Få øynene opp for denne boka!

Jeg kommer aldri til å slutte å la meg overraske over at det kommer ut meget velskrevne og fantastiske bøker som forbigås i fullstendig stillhet. Ikke et ord å lese noe sted! Og jeg som i min naivitet liker å tro at gode bøker overlever alt ... Sånn er det dessverre ikke. Denne boka hadde jeg derfor aldri oppdaget dersom ikke Janicke bak bloggen Jeg leser hadde sendt meg en mail og oppfordret meg til å lese den. Fordi jeg har stor respekt for hennes anbefalinger og dessuten elsker biografiske romaner om kjente og interessante personer, var det ikke noe å nøle med. Et par-tre tastetrykk, og så var bestillingen av boka et faktum! Boka seilte umiddelbart forbi det meste som lå i lesekøen også. Og først som sist: en stor takk til Janicke som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok!

Forfatteren Anne Synnøve Simensen (f. 1968) debuterte med denne biografiske romanen om Bertha von Suttner i 2012. Hun er for øvrig ikke den første som skriver om denne kvinnen kan jeg lese på Wikipedia.

Bertha von Suttner (f. 1843 d. 1914), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau kan jeg lese på Wikipedia, var sekretær hos Alfred Nobel (f. 1833 d. 1896) i en uke i 1875. Et lite parentes i historien kanskje, men like fullt et møte som skulle få avgjørende betydning ikke bare for disse to, men for verdenshistorien som sådan. Takket være nitidig påvirkning fra Bertha von Suttner i årene som fulgte, skulle oppfinneren av dynamitten gjennom en testamentarisk gave innstifte en pris som vi i dag kjenner som Nobels fredspris. En pris han anså det viktig at nettopp Norge skulle dele ut - ikke fordi Norge ble ansett som spesielt betydningsfull på den tiden, men rett og slett det motsatte. Norges ubetydelighet i verdenspolitikken (underlagt som vi på den tiden var under Sverige) skulle sikre at de riktige hensynene bak valget av fredspriskandidater ble tatt.

"Kvinnen bak fredsprisen" handler i all hovedsak om Bertha von Suttner og hennes liv, herunder den korrespondansen hun førte med herr Nobel, som stort sett oppholdt seg i Frankrike på den tiden, inntil han på slutten av sitt liv flyttet til San Remo i Italia, hvor han døde i 1896. Bertha som i hele sitt liv hadde lidd under å tilhøre en ubemidlet del av sin adelsslekt, og derfor opplevde seg selv som uinteressant på ekteskapsmarkedet, skulle etter hvert bruke sitt liv til å sloss for fredssaken. Heldigvis fant hun kjærligheten til slutt, og det forhold at hun rømte av gårde for å gifte seg med Arthur von Suttner, var også årsaken til at hennes sekretær-engasjement hos Alfred Nobel var over etter kun en ukes tid. Paret betalte en høy pris for dette idet Arthurs foreldre slo hånden av sønnen pga. valg av kone, men de ble etter noen år tatt inn i varmen igjen - etter å ha oppholdt seg noen år i Russland.

Bertha von Suttner ble med årene forfatter, og mest kjent er hun for sin antikrigsroman "Ned med våpnene", som utkom i Østerrike i 1889 under tittelen "Die Waffen Nieder!" Mens all litteratur frem til da hadde glorifisert krigens edle hensikter og det heroiske i å ofre seg for fedrelandet sitt, fremstilte Bertha krigen i all sin elendighet. På den tiden var dette oppsiktsvekkende, noe man bare ikke gjorde. Like fullt ble boka meget populær, og den medvirket sterkt til fremvekst av mange fredsarbeidende komitéer i Europa. Suttner selv grunnla en fredsforening, og hun engasjerte seg sterkt og solid inn i fredskampen i en tid hvor kvinner ikke hadde så mye de skulle ha sagt i det offentlige, politiske liv. Dette kunne hun gjøre fordi mannen hennes - Arthur - støttet henne i tykt og tynt. Og kanskje viktigst av alt - brevvekslingen med Alfred Nobel, som var preget av Berthas engasjement for fredssaken, bidro til slutt til at en ikke ubetydelig del av hans formue gikk til fredssaken, uten livsarvinger som Nobel jo var. Det bør for ordens skyld nevnes at Bertha selv fikk fredsprisen i 1905 - som den første kvinnen.

"I motsetning til 1800-tallets kvinneideal, som ifølge den amerikanske historikeren Barbara Welter var "dydig, religiøs, moralsk, hengitt til sin ektemann og ubsudlet i sjel og sinn", handlet Bertha sjelden ut fra pliktfølelse eller et ønske om å tekkes andre. Hun var ikke den som listet seg på tå omkring i Harmanndorfs korridorer og snakket med dempet stemme. Tvert i mot, hun laget lyd der hun buste fram, snakket høyt og ofte og sang gjerne. Hun beveget seg fritt i de rommene hun befant seg i. Like fritt ytret hun seg på papiret. Bertha var ikke den som holdt igjen, men sa sin mening så det suste i avisenes spalter." (side 150).

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der ekteparet levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ...

Jeg mener at denne boka fortjenere terningkast seks! Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter, den spennende måten historien er fortalt på, tidskoloritten som fremstår som svært autentisk og ikke minst at boka er den reneste pageturner for alle som er historisk interessert! Jeg sier som Janicke: Løp og kjøp! Denne boka fortjener nemlig å bli løftet frem og lest av riktig mange! Og der markedskreftene ikke stiller opp for en så solid bok som dette - der kan vi bloggere gjøre vårt for å kaste lys over bøker som fortjener det! Så begeistret ble jeg at jeg selvsagt har bestilt Suttners roman "Ned med våpnene" fra et antikvariat i dag!

"Det eneste som betyr noe, som virkelig gjør et menneske lykkelig, er kjærlighet. Bare kjærlighet alene."

Bertha von Suttner

Jødenes historie gjennom 900 år

Det begynner å bli en stund siden jeg var på Jødisk museum og hørte på Gabi Gleichmanns foredrag "Hvorfor lese Toraen når vi har Philip Roth?", som var en reise gjennom jødisk litteratur de siste par hundre årene. Han hadde da nettopp debutert med sin 654 sider tykke roman "Udødelighetens elixir", og jeg var fast bestemt på at jeg nokså raskt skulle lese denne. Imidlertid tok det sin tid før jeg kom i gang, og da jeg først gjorde det, ble det i form av lydbokutgaven - til tross for at jeg selvsagt hadde sikret meg papirutgaven mens denne fremdeles var å få tak i som førsteutgave. En papirutgave med forfatterens dedikasjon til meg, bare for å ha sagt det!

"Udødelighetens elixir" handler i bunn og grunn om jødenes historie gjennom de siste 900 år, helt fra livet i Spania og frem til dagens Norge. Ari Spinoza ligger for døden, og med seg inn i døden tar han med seg Udødelighetens elixir, en bok som har fulgt Spinoza-slekten gjennom århundrer - arvet fra far til eldste sønn i generasjon etter generasjon. Boka inneholder en hemmelig oppskrift på et elixir som gjør en udødelig når dette inntas. Ari Spinoza er bokas forteller og jeg-person.

"Det fantes en legende i vår familie som min tvillingbror Sasha og jeg elsket da vi var små, da verden fremdeles virket så åpen og utfordrende labyrintisk, og jeg ennå hadde evnen til å se den med barnets optimistiske øyne. At jeg aldri ble lei av å høre denne legenden, skyldtes mest at min grandonkel i aller høyeste grad hadde en ekte fortellergave. Med noen velvalgte ord og teatralske fakter klarte han å mane frem hele den iberiske halvøyas middelalderhistorie med blodige slag, grusomme herskere, skinnhellige prester og intrikate adelsmenn. Ifølge denne legenden, som han brukte for å gjøre vår slekts tidligste fortid levende, begynte slekten Spinozas historie for trettiseks generasjoner siden i den provinsielle, isolerte og av underkastelse lamslåtte småbyen Espinosa, som lå i regionen León, i nærheten av byen Burgos i Spania." (side 35)

Gjennom boka introduseres vi for den ene skikkelsen etter den andre, og vi får innblikk i de utroligste historier og skjebner. Noen personer - som Baruch - vies til dels stor plass, mens andre personer dukker opp og forsvinner like plutselig igjen. Gjennom nokså korte kapitler får vi glimt inn i skjellsettende historiske hendelser, hvor Spinoza-slektens medlemmer aldri er langt unna. Det er først og fremst mennene som står i fokus, men etter hvert som vi nærmer oss en ikke altfor fjern fortid, dukker flere og flere kvinner opp på arenaen, og her står sånn sett historiene Shosana og Arabella i en særstilling. Man er likevel aldri i tvil om at kvinnenes plass i den jødiske historien er og blir i skyggen av mennene.

Mange av historiene viser hvilken fremtredende plass seksualiteten hadde i de jødiske miljøene. Fortellingen om Baruck og hans ekteskap med Marianne, en i det ytre nokså uskjønn kvinne, men under dette en lidenskapelig og fyrrig kvinne, gjorde et sterkt inntrykk. Like så slaget om Granada og Alhambra i 1492, da muslimene ble drevet på flukt og byen ble overtatt av de kristne. Jødenes skjebne forverret seg etter dette, og mange ble drevet i landflyktighet i et Europa som heller ikke da var særlig vennligsinnet innstilt overfor jødene. Vi får også høre om Salman de Espinoza, også kalt den vandrende jøde, som levde i 350 år etter å ha drukket udødelighetens elixir.

Boka er ikke kronologisk i sin fremstilling av jødenes 900 årige historie, men springer i tid. Så er vi i Ungarn våren 1919 , hvor kommunistene har overtatt makten, før vi rett etter befinner oss i Sarajevo hvor de berømte skuddene som drepte tronarvingen Franz Ferdinand og hans gemalinne falt i 1914 og utløste første verdenskrig. Senere kommer vi tett på den unge Hitler - her omtalt som Adi - og sannelig er også Stalin med. Vi følger dessuten utviklingen i mellomkrigstiden opp mot andre verdenskrig, hvor jødenes situasjon for alvor ikke bare ble vanskeligere, men rett og slett umulig. Vi skjønner også at verken Hitler eller andre var nyskapende hva gjaldt jødehatet, som hadde levd "i beste velgående" gjennom århundrer. Idéen om en egen jødisk stat vokste seg sterkere som en direkte følge av den økende antisemitismen i Europa forut for og under andre verdenskrig.

Etter hvert trer enkeltskjebner frem, slik at verdensbegivenhetene mer fremstår som kulisser i forhold til dette, og vi får høre om slekters gang. Mens tidligere tiders Spinozaer hadde vært opptatt av filosofien, var det nå velstand, penger og makt som overtok. Og paradoksalt nok var det først da slekten Spinoza på mange måter ble tatt på alvor i sin samtid. Like fullt er det liten tvil om Spinozaenes betydning når det gjaldt viktige nyvinninger og oppfinnelser - både innenfor legevitenskapen, filosofien og andre akademiske områder.

"De gjenstående ti årene av sitt liv brukte Benjamin til å skrive Udødelighetens elixir. Han var seg fullt bevisst at boken kom til å bli lest av ytterst få mennesker, men sparte seg likevel ingen anstrengelser, verken tankemessig eller stilistisk, for å skape et fullendt mesterverk.

Han dediserte arbeidet til sine fire sønner, selv om bare Aron, den eldste, fikk lese den. Han skrev: "Dette er deres bakgrunn. Fremtiden står dere selv for." (side 295)

Underveis tillater Gleichmann seg noen kunstneriske friheter når han beskriver viktige historiske hendelser - noe som rett som det var fikk meg til å humre og le. Jeg skjønte for øvrig nokså raskt at jeg bare kunne glemme å få med meg alle personene i det enorme persongalleriet som presenteres underveis i boka. Jeg tilhører for øvrig dem som elsker forfatterens fortellerstemme, og som har veldig sansen for måten historiene fortelles på - selv om jeg må innrømme at jeg skulle ønske at Gleichmann hadde forholdt seg til en slags kronologi, fordi dette ville ha gjort stoffet mer tilgjengelig. Det er kanskje nettopp dette som har gjort at noen oppfatter boka som tung, for ordrik og rett og slett for tykk, noe også Gerd Elin Stava Sandve påpeker i sin anmeldelse i Dagsavisen den 25.08.2012. Men å trekke paralleller mellom Gabi Gleichmann og Paolo Coehlo, slik Espen Grønli i Morgenbladet gjør det i sin anmeldelse av 16.08.2012 - det synes jeg er slemt!

