Kort og godt. Dama er genial

Det er jo ikke for sent, da! :-)

Første bind i Napoli-kvartetten fra Italias mest kjente ukjente forfatter

Elena Ferrante er psevdonymet til en forfatter som ikke har ønsket å stå frem i offentligheten. Kun det italienske forlaget kjenner hennes identitet. Akkurat dette har ført til at hennes bokutgivelser har vært forbundet med mye nysgjerrighet og ikke rent lite mystikk. Forlaget presenterer henne som "Italias mest kjente ukjente forfatter".

På forlaget nettsider kan vi lese at forfatteren er født i Napoli, og at hun siden 1992 har utgitt syv romaner. "Mi briljante venninne" (med originaltittelen "L´amica geniale") er den første av i alt fire Napoli-romaner (også kalt Napoli-kvartetten), og disse har ført til forfatterens gjennombrudd. I alt 23 land har kjøpt rettighetene til bokserien, som har høstet strålende kritikker. James Wood (linken peker til en artikkel på Wikipedia om kritikeren) har skrevet artikkelen Women on The Verge (linken peker til denne artikkelen) i The New Yorker.

"Mi briljante venninne" utkom på norsk tidligere i år. Bok nr. 2 - "Historia om det nye namnet", kommer i oktober, mens bok nr. 3 - "Dei som flyktar og dei som blir" kommer våren 2016 og bok nr. 4 - "Historia om det tapte barnet" - kommer høsten 2016. For dem som er ekstra utålmodig kan jeg røpe at tre første bøkene i serien for lengst er ute på engelsk. Det ble jeg oppmerksom på da jeg gikk rundt på Strand Bookstore i New York tidligere i år (linken peker til min bloggartikkel om denne bokhandelen).

Napoli-kvartetten handler om venninnene Lila og Lenú, og det er Lenú - bokas jeg-person - som forteller historien. Lila heter egentlig Rafaella Cerullo. Alle kaller henne Lina, mens Lenú kaller henne Lila. Det er også som Lila vi møter henne i denne første boka. Hennes bror Rino har en nokså sentral plass i historien. Faren til Lila er skomaker, og derfor blir familien Cerullo kalt "skomakerfamilien". Lenú heter egentlig Elena Greco, og faren hennes er portner. Dermed er familien Greco "portnerfamilien". Vi møter et vell av personer i denne første boka, og samtlige er utførlig listet opp på side 11-13 i papirutgaven av denne. Denne oversikten kan det være greit å ha med seg underveis i lesingen. Selv om jeg valgte å høre på lydbokutgaven - nydelig opplest av Silje Breivik! - hadde jeg også papirutgaven liggende. Noe av ulempen med en lydbokutgave av en bok med et svært persongalleri, er nemlig at det kan være vanskelig å holde tråden i hvem som er hvem.

I bokas prolog blir Lenú oppringt av Rino, Lilas sønn (som er oppkalt etter hennes bror). Moren hans hadde vært sporløst forsvunnet i to uker. Lenú er bestyrtet over at han har ventet så lenge med å kontakte henne.

"Til slutt hadde han altså blitt uroleg. Han hadde spurt alle, tatt runden på alle sjukehusa, han hadde til og med gått til politiet. Ingenting, mor hans var ingen stad. For ein god son: ein svær mann på rundt førti, aldri hatt eit skikkeleg arbeid, ikkje anna enn snuskhandel og sløseri. Eg såg for meg kor mykje energi han hadde lagt i leitinga. Ingen. Han var utan hjerne, og i hjartet hadde han berre seg sjølv.

"Ho er vel ikkje hos deg?", sa han med eitt.

Mor hans? Her i Torino? Han kjende godt til situasjonen, han sa det berre for å prate. Han sjølv hadde vore mange gonger ute og reist. I alle fall ti gonger hadde han vore på besøk utan å vere invitert. Mor hans, som eg meir enn gjerne skulle ha tatt imot, hadde aldri vore utanfor Napoli i heile sitt liv." (side 17-18)

Dette blir innledningen til Lenús tilbakeblikk på oppveksten i Napoli. En oppvekst preget av vold, fattigdom og uvitenhet - midt i mafiaens midte. Siden forfatteren selv er oppvokst i Napoli og forteller en ganske dyster historie om mafiahovedstaden fremfor noen, tenker jeg vi har forklaringen på hennes ønske om full anonymitet her ... Kanskje føler hun seg rett og slett friere i sine skildringer av hjembyen, samtidig som det ikke er helt ufarlig å røpe for mye? Forfattere som skriver om mafiaen opplever jo stadig drapstrusler ... har jeg fått med meg ...

Vennskapet mellom Lila og Lenú startet den dagen de besøker don Achille Carracci ...

"Lila dukka opp i livet mitt i første klasse og gjorde straks inntrykk på meg fordi ho var så slem. Vi var alle litt slemme i den klassen, men berre når frøken Oliviero ikkje kunne sjå oss. Ho var alltid slem. ...

Vi levde i ei verd der barn og vaksne ofte fekk skader, frå såra kom det blod, det kom verk, og nokre gongar døyde folk. Ei av døtrene til signora Assunta, frukthandlardama, hadde skada seg på ein spiker og døydde av stivkrampe. Yngste sonen til signora Spagnuolo hadde døydd av krupp. Eit av søskenbarna mine var berre tjue då han ein morgon gjekk for å skuffe i ruinhagane og om kvelden døydde knust under sementmassane, med blod som kom ut av øyre og munn. Far til mor mi blei drepen fordi han var på arbeid på eit nybygg og fall ned ... " (side 31-32)

Det er en brutal tilværelse som skildres - som om det ikke var nok at de var fattige og i grunnen manglet det meste. Midt oppe i all elendet vokser det frem et vennskap mellom ungjentene Lila og Lenú - et vennskap som skal komme til å vare i årtier, selv om livene deres tar fullstendig ulike veier. For mens Lila ender med å gifte seg i sekstenårsalderen, får Lenú seg utdannelse og kommer seg vekk fra Napolis slum.

Det er en fascinerende verden som skildres. Fattigdommen i Napoli var nok ikke så veldig annerledes fattigdommen andre steder på 1950-tallet, kanskje bortsett fra at vi allerede i første bind skjønner at kriminaliteten får sitt fotfeste på en noe annerledes måte her - rett og slett fordi den blir så dominerende. Det er svært få som griper den muligheten Lenú etter hvert tar, det vil si å få seg en utdannelse slik at det er mulig å komme seg vekk. Hvordan hun hele tiden skiller mellom skole-Lenú og den opprinnelige Lenú, fordi hun aner at hun vil gjøre det fryktelig vanskelig for seg selv ved å vise frem skoleflinkheten og kunnskapene hun tilegner seg på skolebenken, gir et inntrykk av en streetsmart jente. Dette nye holder hun for seg selv, og så spiller hun rollen som den Lenú de andre forventer at hun skal være når hun er sammen med vennene i gata. Det er et slitsomt spill, og underveis kan man saktens lure på hvem hun egentlig er. Tittelen på boka - "mi briljante venninne" - er noe tvetydig, for er det Lila som er den briljante venninnen, eller er det faktisk hun selv? Selv er jeg ikke i tvil om svaret ...

Det er ikke bare-bare for Lenús familie å sende henne på skolebenken i et samfunn der det forventes at man skal delta i hverdagens plikter og mas så snart man er stor nok. Moren hennes er forbannet på læreren hennes, som hele tiden presser familien til å gi henne utdannelse. Hvorfor skal Lenú ha det så mye bedre enn henne selv? Og når Lenú f.eks. trenger briller - briller de egentlig ikke ha råd til å kjøpe - hagler bebreidelsene over at hun er skyld i dette selv, så mye som hun hele tiden leser ... Hun må dessuten ikke tro at hun er noe! Det skal en sterk rygg til for å stå i dette i hele oppveksten, men denne sterke ryggen har heldigvis Lenú. Lenú betrakter morens slit på avstand, der moren på et vis både ønsker å holde henne "nede" og samtidig begynner å oppføre seg som om Lenú er for fin for både den ene og den andre - i særdeleshet for Antonio, som er sønnen av den gale enken Cappuccio. De har da vel ikke sendt henne på skole for at hun skal ende opp med en som ham?

Jeg ble utrolig fascinert av denne boka! Og jeg er faktisk ute av stand til å forstå hvordan noen kan mene at handlingen er stillestående og lite gripende, slik jeg har fått med meg at noen lesere mener. Her tegnes det nemlig et portrett av ei jente som vokser opp under de kummeligste forhold, og som klarer å orientere seg videre i livet, bort fra fattigdommen. Jeg opplevde mange av beskrivelsene i boka som meget autentiske. Som da Lila og Lenú bestemte seg for å skulke fra skolen og dra ut til havet og bade. Napoli ligger rett ved kysten, og likevel hadde Lenú aldri sett havet før. Hun hadde egentlig aldri vært utenfor fattigkvarteret der hun bodde, selv om hun var i puberteten. Slike luksussysler var ikke for fattigfolk som henne. Der og da våknet drømmen om at livet skulle inneholde noe mer enn det foreldrene hadde forespeilet henne så langt i livet. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg.

"Mi briljante venninne" er godt skrevet og nydelig oversatt. Som alltid når jeg leser nynorsk blir jeg slått av språkets kvaliteter, og jeg følte dessuten at stemningen i det italienske, det napolianske, ble så riktig. Det er som om nostalgien i en historie med røtter til 1950-tallet ble så godt ivaretatt nettopp fordi den er oversatt til nynorsk. Boka er dessuten kjemisk fri for klisjeer. Jeg blir aldri lei av å lese oppvekstromaner som inneholder historier om usedvanlige personer som klarer å løfte livene sine opp fra de dysfunksjonelle forholdene de kommer fra! Romaner som handler om klassereiser og klasseflukt og som tilføyer noe nytt og originalt, vil alltid fortsette å fascinere meg! Dette er også en historie om kvinneliv og etterkrigstid i Italia, og vi aner at vi i de følgende bindene også vil få innblikk i de endringene som Italia gjennomgår i løpet av de seks påfølgende ti-årene.

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg kan selv nesten ikke vente på fortsettelsen.

Med nakken som begrep

"Nakker" er den andre foto/essay-boka av den svenske fotografen Thomas Wågström og Karl Ove Knausgård, kan vi lese på forlagets nettsider. Denne gangen er det den menneskelige nakken eller det bortvendte blikket som er motivet og temaet.

Jeg hadde lenge ønsket meg akkurat denne boka, men syntes prisen var noe stiv for et essay av Knausgård på litt over tyve sider og noen bilder av nakker. Det var nemlig ikke til å komme forbi at det først og fremst var Knausgårds essay som trigget min interesse for denne boka. Så dukket den opp på Mammut-salget i året, og vips! så var den min.

Jeg må jo umiddelbart medgi at bildene er interessante! 54 bilder i alt, om jeg ikke har tellet feil ... Det man skjønner etter å ha studert disse bildene nærmere, er at en nakke ikke bare er en nakke. Noen nakker er smekre og lekre, andre er firkantede og kjøttfulle. Dessuten skimter vi hårete rygger, høye og lave hårfester, fregnete hud, glatt hud, nuppete hud, velklippede frisyrer og frisyrer som er alt annet enn velstelte. Fotografen har åpenbart ønsket å få frem mangfoldet i vår menneskelige natur, og det er virkelig et bredt spekter av nakker han har gravd frem i denne boka. Det forhold at samtlige bilder er i sort-hvitt gjør dem på et vis nesten metaforiske, som om den nære, menneskelige dimensjon på et vis er fjernet. Det er som om vi betrakter disse nakkene med en større distanse nettopp fordi de ikke er i farger. Ville boka ha vært mer interessant dersom fotografen først og fremst hadde fotografert det vi forbinder med vakre mennesker? Neppe, tror jeg ... Det er dette mangfoldet - det brede spekteret - som gjør boka! er min påstand. Jakten på den perfekte skjønnheten møter vi så mange andre steder at vi ikke trenger den også her. I samspillet med Knausgårds essay, er boka praktfull! Det er ikke mange bøker man leser på nytt etter at de har havnet i bokhylla, men dette er en slik bok som kommer til å bli lest og bladd i - om og om igjen. Det er jeg veldig sikker på!

Karl Ove Knausgårds essay har tittelen "Ansiktets bakside". Det er fascinerende å lese alle hans assosiasjoner til den menneskelige nakke! Han er innom det meste; som at nakker er noe han forbinder med henrettelser (!), som at nakken lever et bortgjemt liv i skyggen av ansiktet ...

"Nakken er et sårbart og utsatt sted på kroppen, kanskje det mest sårbare og utsatte, og opplevelsen av det er grunnleggende, selv uten et overhengende sverd. På den måten er den i slekt med redselen for slanger og krokodiller, som like gjerne kan opptre i mennesker på Finnmarksvidda som i Sentral-Afrika, eller for den saks skyld redselen for høyder, som kan ligge latent i mennesker som aldri har sett noe annet enn sletter og sanddyner, lavland og sumper, åkrer og jorder." (side 111)

I følge Knausgård er det ansiktet vårt som definerer hvem vi er. De fleste av oss forsterker kommunikasjonen med omverdenen gjennom sminke, briller, skjegg, bart, hårfrisyrer og den slags. De fleste kroppsdeler signaliserer noe seksuelt, kommersielt eller intellektuelt. Til og med indre organer kan være til salgs - i alle fall i den tredje verden. Men hva med nakken? I følge Knausgård er den omtrent den eneste kroppsdelen som ikke er til salgs - verken blant levende eller døde. Likevel er også nakken på et vis ladet. Man kan være stivnakket, sta og egenrådig - alt egenskaper vi forbinder med nakken. Dessuten kan et menneske være duknakket, og det er nakken vi bøyer når vi hilser på andre. I den forstand kan nakken faktisk få en dobbel betydning - som en kroppsdel som er forbundet med ikke å vike unna, samtidig som den også kan være et symbol på underkastelse.

"I kroppens metafysikk utgjør nakken forbindelsen mellom hjernens fornuft og åndens lys, og kroppens irrasjonalitet og begjærets mørke. Nakken er med andre ord stedet mellom og stedet utenfor. Det å være stivnakket kontra duknakket har ikke bare med blottstillelse av nakken eller ikke å gjøre, har ikke bare med å vise seg forsvarsløs eller ikke å gjøre, for når man bøyer nakken skjules også blikket for den andre. Å se noen i øynene er å si at man er likemenn, å se ned er å underordne seg den andres blikk, ikke lenger være på likefot. Det kan også være å holde noe skjult, ens egentlige jeg, noe i det som man ikke vil vise. Hat kan ligge i det nedadvendte blikket, eller skam, eller som ofte tilfellet er, begge deler samtidig." (side 117-118)

Mens Knausgård er inne på hva som definerer vår identitet, kommer han innom temaet barndom og frihet. Er det barnet eller den voksne som er fritt? Interessante tanker som vel aller mest sier noe om ens eget syn på barn spesielt og mennesker generelt ... Han snakker om grenseløshet, noe det nok først og fremst er barn som opplever. Uendelighet av tid, uendelighet av muligheter og lite av begrensninger i forhold til omgivelsene ... alle disse tingene som setter barrierer i et voksenliv. Hvis det altså er slik man ser på livet - både i tidsmessig og materiell forstand.

