mens vi her altså har ett liv som utvikler seg på ulikt vis.

Noen som vet?

Og jeg er enig i det med at det er stor trøst å finne i bøker – det var mer generelt det med å finne trøst i å ha noe å glede seg til jeg mente :-)

Ja, jeg håper du snart får det litt roligere, gretemor!
Og så tipper jeg at tittelen henspeiler på de fire ulike skjebnene til, eller variantene av, hovedpersonens liv.

I mellomtiden kan du jo prøve trøste deg med at det er fint å ha noe å se fram til. En mager trøst, kanskje, men …

Jeg koser meg glugg i hjel! Auster er en forfatter jeg alltid har satt høyt, og det er altfor lenge siden jeg har lest noen av ham.

Selve rammefortellingen i 4 3 2 1 minner meg om to andre romaner. Den ene er Liv etter liv av Kate Atkinson, som jeg leste for snaue to år siden (første gang utgitt på engelsk i 2013), den andre er The End of Days av Jenny Erpenbeck (første gang utgitt på tysk i 2012) som jeg leste i høst.

Likheten består i at alle de tre romanene handler om et menneskes liv som tar flere retninger, at det får flere sjanser, eller skjebner for å si det sånn, og at boken er delt inn etter de ulike skjebnene. Som om hovedpersonen lever flere, ulike liv, hvis det gir mening..

Hører den som lydbok, og det er Auster selv som leser. Først tenkte jeg å nei! Likte absolutt ikke måten han leste på. Men det var heldigvis bare et tilvenningsspørsmål, for det tok ikke lang tid før jeg var frelst, og nå synes jeg han leser perfekt :-) Den er lang, men jeg hører på den så snart jeg får sjansen, så det går egentlig litt for fort unna. Noe som vel er et kvalitetstegn.

Jeg likte Erpenbecks roman mye bedre enn Atkinsons, men nå seiler Auster opp som en sterk konkurrent :-)

Da har jeg sett filmen, jeg også. Enig i din beskrivelse – og den tyske fortellerstemmen er like behagelig som audible-oppleserens. Blir ofte skuffet når jeg ser en film etter å ha lest boka, men her synes jeg romanens ånd og stemning er ivaretatt på en forbilledlig måte.

Og til tross for at filmen, som du skriver, er både rolig og vakker, fornemmer jeg både i filmen og i boka en krypende, underliggende uhygge hele veien, tross den stillferdige fortellerstilen og skildringen av det hjertevarme forholdet til dyrene og de mange daglige gjøremålene og hendelsene (som for henne, en moderne, urban kvinne jo slett ikke er dagligdagse, men noe hun må lære og tilpasse seg for å overleve).

Takk for svar og tips! Da bytter jeg ut den norske utgaven med den engelske på ønskelista :-)

Edit: Ser at det er den engelske jeg har der ... blir nok lest om ikke så lenge!

Denne har jeg hatt på ønskelista en god stund. Og disse sitatene fra deg gjør nok at den rykker noen hakk opp. Likte du boka, gretemor?

Sant nok, Jostein. Og som du så riktig skriver, er det uvesentlig hva som har forårsaket katastrofen. Jeg for min del grublet i hvert fall mindre over hva grunnen kunne være her enn jeg gjorde over omstendighetene i for eksempel Leikvolls Fiolinane.

Takk for korrigeringen, Jostein. Men er ikke den angivelsen en smule upresis – hvor høyt er egentlig det? Litt som å si at noe er høyt som et fjell …

Interessante tanker. Er enig i mye av det du og Koriander skriver her. Mitt inntrykk er at hun prøver å tilpasse seg den absurde situasjonen etter beste evne og at det er selvoppholdelsesdriften som gjør seg gjeldende. Hva skulle hun gjøre? Hun har jo ingen mulighet for å endre disse nye forutsetningen.

Derimot tolker jeg det ikke som at hun lett godtar og takler den nye tilværelsen, men at hun sliter voldsomt, både fysisk og psykisk, at hun føler mye savn, og at omstillingsprosessen tar tid. Tror også det er vanskelig for oss å forestille seg hvordan det ville være å plutselig være overlatt helt til oss selv i naturen, og at du kan ha rett i at det er det som er parallellen til 1900-tallet. Det er nettopp dette tankeeksperimentet med å kaste et moderne menneske alene ut i villmarken samt alle de åpne spørsmålene i romanen som gjør at jeg likte den så godt.

Jeg skrev i et tidligere innlegg i denne tråden at jeg leser det som at veggen som beskytter henne mot døden utenfor, men samtidig sperrer henne inne. Trist mot slutten, da, at det viser seg at døden ikke holder seg på den andre siden av veggen …

Ja, har ikke oppleseren en usedvanlig behagelig stemme?

Det står vel ikke noe konkret om hvor høy veggen er, men den er tydeligvis ugjennomtrengelig. Som jeg skrev i et innlegg lenger nede i tråden, leser jeg det som at veggen beskytter henne mot døden utenfor, men samtidig sperrer henne inne. Må være rimelig frustrerende, ja.

Sakset fra gårsdagens nettutgave av Aftenposten:

Vreden med billigkjeden

Enig. Og dessuten et interessant bandportrett og tidsbilde. Hadde nok gitt denne en femmer, hadde den vært innom språkvask og korrektur før den ble utgitt.