"Udødelighetens elixir" er en sånn bok som man med fordel kan lese om og om igjen, og det er jeg også sikker på at jeg kommer til å gjøre, over gjennomsnittet interessert i jødenes historie som jeg tross alt er. I og med at jeg denne gangen valgte å høre lydbokutgaven, som ble fantastisk lest av den erfarne oppleseren Anders Ribu, har jeg til gode å lese selve papirutgaven.

Jeg har vært usikker på om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men har endt med en seks´er på terningen. Jeg har lagt vekt på bokas språklige kvaliteter og dens originalitet. Boka krever virkelig sin leser - mest av alt på grunn av de utallige historiene som flettes inn i hverandre, sprangene i tid (frem og tilbake) og alle digresjonene underveis. Og selv er jeg veldig svak for bøker som både gir en innføring i historisk korrekte hendelser og fremstiller dette på en så interessant måte som jeg synes at Gabi Gleichmann her har gjort.

Kokkejævelen er tilbake!

Jeg ble fra meg av begeistring da jeg oppdaget at Anthony Bourdain (f. 1956) var ute med en ny bok! Hvem husker vel ikke hans legendariske bok "Kokkejævler", som utkom på norsk i 2003? Jeg har verken før eller siden gitt en og samme bok bort så mange ganger som nettopp denne - alt grunnet min iver etter å dele en innertier av en bok om restaurantbransjens hemmeligheter med alt og alle ...

"Medium rå" utkommer 10 år etter, og det er en annerledes forfatter som står bak denne boka. For mens "Kokkejævler" er skrevet av en rasende forfatter, er "Medium rå" mer blasert, mer distansert og mer analyserende. Forfatteren har nå nådd sine mål, og kan se tilbake på et spennende liv med sine opp- og nedturer. Han dveler ved suksessen bak debutromanen sin, skjønner ikke alle reaksjonene den ble møtt med - men innser samtidig at boksuksessen har åpnet de fleste dører for ham senere i livet. Ikke minst i form av et eget TV-program (om mat så klart) som ga ham anledningen til å reise verden rundt. Få har spist på så mange gourmet-restauranter som nettopp ham.

Samtidig som det er interessant å få innblikk i det livet Anthony Bourdain har levd, må jeg innrømme at de delene av boka som jeg likte best handler om mat og vin, om restaurantbransjen, om råttenskapen i bransjen og også om høydepunkter rent smaksmessig. Mange av hans preferanser må man antakelig være amerikaner - og gourmet-elsker - for å ha et forhold til. Som når han redegjør for helter og skurker i restaurantbransjen - og opererer med personer jeg knapt har hørt om. For å være ærlig tror jeg bare jeg har hørt om El Bulli og Jamie Oliver. Når han f.eks. beskriver filetering av fisk, hvor så mye av fisken blir skåret bort at det gjenstående fort kommer opp i en pris på 70 dollar kiloen - da er Bourdain på sitt aller, aller beste. Og når han beskriver mat og smakskombinasjoner han har opplevd - da fikk jeg virkelig vann i munnen, selv om jeg kan styre min begeistring for de mest outrerte rettene. Særlig de som har med innmat å gjøre.

"Til å begynne med fikk jeg en bitte liten tallerken med østers, kaviar og sjøpinnsvin, tre ingredienser som er som skapt for hverandre. Fulgt av en rett med bresert aubergine, gelé av tomatvann g en auberginechip, en kombinasjon jeg ikke akkurat kan påstå var noe jeg hadde drømt om hele livet (tre ingredienser jeg trodde jeg fint kunne leve uten, når sant skal sies). Herlig og intenst smaksrikt - en sånn positiv overraskelse som jeg sjelden forventer av en grønnsak ..." (side 231)

Forfatteren har (som undertegnede) et lidenskapelig forhold til gåselever og med det følger naturlig nok henrykkelse og respekt for dem som forsvarer denne meget utsatte retten i et land hvor motstandere gjerne tyr til voldeligheter for å stoppe det de mener er dyremishandling så det holder.

"Nesten alene har hun (Ariane Daguin - betegnet som en helt av forfatteren, min bemerkning) stilt opp for kjøkkensjefer og selgere over hele landet som har vært i konflikt med de til tider farlige gåselevermotstanderne. Hun var en drivende kraft i motangrepet etter at gåselever ble forbudt i Chicago. Hun trer støttende til når en kjøkkensjef blir terrorisert eller restauranten hans gjenstand for hærverk eller andre avbrudd. Hun har stilt pengene sine til rådighet for mennesker som aldri kommer til å kjøpe produktene hennes eller kjenne navnet hennes. Nesten alene forsvarer hun en kulinarisk tradisjon som strekker seg tilbake til romertiden: retten til å håndmate ender og gjess, som lever under langt bedre forhold enn enhver kylling som selges på Kentucy Fried Chicken, til leveren deres blir stor og deilig ..." (side 173)

Ja, det gjelder å sette tingene i sitt rette perspektiv!

I et maskulint språk preget av kraftuttrykk og bannskap leverer Anthony Bourdain varene også denne gangen! Jeg storkoste meg med denne boka, hvor forfatteren virkelig byr på seg selv på godt og vondt! Mens "Kokkejævler" hadde restaurantbransjen i sentrum, er fokus på mange måter skiftet til forfatteren selv i "Medium rå" - uten at det gjorde noe, for å si det sånn. Bourdain har jo i mellomtiden blitt den reneste mat-"pop"-stjernen i USA. Likevel - jeg må innrømme at noe manglet i forhold til debutboka "Kokkejævler", og at "Medium rå" kanskje kunne ha tjent på en noe strammere regi, hvor noen titalls sider med fordel kunne ha vært kuttet ut. Når jeg like fullt ender med terningkast fem også for denne boka, snakker jeg om den nederste delen av fem´eren - og ikke i den øvre delen, som med "Kokkejævler". Dette er boka for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i mat og drikke - og jeg lover kos fra første til siste side, med unntak av noe overflødig pludder her og der.

Et oppslagsverk om de ulike retningene innenfor coaching

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og tillater meg å linke til innlegget (fordi det er for stort til å få inn her - dessuten med mange linker i teksten og bilder.)

Dobbeltspillets pris

Ian McEwan (f. 1948) er en av mine ti-på-topp-yndlingsforfattere, og jeg er alltid tidlig ute med å sikre meg et eksemplar når det er nyutgivelser på gang. Like fullt skulle det av diverse grunner ta litt tid før jeg fikk begynt på denne boka. Da jeg ved et slumpetreff snublet over lydbokutgaven på biblioteket, var jeg ikke sen om å sikre meg den, og dermed var veien til en start på boka svært så kort.

"Serena" er Ian McEwans 15. utgivelse, og omtales som "en artig roman om spioner og kjærlighet, men først og fremst en spissfindig undersøkelse av å lese og skrive". Og selv om man skulle være blant dem som mener at det har gått en viss inflasjon i at forfattere skriver om forfattere som skriver, så er denne romanen like fullt noe annerledes og vel verdt å få med seg.

Vi befinner oss i 2011, og Serena Frome - bokas jeg-person - ser tilbake på sitt eget levde liv. Hun starter med å fortelle om sin familiebakgrunn. Som ung jente var hun svært opptatt av å lese romaner, og egentlig drømte hun om å studere engelsk. Men fordi hun tilfeldigvis var god i matematikk, begynte hun å studere dette faget. Det har like fullt hele tiden vært litteraturen som har betydd mest for henne, og dette preger hennes tilnærming til livet - der det meste handler om å finne den rette litteraturpreferansen.

Mens Serena befinner seg på universitetet på begynnelsen av 1970-tallet, innleder hun et forhold til sin veileder ved universitetet, Tony Canning, en betydelig eldre - og gift - mann. Et intenst forhold som tar slutt like brått som det sluttet, og så brutalt at Serena har problemer med å komme over bruddet - mest av alt fordi hun ikke skjønner noen ting ...

Rett etter får Serena jobb i MI5, som viser seg å være en hemmelig etterretningsorganisasjon. Den kalde krigen pågår, og forholdene mellom England og Irland er anstrengt. Etter å ha jobbet en stund i MI5 får hun tilbud om å være med i et prosjekt som heter Søtmons (eller Sweet Tooth på engelsk). Oppdraget består i å rekruttere forfattere med spesielle politiske sympatier (for å styrke høyresiden i politikken), og tilby dem en slags pensjon slik at de kan ofre seg 100 % for forfattergjerningen - uten at de skal få mistanke om at MI5 står bak. På dette tidspunktet har et forhold mellom Serena og Max tatt slutt, fordi Max er forlovet med en annen kvinne.

Historien tar så en annen vending da Serena blir satt på oppdraget med å forsøke å rekruttere den unge og lovende forfatteren Tom Haley. Hun gjør grundig research og forelsker seg i tekstene hans.

"Jeg regner de første timene med tekstene hans som noen av de lykkeligste i MI5. Alle behovene mine unntatt det seksuelle møttes og smeltet sammen: Jeg leste, jeg gjorde det i en større hensikt som ga meg yrkesstolthet, og jeg skulle snart møte forfatteren. Hadde jeg betenkeligheter eller moralske kvaler rundt prosjektet? Ikke på det tidspunktet. Jeg var glad for å bli valgt. Jeg trodde jeg kunne gjøre en god jobb. Jeg trodde kanskje jeg ville gjøre meg fortjent til ros fra de øvre etasjene i bygningen - jeg var en jente som likte å få ros. Hvis noen hadde spurt, ville jeg ha sagt at vi bare var et hemmelig kunstråd. Mulighetene vi tilbød, var like gode som noe annet." (side 117)

Så skjer det som ikke burde skje. Serena og Tom innleder et forhold med hverandre, og dermed kompliseres det hele. Etter hvert som forholdet utvikler seg til noe mer, skjønner Serena at hun ikke kan fortsette å drive et dobbeltspill. Men hun orker ikke tanken på å miste Tom og utsetter og utsetter beslutningen om å fortelle sannheten. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert ...

"Serena" er en temmelig annerledes bok sammenlignet med alle tidligere utgivelser Ian McEwan har på samvittigheten, vil jeg si. Her er det intet makabert eller ekstremt (slik det pleier å være) - bare en i utgangspunktet nokså alminnelig kjærlighetshistorie ispedd en dæsj med spionthriller-kvaliteter, men uten at boka noen gang nærmer seg krim-genren. Jeg kan skjønne at spesielt fraværet av det makabre eller ekstreme skuffer de mest ihuga McEwan-tilhengerne. Samtidig vil jeg understreke at boka er meget godt skrevet (som vanlig fra McEwans hånd), og at handlingsforløpet hele tiden byr på overraskelser. Dessuten har forfatteren fanget tidskoloritten i 1970-tallets England, en tid preget av mye politiske uroligheter, ikke minst pga. IRAs aktiviteter på den tiden. Og slutten - den er så uventet og så lite forutsigbar som det er mulig å bli. Og så likte jeg veldig godt alle litteraturhenvisningene, og beskrivelsene av Tom Haleys skriveprosess.

Det er for øvrig verdt å merke seg at det er spekulert i om Tom Haley egentlig er Ian McEwans alterego, idet det er mange likhetstrekk mellom deres livshistorier. Dessuten minner Tom Haleys noveller om noen av Ian McEwans egne noveller. Hvis det er noe jeg eventuelt skulle ha å innvende mot boka, så må det være at historien ikke er like intenst levende som det jeg er vant til når jeg leser en Ian McEwan-bok. Eller kanskje det er fraværet av noe karikerte figurer som skaper dette inntrykket? Og humoren ... Den er noe fraværende her. Selv om jeg mener at dette ikke er blant de aller beste bøkene McEwan har skrevet, må det like fullt bli terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg vektlagt språket og den gode historien, som også inneholder flere historier idet vi får høre om flere av Tom Haleys novelle- og romanprosjekter. Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leste nydelig!

Wow! Har den endelig kommet ut etter alle disse årene!!!! Dette kommer til å bli gaveidé nr. 1 i tiden fremover!