Knausgård avslutter essayet med følgende ord:

"Vi lever i det sosiale, det er det like, det er ansiktenes lys, men vi eksisterer i det ulike, det for oss fremmede, det er ansiktets bakside, det er det som stumt vender seg bort, ute av rekkevidde for språket, som det sivende blodet i hjernens ørsmå kapillærer er utenfor rekkevidde for tankene som tenker på dem, bare noen millimeter unna, i det jeg som ved nærmere undersøkelser ikke er noe annet enn en kjemisk og elektrisk reaksjon i det svampaktige objekt som nakken holder oppe." (side 124)

Som alltid lar jeg meg fascinere av Knausgårds evne til å snu og vende på det meste og gjøre det interessant, uansett hva han skriver om. Han er en stilsikker essayist - noe vi ikke minst fikk erfare i essaysamlingen "Sjelens Amerika" som utkom i 2013, og i alle digresjonene i hans seks binds mesterverk "Min kamp". Når nå ryktene går om at han kommer ut med fire nye bøker, er det bare å glede seg! Hypet eller ikke hypet! Knausgårds utgivelser hører med i en sann bokelskers samlinger!

Min konklusjon er at denne lille boka om nakker, og med kun ett essay fra Knausgårds hånd, er vel verdt pengene - selv uten Mammut-avslag!

ei god skrøne vil jeg si. et overflødighetshorn av ord, rim og mytologi men sannelig ikke for den sarte sjel. Seljestad skriver på sin helt særegne måte som i sine andre bøker. han skal ha takk for det. alltid forfriskende og forstyrrende fra den kanten!

Sist onsdag besøkte Edouard Louis LItteraturhuset i Oslo. Jeg var der og har skrevet et innlegg på bloggen min om intervjuet/bokbadet av forfatteren.

Arrangerte ekteskap i dagens Norge

Nazish Khan (f. 1975) er oppvokst og bosatt på Stovner. Hun er utdannet sosionom og har blant annet mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, kan vi lese på forlagets nettside-presentasjon av henne. For kort tid siden debuterte hun med boka "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med". Boka har vakt en del reaksjoner, særlig fra dem som er i mot at foreldre i det hele tatt skal ha noe som helst med barnas valg av ektefelle å gjøre. Oppfattelsen av frivillighet er og blir diskutabel, og akkurat dette diskuterer Nazish Khan i sin bok.

Forfatteren har selv vært gift i 19 år. Et ekteskap hun betegner som meget lykkelig, selv om dette i sin tid ble arrangert av foreldrene.

"Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham for første gang. Jeg vet at jeg er heldig." (side 10)

Alle er ikke like heldig som Nazish, og dette vet hun smertelig godt. Så pass mange kvinner har hun møtt både i privatliv og jobbsammenheng at hun vet at bildet er nyansert. Selv i de tilsynelatende mest liberale familier har elementer av tvang dukket opp når barna kommer opp i gifteklar alder. Og det handler ikke bare om jentene. Guttene er også utsatt for press og tvang.

Vi skal for øvrig ikke mer enn drøyt hundre år tilbake i tid i Norge, før det var vanlig med tvangsekteskap i de finere sirkler. Amalie Skram skriver om dette i romanen "Forrådt" (linken fører til min omtale av boka), og forfatterens første ekteskap var dessuten arrangert. Nazish Khan nevner denne boka på side 15 i "Da himmelen falt".

"Jeg må ha vært omtrent seksten år, denne dagen som jeg husker så godt. Kanskje var det første gang jeg bevisst tenkte på pappa som litt annerledes? Tryggheten hans, som lå til grunn for at jeg alltid hadde klart å diskutere og spøke med ham. De aller fleste av venninnene mine hadde fedre som formelig oste av en autoritær personlighet og et opphøyd selvbilde. Jeg så at flere hadde et svært anspent forhold til sin far, preget av lite kommunikasjon. Jeg gav ofte pappa en god klem, jeg kunne finne på å tullebokse ham på armen. Om han ble sint, kunne jeg smile, legge armen rundt ham og be ham roe seg ned. Ofte begynte han da å le, uansett hvor irritert han var på meg." (side 17)

Nazish beskriver et oppvekstmiljø preget av krysspress mellom to kulturer - den pakistanske og den norske. Det er vanskelig å balansere verdiene fra disse samfunnene, særlig fordi dette er et ukjent territorium for foreldrene. Hennes inntrykk er at mange som har innvandret til Norge lever i en kulturell dvale, og at holdningen er at "Det bare er sånn, slik er vår religion, slik er vår kultur." Skillet mellom religiøse og kulturelle sekulære normer og regler er med tiden blitt visket bort, og denne sammensmeltningen av det religiøse og kulturelle er dypt forankret i foreldregenerasjonens mentalitet.

"For barn av innvandrere som definerer seg som troende muslimer, er det ofte den misforståtte oppfatningen av hva som egentlig er den religiøse dimensjonen i foreldrenes væremåte som gjør det ekstra vanskelig å utfordre foreldrenes verdier. I mine øyne er det viktig å prøve å forstå hvordan tradisjon og religion er blandet sammen, for å forstå hva som ligger til grunn for foreldrenes kontroll av sine barn og storfamiliers sosiale kontroll av sine medlemmer." (side 21)

De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine - selv om de utøver press og tvang. Press og tvang er like fullt uakseptabelt, og dette er hovedessensen i Nazish Khans bok. Til og med Koranen forbyr dette, men akkurat dette er det mange som ikke har skjønt. Derfor må folk opplyses om dette. Jenter - gutter også for den saks skyld - kan si nei til en ekteskapskandidat uten å være dårlige muslimer av den grunn!

Noen foreldre tror at de opererer med frivillighet når de gir sine barn valget mellom et knippe av ekteskapskandidater. Atter andre blir sjokkerte når de skjønner at det de selv oppfatter som et mildt press, er så ødeleggende for deres barn. Nazish trekker frem en rekke eksempler fra virkeligheten på hvor galt det kan gå når kommunikasjonen mellom foreldre og barn i en slik prosess ikke er ivaretakende i forhold til det aktuelle "barnet".

En del unge opplever at de blir tvangsgiftet mens de er på ferie i Pakistan (og for den saks skyld i andre muslimske land). Noen av eksemplene Nazish nevner i sin bok er hjerteskjærende. Det handler om voldtekter på bryllupsnatten, om norske familier som er under sterkt press fra sine familier i hjemlandet. Det handler om storebrødre som har makt til å bestemme hvem som skal gifte seg med hvem på tvers av landegrenser, og det handler om økonomi og penger og om å sikre sine egne interesser. Eksemplene viser hvor lite det handler om religion, men hvor religionen likevel brukes som brekkstang for å tvinge gjennom sin vilje. Det handler om norske familier som risikerer å bli utstøtt fra storfamilien i Pakistan dersom de ikke følger patriarkens ordre ... Et trist eksempel om en mann som både mister storfamilien i Pakistan og sin egen familie i Norge - der pakker kona og døtrene sakene sine og forsvinner ut av hans liv, fordi de ikke ønsker giftemål med mannens dominerende familie i Pakistan - gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Er det da ikke noen lyspunkter i historiene som Nazish forteller? Jo - massevis! Når hun forteller om at hennes egne foreldre har vært i utvikling i løpet av hennes oppvekst, at de har endret mange av sine opprinnelige holdninger og at dette også har skjedd med flere hun kjenner - det var til å bli glad av! Måten hun oppdrar sine egne barn på viser også at det er en rivende utvikling i innvandrermiljøene i Norge. Selv definerer hun seg som norskpakistansk muslim, mens hun mener at denne betegnelsen ikke passer for datteren hennes. Datteren er nemlig norsk muslim! Foreldrene hennes reagerte sterkt da de oppfattet dette, og mente at hun måtte lære datteren at hun er pakistaner.

"Som mor har jeg lagt vekt på å ha et felles fundament i oppdragelsen av mine fire døtre. Deres identitet defineres ikke ut fra hvilket land deres besteforeldre er fra og hvilken kultur de tilhører, men ut fra deres religiøse tilhørighet og hvilket land de faktisk er født i, vokser opp i og mest sannsynlig skal fortsette å bo i.

Realiteten er jo at dette er en prosess jeg ikke kan styre. Generasjon for generasjon vil det foregå en stadig tettere sammenfletting av den norske kulturen med kulturen til våre foreldre. I fremtiden vil det skje en sammensmeltning som vil skape en ny kultur, som ikke er identisk med det vi i dag kaller norsk, pakistansk, marokkansk, tyrkisk, somalisk etc." (side 65)

Under kapitteloverskriften "Å arrangere for kjærlighet" (side 98 flg.) tar Nazish Khan opp hvordan arrangerte ekteskap blir møtt med fordomsfull arroganse. Selv kjenner hun "uendelig mange" som lever i arrangerte ekteskap, og hun viser til at en av fem innvandrerungdommer er positive til arrangerte ekteskap. Selv føler hun at mange som jobber i hjelpeapparatet ikke skiller mellom tvangsekteskap og et legitimt arrangert ekteskap.

Nazish mener at arrangerte ekteskap kan sammenlignes med nettdating og profesjonelle ekteskapsarrangører. Forskjellen er at mens en datamaskin eller ekteskapsarrangør leter opp en passende kandidat i det ene tilfellet, er det foreldrene som gjør det når det gjelder arrangerte ekteskap. Den som blir tilbudt en kandidat kan med Koranen i hånden nekte å gifte seg. Noe som har endret det tradisjonelle bildet av et typisk arrangert ekteskap sammenlignet med tidligere, er at flere og flere familier i dag ønsker å finne en kandidat i Norge og ikke fra sitt hjemland. Dette har gjort prosessen enklere og problemene færre. Khan nevner dessuten at enkelte familier har vært utsatt for svindel, ved at kandidaten fra Pakistan har utnyttet sin norske svigerfamilie og brukt ektefellen til å oppnå norsk statsborgerskap. Deretter har vedkommende ønsket skilsmisse. For øvrig har variasjonen og valget mellom kandidater i Norge økt i årenes løp. Dette gjør det også enklere å finne noen i Norge. Hun understreker igjen og igjen at det må være opp til hver enkelt hvilken metode man ønsker å bruke når man leter etter en passende kandidat. Arrangert ekteskap er bare en av flere metoder, og hun forutsetter hele tiden frivillighet fra de impliserte parter.

Avslutningsvis i boka skriver Nazish Khan følgende:

"Jeg mener at det burde være rom for arrangerte ekteskap i Norge. Men det må ikke være noen tvil om at det er fundert i ungdommens eget ønske. Om noen opplever at man blir utsatt for press, er det press. Da må man akseptere at vedkommende føler det slik. Og tvang forekommer idet en person presses til å utføre en handling vedkommende ikke ønsker. Når en eller begge presses inn i et ekteskap de ikke ønsker, da er det tvangsekteskap. Og tvangsekteskap er overgep! Men alle ekteskap som inngås på en annen måte enn den de fleste nordmenn velger, er ikke nødvendigvis tvangsekteskap." (side 116)

Dette er essensen i Khans bok - med den presisering at mange foreldre tror at de åpner for frivillighet, mens barna opplever tvang - og så kommuniserer de ikke godt nok med hverandre til virkelig å forstå hverandres ståsted ... Og det er nettopp dette som gjør denne debatten så vanskelig. At noen faktisk blir lykkelig selv etter å ha opplevd en mild form for press i forbindelse med arrangerte ekteskap, legitimerer ikke at dette er ok for alle andre.

Det mest interessante med boka er Khans intervjuer med unge muslimer i Norge, hvor vi får innblikk i mange ulike skjebner og historier. Boka er svært lettlest, godt skrevet og opplysende, samtidig som jeg ikke helt klarer å komme forbi at bildet som presenteres er for enkelt. Så lenge det ikke utøves tvang, må det selvsagt være fritt opp til den enkelte å gifte seg på akkurat den måten man ønsker - helt uavhengig av hvilken religiøs eller kulturell tilhørighet man har. Men så sniker det seg inn et spørsmål om det er så enkelt når det kommer til stykket ... ?

La oss i alle fall håpe på at innvandrermiljøet har endret seg dramatisk bare i løpet av en generasjon, og at foreldregenerasjonen er mye mer opplyst enn hva deres foreldre igjen var. Vi leser dessuten i avisene om at tendensen til å gifte bort sine døtre og sønner til slektninger fra hjemlandet, er sterkt avtagende, og bare dette i seg selv er lovende mtp. integreringen i Norge. Ikke minst ser vi i dag at svært mange innvandrerkvinner er utrolig flinke og tar seg høyere utdannelse med glitrende karakterer - og fortsetter å jobbe også etter at de har fått barn. Det er ingen tvil om at utviklingen går i riktig retning, og at krysspresset som flerkulturelle unge har opplevd og sikkert fremdeles opplever, tross alt er avtakende. Med dette følger muligheten for å ta frie og selvstendige valg i sine egne liv - også når det gjelder valg av ektefelle, uansett hvilken metode man måtte velge for å finne en passende livsledsager.

"Da himmelen falt" er et interessant innlegg i debatten om arrangerte ekteskap. Her er det mye å lære!

Ups! :-) Det har du selvsagt helt rett i! Takk!

Om å utfordre seg selv

Svein Harald Røine er utdannet siviløkonom og har jobbet med markedsføring, salg og ledelse i Lilleborg, Stabburet, Gilde og Nidar. På et tidspunkt i livet valgte han å følge sin drøm og satset på en karriere som coach, kurs- og foredragsholder. Han opprettet et firma med navnet AlltidPositiv, og i dag hjelper han toppledere, ledergrupper, toppidrettsutøvere og andre med å skape raske endringer i atferd og resultater, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Han holder bl.a. lederkurs i samarbeid med NHOs Næringslivets Skole, og holder inspirasjonsforedrag om ledelse og mot for bedrifter og organisasjoner."

Tidligere i år debuterte Røine med boka "Modig - Finn ditt hverdagsmot". Den handler om hvordan han fant motet til å forfølge sin drøm, gjennom beskrivelsen av den prosessen en coach han ikke har oppgitt navnet på - kalt Inspiratoren - ledet ham gjennom. Selv hadde han en drøm om å holde foredrag, inspirere andre mennesker, eksponere seg selv mer og gjøre ting han i utgangspunktet ikke trodde at han ville våge.

"Da jeg startet min nye, spennende reise, i møte med mange inspirerende mennesker, forstod jeg raskt at jeg ikke var alene. Det er mange som sliter med frykt. Da tenker jeg ikke på nevroser eller kliniske diagnoser, men på frykten for å bli avvist, frykten for å bli avslørt, frykten for å bli ledd av, frykten for å miste det man har, eller frykten for det ukjente. Disse grunnleggende "fryktene" setter vi ikke ord på i hverdagen, men de er i større eller mindre grad en realitet for alle." (side 10)

Det var på grunn av dette at Svein Harald Røine bestemte seg for å skrive bok. Han ønsket å hjelpe flere til å bli mer modige, nær sagt innenfor hva det skulle være. Først når man overvinner sin egen frykt, er det mulig å skape endringer og oppnå ønskede mål.

Et godt råd før du begynner å lese denne boka: Slå opp på side 258 og les de 12 korte historiene - ti er om kjente menn og to om kjente kvinner - som med god grunn kunne ha gitt opp lenge før de oppnådde sine respektive suksesser, dersom det ikke hadde vært for at de aldri ga opp, men prøvde igjen og igjen. Disse historiene viser med all tydelighet hva mot og modighet kan føre til! Og selv om du ikke har så store ambisjoner med hensyn til hvor langt mer mot skal føre deg hen, så er jeg ikke i tvil om at du vil bli inspirert. Tro flytter nemlig fjell! Det vi tenker om egne evner og muligheter har - både heldigvis og dessverre - en tendens til å bli selvoppfyllende profetier.

Innledningsvis inngikk Svein Harald Røine og Inspiratoren en kontrakt. Røine lovet å gjennomføre det de ble enige om. Det skulle med andre ord ikke bare bli prat - slik det har en tendens til å bli når vi snakker om våre drømmer. Han skulle ikke bare prøve - han skulle gjøre det. Han lovet også å holde Inspiratorens navn hemmelig - rett og slett fordi han ikke ønsker mer mas om hans tjenester.

