“Some of us are transhuman enthusiasts too. This isn’t surprising; we feel or have felt that we’re in the wrong body. We can understand the feeling that any body is the wrong body.”
Reality is water-soluble.
Fra Frankissstein – A Love Story av Jeanette Winterson
Bear Bavinsky sidder i et badekar af kobber og lader hovedet glide ned under det dampende vand.
Fra Den italienske mester av Tom Rachman
Nå har jeg lest ut The Collected Stories of Richard Yates, som jeg begynte på for et knapt år siden. Har hatt sansen for Yates lenge, og har likt alle romanene jeg har lest av ham. Novellesamlingen er på snaue seks hundre sider, og står på ingen måte tilbake for romanene – faktisk liker jeg ham enda bedre som novelleforfatter. En soleklar sekser på terningen og rett inn i den forholdsvis eksklusive favoritt-bokylla mi.
Nå har jeg lest ut The Collected Stories of Richard Yates, som jeg begynte på for et knapt år siden. Har hatt sansen for Yates lenge, og har likt alle romanene jeg har lest av ham. Novellesamlingen er på snaue seks hundre sider, og står på ingen måte tilbake for romanene – faktisk liker jeg ham enda bedre som novelleforfatter. En soleklar sekser på terningen og rett inn i den forholdsvis eksklusive favoritt-bokylla mi.
“Pretty soon he’ll be just like me,” Costello broke in. “Right, Lynch? One foot in the grave and the other on a banana peel.”
There was plenty of liquor flowing, but most of it seemed to be going down my mother’s throat.
FOR A LITTLE while when Walter Henderson was nine years old he thought falling dead was the very zenith of romance, and so did a number of his friends.
Fury. Pure fury. The blood was up. Lost the head completely.
Fra Country av Michael Hughes
I've found out why people laugh. They laugh because it hurts so much.
There is no safety this side of the grave.
I do know that the slickest way to lie is to tell the right amount of truth – then shut up.
Once upon a time there was a Martian named Valentine Michael Smith.
Stranger in a Strange Land av Robert A. Heinlein
Dette var et riktig spennende og, for meg, første litterære møte med Oman. Romanen gir leseren et fascinerende innblikk i så vel hverdag som fest, først og fremst i et lokalsamfunn – landsbyen al-Awafi – men også i andre deler av den arabiske verden. Handlingen kretser om en familie der de tre døtrene og deres ulike skjebner står i sentrum. Gjennom tilbakeblikk og landsbyboernes historier lærer leseren også noe om landets historie. Romanen er en dessuten en svært velskrevet (i hvert fall veloversatt – jeg kan ikke arabisk).
Som jeg skrev i et innlegg her på Bokelskere for en ukes tid siden, ble Jokha Alharthi tildelt Man Booker International prize for denne i år (2019), og jeg synes det er interessant at Alharthi er den første kvinnelige, omanske skjønnlitterære forfatteren som er oversatt til engelsk – og at det er første gang en arabisk bok har vunnet prisen.
Det blir en sterk femmer, dette.
He emigrated, but it was only his body that went. His soul was too heavy to go.
In the 1940s the mere idea of educating Omanis terrified the rulers. Masoud and his friends learned of one senior bureaucrat’s reaction, expressed in an exchange with an English confidante, which said it all: Are we going to educate Omanis like you educated the Indians, and so they revolted against you, and soon they’ll oust you entirely?
BOK 365 kan i dag fortelle at Jokha Alharti er tildelt Man Booker International Prize for romanen Celestial Bodies. Jeg leser den nå, og har omtrent en tredjedel igjen, og kan absolutt anbefale den :-)
Emmanuel started learning the basics of his Blackness before he knew how to do long division: smiling when angry, whispering when he wanted to yell.
“You ever met someone who’s … crazy?” Lenny asks Fred. “They’re lovely. They’re alive — until the lobotomy.”