Med selvmord som tema

Stefan Zweig (f. 1981 d. 1942) utga i løpet av sitt liv mengder med noveller, romaner og biografier, og var ansett som en av mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Da han og hans kone begikk selvmord i 1942, mens de befant seg i eksil i Brasil, på flukt fra nazismen i Europa, mistet verden en forfatter av stort format. Heldigvis lever hans skrifter videre i beste velgående - i alle fall i andre land enn Norge - og noen av novellene hans er man ganske enkelt henvist til å lese på andre språk enn norsk. Min drøm er en norsk utgivelse av Stefan Zweigs samlede verker - verken mer eller mindre!

I novellesamlingen "Amok and Other Stories" er temaet selvmordet og dets natur. Selvmordet gjør seg nemlig gjeldende i samtlige fire noveller i samlingen; "Amok", "The Star above the Forest", "Leporella" og "The Incident on Lake Geneva". "Amok" og "Leporella" er for øvrig oversatt til norsk tidligere (i hhv. 1928 og 1954), og den førstnevnte er inntatt i novellesamlingen "Amok" (hvor novellen har fått tittelen "Amokløper"), og i og med at jeg allerede har omtalt denne novellen i min omtale av denne novellesamlingen, går jeg ikke nærmere inn på den her.

I "The Star above the Forest" møter vi kelneren François som forelsker seg i den vakre polske baronessen Ostrovska, og som opplever at dette snur opp-ned på hele hans liv. Under hennes opphold sørger han hele tiden for å være i nærheten av henne, og da han hører at hun skal forlate rivieraen for å reise hjem, ser han ikke lenger noen grunn til å leve ... Vi følger ham i de siste desperate timene av hans liv, der han planlegger hvordan hans endeligt skal skje.

I "Leporella" møter vi den grå og fargeløse tyroler-kvinnen Crescentia Anna Aloisia Finkenhuber, som arbeider som tjener hos en baron og en baronesse. Baronessen har giftet seg under sin stand med en mann som litt for raskt etter ekteskapsinngåelsen viser seg å være en lykkejeger, hvis eneste formål med ekteskapet har vært å komme til penger slik at han slipper å arbeide og kun kan drive dank. Nokså raskt faller ekteparet inn i et mønster preget av gjensidig forakt for hverandre, og baronessen tar ut all sin skuffelse på tjenerskapet. Sympatien for baronen øker, og da baronessen får et nervøst sammenbrudd og drar på sanatorium, våkner kvinnen i Crescentia opp fra hennes anonyme og grå fasade. Hun oppvarter baronen etter alle kunstens regler, og selv om elskerinner kommer og går mens husets frue er utenbys, opphører ikke hennes beundring for baronen. Selv ikke da baronen og hans elskerinne omdøper henne til "Leporella", etter tjeneren til Don Giovanni i Mozarts opera, skjønner hun at de driver gjøn med henne.

Så kommer baronessen hjem igjen, og det går ikke lang tid før ekteparet atter holder på å gå i strupen på hverandre. Baronen reiser på jakt - en jakt som blir avbrutt av at han får beskjed om at hans kone har begått selvmord. Men er det virkelig et selvmord?

"The Incident on Lake Geneva" handler om en russer som blir plukket opp av Lake Geneva av en fisker i 1918. Han trodde at han skulle finne sitt hjemland på den andre siden av vannet, men kommer til et sted så totalt fremmed i forhold til det han er vant til. Han vil bare hjem til Russland, hvor hans kone og barn befinner seg, men er ute av stand til å vende hjem på grunn av den pågående krigen i Europa. Og fordi han er totalt uvitende om at krigen snart skal ta slutt, er det å nekte ham hjemreise som å gi ham dødsdommen ...

I bokas etterord skriver oversetter Anthea Bell at spesielt den siste novellene har en klar parallell til forfatterens eget selvmord i 1942. Som russeren i "The Incident on Lake Geneva", ante heller ikke Stefan Zweig og hans kone at krigen faktisk skulle ta slutt og at nazismen ville bli nedkjempet. Han hadde da vært vitne til antisemitismens fremvekst i Europa gjennom mange år (noe han spesielt gjør rede for i sin dokumentarbok "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv), og fenomenet Hitler som alle i begynnelsen bare lo av og ikke tok alvorlig, kunne nettopp pga. at ingen tok det alvorlig, få virke nærmest upåaktet hen - inntil Nazi-Tyskland var faretruende nær å legge under seg hele Europa og vel så det.

"The Star above the Forest" og "The Incident on Lake Geneva" er nokså enkle og kortfattede i formen, men inneholder like fullt svært mye mellom linjene. Dessuten er disse novellene - og i særdeleshet den første - meget poetiske. "Amok" og "Leporella" er mer komplekse og sammensatte, og jeg kjente veldig på det noe uhyggelige i stemningen, spesielt i den sistnevnte novellen, som nesten har form som en kriminalnovelle. "Leporella" handler på mange måter om en misforstått lojalitet, mens "Amok" reiser mange etiske spørsmål forbundet med legegjerningen. Her er det bare å ta av seg hatten for Stefan Zweig, for det må bli toppkarakter! Terningkast seks!

Om angstens vesen

Det er ikke mer enn noen få dager siden sist jeg omtalte og anbefalte en Stefan Zweig-bok - "Twilight / Moonbeam Alley". For spesielt Stefan Zweig-interesserte, anbefaler jeg for øvrig å lese en kronikk i Aftenposten, ført i pennen av Gabi Gleichmann 5. november 2012, og som jeg skrev om i bloggen min samme dag. Det er link til Gleichmanns artikkel i mitt blogginnlegg.

Som genre ligger "Fear" i grenseland mellom novellen og kort-romanen, og det kan nok være en smaksak hva man kaller den. Selv synes jeg den har alle kjennetegnene til en novelle, fordi historien er veldig konsentrert og ikke handler om noe annet enn et eneste tema - en kvinnes frykt for å bli avslørt pga. sin utroskap ...

"Fear" inneholder kun en novelle. Vi følger Irene, som er på vei fra sin elsker etter å ha besøkt ham i hans leilighet for første gang. Plutselig overmannes hun av en frykt som får henne til å skjelve, som om kroppen allerede har en forutanelse om hva som skal skje. I bunnen av trappa står nemlig en kvinne som er ute etter henne.

"There she collided with a woman who was obviously on her way in. "I´m so sorry!", she said, trying to get past quickly. But the woman barred her way, staring at her angrily and at the same time with unconcealed scorn.

"Oh, so I catch you here for once, do I?", she said in a coarse voice, not at all discomposed. "That´s right, oh yea, what they call a real lady, ever so respectable! Not satisfied with her husband and all his money and that, no, not her, she has to go stealing a poor girl´s fellow too!" (side 11)

Irene, som er nervøs nok fra før av, kollapser nesten i sitt møte med denne kvinnen, som fra dette øyeblikk blir hennes pengeutpresser.

I tilbakeblikk får vi vite hva som har gjort at Irene, så respektabelt gift med en forsvarsadvokat, og som aldri har manglet noe materielt, har havnet i en situasjon hvor hun er utro med sin mann. Hun har nemlig innledet et forhold med en ung pianist, som er på vei oppover i sin karriere. Det ektemannen mangler av glød og lidenskap, finner hun i denne unge mannen. Samtidig er det ikke kjærlighet som driver henne - snarere et behov for å bli sett, og kanskje også et behov for å være noe selv. Hjemme har hun nemlig en tjener på hver hånd, og dette fører til at hun ikke bare er fremmedgjort i sitt eget liv, men også rett og slett ... overflødig. Ingen trenger henne egentlig. Selv ikke barna, som hele tiden blir tatt hånd om av andre. Dette blir svært merkbart etter hvert som hun ikke en gang våger seg ut av huset, av frykt for å treffe på denne kvinnelige pengeutpresseren.

Stefan Zweig beskriver Irenes frykt og angst så intenst at jeg - med fare for å virke klisjéfylt - må si at jeg kjente det fysisk i kroppen selv. Noen ganger fikk det meg nesten til å slutte å puste i ren spenning. Jeg har ikke lyst til å røpe mer av handlingen - bare at nok en gang viser Stefan Zweig seg som en forteller av rang, i stand til å sette seg inn i en kvinnes tankegang, beskrive en angst så levende at den får innvirkning på leseren - før han til slutt presenterer en avsløring så hinsides hva jeg kunne gjettet selv at jeg er imponert! Novellen kommer likevel ikke helt opp mot f.eks. "Sjakknovelle", som var mye mer kompleks, så her blir det "bare" terningkast fem, men til gjengjeld et sterkt et!

Om alle aspekter ved et arbeidsmiljø preget av positivitet og arbeidsglede

Jeg har skrevet om denne boka på bloggen min, og tillater meg å linke til denne (fordi den er for omfattende til å få plass til her.)

Stor novellekunst fra Stefan Zweig

Jeg har tidligere omtalt noen av Stefan Zweigs bøker i bloggen min. Noe av det mest frustrerende når det gjelder Zweigs bøker er at de omtrent ikke er å få tak i lenger. Ingen forlag synes å være interessert i å utgi bøkene hans, noe jeg finner meget underlig. Jeg har nemlig klokketro på at hans bøker ikke utelukkende kommer til å interessere det smale publikum, men favne mye videre. Intensiteten og de følelsesmessige aspektene ved historiene hans, enten det dreier seg om romanene, novellene eller biografiene hans, er så sterk at man umulig kan begi seg inn i hans verden uten å bli berørt både følelsesmessig, fysisk og åndelig. Ikke bare er han en mester i å fortelle historier som griper leseren fra første linje, men han er også en språkets mester, idet han evner å beskrive stemninger, mennesker og situasjoner med få, presise ord. Slik blir det stor litteratur av!

For en tid tilbake kom jeg over flere utgivelser på engelsk i forbindelse med en London-tur. Noen av dem - som "Twilight / Moonbeam Alley", "Amok and Other Stories", "Fear" og "Selected Stories" - inneholder noveller, mens et par av dem - "Journey into the Past" og "The Post Office Girl" - er romaner. Kun et fåtall av novellene er tidligere oversatt til norsk, ut fra det jeg har klart å finne ut.

"Twilight / Moonbeam Alley" inneholder to noveller. "Twilight" ble første gang publisert i Tyskland i 1910 under tittelen "Geschichte eines Unterganges", mens "Moonbeam Alley" ble publisert i 1922 under tittelen " Die Mondscheingasse".

"Twilight" handler om Madame de Prie, en kvinne som faktisk har levd (f. 1698 d. 1727), men som kun har etterlatt seg noen få linjer i historiebøkene. I den grad hun i det hele tatt huskes, er det som elskerinnen til Duke of Burbon, statsminister i Frankrike fra 1723 til 1725, under Frankrikes kong Ludvig den 15. I løpet av de to årene forholdet varte, var hun i realiteten den som styrte Frankrike. Blant hennes suksesser nevnes bl.a. at det var hun som sto bak arrangementet mellom kongen og Marie Leszczynska, som han giftet seg med. Mest av alt var hun imidlertid forhatt, fordi hun skaltet og valtet med menneskeskjebner etter eget forgodtbefinnende. Hun var meget vakker, men neppe noe godt menneske.

I "Twilight" har Stefan Zweig på mange måter udødeliggjort Madame de Prie ved å dikte seg inn i hennes liv fra det øyeblikk hertugen valgte å forstøte henne som sin elskerinne og sende henne i eksil på landet. En verre skjebne for en kvinne, hvis trivsel kun kunne blomstre når hun var omgitt av rike mennesker, glamour, pomp og prakt, og hvor hun kunne herske og herse med de skjebner som krysset hennes spor, var knapt mulig å tenke seg.

I begynnelsen er Madame de Prie overbevist om hun kommer til å bli kalt tilbake når bare hertugen får tenkt seg om, og hun gjør alt som står i hennes makt for å bevare sin verdighet. Men tålmodighet og utholdenhet er definitivt ikke blant hennes sterkeste karakterstyrker, og snart blir vi vitne til en kvinne som knapt henger sammen. Desperat lengter hun etter livstegn fra hoffet, men skuffes gang på gang over at ikke engang ryktemakerne bryr seg om at hun er borte. Har de i det hele tatt merket hennes fravær? Betydde hun virkelig ikke mer for dem?