Tenk deg at livet ditt består av 30 000 Post-it-lapper, og at for hver dag som går, blir en lapp borte. Den kommer aldri igjen. Da gjelder det å bruke hver eneste dag godt.

Underveis blir Røine utfordret på de mest ulike vis. I tillegg blir han presentert for ulike postulater - som at "Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er." (Humberto Maturana, chilensk filosof og biolog) Han må skrive sin egen nekrolog, og gjennom å bli tvunget til å tenke gjennom hva han ønsker å bli husket for, finner han frem til sin drøm. Skal den forbli en drøm, eller skal han gjøre noe aktivt for å realisere den? Røine ønsker at overskriften på nekrologen skal være "Modig, inspirerende og alltid positiv", og dermed har han definert sitt mål med livet - det han ønsker å realisere. Oppskriften skal vise seg å være å trene på å gå ut av komfortsonen.

"Finn deg en jobb du elsker, slik at du ikke bare har fem ukers ferie å se frem til."

Hvordan kan man tjene penger på å gjøre det man elsker å gjøre? For å finne frem til dette, ble Røine bedt om skrive ned evner og interesser i et skjema, og deretter gruppere disse etter hva som liknet på hverandre. Hvilke av disse evnene og interessene kan hjelpe andre mennesker til å få et bedre liv, og hvordan kan man tjene til livets opphold på disse?

Øvelsen er grundig beskrevet i boka, og jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her. Ikke annet enn å understreke at dette er en øvelse de fleste av oss burde gjøre minst én gang i livet. I alle fall dersom vi lurer på om vi har valgt riktig så langt i livet ...

Dersom man ønsker å oppnå en varig endring i livet, må man definere et hårete mål, og dette målet må være konkret og positivt formulert. Det man gir oppmerksomhet får man mer av - og da er det viktig at formuleringen er positiv. "Jeg skal slutte å spise godterier" er et negativt formulert mål. "Jeg skal trene tre ganger pr. uke" er et positivt formulert mål. I tillegg må man gjøre målet mer attraktivt. Dersom jeg tenker at jeg kommer til å bli så sliten når jeg trener, er sjansen for at jeg kommer seg over dørstokken hjemme, svært liten. Dersom jeg derimot tenker at jeg kommer til å kjenne meg så bra når jeg trener, øker sannsynligheten for at jeg faktisk kommer til å gjennomføre treningsøkten. Dersom jeg i tillegg klarer å visualisere det som skjer - ved å magnetisere målet - har jeg kommet langt i prosessen for å få til den ønskede endringen. Dette er mange ganger nødvendig - særlig der hvor det ikke nødvendigvis er skjellsettende ting i livet som får en til å ønske å endre atferd. F.eks. å slutte å røyke uten først å ha pådratt seg alvorlige helseproblemer.

Under kapitteloverskriften "Hvordan få ræva i gir" uttaler Inspiratoren følgende:

"Med riktig motivasjon kan vi endre adferd i løpet av brøkdelen av et sekund, selv om det er en vane som er inngrodd etter mange år." (side 133)

Når nå-smerten er mindre en endringssmerten, skjer det sjelden noen endring. Er derimot nå-smerten større enn endringssmerten, skjer endringen raskt. De fleste av oss har vel - enten selv eller gjennom andre familiemedlemmer, venner eller kollegaer - opplevd at man får kniven på strupen. Plutselig får en kollega lungekreft, og slutter å røyke på dagen. Andre kan få en kronisk sykdom som gjør at de må trene - selv om de aldri har likt å trene. Da er motivasjonen der umiddelbart. Men hva når man ønsker en endring uten slike forutgående hendelser? "Hvordan skape sult i paradis?" (side 138) Da må det sterkere krutt til, og nettopp her kommer evnen til visualisering og til å magnetisere målet inn.

"De fleste mennesker tror at viljen til å overleve er det sterkeste instinktet hos mennesker, men det er det ikke. Det sterkeste instinktet er å beholde ting uforandret." Virginia Satir (side 141)

Den "sørgelige" sannheten er at dersom man virkelig har et grunnleggende ønske om å lære noe helt nytt, så må man ut av konfortsonen. Og jo mer du vil lære, desto lenger ut av sonen må du. Da gjelder det å ta små skritt - ikke gi opp fordi man ikke klarer alt i et eneste stort jafs. Man må gjøre det hver eneste dag - igjen og igjen.

"Jeg finner det jeg leter etter hos mennesker. Dersom jeg leter etter flotte kvaliteter, da finner jeg flotte kvaliteter. Det er ikke vanskelig å finne dårlige egenskaper hvis jeg leter etter det. På mange måter kan jeg velge hva jeg forventer, og jeg finner det." Ukjent (side 167)

Selvsagt finnes det mennesker med dårlige egenskaper og skjulte agendaer, men de aller fleste vil faktisk det beste. Det ovennevnte sitat likevel forteller, er i bunn og grunn at det vi (tror vi) ser i andre mennesker, forteller mer om oss selv enn om dem. Det er en utrolig interessant refleksjon! De fleste har vel mer enn en gang i livet opplevd å mislykkes i sitt forsøk på å nå andre mennesker, fordi man møter en vegg av mistro. Da er det viktig å vite at dette ikke handler om meg, men om den andre. Vi vet dessuten sjelden hva det andre mennesket står oppe i akkurat der og da, og nettopp denne erkjennelsen bør gjøre oss såpass ydmyke at vi selv er forsiktige med å felle dommer over andre. Verden vil definitivt bli et bedre sted å være dersom flere trente på å overse opplevde fornærmelser fra andre mennesker. Dette minner meg om en historie som har gått som en farsott på Facebook de siste ukene - det at man sender en fornærmelse tilbake til avsenderen, og nekter å ta den i mot - på lik linje med å avvise en gave vi ikke vil ha. Vi trenger ikke å ta den imot.

En øvelse i boka som jeg selv har kommet tilbake til flere ganger under min lesing, er hvordan vi bedre kan takle motgang ved å endre fokus. Det handler om tre spørsmål vi bør stille seg, når vi er i ferd med å bli overmannet av motløshet. Disse spørsmålene er:

1. Hvor alvorlig er dette problemet sett i verdenssammenheng?
2. Hvor mange mennesker vil bytte sitt problem med mitt?
3. Hvordan kan jeg snu dette problemet til en fordel for meg?
   (side 191)

For øvrig er det viktig at man har det gøy mens man jobber seg mot et mål. Ellers kan oppnåelsen av målet føles ganske tomt. Dessuten: "Skal du bare glede deg til den dagen du blir verdensmester, kommer du aldri til å bli verdensmester." (side 230)

De fleste av oss har nok hatt opplevelsen av "Var dette alt?" når vi endelig har oppnådd en drøm - f.eks. å fullføre en utdannelse, ta en eksamen osv. På forhånd har vi tenkt at vi kom til å bli verdens lykkeligste den dagen vi var ferdig med alle de hersens eksamenene. Og så var det faktisk over, og vi følte ingenting ... Vi så oss tilbake og tenkte ... ja, nettopp "var dette virkelig alt?" Dette blir en påminnelse om at veien til målet kanskje er det aller viktigste - til og med viktigere enn selve målet.

Helt på slutten av coachingprosessen som forfatteren er gjennom sammen med Inspiratoren, får han bli med til et gamlehjem for å snakke med mennesker som befinner seg i livets sluttfase. Der får han mange råd - som "ikke jobb så mye", "ta vare på familien, det er den som stiller opp når du blir gammel", "vær til stede i livet ditt", "ta vare på ekteskapet", "forfølg drømmen DIN", "vær lykkelig NÅ", "sørg for å ha øynene åpne for lykkeblikkene", "vær snill", "vær snill mot alle - alle kan ha en vanskelig dag" osv.

Bakerst i boka er det mange vedlegg som skal hjelpe oss lesere til selv å prøve mange av øvelsene som forfatteren har vært gjennom.

Jeg fikk denne boka i posten en gang i vinter, men det måtte en helt spesiell hendelse til før jeg plukket den frem og fikk lest den. Fordi dagene har vært travle, brukte jeg til en forandring litt lenger tid på boka enn jeg vanligvis ville ha gjort. Det opplevde jeg som positivt, fordi jeg da fikk tid til å dvele ved flere av temaene Røine tar opp i boka. Jeg fikk også flere anledninger til å erfare og kjenne meg igjen i noen av eksemplene i boka.

Ingenting av det Svein Harald Røine skriver om er egentlig nytt for meg, men det skyldes nok at jeg har gjennomført tre coachingkurs med eksamener på BI, og i tillegg har lest mye coachinglitteratur på egen hånd. Samtidig gjorde det ikke noe å få en repetisjon - særlig på dette med endringssmerte for egen del. Hvordan skal vi klare å gjøre fullstendig om på inngrodde vaner som fører oss i feil retning i livet? Det være seg kosthold, trening, vektreduksjon, å våge å gå opp på en talerstol, snakke med fremmede mennesker på gata - ja, egentlig på hva det skulle være ...

De fleste av oss har et og annet punkt vi ønsker å endre på, og klarer det kun når nå-situasjonen er mer smertefull enn endringssmerten. Problemet oppstår først når det ikke er noen forutgående krise som utløser et ønske om en atferdsendring. Her tror jeg ikke det holder å lese en bok for å tette det som kalles knowing-doing-gapet innenfor coaching-litteraturen. Man trenger en personlig coach eller mentor - et menneske å forplikte seg overfor, et menneske som ser deg i kortene når vil-ikke´en slår inn på tunge dager. Det hele koker uansett ned til at dersom du vil noe nok, så handler det om å gjøre det! Just do it - uten noe mer om og men!

Noe av det jeg opplevde som svært positivt ved boka er at forfatteren byr veldig på seg selv. Det er han selv og ingen andre som står i fokus, og som prøver, feiler, lærer og lykkes til slutt. Ja, for at han lykkes til slutt, hersker det liten tvil om, i og med at han har oppfylt sin drøm om å bli en inspirator og coach med firmaet Alltid positiv. Dessuten har han skrevet en litt annerledes bok innenfor temaet selvutvikling, og det i en tid hvor det har gått inflasjon i bøker om selvrealisering og måloppnåelse. Noen ganger kunne han nok ha dempet ned bruken av litt klisjéfylte metaforer, men samtidig var jeg som leser aldri i tvil om dette var forfatterens genuine fortellerstemme. Da var det på en måte likevel greit.

For øvrig kan det være greit å vite at dette ikke er en bok som legger opp til vitenskapelig forankring av de teorier som fremlegges. Sånn sett er dette en bok som passer for lesere som er mer opptatt av en praktisk tilnærming enn av forskningsresultater. Den er lett og ledig i stilen, og derfor lett tilgjengelig. Dessuten er det mye humor mellom linjene, og forfatteren virker bånn ærlig når han byr på seg selv. Å være modig handler også om å legge all flauhet til side, rett og slett overstyre den stemmen som forteller oss at "nå dummer du deg ut!", "dette går bare ikke an!", "nå må du dempe seg selv" osv. - alt det vi kanskje fikk høre under oppveksten i et miljø som ikke tillot at man stakk seg for mye frem.

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale!

Islandsk mesterverk!

Litt om forfatterskapet:

Halldór K. Laxness (f. 1902 d. 1998) anses som en av de største forfatterne som noen gang har levd. Han har en enorm produksjon av bøker bak seg (bl.a. 51 romaner), og det spesielle med ham er at alt han tok i holdt meget høy kvalitet. Selv har jeg så langt kun lest "Brekkukotkrønike" (1957). Laxness mottok Nobelprisen i litteratur i 1955.

Jeg siterer fra Wikipedia:

I sin begrunnelse for å tildele ham Nobelprisen i litteratur, sa Svenska akademien følgende:

«..for his vivid epic power which has renewed the great narrative art of Iceland..»

som noe fritt kan oversettes til
«..for hans livlige episke kraft som har fornyet Islands storslagne fortellerkunst..»

Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.

De siste årene av sitt liv skrev Laxness ikke noe mer. Da han ble spurt om hvorfor, svarte han lakonisk: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet»

I "På fest med litteraturen" skriver Tore Renberg blant annet om Laxness´forfatterskap (linken går til min omtale av boka). Her skriver han om den råskapen som preger Laxness´forfatterskap - i tillegg til de rent språklige kvalitetene, karakterskildringene og dramaturgien.

"Sin egen herre" utkom i 1934-35, den gangen forfatteren fremdeles var en meget ung mann. Dette mesterverket som strekker seg over drøye 500 sider, inneholder en formidabel historie om en helt spesiell sauebonde på begynnelsen av det 1900-tallet.

Mye er sagt om denne boka, og i den forbindelse har jeg lyst til å sitere fra det innledende essayet i boka, som er ført i pennen av Einar Már Guðmundsson (også han en kjent islandsk forfatter):

"I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot fremskrittet som kjennetegnet Hamsuns begrepsverden. I sin bok Halldór Laxness. En biografi sier Halldór Guðmundsson om denne lille forskjellen: "Begge to skriver historien om en sterk mann som forlater sivilisasjonen. Men Hamsun er egentlig pessimist når det gjelder kultur og menneskets samfunn og skriver derfor en komedie om temaet, dette er grunntonen i Markens grøde. Halldór er derimot optimist når det gjelder menneskelivets muligheter, og skriver en tragedie om denne mannen."

"Sin egen herre" er også nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør", og her betegnes Laxness for å være den islandske skjønnlitteraturens ubestridte mester. Her kan vi også lese følgende:

"I alt vesentlig påberoper romanen seg Islands mytiske fortid, i et forsøk på å omdefinere nasjons- og historiefølelsen gjennom dem som vanligvis blir oversett. Boken gir stemme til de urgamle bondesamfunnene med sine åndfullheter, lidelser og konflikter. Den er full av hard realisme, og sidene formelig stinker av sauemøkk, røyk, stein og dype, endeløse snødriver. Den konsentrerer seg om Bjartur og hans kamp for å holde seg uavhengig og gjeldfri tidlig på 1900-tallet, gjennom krigsårenes velstand til den økonomiske krisen og sosialismens fremvekst etter krigens slutt. Med hard, lyrisk og oftevakker prosa følger Laxness Bjarturs voksende familie i dens kamp, hans første og andre kones død og de tre barnas lengsler og uoppfylte drømmer."

"Sin egen herre":

Innledningsvis i boka får vi høre sagnet om Kólumkilli og om hvordan Gunnvör flyktet opp i fjellet, hvor hun kavet rundt. Det gjaldt å holde seg inne med henne. Ellers kunne det gå riktig ille.

Sauebonden Bjartur har kjøpt gården Súmarhus, som ligger like i nærheten der hvor Gunnvör antas å raljere. Selv tror han ikke på slik overtro, og han nekter ganske enkelt å forholde seg til at hun skulle finnes. Selv har han ett mål for øye: å bli sin egen herre! Akkurat hvor dypt dette sitter i ham, skal vi snart få erfare. Han har arbeidet i 18 år for en husbond han forakter, og aldri - aldri - skal han sette seg i en situasjon der han blir avhengig av andre. Det er ikke rare krypinn´et han har klart å lage seg. Han klarer ikke en gang å stå oppreist.

" - Det er ikke bare høyden under kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham. Hvis jeg greier å få sauene mine levende gjennom vinteren og gjøre opp for meg fra år til år - da gjør jeg opp for meg; og har greid å få sauene gjennom vinteren. Nei, det vi alle trakter etter, Títla min, det er friheten i landet. Den som gjør opp for seg, er en konge. Den som greier å få sauene sine gjennom vinteren bor i et slott.