Når det for alvor begynner å gå opp for Madame de Prie at hennes skjebne i eksil vil bli mer langvarig og hun får høre at hun må regne med at hun ikke er velkommen tilbake før om minst fire-fem år, er det som om hun får dødsdommen. Mens hun nærmest kjeder seg til døde på et sted der alt liv opphører etter mørkets frembrudd, mens hun selv var vant til at det var da alt liv begynte, tar hun en elsker. En ung gutt uten livserfaring blir hennes bytte, og ham bruker hun som hun selv lyster. Da han begynner å blomstre og får selvtillit, opplivet av at hun av alle ønsker hans selskap, provoseres hun og ønsker bare en ting: å bryte ham ned igjen. Og slik fortsetter hun sitt destruktive liv, mens en plan begynner å forme seg i hennes hode: hun ønsker å ta sitt eget liv. Et liv som en ubetydelighet er nemlig verre enn døden. Men først vil hun arrangere sitt livs selskap, for en gang for alle å udødeliggjøre sitt eget minne ...

I "Moonbeam Alley" møter vi en navnløs mann, som er historiens jeg-person, uten på noen måte å være historiens hovedperson. Han befinner seg i en havneby i Frankrike, og har forvillet seg i noen bakgater inntil han hører en kvinne synge en tysk arie. Han dras mot huset hvor sangen kommer fra, uvitende om den menneskelige tragedie han snart skal bli vitne til. Huset viser seg å inneholde et bordell, og etter ham kommer det en mann, som en av kvinnene ydmyker på det verste. Historien han senere forteller vår navnløse jeg-person er full av overraskelser. Og som leser skjønner vi at historien kun har en utgang, nemlig den verst tenkelige ...

Det eneste disse to novellene har til felles er at handlingen foregår i Frankrike. Stefan Zweig har skrevet biografier om kongelige - bl.a. om Marie Antoinette, en bok jeg nylig var så heldig å komme i besittelse av (en dansk utgave fra 1933, utgitt året etter at den utkom på tysk). Han har dermed grundig kjenneskap til hvordan livet ved hoffet i Versailles artet seg utover på 1700-tallet - før Ludvig den 16.s tid og den franske revolusjonen. Portrettet han tegner av Madame De Prie er mesterlig! "Moonbeam Alley" er også spennende, men ikke blant Zweigs aller, aller beste. Skjønt det skal sies: det hører til unntaket at jeg har gitt noe mindre enn terningkast seks til noe som helst av det han har skrevet. "Moonbeam Alley" er en terningkast fem-novelle, mens "Twilght" hører med blant hans ypperste noveller. Og jeg er oppildnet til å fortsette å lese meg inn i Stefan Zweigs forfatterskap!

En grei innføring i hva tankefelt-teknikker består i

Jeg har lenge gått og lurt på hva såkalte tankefeltteknikker egentlig er for noe. Og fordi jeg både er nysgjerrig (fordi alt som er egnet til å gi meg og andre et bedre liv, er interessant), men også litt skeptisk (for det kan vel ikke være så enkelt?), har det tatt litt tid før jeg tok det standpunkt at jeg ønsket å finne mer ut av dette. Da lydboka "Følelser og fornuft - tankefeltteknikker i praksis" plutselig sto foran meg på biblioteket, slo jeg til.

På bokas smussomslag står det at tankefeltteknikker er "en moderne metode som kombinerer Østens kunnskap om kroppens energibaner og tradisjonell tankegang innen psykologi. TFT bruker de samme energibanene som ligger til grunn for akupunktur og soneterapi. Ved å banke på spesielle punkter i kroppens energibaner skapes sinnsro i stedet for følelsesmessig og fysisk ubehag. Metoden hjelper for smerter, fobier, traumer, redsel mv. En enkel metode for hjelp til selvhjelp uten kjente uønskede virkninger!"

Dette høres jo helt fantastisk ut, tenkte jeg. Akupunktur og soneterapi tror jeg på. Det er dessuten de samme prinsippene som qi gong og tai chi baserer seg på (som jeg selv har trent med god effekt i perioder av mitt liv, i tillegg til at jeg har prøvd qi gong-massasje, hvis formål er å løse opp i blokkeringer av energibanene i kroppen), og OT (oppmerksomhetstrening eller mindfullness) synes også å bygge på noe av det samme. Man forutsetter at kroppen har meridianer, dvs. energibaner i kroppen. Alle mennesker skal ha 14 hovedmeridianer. Dersom en av disse er i ubalanse - f.eks. pga. indre stress - vil dette påvirke en eller flere energibaner i kroppen. Så snart energibanene kommer i balanse, blir mennesker friske, og dette skal visstnok gjelde både fysiske og psykiske sykdommer.

I tankefeltterapi stimulerer man "aku-punkter" ved å banke på disse med fingrene, samtidig som man holder mentalt fokus på det aktuelle følelsesmessige problemet, kan jeg lese på Wikipedia. Man antar at de følelsesmessige traumene skyldes blokkeringer i tankefeltbanene.

Mats Uldal har tidligere drevet med idrettspsykologi, men begynte å interessere seg for tankefeltteknikker på 1990-tallet. Han gikk bl.a. i lære hos den amerikanske psykologen Roger Callahan, som fra 1979 har drevet med denne metoden, som baserer seg på psykologi og kroppens bioelektriske system som ligger til grunn for kinesisk akupunktur. Metoden brukes på alle former for følelser, også smerter. Metoden har ingen vitenskapelig dokumentert effekt. Noe av årsaken er i følge Uldal at ingen har villet forske på dette feltet. Dessuten blir han møtt med skepsis over at han, en mann uten mange års utdannelse fra universitetet, angivelig kan kurere lidelser som den vanlige skolemedisinen har slitt med i århundrer uten å lykkes i å oppnå varig bedring hos pasientene. Den største kritikken går på at det umulig kan være så enkelt å kurere kompliserte følesesmessige lidelser som han pretenderer at det er.

I boka "Følelser og fornuft" redegjør Mats Uldal for sine erfaringer innenfor TNT, og han viser til mengder av suksesshistorier fra sin virksomhet. Noen av spørreteknikkene som han har kalt "problemenes problem" og "detaljenes detalj" handler om å komme inn til kjernen av pasientens problemer. F.eks. kan sceneskrekk dypest sett handle om angsten for ikke å skuffe en svært krevende mor, og da er det dette - ikke sceneskrekken i seg selv - som er problemet. Ved å fremkalle den opprinnelige følelsen og få pasienten til å fokusere på denne, samtidig som man banker på spesielle punkter på pasientens kropp, fjernes en slags frekvensfeil i kroppen, som per i dag fremstår som irrasjonell og lite hensiktsmessig. "Hva er det verste ved det da?" er et eksempel på et problemenes-problem-spørsmål, hvor man borrer i dypet av pasientens fortrengte følelser, som pt. gir pasienten en angst som man fornuftsmessig skjønner er "helt idiotisk", men som like fullt er der. Noen av teknikkene kan minne om atferds-coaching-teknikker hentet fra den kognitive atferds-terapien, skjønt Uldal er uenig i at det er tankene som skaper problemene. Han mener at det først og fremst er følelsene som er problemet, fordi de overstyrer fornuften.

Jeg hang med langt ut i boka, men da Uldal kom inn på TNT-metodens evne til å kurere eller avhjelpe dysleksi, ME og alvorlige psykiske lidelser - bare for å nevne noen eksempler - kjente jeg at skepsisen meldte seg for fullt igjen. At dysleksi kun er en frekvensfeil i kroppen, har jeg litt vanskelig for å skjønne. Derimot er det enklere å forstå at enkelte som kanskje feilaktig kan ha fått ME-diagnosen, kan proffitere på dette. Jeg kan også forstå logikken bak at enkelte former for fibromyalgi kan kureres. Samtidig er det grunn til å understreke at Uldal ikke hevder at han kan hjelpe alle. Det er dessuten grunn til å merke seg at Norsk Psykologforening i en årrekke hadde TFT-kurs på sin liste over godkjente spesialistkurs for psykologer, men at et negativt mediafokus førte til at kursene ble trukket tilbake og at foreningen beklaget at de overhode hadde hatt slike kurs. Likevel har metoden fortsatt å tiltrekke seg behandlere, kan jeg lese på Wikipedia.

Ja, så hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Underveis har jeg sett på noen YouTube-videoer hvor Mats Uldal forteller om metoden og også praktiserer den på pasienter som er villige til å stå frem. I en av videoene forsøker han å kurere en hodepine, og han hevder også at metoden har effekt på en rekke andre smerteplager. Jeg sitter igjen med en nysgjerrighet i forhold til at jeg kunne tenke meg å prøve metoden selv. Ikke fordi jeg har noen voldsomme lidelser, men ett og annet kunne det jo være greit å bli kvitt. F.eks. forhold som man innenfor coachingen, som etter hvert ser ut til å bli mitt fagfelt, kaller "apekatter" eller "indre sabotører". Og er det så enkelt som dette, er det kanskje litt dumt å la det hele forbli uprøvd. Alt i alt en interessant bok som har åpnet opp noen flere dører for meg og min forståelse for kroppens mange irrganger, men som ikke har overbevist meg 100 % på alle områder. Og noe av det jeg hadde aller mest sans for var faktisk Mats Uldals opptatthet av å gi sine pasienter hjelp til selvhjelp, dvs. at han lærer pasientene å behandle seg selv og dermed unngår pasient-terapeut-avhengigheten som dessverre preger mye av den alternative behandlingsindustrien. Denne gangen gir jeg terningkast fire.

Om Kinas spektakulære historie!

Torbjørn Færøvik (f. 1948) er utdannet can.philol. med hovedfag i historie. Størstedelen av sin karriere har han viet Asia generelt og Kina spesielt - med bøkene "Kina - En reise på Livets elv" (2003), "Midtens rike - en vandring i Kinas historie"(2009) og "Maos rike - en lidelseshistorie" (2012) som en slags rød tråd gjennom forfatterskapet. Når det er sagt har også India fått en stor plass i hans forfatterskap. Ni bøker har han utgitt i årene 1997 og frem til i dag, og tre ganger har han blitt tildelt Brageprisen (i 1999 for "India - stevnemøte med skjebnen" (i klassen sakprosa), i 2003 for "Kina - En reise på livets elv" (i åpen klasse) og i 2012 for "Maos rike - En lidelseshistorie" (i klassen sakprosa)), noe som vel knapt kan sies å være andre forunt (?). I forbindelse med lanseringen av "Maos rike" rett før jul i 2012, holdt han et foredrag om Kina på Bekkestua bibliotek. Jeg vil også vise til forfatterens egen blogg - Kinaforum.

Lydbokutgaven av "Midtens rike" er en noe forkortet utgave av den 624 siders papirutgaven av boka. Her fortelles en historie som går over 4000 år - helt frem til Mao Zedong kom på banen. Vi får en innføring i historier om gamle dynastier og den helt spesielle kinesiske mentalitet, der man på en måte alltid har vært seg selv nok og ikke har vært særlig opptatt av verden utenfor Kina - Midtens rike som det ble kalt, som uttrykk for at man oppfattet seg selv som verdens midtpunkt eller navle. Kineserne oppfattet mennesker utenfor sitt rike som barbarer, og lenge var ikke Kina en gang interessert i handel med utlendinger. De var nemlig selvforsynt på alt som betydde noe for dem.

Forfatteren forteller om et land som i årtusener var forut for sin tid. Allerede 200 år f.Kr. var Kina samlet til ett rike, og hadde et skriftspråk bestående av flere tusen tegn. Storslåtte palasser var reist for landets herskere, og det foregikk en blomstrende handel internt i landet. Pga. landets mangetusenårige storslåtte historie, er Kina et skattkammer for arkeologer i dag. Færøvik forteller om Shang-dynastiet (ca. 1550-1045 f.Kr. - skriftspråket, spådomskunst og litteratur ble oppfunnet ), Zhou-dynastiet (ca. 1122/1045 - 771 f.Kr. - mye splittelse og krig, men også i denne perioden filosofi og litteratur blomstret, bl.a. oppsto konfusianismen og taoismen), Qin-dynastiet (221 - 207 f.Kr. - betegnet som et skrekkvelde, byggingen av den kinesiske muren ble igangsatt), Han-dynastiet (202 f.Kr. - 220 e.Kr. - konfusianismen ble statsfilosofi), Sui-dynastiet (581 e.Kr. - 618 e.Kr. - Keiserkanalen ble bygget), Tang-dynastiet (618 e.Kr. - 907 e.Kr. betegnet som landets kulturelle gullalder), Yuan-dynastiet (også kalt det mongolske dynastiet - 1271 - 1368 e.Kr. - preget av Djengis Khan (f. ca. 1167 d. 1227), Marco Polo (f. 1254 d. 1324) og Kublai-khan (f. 1215 d. 1294), Ming-dynastiet (1368 - 1644 e.Kr. - landets hovedsete ble flyttet til Beijing, Den forbudte by ble oppført) og Qing- dynastiet (1644 - 1912 e.Kr.) - inntil keiserdømmet gikk under i 1912 og ble erstattet av et republikansk styre. (Kilde: Wikipedia)

De fleste av oss kjenner til at Kina har lange tradisjoner for produksjon av silke, porselen, te og krydder - varer som den vestlige verden var så interessert i å få tak i at dette resulterte i opiumskrigene (1839 - 1842 og 1856 - 1860). Kineserne mente at de hadde alt og ikke trengte det som utlendingene hadde å tilby. De tapte i kampen mot britene.

Færøvik forteller om kvinnenes stilling, og kommer inn på tradisjonen med snørte føtter - en skikk som antakelig oppsto på 900-tallet. Det ble ansett som svært vakkert for en kvinne å ha snørte føtter som så ut som liljer. Denne skikken påførte kvinnene store lidelser, og det var knapt mulig for dem å bevege seg rundt med slike føtter. I det kinesiske samfunnet ble dette ansett som helt naturlig, siden kvinnen i grunnen ikke skulle ha behov for å forlate hjemmet i det hele tatt. Først 1000 år senere skulle denne grusomme skikken opphøre. Fotsnørte føtter gjorde rett og slett kvinnene ubrukelig som arbeidskraft, og det var faktisk kvinnekamp som ble ført av utenlandske kvinner som førte til en slags vekkelse i forhold til denne skikken, som ikke hadde noe fornuftsmessig fundament. Å få foreldre til å slutte å snøre føttene til sine døtre var ingen enkel kamp.

Ved århundreskiftet (1900) bodde det ca. 10 000 utlendinger i Kina, og om lag halvparten av disse var briter. Korrupsjon gjorde det mulig for britene og andre utlendinger å befeste sin stilling i Kina. Det hele kuliminerte i bokseropprøret, som rettet seg mot utlendingene og deres kinesiske medsammensvorne. Målet var å tilintetgjøre fienden. Igjen tapte kineserne, med store tap av menneskeliv og kunstskatter som følge. Det som ikke ble brent ned, ble plyndret av utlendingene.

I Shanghai bodde det mange utlendinger, og en mann utmerket seg: Edgar Snow (f. 1905 d. 1972). Hans berømte bok "Rød stjerne over Kina" inneholder en skildring av den revolusjonære bevegelsen som førte til opprettelsen av Folkerepublikken Kina. Boka inneholder en skildring av den lange marsjen. Og dermed kommer Mao Zedong (f. 1893 d. 1976) inn i historien. Skildringen av Mao og hans svik mot sin første kone og barna han etter hvert ble far til, er rystende lesning. Det var kun revolusjonen som sto i hans hode, og parallellene til Jung Changs berømte roman "Ville svaner" er nærliggende når Færøvik forteller om den lange marsjen, hvor menn av høyere rang fikk større privilegier enn deres gravide koner, som var pent nødt til å gå - selv om det var med fare for deres ufødte barns liv.

"Midtens rike" er en fantastisk historiebok, hvor forfatteren briljerer med sine brede kunnskaper om Kina og landets mangetusenårige historie. Han forteller så levende om mange sider ved Kinas historie, og dette gjør han med en slik varme og respekt for et samfunn så annerledes vårt eget at det er imponerende. Kinas historie er svært spennende, og knapt noe land i verden har gjennomgått så mange dramatiske omveltinger som dette landet. Det tegnes et bilde av en høykultur som står helt i særklasse i verdenshistorien. Nærmest som en spenningsroman skrider handlingen frem, og ikke en eneste gang mistet jeg konsentrasjonen der jeg gikk med lydboka "på øret" - i all slags vær, på turer med bikkja etc. Nå er jeg klar for forfatterens siste bok - "Maos rike - en lidelseshistorie"! For "Midtens rike" blir det terningkast seks - verken mer eller mindre! Helt til slutt: lydboka blir nydelig lest av Trond Brænne - en fantastisk oppleser!

Klokt og varmt om kosthold, kroppens kjemi og hjernens betydning

Det er en stund siden jeg kjøpte denne boka, og jeg vet ikke helt hvorfor den har blitt liggende ulest så lenge. Den hadde nemlig fortjent å bli lest - om og om igjen, vil jeg hevde. Boka utkom på Arnberg Forlag i 2011, etter at den hadde blitt en stor suksess i Sverige året før. Det er den fremstående hjerneforskeren Martin Ingvar og den erfarne medisinske journalisten Gunille Eldh som står bak boka. Martin Ingvar har lenge interessert seg for hjernens belønningssystem og hvordan dette styrer atferden vår, kan jeg lese på bokas smussomslag. Gunilla Eldh har fulgt med i forskningen og debatten om våre spisevaner og fedmeepidemien - en debatt som er til forveksling svært lik den vi har hatt og fremdeles har i Norge.

Bare for å ha sagt det med en gang: Boka presenterer ingen mirakelslankekurer! Tvert i mot tar den et oppgjør med såkalte lettvinte veier til et (midlertidig!) slankere legeme. Begrepet lavkarbo nevnes ikke med et ord. Likevel er tankegodset bak de (moderate) lavkarbokurene til forveksling likt det som presenteres i denne boka. For det handler om å oppnå jevnt blodsukker og unngå blodsukkersjokkstigning og -fall som følge av kjappe karbohydrater, og overvinne den innarvede angsten mot fett.

Mantraet som går som en rød tråd gjennom hele boka er at veien til vellykket og holdbar vektkontroll går via hjernen. "Hjernens belønningssystem er en usynlig supermakt som styrer vår handlemåte på godt og vondt. I prinsippet fungerer det likt for alle, men noen av oss har et mer følsomt system enn andre. Det er en av årsakene til at noen mennesker har større problemer med å holde seg unna smågodt eller fortere blir avhengig av alkohol." (side 13)

Innledningsvis stiller forfatterne spørsmål om hvorfor vi føler et sug etter ting vi vet er skadelig. Alle har vi jevnlig fått høre at det "bare er å spise mindre". Dette avstedkommer imidlertid ingen bærekraftig vektkontroll. Alt handler ikke bare om antall kalorier, og dessuten er ikke alle kalorier like mye verdt. "Mat er ikke bare brensel, og det er ikke bare energiinnholdet som er forskjellig i fett, protein og karbohydrater". Det handler også om raske og sakte karbohydrater som påvirker blodsukkeret forskjellig, herunder kroppens insulinproduksjon, men det handler også om ulike former for fett. Det handler heller ikke bare om sukker eller søtmat, men også om stivelsesrike næringsmidler som poteter, hvitt brød, ris - typisk forekommende i pommes frites, pizza, pasta, hamburgbrød, baguetter etc. Vel så viktig er å vite hvilke virkninger forskjellige næringsstoffer har på signalsystemet i hjernen.

Selv om arv et stykke på vei er en viktig komponent når det gjelder tendenser til overvekt, er det kanskje viktigere å være oppmerksom på at det for enkeltes vedkommende er farligere å spise feil og bevege seg for lite, heller enn at dette med arv skal bli en slags "sovepute". Det finnes ingen mirakelkurer som fører til et slankere liv, og alle metoder er i seg selv like dårlige mht. varig vektnedgang. Det må mer til enn en slankekur, for å si det sånn.

Hjernen elsker sukker! Tilførsel av sukker tilfredsstiller hjernens belønningssystem og fører umiddelbart til økt velvære. Problemet er bare at gleden er så kortvarig, og at mye vil ha mer. Mens karbohydrater generelt og sukker spesielt bare fører til mer sult, har f.eks. mer fettholdige matvarer den fordelen at de ganske raskt fører til metthet. Dermed trenger man mindre - og altså totalt sett færre kalorier. Forfatterne redegjør i boka for alle kjemiske prosesser som foregår i kroppen, og bidrar dermed til økt forståelse både i forhold til hva som skjer og hvorfor.

Sukker fører til at kroppen produserer dopamin - lykkehormonet. Det er derfor vi kjenner en lykkefølelse når vi f.eks. spiser sjokolade - i alle fall helt til nedturen i form av et kraftig blodsukkerfall kommer. Det er fullt mulig å bli avhengig av sukker, og denne avhengigheten kan faktisk sammenlignes med andre avhengighetsformer som rusavhengighet, spilleavhengighet etc. Dopamineffekten er den samme - tilsvarende er "bakrusen" etter den første gleden ... "Hos den som har utviklet avhengighet, har det oppstått hurtigkoblinger i hjernens belønningssystem." (side 38)

Hvis man ønsker å gå over til et kosthold som innebærer at det er mulig å spise seg mett og holde en akseptabel vekt stabil, er det lurt å sette seg inn i hvilke næringsmidler som inneholder stoffer som gir mersmak i stedet for metthet.

F.eks. vil fett i maten føre til at tømmingen av magesekken skjer litt langsommere. Dersom man f.eks. starter et måltid med noen nøtter og lite væske, tar det mye lengre tid før sukkeret i måltidet sendes ut i blodet. Da får også kroppen tid til å bruke opp sukkeret som ligger i kortidsdepotene leveren og musklene, i stedet for at de bare lagres og ender opp rundt magen. Ulempen med inntak av raske karbohydrater og medfølgende nedgang i blodsukkernivåene i kroppen, er at altfor mye insulin pumpes rundt i kroppen på en gang og fører til at man kommer i modus for umiddelbar behovstilfredsstillelse (som oftest med ytterligere tilgang av raske karbohydrater). Gjentatte episoder over mange år med høyt blodsukker og overproduksjon av insulin for å regulere dette, er bakgrunnen bak vår tids diabetes-epidemi - en epidemi som er fremskyndet av vår tids kosthold med mye sukkerholdig brus, pizza, loff og den slags. Insulinet demper dessuten nedbrytingen av protein og fett, og resultatet er at fettsyrene ikke omdannes til brensel, men havner rundt magen, som da blir endestasjonen ...

Det er fortsatt en utbredt misforståelse av man blir fet og syk av fett. Dette finnes det faktisk ikke vitenskapelig belegg for. Når man snakker om fett, er det like fullt viktig å skille mellom de ulike formene for fett. Det er en utbredt oppfatning at flerumettet fett er sunnere enn mettet fett. Flerumettet fett finnes i fet fisk som laks, ørret, makrell og sild (dvs. maritimt omega-3), og denne typen fett bør vi få i oss en del av. De som hevder at rikelig med mettet fett er rene helsekuren, har imidlertid like lite vitenskapelig belegg for dette som de som hevder at fett er noe man helst bør unngå. En gylden middelvei er å foretrekke. Det er imidlertid en myte at mettet fett fører til økt risiko for hjerte-kar-sykdommer. Transfett som oppstår under høyt trykk, er derimot ikke bra for kroppen. Dette er en form for herdet fett som i enkelte land er forbudt, men altså ikke i Norge ...

"Når matfett brytes ned i tarmen, dannes det stoffer som forsterker metthetsfølelsen, blant dem enterostatin. Serotininnholdet i hjernen øker, og vi blir tilfredse og rolige. Mye fett frigjør dessuten kroppsegne opiater - uten å gjøre oss avhengige. Det kan skyldes at for eksempel enterostatin har en balanserende virkning på opiater. Fett aktiverer altså belønningssystemet ditt uten at du blir avhengig. Fett gjør deg mett og tilfreds, ikke sulten på mer. Den tilfredsheten fett skaper, later også til å ha andre egenskaper enn sukkerets. Forsøkspersoner som spiste pannekaker laget av en røre av mel og vann, ble aggressive, mens de som fikk pannekaker fremstilt av en røre med fløte, ble blide og sosiale (Wells mfl. 1998)." (side 61)

På side 63 redegjøres det for fremstillingen av margarin, som for all fremtid har fratatt meg lysten til å spise dette produktet. Noen sinne!