Og når hunden hører dette, blir også den lykkelig. Nå er det ingenting som kaster skygge lenger. Den tar til å løpe rundt mannen med lettsindige bjeff, legger snuten med jegermine mot bakken og sikter seg inn på ham, og i neste øyeblikk er den på beina igjen, og løper i ring." (side 13-14)

Med egen gård åpner det seg muligheter for ekteskap. Da tjenestejenta Rosá på en gård nede i bygda blir budt ham den første sommeren, tar han henne i mot. Hun er gravid, viser det seg. Slik løste man problemene den gangen ... Hjelpsomheten fra de kondisjonerte hadde sin pris. Ingenting kom gratis, og slik dekket de over sin egen skam.

Livet på gården er hardt og de har knapt mat. Alt handler om å holde liv i sauene til neste vår. Midtvinters forsvinner en sau. I alle fall er det dette Bjartur tror. At kona har tatt livet av sauen, kjøttsulten som hun ble, våger hun ikke å fortelle ham. Mens Bjartur er ute på heiene og leter etter en sau han er dømt til ikke å finne, føder kona hans et jentebarn og forblør før Bjarte rekker tilbake. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er ubeskrivelig. Hunden har holdt liv i det nyfødte barnet, mens kona er død. Ásta Sóllilja kaller han datteren, og for en gangs skyld er han nødt til å be om hjelp nede i bygda. Samtidig er han umåtelig stolt over sin avdøde kone som heller tok sin død enn å be om hjelp.

Siden gifter Bjartur seg på nytt og får flere barn. Men innkomstene er usikre og kostholdet magert, og ikke bare dør også hans andre kone, men også de fleste av barna, gjerne i forbindelse med fødselen.

"Barna var helt fra begynnelsen av vant til farens ubetingede innflytelse. Han var på samme tid den høyeste myndighet og den dypeste årsak til alt som skjedde på gården, han var for det første denne lille verdens uomtvistelige skjebne, ikke en overkommelig årsak til besværlige ting eller ansvarlig for dem, hans eneherredømme umuliggjorde enhver kritikk fra deres side, ennå mindre kunne de motsette seg hans forordninger på en planmessig og målbevisst måte. Ikke desto mindre hadde det lenge eksistert en uklar uvilje fra guttene, en ordløs uvilje mot faren, ikke minst på grunn av morens lange vinterlige sengeleie og de dødfødte barna, som de i sin underbevissthet knyttet til ham, dog uten at deres opprørske sinn ble vekket." (side 237)

Etter hvert vokser Ásta Sóllilja til og blir en ung kvinne med drømmer om et annet liv. Barna overlates til henne når faren er ute på sine reiser, og slik blir hun et offer for en dikter som kommer innom for å gi ungene litt skolegang. Hun lengter slik etter litt kjærlighet. Da hun ikke lenger kan skjule at hun er gravid, våkner farens forakt. Påminnelsen om hennes mor som kom til gården, gravid med en annen manns barn, gjør at han støter henne fra seg. Så skal det etter hvert vise seg at også hun har utviklet en stahet som hun vel mest av alt har fra Bjartur og ikke fra sitt biologiske opphav. En stahet som gjør at hun aldri vil nedlate seg til å be om nåde eller hjelp, ikke før hun nesten går til grunne ...

Bjartur er så steil at det er vanskelig å like ham. Hans evne til å ta vare på menneskene rundt seg er temmelig mangelfull, for å si det mildt. Han har ganske enkelt ingen forståelse for hva som skal til for at konene og barna skal overleve. Noe så enkelt som ei ku, med melk som ernæring ... Mens det ikke er noen grenser for hvor langt han er villig til å gå for å redde en bortkommen sau ... At han er en nokså enkel sjel, men med en selvoppholdelsesdrift som nesten savner sidestykke, er også på det rene. Samtidig må vi beundre ham, for er han streng overfor omverdenen, er han det også overfor seg selv. Tydeligst kommer dette til uttrykk mot slutten av romanen, der han kaster hun som kunne ha blitt hans tredje kone - kanskje den beste? - på dør fordi hun tilbyr ham litt luksus innkjøpt for egne penger. Fattigdomsangsten slutter aldri å ta kvelertak på ham, det at han aldri må venne seg til noe mer enn det aller nødtørftige, fordi det ellers kan gå fullstendig galt. Sånn sett blir det en selvoppfyllende profeti da han endelig unner seg et mer ordentlig husvære, og må sette seg i gjeld. Ikke fordi det egentlig var galt å sette seg i gjeld, men tilfeldighetene ville det slik at da lånet skulle betales, begynte nedgangstidene ...

Laxness dveler ikke ved detaljene. Dør et barn, så dør det. Dør en kone, ja så dør hun. Det er ikke mye viderverdigheter rundt det hele. Livet går videre, og det gjør også hans streben for selvstendigheten. "Sin egen herre" er en innholdsrik roman med et helt lass av historier flettet inn i hverandre, og hvor Islands øknonimiske opp- og nedgangstider ligger der som et bakteppe. Fra de rike årene da Europa var i krig, og islandsk sauekjøtt og ull var etterspurte varer, til nedgangstidene som fulgte tett etter. Selv om romanen er tykk, er den overraskende lettlest. Språket glir lett, og fordi det hele tiden skjer så mye, er boka den reneste pageturner. En rekke av triste hendelser som nærmest står i kø for å ramme den lille familien, så triste at det gjør vondt å lese. Og slutten - ja, da knakk jeg sammen og begynte å grine. Rett og slett. Da dukket det nemlig litt ømhet opp i den steile gubben, og det ble veldig sterkt. Mannen som ikke sa stort i årene som hadde gått, annet enn å kvede en vise eller noen vers når han ble taletrengt ...

Mitt ønske er at flere får øynene opp for denne fantastiske romanen! Dette er et stykke islandsk historie, ikke veldig ulik vår egen når vi bare går langt nok tilbake i tid. Romanen er mesterlig på alle tenkelige vis!

Med humor som døråpner inn i sjelens mørke

Stine Pilgaard (f. 1984) er en dansk forfatter med bakgrunn i medievitenskap og forfatterskolestudier. Hun debuterte med romanen "Min mor siger" i 2012 i Danmark, og i år har hun utgitt sin andre bok; "Lejlighedssange".

For kort tid tilbake utkom "Min mor sier" på norsk, og det er forlaget Pelikanen som står bak. Det er neppe tilfeldig at det er Erlend Loe som har oversatt denne boka, som det er nærliggende å sammenligne med dikteren Hal Sirowitz´ diktsamling "Sa mor" - også den oversatt av nettopp Erlend Loe (linken fører til min omtale av diktsamlingen). Mødrene det refereres til har ikke helt få likhetstrekk, og det er liksom noe Erlend Loesk over det hele, slik vi kjenner ham fra hans egen noe bisarre og svært humoristiske litteratur. Og det er som med all virkelig god humor: bakom ligger det et alvorstungt mørke med noen avgrunner vi sirkler rundt og kun tør nærme oss gjennom den ufarliggjørende latteren.

Romanens jeg-person har nettopp blitt forlatt av kjæresten sin, og er fra seg av sorg. Livet synes å rakne for henne. Ikke klarer hun å komme i gang med masteroppgaven sin, og ikke klarer hun å etablere seg på nytt. I stedet flytter hun inn hos sin far, presten, som egentlig ikke vet hva godt han kan gjøre for henne. I mens drikker hun seg stadig full og basker rundt med sorgen sin ... Gjennom en rekke samtaler vi glimtvis får innblikk i, tegnes det et bilde av et mor-datter-forhold av det virkelig vanskelige slaget. Moren som tror hun vet alt om hva som er best for datteren, og som kommer med en rekke råd - de fleste fullstendig skivebom - når hun da ikke slenger den ene skyllebøtten etter den andre med bebreidelser over datteren. Sånn sett er den kravløse faren et realt motstykke til moren hennes som han for lengst har skilt seg fra. Det er kanskje derfor hun klarer å holde seg oppreist, tross alt?

"Jeg ser på ham. Han er en virkelig god far, jeg vurderer muligheten av at han blir betalt av staten for å holde ut med meg, om det finnes et handikaptillegg til spesielt utsatte foreldrepar. Han sier at det ikke er slik det fungerer, at man alltid elsker sine barn. Han nynner litt og ser forventningsfulltt på meg. Jeg gjenkjenner noen toner fra Den gamle gartners sang. Det er noe med å slippe inn lys og glede." (side 15)

Inni seg har vår jeg-person en bygning i hjertet, og en sjøhest i hodet. Det særegne ved sjøhester er at ingenting av det som kommer inn i den, noen gang kommer ut.

"Jeg sier til legen min at kjæresten min har forlatt meg, og at det virkelig er vanskelig for meg å gi slipp på mennesker. Jeg har en usedvanlig god hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet, sier jeg. Legen min sier at den bevisste overføringen av erindringer fra korttids- til langtidshukommelse skjer i det området av hjernen som kalles hippocampus. Det er det latinske ordet for sjøhest, siden dette området av hjernen har samme form. Erindring er en kreativ prosess som bygger på evnen til å gjenskape situasjoner, sier han. Det som ligner faktiske begivenheter er altså oppbygde konstruksjoner. Sier du at jeg lyver, spør jeg. Forvrengninger og ubevisste utelatelser er en naturlig del av hukommelseskretsløpet, sier han. Jeg forteller ham at Mozart som 14-åring skrev ned hele partituret til den katolske salmen Misere etter å ha hørt den fremført av koret i Det Sixtinske Kapell. Jeg spør om noen menneskers sjøhester er større enn andres, og sier at min sjøhest muligens er gigantisk." (side 20-21)

Morens formaninger er alt annet enn oppbyggelige, og bak et hvert tilsynelatende kompliment, er det en dårlig skjult kritikk. Som da de begge var i en klesbutikk for å finne klær til datteren, og moren minner henne om at også hun hadde en forferdelig klessmak da hun var på datterens alder. Stil er noe som kommer med alderen, og hun synes datteren godt kan kle seg mer kvinnelig selv om hun ikke har hofter. Moren kan ikke fordra fisk, og dette er et tema som stadig dukker opp mellom dem. Moren kan heller ikke fordra folk som liker fisk. Og denne masteroppgaven - kan hun ikke rett og slett bare ta seg sammen og komme i gang? En dag kommer hun til å savne moren sin, og det eneste hun har igjen er et falmet portrett av henne på veggen. Vår jeg-person ber sporenstreks om å få et lite portrett av moren, slik at hun kan finne en plass til det i sollyset slik at det kan falme med stil ...

Venninnen Mulle støtter henne i tykt og tynt, og ender til slutt opp med å bli hennes nye kjæreste.

"Er vi kjærester, spør jeg deg. Du smiler litt og tar på håret mitt. Min mor sier det er viktig at tingene er ryddige og oversiktlige, sier jeg. Du begynner å skjære en chorizo i skiver og spør hva jeg tenker om saken. Jeg tenker at vi burde ta del i hverandres nevroser, utveksle tvangstanker og dyrke frem lidenskap, sier jeg. Og vi skal være fattige, men kompromissløse kunstnere og bo på et slitt loft i New York. Det er ikke elektrisitet og vi skal skrive uforståelige diktsamlinger, metapoetiske fragmenter med tusenvis av intertekstuelle referanser til kubanske filosofer som ikke fins, for vi skal være høyt hevet over konsepter og det normative og så får vi utallige priser hvor vi ikke møter opp til overrekkelsene fordi vi rett og slett ikke tror på den slags. Vi skal være samfunnskritiske og sette spørsmålstegn ved det borgerlige og sette solbriller på Den Lille Havfrue om sommeren og finlandshette når det snør, mens hundre japanere fotograferer oss, og vi skal kysse hverandre lidenskapelig i blitzlyset, og vi skal spille munnspill og leve i nuet og reise verden rundt og etablere dype vennskap med de innfødte og snakke om hvordan backpakkerkulturen snylter på autentisiteten og problematisere danskheten som et begrep ..." (side 130)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med høy sitatfaktor, hvor poengene og morsomhetene kommer tett. Så tett at dersom det ikke hadde vært for bokas utsøkte innbinding, ville jeg vært fristet til å finne frem gul-tusjen.

"Min mor sier" er en helt usedvanlig roman, og jeg skjønner godt at forfatteren har hatt stor suksess med den i Danmark - så stor at Weekendavisen uttalte at "Stine Pilgaard har skrevet vinterens must read". Dersom du er ute etter en virkelig morsom, godt skrevet og intelligent bok, så er dette den du skal lese!

Selv får jeg flashback til en hendelse for knapt en ukes tid siden, da en venninne av meg spurte om jeg hadde noen tips på virkelig morsomme bøker. Det var ikke mange tipsene jeg hadde å komme med, selv om jeg saumfór mine lister over de siste års leste bøker ... Men så er jeg også en leser med mer hang til lesning om dysfunksjonelle familier enn noe annet. Vel - her får man i grunnen begge deler; i "Min mor sier" møter vi nemlig både det dysfunksjonelle og det humoristiske! For øvrig bør jeg vel nevne at romanens kvinnelige hovedperson forelsker seg i kvinner, men jeg understreker at dette ikke er noe tema i seg selv i boka.

Anbefales! Sterkt!

Forbudt kjærlighet i brytningstider

(Et stykke på vei spoiler jeg handlingen i boka - så er du herved advart!)

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er islandsk forfatter og doktor i norrøn filologi. Han debuterte med diktsamlingen "Íslendingurinn" i 1992, og har totalt utgitt syv bøker; tre diktsamlinger, tre romaner og en sakprosabok ("Den svarte vikingen"). "Svar på brev frå Helga" kom ut i 2010, og den ble i 2012 nominert til Nordisk råds litteraturpris. I dag er forfatteren bosatt i Bergen, hvor han arbeider som forsker ved universitetet. (Kilde: Wikipedia)

Forlaget Pelikanen står bak utgivelsen av denne lille kortromanen, som i form er et kjærlighetsbrev fra sauebonden Bjarne Gislason på Kolkustad til elskerinnen Helga, som han for et helt liv siden ga avkall på. Kvinnen han en gang fikk barn med, men som han ikke hadde mot til å følge da muligheten sto der fremfor ham. For lenge siden mottok han et brev fra Helga, der hun fortalte at hun elsket ham. Hvorfor har han brukt så mange år på å svare på brevet hennes? I alle fall ikke fordi han noen gang har sluttet å elske henne ...

"Då du vart med barn og bad meg fylgja deg sørover, kom eg til vegskilet i livet. Vegen som eg hadde gått fram til dette, delte seg no i to. Eg fór dei båe. Og likevel ikkje nokon av dei. Det vil seie at eg gjekk den eine av dei, men hadde heile hugen min på hi sida. Hjå deg." (side 87)

For det er dette ene valget i livet, et valg Bjarne - nå tilårskommen - funderer over ... Var det rett? Og hva valgte han egentlig? Og kanskje viktigst av alt: var det nå egentlig han som tok valget når alt kom til alt? Nå er kona Unn død, og han kan for alvor våge å kjenne etter.

"Sume menneske døyr på grunn av det som er utanfor dei. Andre døyr fordi dauden er i dei frå gamalt av og låser seg om blodårene deira innanfrå. Dei døyr alle. Kvar på si vis. Sume fell i golvet midt i ei setning. Andre takkar fredfullt for seg i ein draum. Sloknar då draumen, slik som når ein film ikkje vert projisert på lereftet lenger? Eller skifter draumen berre form og får nytt ljos og nye fargar? Og legg den som drøymar, på nokon måte merke til dette?" (side 5)

Gjennom Bjarnes brev får vi innblikk i hvordan ekteskapet med Unn stivnet og ble til noe uten liv på flere enn en måte. Det minste offeret var at de ikke fikk barn. Det verste var at de aldri virkelig var nær hverandre. Nettopp derfor ble møtet med Helga så sterkt. Helga som bød på seg selv, som ga ham følelsen av å leve, følelsen av å være en attråverdig mann igjen ... Hvordan kunne han klare å unngå å ta dette i mot? Og hvorfor klarte han likevel ikke å bli med henne til Reykjavik da muligheten bød seg? Hvem var han egentlig utro mot? Kanskje mest av alt overfor seg selv ...