Fordelen ved å holde seg unna sukker og alt som inneholder hvetemel eller stivelse, er at kroppen får tid til å få hormonsystemet over i normalleiet. Med på kjøpet får man da en normalisering av hjernens belønningssystem når det gjelder sukker. Det som for øvrig er litt skummelt er at selv lettbrus - dvs. brus som utelukkende er tilsatt kunstige søtningsstoffer - lurer hjernen til å tro at her kommer det sukker (pga. den søte smaken), og dermed setter kroppen i gang med å pumpe ut insulin i kroppen. Virkningen uteblir ikke - vi blir mer sultne, og dermed er vi potensielt i fare for å kaste innpå med kjappe karbohydrater slik at vi legger på oss.

Det finnes én saligjørende vei til en slankere kropp, og den består av mange faktorer: at man spiser riktig, at man spiser seg mett, at man spiser i et rolig tempo (for at enzymene skal rekke å spalte maten), at man beveger seg mer, sover godt og demper det negative stresset! Dårlig nattesøvn og mye negativt stress fører til fettlagring rundt magen. En slankekur som innebærer at man må sulte seg, er uansett dømt til å mislykkes. Det er omtrent ikke mulig å trene seg slank - med mindre man løper maraton hver dag - så det hele koker ned til: hva spiser du! Trening er imidlertid viktig, fordi også dette påvirker hormonbalansen - særlig insulinet - i kroppen på en meget gunstig måte. "Det er det du spiser som avgjør hvor mye du spiser." (side 83)

Det oppleves urettferdig at noen kan feilspise mer enn andre uten å bli syke, men det er et faktum. Ekstra ille blir det selvsagt når disse heldige begynner å strø om seg med velmenende (besserwisser-)råd til sine mindre heldige medmennesker. "Spis mindre og tren mer!" Som om man ikke vet utmerket godt hva som skal til. Men det er selvsagt ikke så enkelt når det kommer til stykket.

Utover i boka dukker det opp mange gode råd. Som at jo mykere og mer "herlig nybakt" et brød ser ut, jo større er andelen av harsknet fett i brødet. Som at chili, ingefær og kanel har en gunstig effekt på stoffskiftet. Og at økt oppmerksomhet på glykemisk indeks (GI) kan fortelle oss hvordan maten vi inntar påvirker blodsukkeret. Raske karbohydrater = høy GI, og vise versa. Flerumettet fett øker kroppens varmeproduksjon, og virker dermed drivende på stoffskiftet. Og for mye rødt kjøtt øker risikoen for kreft.

"Det amerikanske paradokset" begynner vel å bli kjent for de aller fleste nå etter utallige TV-debatter og side opp og side ned med kostholdråd både i aviser og tidsskrifter. Bedre enn hvordan legen Jan Helge Halleraker forklarer dette på denne YouTube-videoen, som gikk som en farsott over landet for ca. ett år siden, har jeg faktisk ikke sett det. Det handler altså om hvordan hele den vestlige verden bare har blitt fetere og fetere de siste 20-30 årene, til tross for at vi aldri har spist flere såkalte lettprodukter og mindre fett. Alt kan ikke forklares utelukkende ut fra at vi lever et mer stillesittende liv.

Siste del av boka er viet viktigheten av bl.a. trening, omlegging av kostholdet for hele familien, med fokus på en økende tendens til overvekt både blant unge og eldre. Kognitiv atferdsterapi nevnes som en metode for å endre (u)vaner. Det holder ikke å hoppe over annen hver kanelbolle. Man må stille om hele systemet. Når kroppens belønningssystem er i lage igjen, kan man tillate seg en og annen utskeielse uten fare for at det bærer galt av sted, men lørdag hele uka går ganske enkelt ikke. "Det er ikke din "feil" at du er tjukk, men det er ditt ansvar hvis du fortsetter videre den veien. Alle kan nemlig forandre seg, om enn i forskjellig grad og tempo." (side 164)

"Hjernen styrer vekten din" er en klok og varm bok om hvilke grep man kan gjøre i livet sitt for å få til en varig endring i forhold til kosthold og vektregulering. Alt tankegodset i boka er som tidligere nevnt forbausende likt det som ligger til grunn for typiske såkalte (moderate) lavkarbo-kurer - eller for å si det på en annen måte: her har man faktisk oppskriften på hvordan man kan få til varige resultater etter en vektnedgang på en lavkarbokur. I boka presenteres et fornuftig og bærekraftig opplegg, som er til å leve med over tid, og som ikke innebærer så mange forsakelser at det blir umulig å leve med. Og jeg som selv har sverget til en moderat form for lavkarbo-kosthold over noen år og syntes jeg kunne en hel del fra før av, lærte mye nytt. Alle trenger ikke å følge dette opplegget, og det mener heller ikke forfatterne. Derimot snakker forfatter til dem av oss som ikke kan leve på kosthold bestående av for mye karbohydrater, uten at dette får fatale konsekvenser både i forhold til vekt og helse. Denne boka skal jeg ha stående blant mine kokebøker, som en påminnelse om viktige kostholdsprinsipper, og som jeg kan gripe til dersom jeg skulle komme til å glemme noen av tipsene som fremkommer i boka. Jeg gir terningkast fem!

Noen vil sikkert mene at dette er en spoiler. Dersom du er i tvil - la være å lese min omtale!

Om å miste et barn

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har opp gjennom årene utgitt 40 bøker (de fleste er romaner) og nesten 60 LP´er/CD´er. De fleste lesere forbinder ham med "Til musikken"-triologien, mens jeg skulle ønske at flere hadde fått øynene opp for hans Alvestad-triologi ("Drift" (1996), "Drømmen om havet" (1996) og "Veien til Dhaka" (1997)), for ikke å snakke om hans fantastiske romaner "Villa Europa" (1992), "Stormen" (1989) og "Skumringsmulighetene" (1990). De fleste av hans bøker har funnet veien til min boksamling fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, sammen med en hel del av musikken hans (uten tvil med "Leve Patagonia" og "Mine dager i Paris" som høydepunktene, sistnevnte fulgt opp med boka "Dager og netter i Paris"). Jeg går aldri glipp av hans romanutgivelser, rett og slett.

"Verdens ende" handler kort og godt om det å miste et barn - det eneste man har - og hva det gjør med foreldrene som opplever dette. Aslak Timbereid er forlagsredaktør i et større forlag, mens hans fraskilte kone Hanne Lovund er forfatter. Aslak bor i Oslo, og Hanne bor i Sandnessjøen. Deres eneste barn, Emma, bor hos faren sin, og vi aner at årsaken er morens bipolare sykdom samt det faktum at et barn ville ha tatt fokuset bort fra kunsten, hennes forfatterskap. Nå er Aslak og Emma på vei nordover fordi Emma skal ha samvær med moren sin. De mellomlander i Trondheim og flyr videre til Sandnessjøen i en Twin Otter. Mens de sitter på flyet, reflekterer Aslak over sitt forhold med Hanne, som han ikke er lovformelig skilt fra enda.

"Hva var galt med Hanne? Var det galt at hun var manisk depressiv og ikke skjønte det selv? Var det galt at hun opptok all plass i sin egen verden?

Jeg sitter på flyet og tenker på dette. En plutselig åpenbaring. Når Emma er sammen med Hanne, er det ikke plass til Emma. Hanne fyller rommet. Selv når Hanne ønsker å være snill mor, lage pannekaker og leke, er det ikke plass til Emma. Det er bare plass til Hanne som skal være snill mor. Å være snill mor, krever stor mobilisering. Mange tanker. En del ofre, men mye tilfredshet etterpå. Triumfen overfor Emma: Jeg valgte deg fremfor å skrive den nye boken min. Er du ikke glad?" (side 30)

I forbindelse med landingen, som foregår under meget ugunstige vindforhold, skjer det fatale. Understellet på flyet knekker, Emmas sikkerhetsbelte løsner og hun slår hodet i setet foran og havner på gulvet i en forvridd stilling. En uke senere dør hun av skadene hun har pådratt seg.

Mens Hanne er mest opptatt av at flyveren, en ung kvinne i begynnelsen av 30-årene, burde ha taklet å lande under de vanskelige vindforholdene på flyplassen i Sandnessjøen, kretser Aslaks tanker rundt at det faktisk var flyveren som festet sikkerhetsbeltet til datteren. Gjorde hun det ikke skikkelig? Og kan man si at hun direkte eller indirekte forårsaket datterens død? Som om det ikke var nok at hun ikke greide å føre flyet inn for en mer behagelig landing ...

Etter kort tid bestemmer Hanne seg for å komme sørover for å bo hos Aslak, uten at de av den grunn gjenopptar forholdet. At de søkte trøst hos hverandre seksuelt rett etter dødsfallet, ligger der likevel som en uavklart liten verkebyll. Aslaks frustrasjon stiger i takt med at besøket trekker ut i tid, og spesielt er han bekymret mtp. sin eks-kones opptatthet av Cecilie Nesflaten, den unge flyveren ...

Verken Aslak eller Hanne er i tvil om at de skal delta på minnehøytidligheten som Emmas skole setter i stand. I Emmas klasse går ei jente, Jade, som mobbet og plaget Emma under hele hennes korte skolegang. Aldri lot hun Emma få være med på leken, alltid kom hun med illevarslende kommentarer når Emma forsøkte å nærme seg Jade og de andre jentene. Det er enkelt å tillegge Emma, den døde og forsvarsløse, alle gode egenskaper, mens Jade tillegges tilsvarende onde egenskaper. Under minnestunden tar han et sviende oppgjør med Jade, denne niårige jenta som gjorde datterens korte liv til et helvete.

"Men var Emma bare god? Og var Jade bare ond? Rousseau påpekte at ved alt ondt som rammer oss, ser vi mer på hensikten enn på virkningen: En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri." (side 183)

Hannes opphold hos Aslak kompliseres ytterligere da en venninne av Aslak, Tuva, kommer halsende fordi hennes voldelige eks-mann - også han bipolar - plutselig har dukket opp, og hun føler seg utrygg i sitt eget hjem ... Noe urovekkende blir Aslak vitne til hvordan Hanne rett og slett tar over hele vennskapet med Tuva. Likevel er man aldri i tvil om at bokas egentlige tema er hvorvidt Aslak og Hanne til slutt vil klare å forsone seg med det som har skjedd, eller om hevnen er den eneste farbare veien for å få slutt på egne lidelser?

"Verdens ende" er en engasjerende bok om et viktig tema. Ketil Bjørnstad skriver dessuten godt. Det forhold at hovedpersonen i boka er forlagsredaktør gir dessuten forfatteren anledning til å briljere med litteratur-henvisninger (hele tiden med sorgen i fokus) - i tillegg til en rekke musikalske henvisninger, slik han pleier. Dette skulle jeg ønske at han gjorde enda mer i bøkene sine!

"Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnslig og emosjonelt perfid som barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg." (side 197)

I tillegg til å vise til Yasmina Rezas berømte teaterstykke, viser han også til Albert Camus´ "Den fremmede" på side 261, Thomas Bernhards "Trær som faller" på side 224 og Ernest Hemingways "Og solen går sin gang" på side 197 - bare for å nevne noe. Han sammenligner dessuten sitt oppgjør med Jade og sitt eget raseri med Dag Solstads Elias Rukla i "Genanse og verdighet".

Slutten av romanen er, uten å røpe denne nærmere, i overkant melodramatisk. Samtidig blir dette et bilde på hva som kan skje med mennesker når man er farlig nær stupet i sin egen tilværelse. Noe av det jeg liker aller best med Bjørnstads bøker er hans evne til å beskrive mennesker gjennom få, presise ord. På den måten penser han leseren inn på det sporet han ønsker, uten noen gang å bli overtydelig. Han har en tendens til å fremstille kvinnene som sterke, og mennene som ofre for deres handlinger og valg. I så måte representerer ikke "Verdens ende" noe unntak, selv om jeg aldri var i tvil om hvem av hovedpersonene i boka som kommer til å lande med begge beina på jorda bare det får gått litt tid. At boka er meget lettlest betyr ikke at den er en lettvekterroman - bare at forfatteren er usedvanlig god på å skape en fin flyt. Denne gangen er det dessuten mye raseri i teksten, som Aslaks indre oppgjør med skoleverket og dets neglisering av barn som ikke har det bra. Som om det var barnets egen skyld at det blir mobbet eller at det er for ubehagelig å gjøre noe med en vanskelig situasjon, særlig der mobberens foreldre er meget ressurssterke. Minnestunden som skolen steller i stand blir sånn sett et bilde på en dårlig samvittighet, viktigheten av å gjøre det som er riktig - etterfulgt av sjokket over at Aslak, avdødes far, ødelegger alt det pene og pyntelige ved å angripe en niårig mobber. Men som om det likevel finnes en viss rettferdighet i livet, er Aslak senere vitne til at Jades pappa kræsjer sin rådyre bil ... Jeg er ikke i tvil: her blir det terningkast fem!

Spennende om en hjernesvulsts inntog i et ekteskap

Jeg har lenge gått og ventet på danske Christian Jungersens (f. 1962) neste bok. "Unntaket" - hans forrige bok som utkom i Norge i 2007 - er nemlig noe av det mest spennende jeg har lest innenfor en genre som jeg er litt usikker på om skal karakteriseres som krim eller skjønnlitteratur. Boka har nemlig både sterke skjønnlitterære trekk og krimgenrens umiskjennelige "drive", der man som leser bare må lese videre i et forrykende tempo. Da jeg fikk tilbud om leseeksemplar av "Du forsvinner" fra Aschehoug for sånn ca. en ukes tid siden, takket jeg derfor begjærlig ja!

En familie på tre er på ferie på Mallorca da det plutselig åpenbarer seg at noe er i ferd med å skje med Frederik, familiefaren. En skrekkslagen familie er vitne til hvordan han tråkker gassen i bånn og er helt uimottakelig for deres og andres redsel. Det hviner i dekkene, han nyter åpenbart farten og selv ikke konas skrik får ham til å stanse. Til slutt er det et nesten-uhell som får ham tilbake til virkeligheten, og han stanser bilen. Det hele ender med at Frederik blir innlagt på sykehus og får konstatert at han har en hjernesvulst. Denne trykker på frontallappen og kommer til å gjøre at empatien forsvinner gradvis mens han og familien venter på at hevelsen i hjernen skal gå ned og han kan opereres ...

Frederik er rektor på en privatskole, mens kona Mia er lærer. I tilbakeblikk får vi vite hva som gjorde at Mia falt for den karismatiske Frederik, mannen som sjarmerte alt og alle. Dessverre også en del kvinner som har tatt oppmerksomheten hans bort fra Mia i mange år, for å si det pent ... Mannen hennes er rett og slett notorisk utro. Dvs. har vært, fordi Frederik for to-tre år siden gradvis begynte å endre personlighet når Mia tenker etter. Han begynte å tilbringe mer tid hjemme, og omsider fikk Mia sin etterlengtede rolle som hovedperson i ektemannens liv. I et retrospektiv perspektiv innser hun nå at det er den syke Frederik som kom tilbake til henne, mens den friske Frederik ikke hegnet om familielivets gleder. Dette gjør henne meget ambivalent i forhold til Frederiks sykdom, mens hun hele tiden grubler over hva som er hva.

Snart skal Mia imidlertid få langt verre bekymringer å bruke tankene sine på. For mens Frederiks personlighet endrer seg til det verre, uten at han har noen som helst innsikt i sin egen sykdom, dukker det opp en intrikat sak. Frederik har nemlig satt skolens økonomi på hodet, og den som skal ha skrevet under sammen med ham på pantsettelses- og lånepapirene er angivelig Mia selv ... Det begynner å bli av stor viktighet for Mia å skjønne hva som foregår, og mens spenningen bygger seg opp mellom ektefellene, leser hun alt hun kommer over av artikler om frontallapp-skader ... Hvilket liv er det hun har foran seg? Og hvordan skal hun takle sønnens avvisning av henne og forkjærlighet for faren, noe som gir henne følelsen av at det er hun som er den gale og ikke mannen hennes? I hvor stor grad styrer hjernen hvem vi er?

"På hjerneskadet.dk skrev en av de andre brukerne at det er hardere for kvinner enn for menn når ektefellene deres får en skade i frontallappene. Hun hadde til og med møtt menn som trivdes med en frontallappskadd kone: Riktignok kan hun ikke fortolke følelsesinntrykk lenger, men endelig har hun sluttet å mase på ham når han roter, hun har helt glemt at hun er bitter på ham fra gamle dager, og at hun ikke klarer å være i hus med svigerinnen sin og moren hans. På noen områder - spesielt i senga - opplever han henne som mer løssluppen og lettere å være sammen med.

Kvinnene mister så mye mer. Først og fremst må de leve med ensomheten: Livet deres blir så tomt når de ikke lenger kan snakke om følelsene sine, når mennene blir enda mer unyanserte enn de var fra før.

Likevel er der som regel kvinnene som blir hos de syke mennene og lever resten av livet som sykepleiere på døgnvakt, og mennene som stikker av med en frisk kvinne." (side 376)

Gjennom boka får vi et sterkt inntrykk av hvordan det er å leve med et menneske med en hjerneskade. Er det mulig å fortsette å elske et menneske som endrer sin personlighet fullstendig pga. forhold utenfor ektefellenes kontroll? Hvor mye av vår personlighet er vår egen, og hvor mye styres av kroppens biologi? Og når familien konfronteres med underslaget Frederik har gjort, oppstår dessuten spørsmålet om han er strafferettslig tilregnelig, og om det i det hele tatt er mulig å bevise når han sluttet å være seg selv, slik han en gang var. Hvor går grensen mellom det friske og tilregnelige, og det syke og utilregnelige?

I "Du forsvinner" befester Christian Jungersen seg som en forfatter som graver seg inn i menneskesinnets dypeste irrganger - fortrinnsvis innenfor paranoiaens verden og det syke sinn ... Jeg lærte mye om frontallappskader og skjønner at forfatteren må ha satt seg grundig inn i de medisinske aspektene ved slike skader. Likevel må jeg medgi at jeg ble litt skuffet over boka. Den begynte så utrolig bra, og Jungersen skriver svært godt. Etter hvert fremsto imidlertid både Mia og Frederik som svært stereotype mennesker med få nyanser i sine personligheter. Jeg skjønner at Frederik var som han var, men Mia irriterte meg grundig underveis. Var det nødvendig å fremstille hennes så til de grader grunn? Enkelte av scenene i boka fikk et komikkens skjær over seg, og jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Samtidig vil jeg si at boka er ulidelig spennende og jeg leste de siste tre hundre sidene i løpet av en ettermiddag og kveld, ute av stand til å legge den fra meg. Bokas tematikk er bemerkelsesverdig, og dette sammen med spenningen gjør at jeg uten videre kan anbefale den sterkt - selv om jeg altså ender med å gi den terningkast fire. I boka er det dessuten inntatt både bilder og tekster relatert til handlingen, noe som ga den en nokså original vri.

Hva er meningen med alt?

Det er bare et par dager siden jeg leste "Selvportrett" av Édouard Levé - en bok som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg. Jeg mottok både "Selvportrett" og "Selvmord" fra Flamme Forlag for få dager siden, og det var ikke veldig vanskelig å skjønne at bøkene på en måte hører sammen og derfor bør leses samlet. Jeg valgte i alle fall å gjøre det, og etter å ha lest "Selvmord", fikk jeg umiddelbart lyst til å lese "Selvportrett" på nytt.

Allerede fra første setning ble jeg sugd inn i forfatterens univers:

"En lørdag i august går du ut i tennisklær sammen med din kone. Midt i hagen gjør du henne oppmerksom på at du har glemt racketen inne i huset. Du går tilbake for å hente den, men i stedet for å gå bort til skapet i gangen der du pleier å sette den, går du ned i kjelleren. Din kone merker det ikke, hun er igjen ute, det er pent vær, hun står i solen. En liten stund senere hører hun et skytevåpen gå av. Hun løper inn i huset, hun roper navnet ditt, oppdager at døren til kjellertrappen står åpen, går ned og finner deg. Du har skutt deg selv i hodet med geværet du møysommelig hadde klargjort. På bordet har du latt et tegneseriealbum ligge igjen, åpnet på en dobbeltside. I forskrekkelsen lener din kone seg mot bordet, albumet faller ned og lukker seg før hun skjønner at det var din siste hilsen." (side 7)

"Selvmord" handler om forfatterens kamerat som tok livet av seg, og forfatteren har valgt å skrive boka til kameraten, hele tiden henvendt til ham som "du" - som om han fremdeles var i live og kunne høre Édouard Levés stemme. Det veldig spesielle med boka er at forfatteren selv tok sitt eget liv ti dager etter at han hadde levert manuskriptet sitt til forleggeren sin ... Han ble bare 42 år gammel. Med "Selvportrett" ferskt i minnet mens jeg leste "Selvmord", er det absolutt betimelig å spørre seg om ikke også "Selvmord" egentlig handler om forfatteren selv. For likhetspunktene er mange, kanskje med én vesentlig forskjell: kameraten var gift, det var ikke Édouard Levé ...

I boka beskrives sorgen over å ha mistet en venn - både sett fra Levés ståsted og slik han innbilder seg at det må være for kameratens kone. På en fascinerende måte beskriver han en avdød som er mer levende som død enn han noen gang var i levende live. Dessuten beskriver han angsten for å falle ut av et velordnet liv.

"For en gangs skyld klarte en uteligger å få deg til å le. Vanligvis ble du urolig av slike personer. Du følte deg ikke truet, du hadde aldri hatt noen negative opplevelser med dem, men du var redd for å bli som dem. Denne frykten var helt grunnløs. Du var en ikke ensom, fattig, forlatt alkoholiker. Du hadde en familie, en kone, et hus. Du manglet ikke penger. Men uteliggerne var som spøkelser som varslet om en mulig skjebne. Du identifiserte deg ikke med lykkelige mennesker, og siden det ikke fantes noen middelvei for deg, projiserte du deg inn blant dem som hadde spolert alt, eller ikke hadde lyktes med noe. Uteliggerne sto som det siste stadiet i et forfall livet kunne trekke deg mot. Du betraktet dem ikke som ofre, men som herrer over eget liv. Uansett hvor sjokkerende dette kan lyde, mente du at noen uteliggere hadde valgt et slikt liv. Det var det som uroet deg mest: at du en dag kunne velge fallet. Ikke at du skulle forsømme deg selv, hvilket bare ville vært en form for passivitet, men at du skulle ønske å synke, å nedverdige deg selv, å bli din egen ruin." (side 49)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med svært høy sitatfaktor. "Selvmord" er en bok man ikke bare kan "feie gjennom", selv om den kun inneholder 82 sider, hvorav de drøyt siste ti sidene inneholder trelinjers dikt, angivelig funnet i avdødes skrivebordskuff. Til det er teksten både for krevende og meningsfortettet. Jeg tror derfor at dette er en bok jeg kommer til å vende tilbake til, ta frem og lese på nytt - til tross for det nokså dystre innholdet. Dette er nemlig en bok som får deg til å tenke på hva som er meningen med alt - både med livet og døden ... Hver setning er gjennomarbeidet, presist formulert og intet - absolutt intet - er overlatt til tilfeldighetene. En sterk tekst som blir værende i kroppen lenge etter at siste side er vendt ... og som på en måte etterlot meg hudløs tilbake ... Jeg synes boka fortjener terningkast fem - tett opp mot en sekser.

Mesterlig i all sin litenhet!

"Det finnes to typer bøker: de man leser umiddelbart etter anskaffelsen, og resten. Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har som tilhører den første typen - ikke mange, er jeg redd - men Selvportrett er én av dem." (Side 101 - sitat fra oversetter Rune H. Skoes etterord i boka)

Og jeg kan visst gjøre Skoes ord om til mine egne - typen som jeg er til å anskaffe langt flere bøker enn jeg noen gang har mulighet for å komme gjennom. Konkurransen om min oppmerksomhet i bøkenes verden er dermed beinhard, og det gir grunnlag for refleksjon når noen bøker - som "Selvportrett" - trenger gjennom "bok-muren" ... Jeg fikk nemlig både den og "Selvmord" av samme forfatter tilsendt fra Flamme Forlag for få dager siden, og helt umiddelbart ble min interesse trigget.