Samtidig som dette er en roman om et sidesprang og sterk og forbudt kjærlighet, er dette kanskje først og fremst en roman om kjærligheten til naturen, til sauene på gården og til landsbygda. Og om frykten for hva bylivet i Reykjavik egentlig ville hatt å by de to, dersom Bjarne hadde våget å flytte dit sammen med Helga. Det var altså ikke forpliktelsene overfor kona Unn som først og fremst sto i veien for dette valget, slik man kanskje skulle tro ved første øyekast.

Noe av det som bergtok meg mest under lesingen av "Svar på brev frå Helga" var, i tillegg til den sterke kjærligheten som beskrives, forfatterens evne til å nyansere persongalleriet. Ingen blir sittende igjen med skylden alene, for de er alle på et vis skyldige. Her velges ingen enkle forklaringsmodeller, ganske enkelt fordi samtlige av personene i boka er så komplekse og fylt av motsetninger. De er mennesker på godt og vondt, slik det jo er i virkelighetens verden også. Ingen er bare gode, ingen er bare onde eller uten karakterfasthet.

Denne romanen "kledde" det nynorske språket, fordi det ga romanen et litt nostalgisk preg. Jeg-personen er tross alt en gammel tilårskommen mann, og det krever at fortellerstemmen "stemmer". Det opplevde jeg at den gjorde, selv om forfatteren er en relativt ung mann. Bruken av et noe gammelmodig nynorsk fikk frem kontrastene til det moderne livet. For øvrig nevnes aldri den islandske finanskrisen med et eneste ord, men som leser er det vanskelig å la være å lese Bjarnes frykt for byen, materialismen og kapitalismen i lys av dette. Mest av alt fryktet han at han ville miste seg selv dersom han ga avkall på alt som hadde betydd så mye for ham i livet. Hvem ville han ha vært utenfor sine vante omgivelser?

Jeg hadde høye forventinger til boka på forhånd, og jeg ble ikke skuffet! "Svar på brev frå Helga" er rett og slett et vakkert lite mesterverk!

Helt til slutt: Cathrine Krøger skriver følgende i sin anmeldelse av boka i Dagbladet den 1. oktober 2012:

«Svar på brev frå Helga» ble skrevet i 2010, rost opp i skyene av kritikere og lesere, og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det selsomme er at forfatteren selv har bodd i Bergen de siste årene. Hvorfor i all verden har vi verken hørt om boka eller mannen, før brødrene Knausgård og Pelikan forlag skjønte at dette lille mesterverket måtte oversettes.

Og bare for å ha nevnt det: Forlaget Pelikanen er det Knausgård-brødrene som står bak - sammen med Asbjørn Jensen.

En klassiker frem fra glemselen!

Ida Simons (f. 1911 d. 1960) ble født i Antwerpen i Belgia, men flyttet senere til Nederland sammen med familien sin. Der bodde de under første verdenskrig. I tiden frem til andre verdenskrig opptrådte hun som konsertpianist og hadde en lysende karriere, inntil nazistene okkuperte landet.

Under andre verdenskrig var Simons internert i konsentrasjonsleirene Westerbork og Theresienstadt i et par år. I den forbindelse pådro hun seg en del helseplager, og måtte derfor oppgi sin pianistkarriere etter krigen. Hun begynte i stedet å skrive, og debuterte med romanen "Timen før midnatt" i 1959. Allerede den gangen ble boka godt mottatt. Ida Simons døde året etter bokutgivelsen, og rakk derfor aldri å skrive ferdig flere bøker. Debutboka ble i mellomtiden glemt.

I 2014 ble "Timen før midnatt" gjenutgitt, og den ble umiddelbart en bestselger. I følge forlaget Pax er den under utgivelse i 15 land. (Kilde: Pax forlags presentasjon av forfatteren på deres nettsider)

Ida Simons (født Rosenheimer) var for øvrig av jødisk herkomst, og foreldrene hennes kom fra velstående kjøpmannsfamilier. Faren var tysk statsborger, mens moren var nederlandsk. Da første verdenskrig brøt ut, ble alle tyskere kastet ut av Belgia. Ida Simons´foreldre valgte da å reise til Scheveningen i Nederland, hvor de senere søkte om og fikk nederlandsk statsborgerskap.

Helt fra jeg var liten, vente jeg meg til å høre faren min omtrent daglig si at han hadde sviktet sine medmennesker stygt ved ikke å bli begravelsesagent. Det var hans faste overbevisning at dette straks ville ha ført til at planetens befolkning utelukkende besto av udødelige.

Han var en schlemiel, en ulykkesfugl, og det visste han; han hadde flere forbitrede vittigheter om det. Til hverdags kunne de ikke gjøre noen større skade, men på høytidsdager var selv en enkel kommentar som den om begravelsesbyrået nok til å få en voldsom krangel til å blusse opp.

På søn- og helligdager kranglet foreldrene mine som hund og katt.

Selv om de kom greit overens ellers, ble det likevel ganske mye, siden jøder er belemret med dobbelt så mange høytidsdager. (side 9)

Bokas jeg-person er Gittel, og hun bor i Haag i Nederland sammen med sine jødiske foreldre. Vi befinner oss i mellomkrigstiden, og selv om Hitler og nazismen aldri nevnes (unntatt med begrepet "gasskammergenerasjonen" på side 106), stifter vi underveis bekjentskap med den galopperende inflasjonen i Tyskland, et land familien flytter til for en periode da farens forretninger i Nederland er katastrofale, og hvor pengenes verdi en stakket stund gjør dem rike - ja, til millionærer - i Tyskland ... Inntil det altså snur.

Gittel elsker å spille piano, og på dette punktet aner vi at romanen har en hel del selvbiografiske trekk. Hun er så heldig at hun får låne Steinway-flygelet til den velstående familien Mardell, som bor i Antwerpen. Gittel blir nemlig venninne med husets ugifte datter, Lucie, som er mer enn dobbelt så gammel som henne selv. Dette vennskapet kan hun langt på vei "takke" foreldrenes krangler for, for hver gang det oppstår alvorlige konflikter dem imellom, flykter moren med barna til Antwerpen. Lucie er alt hva Gittel drømmer om.

Gjennom Gittels nokså naive øyne følger vi små og store dramaer, og i særdeleshet foreldrenes svingende ekteskap. At alt ikke er slik hun gjerne ønsker å tro, erfarer hun litt etter litt. Nettopp det naive blikket gir for øvrig det meste som skjer et lett komisk skjær, samtidig som vi selvsagt skjønner alvoret som ligger bak. Større krefter - som storpolitikken i Europa på den tiden - virker også ubehagelig inn på familiens liv.

Kontrastene mellom en jødisk familie som strever og den rike Mardell-familien, med en pater familias som forstår seg på kunst lenge før andre har skjønt det, er både spennende og interessant.

Oppfatningene om kondisjonerthet var nokså sprikende i samfunnet vårt. Hver klikk hadde en annen den kunne rakke ned på. Jødene som kom fra Tyskland, hadde den fornøyelsen overfor polakkene, mens disse betraktet seg selv som høyt hevet over "hollenderne", som i sin tur syntes alle andre var stakkarer, slik at alle kunne være tilfreds. De "ekte belgierne", som hadde holdt til i byen i en generasjon eller mer, verdiget ikke en eneste dødelig fra noen annen gruppe så mye som et blikk, bortsett fra en del Bra Mennesker som, uansett bakgrunn, ble allment hedret og satt pris på. Hvordan de hadde oppnådd en slik status, var, i de fleste tilfeller, ubegripelig, med lærdom og materiell velstand hadde det ikke noe å gjøre. Men hadde de først fått fatt på denne tittelen, da satte de heldige opp stolte miner, hvor de for de innvidde var lett å lese; "Jeg er et erklært Bra Menneske, og for meg gjelder ikke de alminnelige fordommene." (side 43)

Mardell-familien hører definitivt med blant de kondisjonerte, men ikke blant de Bra Menneskene. Gittels familie er verken kondisjonert eller Bra. Derfor er hun temmelig forundret da Lucie plukker seg ut nettopp henne. At hun siden skal bli brukt som en brikke i et spill, er utenfor hennes fatteevne og hun forutser det ikke før det er for sent ...

Underveis får Gittel innblikk i mange av livets viderverdigheter; som forskjellen mellom de kjedelige seriøse mennene og de underholdende upålitelige mennene. Førstnevnte blir med alderen sure som eddik, mens de andre vedblir å klype kvinnene i baken resten av livet. Hennes bestefar tilhørte rumpelypernes rekker ... Eller som anekdotene om store kunstnere ...

"Store kunstnere er som regel ikke elskverdige", sa herr Mardell, og det trengte de heller ikke å være. Når de skapte gode bøker eller malerier eller spilte så vakkert som Leona, da gjorde de allerede mer enn nok. Det var for mange mennesker i verden som ikke kunne annet enn å være hyggelige ... (side 167)

Da jeg begynte på denne boka, tenkte jeg at den var noe oppskrytt, fordi den virket så lett og diffus i formen. Det tok imidlertid ikke mange sidene før jeg ble bergtatt av Gittels historie, som viser seg å ha flere dybder enn jeg først fikk øye på. Humoren er både intelligent og full av vidd, og språkføringen er særdeles elegant. Etter å ha lest boka, vil jeg ikke nøle med å kalle den en klassiker, noe som skyldes de språklige kvalitetene og bokas tematikk. Her er det ikke først og fremst plottet, men selve skildringen av et helt spesielt miljø, som bergtok meg mest. Fordi vi som lesere jo vet hva som kom få år etter, og som førte til at det typisk jødiske som denne familien representerte, rett og slett ble borte, blir skildringen av deres hverdagsligheter til noe sjeldent, noe verdifullt. Og nettopp at dette står i dyp kontrast til all elendighetsbeskrivelsen som har kommet etterpå, fordi vi her møter det normale - det som burde ha fortsatt å være normalt, men som er blitt borte - gjør romanen viktig.

Det er vanskelig å fatte at "Timen før midnatt" er en debutant-roman, fordi den er så godt skrevet. Desto tristere er det at forfatteren aldri rakk å skrive flere bøker enn denne ... Jeg setter uansett umåtelig stor pris på at gamle skatter som denne boka blir gravd frem fra glemselen og utgitt på nytt! Dette ser ut til å være en trend i tiden. Isaak Babels "Fortellinger fra Odessa" (1924/1925) er ett eksempel. John Williams "Stoner" (1965) en annen. Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka" (1943-48) en tredje ... (Alle linkene fører til mine bloggomtaler av bøkene.) Det er noe med disse bøkene som fenger. Noe udødelig i tematikken, i tillegg til at de er glitrende skrevet.

I bokas etterord skriver Mieke Tillema følgende:

"Timen før midnatt", Ida Simons´i mange henseender perfekte lille bok", skriver Adriaan van der Veen i NRC. Kees Fens sier seg enig i dette da han siterer utsagnet i nekrologen De Tijd. En født forfatterinne, kaller han henne, som hadde vakt store forventninger ved det mesterskap hun trakterer språket med. Særlig hennes ironiske karakteriseringskunst er han imponert over, og alle som bare har lest de første avsnittene av denne boken, vil si seg enig med ham. (side 205)

Få øynene opp for denne spesielle romanen! Den er vel verdt å bruke tid på!

Mine opplysninger om originaltittelen var feil, og dette har jeg rettet opp nå:

"Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den engelske utgaven er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år."

Om tilhørighet og savn

Adriana Lisboa (f. 1970) er en brasiliansk forfatter fra Rio de Janeiro. Hun skriver sine bøker på portugisisk - i alt seks romaner så langt. I tillegg har hun utgitt poesi, noveller og bøker for barn. I følge Tigerforlaget er hun blitt kåret til en av Brasils ti største forfattere gjennom tidene, og hun har bl.a. mottatt utmerkelser som José Saramago Prize of Literature og Brazilian National Library Fellowship. For tiden holder forfatteren på med en doktorgrad i litteratur.

Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år. jf. Wikipedia-siden om forfatteren.

Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år.

Norheim skriver: "Ei lesverdig bok, sjølv om omsetjinga ikkje held mål. Eg les gjerne fleire bøker av Lisboa på norsk, men då må forlaget ha tol og vente til ein portugisiskkyndig omsetjar kan ta jobben."

Selv vil jeg ikke gå så langt som å si at oversettelsen ikke holder mål, men det er noen skjønnhetspletter her og der. Men så vet jo ikke jeg hvordan originalutgavens språklige kvaliteter er ... For øvrig er det høyst uvanlig at kolofonen i en bok ikke inneholder informasjon om originaltittel, og at det ikke er mulig å finne ut hvem som har oversatt boka til norsk (muligens også fra hvilket språk).

"Jeg var tretten. Å være tretten er som å befinne seg i ødemarka. Opplevelsen ble forsterket av at jeg jo også rent fysisk befant meg i ødemarka. I et hus som ikke var mitt, i en by som ikke var min, i et land som ikke var mitt, i en enmannsfamilie som, til tross for alle krysningspunkter og intensjoner (alle veldig gode), heller ikke var min." (side 7-8)

Bokas jeg-person er 13 år gamle Vanja, eller Evangelina som hun egentlig heter. Hun har nettopp mistet moren sin, og har reist til Colorado hvor morens første ektemann Fernando bor. Moren var gift med Fernando da hun ble gravid med Vanja med en tilfeldig fremmed 14 år tidligere. Som de gentlemann Fernando var, stilte han i etterkant opp for sin kone, selv om barnet ikke var hans. Nå håper Vanja at han skal hjelpe henne med å finne frem til hennes biologiske far. Med på veien får hun hans historie som tidligere geriljasoldat, og med dette får vi med oss Brasils blodige historie under militærdiktaturet (som varte helt frem til 1985), hvor folk ble arrestert, torturert og forsvant.

"Et merkelig fenomen inntreffer når du har vært for lenge hjemmefra. Forestillingen din om hva hjemme er - en by, et land - blekner stadig, som et fargerikt bilde som daglig eksponeres for sollys. Men du får ikke straks tak i et nytt bilde som kan erstatte det gamle. Prøv: Oppfør deg, kle deg, snakk slik menneskene rundt deg gjør. Benytt deg av slang-ord, dra på de kule stedene, legg innsats i å forstå det politiske landskapet. Prøv å ikke la deg overraske hver eneste gang dy ser folk som selger brukte møbler og klær og bøker utenfor garasjene sine (skiltet på gatehjørnet: garage sale), eller supermarkeder som selger gresskar i oktober og redskaper for å hule dem ut, eller labyrinter i maisåkre. Lat som om ingenting av dette er nytt for deg." (side 67)

Det handler om å føle seg annerledes og likevel lete etter et holdepunkt som er bevis på at du er innenfor, at du er inkludert. I denne prosessen handler det om å legge særtrekkene dine et annet sted. Men uansett hvor mye du anstrenger deg, blir du en slags hybrid, og til slutt hører du ikke hjemme noen steder - verken der du kom fra eller der du har kommet. Og den du lurer, er deg selv - ikke de andre ...

Vanjas ønske om å høre til og tankene hun gjør seg i den forbindelse er gripende i all sin enkelhet. Nå har det riktignok gått noen år og hun ser tilbake på det som skjedde den gangen hun var 13 år og morløs, og jaktet på røttene sine - spent på hva hun kom til å finne til slutt.

"Vi klarte oss. Jeg klarte meg på skolen, den første uka, ved å spille kul. Og av en eller annen grunn trodde de andre ungdommene at jeg var kul.
Rio de Janeeiro? Kult! Hva pokker gjør du her, dude?

Jeg kunne ikke svare at, vel, dude, det jeg gjør her, det jeg for pokker gjør her, er å undersøke om jeg kan finne faren min, han må jo finnes et eller annet sted, moren min døde for et år siden og jeg bor sammen med eksmannen hennes som ifølge fødselsattesten min er faren min, men han er ikke det, ikke på ordentlig.

Så jeg trakk på skuldrene og holdt meg for meg selv, men de andre ungdommene trodde jeg var kul. og Aditi Ramagiri, som var populær, syntes jeg var kul, og så ble vi venner og hun fikk meg til å innse hvilken taper Jake Moore var." (side 71-72)

Vanja er klar over at faren kan være hvem som helst. Kanskje en taper han også? Likevel ønsker hun å finne ut hvem han er ... Fordi hun tror at dette er avgjørende for følelsen av å høre til. Underveis erfarer hun at hun selv - et foreldreløst barn - kan være et viktig holdepunkt for andre. Kanskje biologiske røtter ikke er så viktige likevel? Underveis får hun høre Fernandos grufulle historier ...

"Hvordan kan du kristne et barn om du er kommunist og kommunister ikke tror på Gud? I fengselet i Xambioá (som ikke var det vakre Shangri-La midt ute i en dal i Himalaya), i en celle uten toalett, hørte han et kvinneskrik som syntes å komme fra en torturseanse. For å lure ham sa de atdet var kona hans, Tereza, som skrek. Pedro ble gitt elektrosjokk gjennom kuttene i armene. Ved en anledning holdt de et knivblad mot øyet hans og ba ham gjenta at han var en kommunist. Han ble hengt fra taket, naken. Han fortsatte å overleve. Når alt kommer til alt, som en prest en gang sa, får du ingen tilståelser ved å dele ut sukkertøy.

... Jeg ser på armene mine som er uten arr og tenker på kutt og elektrosjokk. Og jeg lurer på hvordan vrengte liv og vrengte mennesker finner den rette veien ut igjen." (side 115)

Bakteppet i romanen - den politiske situasjonen i Brasil så sent som på 1980-tallet, fortalt av Fernando - er etter min mening med på å løfte historien om Vanjas leting etter sin far, opp fra noe som ellers kunne ha blitt litt "trivielt". For øvrig er Vanjas egne refleksjoner om tilhørighet svært gripende. Mange mennesker i verden har det som henne, selv om årsakene til at man befinner seg i utlendighet kan være så forskjellige.

Hver gang jeg kommer over bøker fra Latin-Amerika, våkner min nysgjerrighet voldsomt. Ekstra spennende er det selvsagt når det dukker opp "nye" forfattere - i alle fall for oss norske lesere. Så vidt jeg vet er ingen av Adriana Lisboas bøker tidligere oversatt til norsk, men dét er det virkelig en grunn til å gjøre noe med. Og som Marta Norheim fra NRK har uttalt i sin anmeldelse av denne boka, er det å håpe på at fremtidige oversettelser skjer direkte fra portugisisk og ikke via engelsk, og at vedkommende oversetter står frem med fullt navn. Bokas litterære kvaliteter hever seg godt over de fleste bestselgerne på markedet (det merker man selv om noe kan ha forsvunnet i oversettelsesprosessen) - bare for å ha presisert dét! At flere av temaene i boka er av eksistensiell karakter, gjør dessuten at jeg oppfatter den som viktig.

Jeg anbefaler denne boka!

Lykkes med andreboka!

Stig Beite Løken (f. 1985) debuterte i 2012 med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". (Linken fører til min omtale av denne boka.)

I år er forfatteren ute med sin andre bok - denne gangen med romanen "Skogen i tapetet". Rent sjangermessig mener jeg at denne boka må plasseres i grenseland mellom en voksenroman og en ungdomsroman, fordi den har noe å gi til begge målgrupper.

I romanen møter vi Mathilde, som er 17 år. Moren, stefaren og Mathilde har reist ut på landet for å rydde et hus de har arvet av mormoren. Relasjonen mellom disse tre, en død elg i skogen (som forresten er en hjort) og nabogutten Aslak, som ikke er helt som alle andre, er det vi kan kalle den røde tråden gjennom hele romanen.

Mathilde har det ikke greit. Uten at dette sies direkte, aner vi at moren antakelig er narkoman. Hun sover mye, er ikke til stede når hun bør være det, og overlater dermed Mathilde mye godt til den forfyllede stefaren Sverre.

"Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker.

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen var snøvlete.

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen.

Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte." (side 7)

Mathilde har et eget forråd av penger, fordi dette er helt nødvendig. De to voksenpersonene som skulle ha tatt vare på henne, er stadig i beit for penger til mat, strømregninger og andre nødvendighetsartikler. Hun opptrer ikke bare som en reddende engel i det skjulte. De voksne regner med henne når de er blakke. Lønningene hennes som ekstrahjelp på Bunnpris varer imidlertid ikke evig, og en dag gjør Mathilde noe som ville ha gjort de fleste foreldre skrekkslagne dersom de hadde visst det. Mathildes voksenpersoner merker imidlertid ikke en gang at hun er borte.

"Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, områnget av mørke krokete greiner som lignet på lange tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg." (side 18-19)

Slik drømmer Mathilde seg tilbake til en barndom som har innholdt lysere sider ved livet enn hva hun er vitne til nå, omgitt som hun er av dysfunksjonelle voksenpersoner. Tittelen "Skogen i tapetet" og bokas nydelige og spesielle omslag henspeiler på akkurat dette: barndomsdrømmene om en skog i tapetet, som når som helst kunne bli levende i et barns fantasi, særlig når natten erstattet dagen.

Samtidig med at livet foregår der ute på landet, hvor ensomheten og et litt for stort ansvar trenger på, får vi innblikk i en verden som det dessverre er mange ungdommer som opplever: mobil- og nettmobbing av styggeste sort, hvor det henspeiles til sex. Vi aner også at Mathilde er forelsket i en venninne, gjennom at hun følger med på alt som skjer på Facebook-siden hennes. Hvordan hun blar forbi "kjedelige feriebilder", og hele tiden jakter på selfies ... Så faller hun i unåde hos vennene på grunn av et feiltrinn, og helvete er for alvor løs.

Stemningen i boka er fortettet og dyster, der den stort sett foregår i dysfunksjonelle omgivelser i skogen, like i nærheten av en død elg, som altså egentlig er en hjort. På dette punktet kjenner jeg en hel del igjen fra novellesamlingen som Løken debuterte med i 2012. Hvor langt må Mathilde gå før de rundt henne skjønner at det er hun som trenger hjelp og omsorg?

Stig Beite Løken har med denne boka evnet å sette meg i en tilstand av tristhet mens jeg leste, og det uten ty verken til melodramatiske triks eller klisjéer. Mathilde går nemlig ikke rundt og oppfører seg som en man bør synes synd på. Hun prøver bare å overleve i en tilværelse hvor hun egentlig ikke vet om noen annen måte å leve på. Samtidig skjønner hun at det er de voksne som må skjerpe seg - ikke først og fremst hun selv. Dysfunksjonaliteten hos henne kommer først og fremst frem når hun forsøker å skaffe mer penger, fordi forrådet hennes er i ferd med å gå tomt. Et forråd som utgjør selve basisen, det trygge i livet hennes. Uten penger risikerer hun å miste grepet over tilværelsen. Dette og små drypp av godhet som tross alt kommer fra omverdenen - også fra stefaren - er redningen for henne ...

"Skogen i tapetet" er en tynn og lettlest bok på 217 sider, men Løken har like fullt klart å skape et troverdig univers innenfor romanens nokså knappe rammer. Han skriver godt, og jeg merker at han har tatt sitt forfatterskap et skritt videre rent kvalitetsmessig. Spesielt Mathilde fremstår som svært sammensatt og med mange sider i sin personlighet, og dette beskriver Løken overbevisende fordi han åpenbart innehar den psykologisk innsikten som må til. Det øvrige persongalleriet er mer perifert, og beskrives kun i den grad deres handlinger og valg griper inn i Mathildes liv - slik det jo som regel er i en jeg-person-roman. Underteksten i romanen gjør at det blir en del igjen til leserens fantasi. Han våger å la det være en hel del uuttalt i relasjonene mellom personene i boka - slik det jo nettopp er også i det virkelige liv. Vi vet ikke alt, men er henvist til å gjette og tolke. Dét liker jeg godt, og akkurat dette skiller ofte det gode fra det middelmådige innenfor litteraturen, slik jeg ser det. Dessuten vil jeg understreke at Løken er god på dialoger. Disse flyter lett og naturlig, og dette medvirker til å gjøre romanen enda mer helstøpt.

Denne romanen kan jeg uten videre anbefale!

Når et levd liv skal gjøres opp ...

Tove Nilsen (f. 1952) har skrevet 26 bøker før hun i fjor kom ut med "Konge i snø". Det begynner å bli noen år siden jeg var en trofast Tove Nilsen-leser. Etter slutten av 1990-tallet er det vel bare "Kreta-døgn" (2003) og "Vingetyven" (2008) som har nådd opp i lesebunkene mine. Disse to - og særlig den siste - likte jeg svært godt.

Etter at jeg var på Litteraturhuset den 4. februar i år (linken fører til mitt referat fra denne kvelden), hvor Edvard Hoem og Tove Nilsen samtalte i en times tid, tenkte jeg at det var på høy tid å finne frem den boka jeg kjøpte høsten 2014. Likevel var det lydbokutgaven jeg valgte å lytte til da det kom til stykket.

"Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag. Det var den dagen alle gledet seg til, jeg også, så det kriblet i kroppen, ingenting kunne overgå synet av treet i stua og gavene under det, gavepapiret med figurer og mønstre som trakk meg til seg. Fra dag én hadde jeg tjuvtittet på siste luke i kalenderen, likevel virket den ny på julaften morgen: Pappluka åpenbarte Jesus i krybben under julestjernen. Himmelens blåfarge og stjernene som gnistret og lyste, jeg mottok det som et under, noe jeg aldri kunne få nok av.

Det farlige handlet om så mye at jeg tenker på det som en vifte jeg lenge har presset hardt sammen. Noen vil ønske at jeg fortsetter å holde presset. De vil bli stramme i ansiktet, de vil bli bebreidende eller forlegne, de vil si: Måtte du skrive dette? Ja, det måtte jeg. De vil ikke gi seg, de vil minne meg om min egen og mine nærmestes anseelse og spørre om jeg ikke kunne holde visse ting tilbake. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg vil frigi det tilbakeholdne og fortelle, men ikke for fort, det må skje gradvis, så jeg ikke mister den kontrollen jeg har gjort meg avhengig av, en kontroll som alltid har vært viktig for meg." (side 7-8)

Allerede her gir forfatteren en pekepinn på hvordan denne boka er. Der f.eks. Karl Ove Knausgaard går rett i strupen på familiehemmelighetene og borrer seg ned i det vonde, der pakker Tove Nilsen varsomt ut sin families hemmeligheter. Fordi det bare er slik hun klarer å fortelle det. Like fullt byr hun på seg selv - det skal ingen være i tvil om. Og det skal ikke mye fantasi til for å lese inn mye utrygghet og sårhet mellom linjene når hun beskriver sin barndom. For øvrig blir det nokså urettferdig å sammenligne måten Tove Nilsen nærmer seg sin families historie med Knausgårds. Knausgård er i en helt annet liga, men det gjør ikke Nilsens bok i seg selv noe dårligere av den grun. Den er bare annerledes.

Innledningen i boka vitner om en forventet respons på denne type bøker. Ja, folk blir sinte - selv om det ikke er deres egne hemmeligheter som brettes ut. De blir sinte på vegne av de andre som blir avslørt. Kanskje fordi de identifiserer seg sterkt med dem de oppfatter som ofrene for forfatteren? Fordi de ikke ser at det egentlig er motsatt? Barnet kan jo virkelig ikke stilles til ansvar for sine foreldres dysfunksjonalitet. Er det da forbudt å fortelle om det? Skal barna - resten av sitt liv - være med på å vedlikeholde et slags bedrag overfor omgivelsene, fordi det aldri skal kunne snakkes om alt som ikke var som det burde ha vært? Et bedrag som går ut på kun å vise frem det vellykkede, mens all begredeligheten skjules, og det på bekostning av ens egen historie og virkelighet? Selvsagt ikke! Nettopp av den grunn blir jeg forundret når jeg leser om reaksjonene fra Knausgårds farsfamilie, reaksjonene fra alle som elsket "sjonkel Rolf" og som fikk illusjonene ødelagt da sønnen Trond Kirkvåg fortalte den egentlige familiehistorien ... For dette går igjen ... dette at folk føler seg så krenket på andres vegne ... Men kan man i det hele tatt føle seg som et helt menneske dersom fasaden er et falsum?

"Kongen i snø" er ingen "terapi-bok", hvor forfatteren har skrevet seg ut av sin dysfunksjonelle families historie for gradvis å friskne til etter hvert som boka fullføres. Tvert i mot er det en godt moden og reflektert voksen-person som forteller en historie, som det kanskje ikke ville ha vært mulig å fortelle tidligere. I alle fall ikke på den måten ... Man ser ting litt klarere når man selv har fått noen år på baken, og kan betrakte det hele på et par mannsalderes avstand. Måten Tove Nilsen trekker paralleller fra sin mors oppvekst, f.eks. med bestefaren som var forvist fra spisebordet under alle måltider grunnet en utroskapshistorie, til sin egen far som led samme skjebne, viser dette med all tydelighet. Hun har den nødvendige distansen, den distansen som gjør henne i stand til å fortelle en historie og ikke bare et partsinnlegg.

"Mor var en feminist født i feil tid, hun var en huskatt som når som helst kunne snu vrangskinnet til. På det verste var hun både mink og ilder. Far var både arbeidshest og festløve. Han var også hund, noen ganger logrende og glad, andre ganger sørgmodig. Sammen fikk de en sprengkraft bare de som savner ekstra mye, kan framvise. Etter eksplosjonene roet det seg, men det hardnet alltid til igjen. Da lå gulvet fullt av knuste tallerkener og mors koffert sto framme. Mor reiste aldri noe sted, derfor var kofferten ekstra skremmende, men jeg måtte passe på å skjule at jeg var redd, hvis ikke kunne jeg bli plassert hos onklene og tantene i nærmeste by. I perioden fra jeg var seks, sju og langt opp i småskolen ble jeg sendt på det som ble kalt feriebesøk. Det må ha blitt gjort i beste mening, mor og far ville gi meg en pause mens de forsøkte å ordne opp i sitt." (side 9)

Jeg ser at boka har fått litt juling av enkelte kritikere. Selv likte jeg boka svært godt. Men så har jeg alltid likt å lese historier om spesielle familier, der alt ikke er helt A4, og hvor ting henger sammen mer på tross av enn på grunn av. Det blir som de berømmelige ordene som Tolstoi innleder "Anna Karenina" med. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er nettopp dette som gjør at det er mye mer interessant å lese om de ulykkelige familiene, og ikke de lykkelige ...

Jeg opplevde Tove Nilsen som ærlig og oppriktig i sin fremstilling av familiens historie. Ekstra sterkt var det å lese om hvordan moren aldri tillot henne å se faren med sine egne øyne, men alltid gjennom morens. Da moren omsider døde, ble hun kjent med faren sin på hans egne premisser. Det var en helt annen mann hun ble kjent med, en ordentlig fyr som både var ansvarsfull, humoristisk og kunnskapsrik. Ikke den dusten moren ønsket at hun skulle se ... Han som drakk og av og til var voldelig ...