Édouard Levé (f. 1965 d. 2007) var en fransk forfatter og fotograf. På Wikipedia kan jeg lese at Levé har utgitt ni foto-bøker og fire andre bøker. Det er ikke gjort noe forsøk på å dele disse andre bøkene inn i noen form for genre, av den "enkle" grunn at det er en umulighet. Levés bøker er nemlig genre-løse eller kanskje mer korrekt: de er grenseoverskridende i sin genre-løshet. Antakelig har dette også vært meningen fra forfatterens side. Dersom du er interessert i å få innblikk i Levés bilder, anbefales denne nettsiden.

"Selvportrett" består av ca 80 sider med påstander og utsagn - tilsynelatende uten noen annen rød tråd enn at alt handler om forfatteren selv. Det er ingen lineær, kronologisk livshistorie som fortelles, heller ingen historier. Like fullt bidrar alle fragmentene i boka til å tegne et bilde av hvem forfatteren var - noen ganger i form av morsomme utsagn, andre ganger på grensen til det dypt sjokkerende. I alle fall med tanke på at forfatteren, som riktignok ikke var det man forbinder med et A4-menneske, ikke drev med alt for mye outrert i sitt liv ...

Oversetteren skriver videre på side 102 og følgende:

"Levés valg av tittel røper altså en viss dobbelthet, ikke helt ulik den vi har sett at portrettet har. Det er imidlertid klart at Selvportrett ikke er en selvbiografi ... Boka ligner mer et øyeblikksbilde - et polaroidfoto - av forfatterens oppfatninger og minner på et gitt tidspunkt. Édouard Levé har selv karakterisert boka som "et avtrykk av hjernen min"."

Kanskje handler boka dypest sett om hva det vil si å være et menneske - på godt og vondt? Og selv om man ikke har vært i nærheten av å leve et slikt kunstnerliv som forfatteren har levd, er det mange punkter det er mulig å kjenne seg selv igjen på, og antakelig er dette noe av hemmeligheten bak suksessen med boka ... Alltid gjenkjennelsen hos leseren, det som trigger videre lesing, som gjør det så interessant ... Det minner meg om noe Per Petterson uttalte på en forfatterkveld på Lørenskog bibliotek tidligere i år: Først når forfatterens prosjekt er større enn forfatteren selv, blir det stor litteratur av det. Hver enkelt leser føyer sin tolkning til teksten, og dette gjør at den lever videre, løsrevet fra forfatteren og de intensjoner han eller hun opprinnelig la i den. Forfatteren selv har dermed ikke noen enerett på hvordan teksten han eller hun selv har laget, og hvordan denne skal eller kan oppfattes av det utall lesere som senere skal møte den med alle sine preferanser ... Og jeg har lyst til å føye til noe annet: først når forfatteren selv bryter grenser og egne eventuelle tabuer, blir teksten for alvor levende. For først da kan man kjenne smerten i temaene som tas opp, og først da kjenner man at ordene er levende og betyr noe.

"Jeg har på følelsen at mine egne barn ville kjede meg mindre enn andres. Jeg sover ikke i silkelaken. Jeg forstår ikke hvordan jeg spontant kan ytre: "Oh la la!" Problemet med fornøyelsesparker er folkemengden; Når de er tomme synes jeg de er vakre. Jeg har røkt til jeg ble kvalm. Jeg kan beundre folk som beundrer meg. Jeg verken forskjønner eller forverrer tingenes tilstand. Jeg lytter til musikk om og om igjen inntil jeg plutselig ikke holder den ut lenger. Å lytte til musikk i bil er en måte å få tiden til å gå på, altså en måte å forkorte levetiden min på. Bilene jeg har eid har alltid trukket mot høyre. Dårlige nyheter mishager meg, men gleder min paranoia. En stor del av kroppen min er i øynene. Moren min reddet livet mitt ved å skjenke meg det. Jeg slenger ikke ifra meg det jeg er ferdig med å bruke, jeg setter det tilbake på plass." (side 42)

Og slik fortsetter han - gjennom hele boka, og det i et tempo som fjetret meg som leser og som gjorde at jeg ikke klarte å rive meg løs, nær sagt uansett hvor absurd boka fremsto som. Original til tusen og med et uttrykk jeg tror mange ville blitt overrasket over at de ville likt å lese selv. En helt unik leseopplevelse jeg nesten ikke kan huske å ha opplevd noe i nærheten av. Det eneste jeg i farten kan komme på er en diktsamling jeg leste for mangfoldige år siden - "Sa mor" av Hal Sirowitz. Den ga meg gåsehud. Tilsvarende fikk jeg av å lese "Selvportrett". Jeg er i tvil om jeg skal gi boka en sterk fem´er eller terningkast seks, men heller i retning av sistnevnte. Ja - terningkast seks føles riktig!

En moderne klassiker om Tudor-tiden (1500 - 1535 e.Kr.)

Hilary Mantel (f. 1952) er en engelsk forfatter med atskillige romaner (elleve stk.) bak seg før hun slo gjennom med sin tolvte - "Ulvetid", som hun også mottok Booker-prisen for. En bok alle Tudor-fans kommer til å elske (om man ikke for lengst har lest den allerede), og det med god grunn vil jeg mene. Og med kjennskap til at det dessuten er en oppfølger til "Ulvetid" ("Falkejakt"), også den en Booker-pris-vinner, er det vel egentlig bare en ting å si: Løp og kjøp!

Henrik VIII (f. 1491 d. 1547) var konge av England i perioden 1509 og frem til sin død. Aller mest kjent er han for alle konene sine, hvorav to endte i galgen, og dessuten for å ha forårsaket bruddet med pavekirken i Roma. Anne Boleyn var den første, og hun er helt sentral i "Ulvetid" - Katarina Howard var den andre.

Innledningsvis i "Ulvetid" svirrer ryktene om at kongen har forelsket seg i en ny kvinne; Anne Boleyn. Han er imidlertid gift med Katarina av Aragon, en kvinne som først var gift med hans bror og som altså Henrik VIII giftet seg med etter brorens død. Ekteskapet med henne har brakt ham en datter, Mary, men ingen sønn. Hvorvidt det var det faktum at han ikke fikk en sønn med Katarina av Aragon eller det faktum at han forelsket seg så inderlig i Anne Boleyn som gjorde det så viktig for ham å komme løs fra ekteskapet med Katarina, verserer det mange ulike teorier om. Faktum er i alle fall at han (og Anne Boleyn) kjempet i hele syv år for å få hverandre, og mellom dem sto først og fremst pavekirken i Roma og dernest Katarina, som nektet å la seg skille fra sin elskede konge.

"Ulvetid" handler i all hovedsak om årene som går fra kongen bestemmer seg for at det er Anne Boleyn han vil ha, og til det endelige bruddet med pavekirken i Roma. For paven nektet å annullere kongens ekteskap med Katarina, og dermed var det ingen vei utenom å bryte med pavekirken. En historisk hendelse som for all tid rystet England og satte varige spor etter seg i historien ...

Helt sentral i alle stridighetene står en mann, opprinnelig sønn av en smed og som etter å ha blitt mishandlet på det groveste av sin far, i sin tid flyktet hjemmefra, deltok i krigshandlinger på fransk jord før han atter vendte tilbake til moderlandet England og etter hvert ble integrert i kongens hoff som hans nærmeste medarbeider og sekretær. Thomas Cromwell lyktes å komme nær maktens tinde gjennom kløkt, klokskap og sindighet, og ikke minst gjennom en tilsynelatende betingelsesløs lojalitet til sin konge. I motsetning til mange andre som tenkte farlig høyt noen ganger, og endte med halshugging som følge av ubetenksomhet, holdt han stort sett sine meninger for seg selv, og konsentrerte seg om å lage lovene som kongen befalte ham. Man kom nemlig ikke på kant med Boleyn-familien, som skulle opp og frem, koste hva det koste ville ... Og dronning Anne, som etter hvert ikke går av veien for å sende både den ene og den andre - deriblant sin egen søster - inn i ulykkelige ekteskap for å få det hun oppfattet som farlige konkurrenter ut av veien for hennes maktsyke sinn ...

Om Thomas Cromwells lovarbeid skriver Mantel følgende på side 611:

"Rafe går, og selv tar han fram kveldens arbeid og starter på det, metodisk, smeller papirene fast i pene bunker. Lovforslagene hans er vedtatt, men det kommer alltid en ny. Når han skriver lovutkast, prøver han alltid ut ordene for å finne den største kraften i dem. I likhet med besvergelser må de ha makt til å få ting til å skje i virkelighetens verden, og akkurat som med besvergelser fungerer de bare hvis folk tror på dem. Hvis en lov har en strafferamme, må du være i stand til å håndheve den - overfor den rike så vel som den fattige, overfor folket ved grensen mot Skottland i nord og de walisiske våtmarkene i øst, overfor folk i Cornwall så vel som folk i Sussex og Kent. Han har skrevet denne eden, en prøve på folks lojalitet over Henrik, og han har tenkt å edfeste alle menn i samtlige byer og landsbyer, alle kvinner av noen betydning, enker med arvet formue, landeiere. Hans menn skal trampe over hei og lyng og kreve at alle som knapt har hørt om Anne Boleyn, anerkjenner legitimiteten og arveretten til barnet i hennes liv. Hvis en mann vet at kongen heter Henrik, skal han avlegge eden; det spiller ingen rolle om han forveksler denne kongen med faren hans eller en annen Henrik før dem igjen."

Jeg har selvsagt sett TV-serien Tudor (som jeg har omtalt her i bloggen min), og sånn sett kan man vel si at det ikke er mye nytt under solen i Hilary Mantels monstrøse roman. Men der TV-serien fremstiller kong Henrik XIII som en pen og flott mann helt til det siste, er Mantel mer tro mot kildene. For etter hvert som Henrik XIII dro på årene, ble han fetere og fetere, og helsen hans skrantet.

Det som gjør Mantels roman til noe helt for seg selv, er alle detaljene rundt det som skjer, og at hun har enormt mye kunnskaper om denne historiske epoken. Dessuten skriver hun helt fantastisk. Hun skriver i presens, og det er mange dialoger i romanen. Dette gjør at vi omtrent er der mens det skjer, tett innpå hovedpersonene. Jeg kunne omtrent kjenne luktene, se for meg de golde slottene der det nesten var umulig å være 100 % privat fordi det alltid var noen som sto og lyttet i nærheten, kjenne angsten pga. all ondskapen og alle intrigene som ble sydd sammen for å felle personer i intrikate renkespill.

Mantel tegner interessante personportretter der det må være helt åpenbart at alvorlige personlighetsforstyrrelser som psykopati, paranoid narsissisme og verre ting må ha vært temmelig vanlig - også på den tiden. Romanen avsluttes i 1535, året før dronning Anne endte i galgen. Anne har i mellomtiden fått datteren Elizabeth, og kongen er overbevist om at grunnen til at de ikke får en sønn er at Katarina av Aragon har en finger med i spillet. Bruddet med pavekirken er et faktum, og kongen avtvinger hele folket å avlegge en ed om at han nå skal være kirkens overhode. Underveis treffer vi kjente personligheter som Kardinal Wolsey, Thomas More m.fl. Hodene ruller etter hvert som den ene etter den andre nekter å sette kongen høyere enn selveste Gud. Og mens forfatteren tegner et temmelig sympatisk bilde av Thomas Cromwell, en mann som også endte med halshugging etter hvert, levnes familien Boleyn liten heder og ære ... Og underveis blir vi kjent med noen av dronning Annes hoffdamer, en av dem Jane Seymour, kvinnen som etter hvert skal bli kongens tredje kone ... En kvinne som kun er god - i motsetning til Anne Boleyn, som til og med har spisse tenner og som bruker all sin kvinnekløkt på å holde kongens interesse for henne varm, men som erfarer at han har luknet etter at de fikk hverandre ...

Jeg er fra meg av beundring for Hilary Mantels romanprosjekt, og selv om boka inneholder nesten 700 sider, var det ikke en side for mye! Ikke én eneste en! Ikke bare er boka den reneste page-turner, men den er skrevet på en slik måte at det lukter klassiker lang vei. Persongalleriet er dessuten fremstilt så helstøpt og fri for klisjeer at det hele blir svært troverdig. Og når jeg i tillegg kan lese at hun ikke er tatt på en eneste faktafeil av folk som kan engelsk historie, er det jo bare å ta av seg hatten for hennes prosjekt! Her må det bli terningkast seks!