Det andre lesere har opplevd som rotete i fremstillingen, opplevde jeg som et forsøk på å sirkle seg inn til en kjerne - gradvis og i et tempo forfatteren selv har vært bekvem med. Jeg synes hun beskrev sine egne vonde barndomsminner på en usentimental og nokså distansert måte. Kanskje kunne hun ha kostet på seg mer sårhet og varme, også der hun beskriver den ene kjæresten etter den andre? Jeg tror at boka kunne ha blitt enda bedre dersom hun hadde våget å vise frem mer av sine egne følelser. For alle ønsker vi jo å bli elsket og sett for den vi er, og når dette mangler, blir det lille barnet inne i oss aldri 100 % helt ...

Ingrid Vollans oppleserstemme passet svært godt til historien!

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem en hel masse andre ting fra boka - men det får du heller ha til gode når du skal lese den selv! Jeg anbefaler denne boka varmt! Rett og slett fordi jeg, tross de mangler jeg har påpekt, likte boka svært godt!

Fantastisk historie-fortelling med mange nye perspektiver

Ian Buruma (f. 1951) er en nederlandsk-amerikansk forfatter og akademiker med atskillige bokutgivelser bak seg. Han vokste opp i Nederland med en nederlandsk far og en britisk mor, og han har studert kinesisk litteratur og japansk film. Hans forfatterskap handler for en stor del om asiatisk kultur, særlig om Kina og 1900-tallets Japan. Han ble professor i menneskerettigheter og journalistikk ved Bard College i New York i 2003, og i 2008 fikk han Erasmusprisen. (Kilde: Wikipedia)

"Year Zero" utkom i 2013, og den norske oversettelsen "År null" kom i midten av mars i år på norsk. For dem som følger med i avisene er det neppe til å unngå å se at boka har fått strålende kritikker over alt. Ja, for dette er en bok som de profesjonelle bokanmelderne har skrevet om - og det i en tid hvor antall bokanmeldelser på retur i de fleste store avisene. Og selvsagt er årsaken til dette at "År null" er en viktig bok, en bok det rett og slett er nødvendig å forholde seg til. Man kommer rett og slett ikke utenom denne boka dersom man ønsker å forstå andre verdenskrig og det som skjedde etter 1945, og som var med på å forme den verden vi lever i i dag.

Innledningsvis i boka gjør forfatteren rede for hva det er som har fått ham til å interessere seg for krigen, eller nærmere bestemt "år null" som 1945 må sies å ha respresentert - som et skille mellom før og nå. Hvordan var hendelsene forut for år null med på å forme den verden vi etter hvert har fått? Det var spesielt Burumas egen fars historie om krigen som, nettopp fordi den var så forvirrende, tente en gnist av interesse hos ham. En tilfeldighet førte faren til en "avskyelig liten konsentrasjonsleir" i Berlin i 1941, og der tilbrakte han resten av krigen. En ting var den ensformige og trettende fabrikkjobben - noe annet var skammen ved å arbeide for fienden. Dessuten var de hygieniske forholdene kummerlige, og utøy fulgte "selvsagt" med. Fordi faren tross alt var arier, fikk han noen privilegier - som konserter med berlinerfilharmonien. Og dét var kanskje det "verste". Samtidig var det dette som på mange måter fikk ham til å holde ut ... Å komme hjem etter krigen var heller ikke enkelt. Selv bombingen av Berlin var på et vis mer håndterlig ...

Hva skjedde egentlig rundt omkring i verden da freden "endelig" kom? En ting er i alle fall sikkert: det tok lang tid før folk flest merket noen endring i retning av en bedre fremtid. Først ble det betydelig verre! Det var jo ikke slik at alt bare var lutter glede og jubel. Hevnlysten sto dessverre i veien for dette.

I Norge kjenner vi til mobbens lemlesting av "tyskertøsene", og det nokså vilkårlige landssvikoppgjøret. Dessuten kjenner vi til den straffen som samfunnet aldri ble ferdig med å dele ut til dem man oppfattet som skyldige - det at man ikke handlet i den ene eller andre butikken fordi vedkommende kjøpmann hadde en fortid fra krigen. Var dette ille i Norge, er det ingen grunn til å tro at det var annerledes i andre land. Samtidig var det ikke mulig å straffe alle som hadde skitnet til navnet sitt under krigen. I Tyskland ville en slik prosess ha vært direkte lammende for fremtiden. Likeså i Japan. Og også i Norge. Hvem skulle være med på å bygge opp landet igjen dersom alle som på et eller annet vis hadde hatt befatning med fienden, skulle straffes? Samtidig trengte samfunnene å statuere noen eksempler, fordi et skille mellom "dem" og "oss" var helt nødvendig når en ny fremtid skulle stakes ut.

I de fleste land ble seiersgleden institusjonalisert i form av en frigjøringsdag, som i ettertiden har blitt feiret. Nederland fikk 5. mai som sin frigjøringsdag - Norge fikk 8. mai. For et land som Frankrike ble dette annerledes, fordi dette landet jo ble fritt som en følge av D-dagen og invasjonen av Normandie allerede i juni 1944. For dem ble krigens avslutning faktisk et slags antiklimaks.

Voldshandlingene fortsatte lenge etter at krigen var slutt. Buruma skriver at det var som om alle de som hadde grunn til å ha dårlig samvittighet for sin feighet under krigen, følte et ekstra hat mot dem som vitterlig hadde trådt over noen grenser. Disse ble "lovens" håndhevere ...

I forbindelse med krigens avslutning kom sjokket over det som hadde hendt med jødene. Selvsagt visste mange statsledere langt mer enn de har villet innrømme i ettertid, men omfanget og måten det hele foregikk på, visste man nok ikke den fulle og hele sannheten om. I forbindelse med befrielsen av Bergen-Belsen 12. april 1945 skriver Buruma følgende på side 44:

"Da soldatene kjørte forbi haugene med lik og brakkene som stinket av avføring og råtnende lik, kunne de knapt tro det de så. Bilder fra Belsen var blant de første som ble publisert i den vestlige pressen, og i Storbritannia ble Belsen det fremste symbolet på nazistenes massemord. Brian Urquhart kunne fortelle at han hadde kjent til nazistenes antisemittisme: "Likevel var "den endelige løsningen", den faktiske utryddelsen av millioner av mennesker, simpelthen umulig å forestille seg. Vi var fullstendig uforberedt på Belsen." Hva hverken han eller de andre britiske soldatene visste, var at Belsen ikke en gang var en utryddelsesleir. Disse leirene lå i Polen, og de fleste var allerede blitt ødelagt av tyskerne før de trakk seg tilbake vestover."

Buruma påpeker at kampen om overlevelse etter krigen ofte hvisket ut klasseforskjeller. Det var dessuten stor forskjell på om man var blant dem som var beseiret eller blant dem som "vant" krigen. Prostitusjon florerte i de første årene etter krigen, rett og slett som en følge av ren nød. Dessuten var det stor forskjell på Tyskland og Japan; i det ene landet var det fremdeles mange som elsket sin "Führer" etter at krigen var over - i det andre var det overveldende flertallet lykkelig over at det gamle regimets tid var over. Selv om det selvsagt fant sted en del overgrep fra de alliertes side overfor lokalbefolkningen i de beseirede landene, er hovedkonklusjonen likevel at dette gikk for seg nokså etterrettelig. Man - dvs. de styrende myndighetene - hadde skjønt såpass (etter den første verdenskrigen) at hevn ikke skaper fred, og la seg på en forsonlig linje, samtidig som amerikanerne ønsket å avnazifisere Tyskland og fjerne fascismen fra de øvrige aksemakt-landene. Fordi også denne prosessen innebar sensur av kritikk, var forsøket på amerikanisering lite vellykket. Samtidig var de beseirede lettet over at de i all hovedsak ble behandlet på en human måte.

"Noe positivt kom likevel ut av etterkrigstidens kaos, hvor kortvarig det enn var. Benoîte Groults ønske om å skape sin egen frihet hvilte ikke på en illusjon tvers igjennom. I Frankrike ga den provisoriske regjeringen kvinnene stemmerett i mars 1944, selv før Frankrike var befridd. Denne retten sprang direkte ut av mangelen på menn: Begrunnelsen var at kvinnene ville representere sine fraværende ektemenns synspunkter og meninger. Den samme retten ble tilkjent italienske kvinner i 1945, japanske kvinner ett år senere, rumenske og jugoslaviske kvinner i 1946, og belgiske kvinner i 1948. Uansett hvor sterkt enkelte ønsket det, kunne verden aldri helt bli hva den en gang var." (side 67)

De allierte ønsket ikke å tvinge Japan og Tyskland fullstendig i kne, fordi de skjønte at "Jo lenger Europa får lov til å synke ned i gjørmen, desto lengre tid vil det bruke på å reise seg - og desto lenger vil okkupasjonen måtte fortsette." (side 89)

Men uansett hvor "fornuftig" de styrende myndighetene tenkte om krigsoppgjøret, skjedde det dessverre mange grusomheter i tiden umiddelbart etter frigjøringen.

"I Dachau sto amerikanske soldater og så på mens SS-vakter ble lynsjet, druknet, knivstukket, kvalt eller slått ihel med spader, og i det minste ved ett tilfelle fikk halsen skåret over med en bajonett, utlånt av en amerikansk menig til en tidligere fange nettopp til dette formålet. Iblant skjøt de amerikanske soldatene selv de tyske vaktene. Og i Dachau henrettet en amerikansk løytnant egenhendig over tre hundre vakter med maskinpistolen sin. Raseriet hans var forståelig; han hadde nettopp sett likhaugene utenfor leirens krematorium." (side 103)

"Å voldta tyske kvinner, særlig dem som lot til å være rike, og særlig foran herrefolkets vingestekkede eks-krigere, fikk de foraktede Untermenschen til å føle seg som menn igjen. Som en høyere russisk offiser i Berlin sa det: " ... i den første seiersrusen fant karene våre utvilsomt en viss tilfredsstillelse i å gjøre det hett for disse Herrenvolk-kvinnene." Det fortsatte imidlertid langt ut over den første seiersrusen. Voldtekten av tyske kvinner, uhemmet og uhindret, fortsatte hele sommeren 1945. Etter den tid forsøkte russiske militære og sivile myndigheter å sette en stopper for det, i det minste sporadisk, og iblant med røffe virkemidler, deriblant trussel om dødsstraff. Faren for å bli voldtatt av russiske soldater opphørte først i 1947, da bevegelsesfriheten deres ble sterkt begrenset og de ble holdt inne i forlegningene sine." (side 111)

Enkelt var det heller ikke for jødene å vende tilbake til sine hjem. Det vanlige var at andre hadde overtatt boligene deres og eiendelene deres, og at de sto på bar bakke. Og som om dette ikke var nok, ble det i Krakow satt ut et rykte om at jøder hadde drept et kristent barn i synagogen - en eldgammel antisemittisk løgnhistorie. Hatet mot jødene blusset opp igjen, og det ble en stemning mot dette folket som gjorde at det var farlig å bli værende der. De ble også beskyldt for å være kommunister.

"Men selv om mange kommunister var jøder, var de fleste jøder ikke kommunister. Å angripe jødene for det som ble kalt "jødekommunisme" var i beste fall malplassert, og politikk var kanskje ikke hovedkilden til hevnen i det hele tatt. Etter krigen ble de fleste jødene nemlig ikke angrepet fordi de var kommunister, men fordi de var jøder. Og den folkelige antisemittismen forbandt ikke jøder bare med bolsjevisme, men også med kapitalisme. Man antok at de hadde penger, at de var bedre stilt enn andre mennesker, til og med privilegerte. Kommunistene unnså seg ikke for å spille på antisemittisme selv, hvilket er grunnen til at de fleste jødiske overlevende i Polen endte med å forlate landet de var født i." (side 116)

Utover i boka beskriver Buruma på en tankevekkende og interessant måte hvordan verden fant frem til en slags normaltilstand etter krigen. Dette var ikke noe som skjedde helt av seg selv. Tvert i mot krevde denne prosessen klokskap på mange plan, skjønt det skjedde en hel del som må kunne betegnes som dobbeltmoral. Som at friheten alle mente var en menneskerett ikke gjaldt for koloniene ... Som at landene som Sovjetunionen hadde annektert, ikke fikk være med ved forhandlingsbordet da FN ble etablert, mens voldelige diktaturer var med ... Mennesker ble sendt tilbake til sine opprinnelsesland, selv om man visste at de der risikerte både tortur og dødsstraff. Det var viktig å ha med både Sovjet og Kina, og ikke få kameler ble svelget for å få dette til. Og riktig på spissen kom det hele da forhandlingsstedet måtte foregå å et bestemt hotell i USA (Bretton Woods hotell i New Hampshire) som faktisk tillot jødiske gjester ... Man klarte å bli enige om fire prinsipper: ytringsfriheten, trosfriheten, frihet fra nød og frihet fra frykt. "Alle folks rett til å velge den styresform de selv ønsker å leve under", gjaldt som sagt ikke for koloniene (fordi dette ville støte Storbritannia).

"Samtidig som de seksten polakkene ble torturert i Moskva, diskuterte stormaktene en menneskerettighetserklæring som skulle tas med i innledningen til FN-chartret (Verdenserklæringen om menneskerettigheter kom senere, i 1948). Denne noble frukt av opplysningstidens tenkning så vel som av kristen universialisme, tanken at menneskerettigheter ikke burde komme bare én gruppe til gode, definert ut fra tro, kultur eller politiske grenser, men hele menneskeheten, ble av Stéphane Hessel og mange andre ansett som etterkrigstidens viktigste bidrag. Universelle menneskerettigheter var forbundet med loven, vedtatt under Nürnberg-prosessene, om "forbrytelser mot menneskeheten". Denne var i sin tur forbundet med begrepet "folkemord", definert i 1944 av den polske juristen Raphael Lemkin som "den forsettlige og systematiske utslettelsen, helt eller delvis, av en etnisk, rasemessig, religiøs eller nasjonal gruppe". (side 390)

Tanken om et slags forenet Europa for å forhindre senere krig, forløperen til det vi i dag kjenner som EU, var ikke noe nytt, men dette tankesettet fikk nytt fotfeste etter krigen. En annen ting som skjedde var at maktforholdene i Midtøsten endret seg. Mens det tidligere hadde vært England og Frankrike som hadde sterke posisjoner i dette landområdet, ble dette nå overtatt av USA og Sovjet.

"I London håpet man at Storbritannia og USA sammen ville holde orden i verden etter krigen ved å etablere militærbaser under FNs overoppsyn; USA i Asia og britene i Midtøsten. ... Det britene ikke helt hadde forstått, var at de var dømt til å spille en beskjeden rolle i den nye verdenen." (side 394)

Alle gode tanker og motiver forhindret likevel ikke utvikling av den kalde krigen i kjølvannet etter andre verdenskrig. Men det skjedde samtidig en del positive ting også. En del kolonier fikk selvstendigheten sin tilbake, og for noen var det dessuten en seier at Israel ble opprettet. Sistnevnte kommer ikke Buruma i særlig grad inn på. Det han derimot behandler svært grundig, er forholdene i Asia, med fokus på Kina og Japan spesielt.

Buruma avslutter sin bok med følgende:

"År null er i verdens hukommelse blitt overskygget av årene med død og ødeleggelse som gikk forut for det, og de nye dramaene som ventet, i Korea, Vietnam, India-Pakistan, Israel, Kambodsja, Rwanda, Irak, Afghanistan. Men for de som vokste opp etter år null, da så mye ble skapt midt i krigens ruiner, var det kanskje det viktigste året av alle. De av oss som ble født i Vest-Europa, eller i Japan, kunne lett ta for gitt det våre foreldre hadde bygget: velferdsstaten, økonomier som bare lot til å vokse og vokse, internasjonal rett, en "fri verden" beskyttet av et tilsynelatende uangripelig amerikansk hegemoni.

Det skulle selvfølgelig ikke vare. Ingenting gjør det. Men det er ingen grunn til ikke å gjøre ære på de menn og kvinner som var i live i 1945, gjøre ære på deres strev og sorg, deres håp og drømmer, selv om mange av dem skulle bli til aske, slik det til slutt går med alt." (side 402)

"År null" er en kompleks historiebok, der forfatteren virkelig graver dypt for å forsøke å forstå dynamikken i det som skjedde i vår nære historie. Det handler om kampen for overlevelse, om hvorfor menneskene festet og hadde seg i fredsåret 1945 (et år med rekordmange barn født både i og utenfor ekteskapet, og hvor kjønnssykdommer florerte), om hvorfor hevn ble så viktig og om hva som skulle til for å få en verden som ble betydelig bedre å leve i enn forut for krigen.

Noe av det som bergtok meg mest med boka var Ian Burumas evne til å knytte historiske hendelser til enkeltskjebner. Hans analyser er preget av både klokskap og raushet. Der andre antakelig bare ville ha sett forfall og umoral, ser han etter nødvendige sammenhenger og han dømmer derfor ikke menneskene for hardt. De var et produkt av sin tid, og ingen som ikke har prøvd skoene til dem som faktisk gikk med dem, har rett til å dømme. Dette minner meg faktisk om noe av det dualistiske forholdet jødene har til dem som overlevde Holocaust. Hva gjorde de for å overleve, for eksempel? Men hvem har rett til å dømme når det handlet om liv og død i helt ekstreme situasjoner?

Et annet tankevekkende forhold Buruma tar opp i sin bok er vår hang til å romantisere motstandsbevegelsen. Vår tro på motstandsbevegelsens nytte under selve krigen er sterkt overdrevet, mener han. Samtidig erkjenner han at vi etter en krig trenger å tenke at motstand var viktig, fordi dette i seg selv er med på å gjøre verden normal igjen. Det fantes nemlig gode krefter oppi alt det onde ...

Det plager meg noe at en så kunnskapsrik mann som Ian Buruma er så pessimistisk i forhold til fremtiden. Samtidig ser vi en utvikling der ulike regimer spiller på frykt, og hvor folket velger politikere med en politikk som avler mer vold. Vold har aldri løst noen problemer, men tvert i mot skapt en hel del nye problemer.

Fortellerstemmen i "År null" er intens og krevende, og jeg er ganske sikker på at denne boka bør leses to ganger - minst! - for at man skal få fullt utbytte av den. Forholdene rundt de europeiske landene er for så vidt godt kjent for de fleste som interesserer seg for andre verdenskrig og samfunnet generelt, mens mange av forholdene i Asia (som forfatteren har inngående kjennskap til), opplevdes som noe mer vanskelig tilgjengelig. Men det er sikkert fordi jeg selv ikke kan så mye om dette fra før av.

Det er spennende at det kommer så mange bøker om andre verdenskrig, som snur opp-ned på vår forestilling om hvordan det var den gangen. Vi ser det særlig i Norge etter at en del sentrale personligheter er døde. Først nå er det stuerent å snakke om hva som egentlig skjedde ...

"År null" er en fantastisk historiebok som det er helt nødvendig å få med seg! Den tar deg med storm fra første side, og den holder deg fast hele veien frem. En pageturner for historieinteresserte!

Om fattigdommens ulekre sider

Edouard Louis (f. 1992) debuterte som romanforfatter i 2014 med "Farvel til Eddy Bellegueule". Det oppsiktsvekkende med boka - i tillegg til at han skrev den da han bare var 22 år samt at boka er et litterært mesterverk - er at den er selvbiografisk og handler om temmelig rystende opplevelser.

Å vokse opp i arbeiderklassen, og særlig i det nedre skiktet av denne, hvor man på ett eller flere plan skiller seg kraftig ut, har aldri vært enkelt. Og dersom vi i Norge tror at vi har eneretten på Janteloven, så er altså dét feil ... I tillegg er forfatteren homofil, og det å komme ut av skapet i et machosamfunn, der det å være "mann" er å være voldelig og tukte sine kvinner, er nesten en umulighet. Det klarte han derfor først etter å ha flyktet hjemmefra. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke først og fremst har oppfattet denne boka som en komme-ut-av-skapet-roman. Derimot opplevde jeg den som en roman om det å være annerledes - og intellektuell - i et arbeidersamfunn. Forfatteren er mer enn sin homofili, for å si det sånn. Dessuten - fordi han knapt klarte å erkjenne sin homofili selv i oppveksten, bare aner vi at dette ligger der som et slags bakteppe, uten at temaet som sådan får særlig stor plass.

Edouard Louis het Eddy Bellegueule i oppveksten, men byttet navn da han var 20 år. Etter dette har livet gått mer hans vei, idet han har tatt seg høyere utdannelse og for tiden holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning av ettertidens politiske tenkning, og han "er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France". "Farvel til Bellegueule" er blitt en bestselger i Frankrike, og er oversatt til mer enn 20 språk. Louis er tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. (Kilde: Aschehougs nettsider)

"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk.

I korridoren dukker det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spytter meg i fleisen. Her! ta imot!

Spyttklysen rant langsomt nedover ansiktet mitt, gul og tyktflytende, lik det surklende slimet som tetter igjen strupen på gamle eller syke mennesker, med en sterk og kvalmende lukt. Den skingrende latteren til de to guttene, Se, horungen har trynet fullt. Den renner fra øyet og ned til leppene, og helt inn i munnen. Jeg tør ikke tørke det bort. Jeg kunne ha gjort det, det hadde bare vært å bruke ermet. Brøkdelen av et sekund, en ørliten håndbevegelse, ville vært nok til å hindre spyttklysen i å nå leppene, men jeg gjør det ikke, av frykt for at de skal bli fornærmet, hisse seg enda mer opp." (side 11)

Det er et brutalt samfunn som skildres i denne romanen. Men om man tenker at brutaliteten blant barna og etter hvert ungdommene er det verste, så blir denne romanen en påminnelse om at de verste faktisk er foreldrene selv ... Foreldre som ser at sønnen deres er annerledes, som er flau over hans annerledeshet og som forsøker å mobbe det vekk i håp om at det skal forsvinne av seg selv ... forsvinne for at sønnen skal bli som de andre guttene. En som spiller fotball og gjør typiske gutteting, som drikker seg full når han er gammel nok, og som kommer hjem med kjærester som han tukter med vold når dét måtte trengs ... Her er det ikke rom for intellektuelle sysler. Det er nemlig for pingler, for folk som tror de er noe, for dem som ikke passer inn ...

De knallharde forventningene til å passe inn og være som alle de andre, gjelder imidlertid ikke bare mennene, men også kvinnene.

"Det er nesten som om kvinnene i landsbyen lager barn for å bli kvinner, ellers er de ikke ordentlige kvinner. Da blir de sett på som lesbiske, frigide.

De andre kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på´a." (side 48)

Eddys mor er en sint kvinne.

"Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. Men denne makten som hun hatet, var det hun satte sin lit til når det var snakk om å reagere på noe: mot araberne, mot alkohol og narkotika, mot seksuell adferd hun betraktet som skammelig. Ofte sa hun: Vi trenger orden i detta landet.

Flere år senere, da jeg leste Stefan Zweigs biografi om Marie Antoinette, skulle jeg tenke på innbyggerne i min barndoms landsby, og særlig moren min, når Zweig snakket om disse rasende kvinnene som, tynget av sult og armod, dro til Versailles i 1789 for å protestere, og som utbrøt "leve kongen!" da de fikk øye på monarken - det var kroppene deres som snakket for dem. De var revet mellom den totale underkastelse for makten og det evige opprør.

Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en eller sammen med de andre mødrene utenfor skoleporten." (side 50)

Umuligheten av å kunne vise hvem han egentlig var, førte til at Eddy levde et dobbeltliv gjennom hele ungdomstiden sin. Angsten for hva som for alvor kunne skje dersom han erkjente at det var gutter og menn han først og fremst følte seg tiltrukket av, og ikke kvinner, var lammende. Dette gjorde at han knapt turte å erkjenne det hele for seg selv.

Det er en meget sterk historie som fortelles i "Farvel til Eddy Bellegueule", og mange er dem som har stilt spørsmål ved om den klassereisen Edouard Louis har foretatt i det hele tatt er mulig. Er det mulig å vokse opp i et så dysfunksjonelt samfunn som han gjorde, og å kunne forløse så mye intellektuelt i så ung alder? Diskusjonen er påtakelig lik den som fulgte etter at Jeanette Walls kom ut med sin selvbiografiske roman "Krystallslottet" i 2005 (linken fører til min omtale av aktuelle bok). Så må det selvsagt sies at der "Krystallslottet" er svært deskriptiv og ikke fullt så litterær, der tar "Farvel til Eddy Bellegueule" dette igjen i mangfold. Det presise språket og mangelen på klisjéer og overdrivelser i denne boka, gjør historien på et vis mye sterkere. Et nakent språk der leseren må tenke selv, er et sterkere virkemiddel enn allverdens detaljer, synes jeg.

Dette er en roman som blir sittende fastborret i sjelen lenge etter at man har sluttført den. Og slutten - den er emminent! Den vitner nemlig om at det er håp, og at humoren er redningen.

Dette er en slik bok man må få med seg! I all sin enkelhet er den et lite mesterverk!

Helt til slutt må jeg nevne at oversettelsen er meget god!

"Ny" Latin-Amerikansk fortellerstemme!

Juan Gabriel Vásquez (f. i Bogotá i 1973) er en colombiansk forfatter med fire romaner, en samling med fortellinger og litterære essays bak seg. Hans mest kjente roman er "El ruido de las cosas al caer" (2011) eller "The Sound of Things Falling" som er den engelske tittelen på boka. Boka utgis for tiden i 25 land, og den norske utgaven - "Lyden av ting som faller" - utkom tidligere i år. For boka vant han i 2014 Impac-prisen (i konkurranse med bl.a. Karl Ove Knausgård).

Forfatteren, som er utdannet jurist, er meget prisbelønt, og han har også oversatt bøker av bl.a. Joseph Conrad og E.M. Forster, kan jeg lese på Aschehougs nettsider. Han skriver for den colombianske avisen El Espectatodor og regnes som en av de viktigste latinamerikanske samtidsforfatterne. Med andre ord på høy tid at denne forfatteren ble tilgjengelig for norske lesere, tenker jeg!

Bokas jeg-person er den colombianske juristen Antonio Yammarra. En gang ble han kjent med Ricardo Laverde i en bar. Uten at han på noen måte kan forutse det som senere skjer, skal denne mannen og hans hemmeligheter komme til å få avgjørende betydning i hans eget liv.

"Mens jeg skrev poengene mine på tavlen, kom han bort til meg og spurte om jeg visste hvor han kunne låne en kassettspiller, slik at han kunne høre på en kassett han nettopp hadde fått. I ettertid har jeg ofte spurt meg selv hva som villa ha skjedd hvis Ricardo Laverde ikke hadde henvendt seg til meg, men til en annen av biljardspillerne. Men det er et meningsløst spørsmål, som vi alle stiller oss selv om fortiden. Laverde hadde gode grunner til å spørre meg. Ingenting kan endre på den saken, slik heller ingenting kan endre på det som skjedde etterpå." (side 14)

Historien fortelles med en rekke frempek på det vi senere skal få vite, men ikke før dette faller naturlig inn i historien. Ricardo har nettopp sonet en lang fengselsstraff og fordi ingen vet for hva, er mannen omspunnet med ikke rent lite mystikk. Antonio og Ricardo fortsetter å treffes i baren, hvor biljardspillet står i fokus. Etter hvert får han vite at Ricardo Laverde venter på kona si Elena Fritts, en amerikanerinne som i sin tid flyttet tilbake til USA. Han får også vite at Ricardo er en pensjonert pilot.

"Hun er alt for meg. Hun er det eneste jeg har. Ikke be meg om å gå i detaljer, Yammara, det er ikke lett for noen å snakke om sine egne dumheter. Og jeg har begått mine, som alle andre. Jeg rotet det noe jævlig til. Skikkelig jævlig. Du er så ung, Yammara, så ung at du kanskje fortsatt er en jomfru når det gjelder bommerter. Nå snakker jeg ikke om å bedra kjæresten din, om å feie over jenta til bestevennen din, det er barneleker. Jeg snakker om de ordentlige feilskjærene, Yammara, de som du ennå ikke vet hva er. Og godt er det. Nyt det, Yammara, nyt det så lenge du kan: Man er lykkelig når til man går på trynet, og da er det ikke lenger mulig å finne tilbake til det man var. Vel, det er i hvert fall det jeg vil få et svar på i løpet av de nærmeste dagene. Elena kommer, og jeg vil forsøke å finne veien tilbake. Elena er mitt livs kjærlighet. Og vi kom bort fra hverandre. Vi ville det ikke, men sånn ble det. Livet skilte oss, det er sånt som skjer. Jeg tabbet meg ut. Jeg tabbet meg ut, og vi kom bort fra hverandre. Men det viktigste er likevel å forsøke å bøte på dumheten. Selv om tiden er gått, samme hvor mange år, er det aldri for sent å lappe sammen det som er ødelagt. Og det er det jeg skal gjøre når Elena kommer, og det er det jeg skal gjøre. Ingen bommerter kan vare evig ..." (side 29-30)

Så en dag forsvinner Ricardo Laverde, og tilbake sitter Antonio Yammara som angrer over at han sa nei til å bli med Ricardo hjem for et siste glass. Deretter introduseres vi for Aura Rodriquez, kvinnen som ved en tilfeldighet (en graviditet) blir hans kone.

En dag dukker Ricardo opp igjen og spør altså det ulykksalige spørsmålet om kassettspilleren - et spørsmål som skal føre til at Antonio er sammen med ham da noen skyter og dreper Ricardo ... I samme seanse skades Antonio selv for livet. Denne hendelsen fører til at han blir besatt på å finne ut av Ricardo Laverdes fortid. Kassetten, som viser seg å inneholde noe helt essensielt i forhold til Ricardos kone Elena, fører ham i kontakt med deres datter Maya ... Sammen forsøker de å nøste i Mayas foreldres fortid. Og om Ricardo tenkte at denne familiens påvirkning av hans liv og skjebne tok slutt da Ricardo døde, må han tro om igjen ...

"Opplevelsen av å være voksen fører med seg den usunne illusjonen av kontroll, og kanskje er den også avhengig av den. Det jeg mener å si, er at det er denne forestillingen om at vi har herredømme over vårt eget liv som lar oss føle oss som voksne, for vi forbinder voksenhet med autonomi, den suverene retten til å avgjøre hva som skal skje med oss. Før eller senere vil vi se at dette er et blendverk, for desillusjonen innhenter oss enten vi vil eller ei; den svikter aldri, har aldri gjort det. Når den kommer, tar vi den imot uten synderlig overraskelse, for ingen som lever lenge nok, kan la seg overraske av at ens egen biografi er formet av fjerne hendelser, av andre menneskers vilje, uten at våre egne valg og beslutninger har hatt stort å si for utfallet. Disse lange prosessene som ender med å støte mot vårt eget liv - iblant for å gi deg det puffet du trenger, iblant for å knuse våre mest storstilte planer til pinneved - ligger som oftest skjult som underjordiske elver, som ørsmå bevegelser i de tektoniske platene, og når jordskjelvet omsider er et faktum, klamrer vi oss til ord som vi har lært å bruke for å berrolige oss selv, ulykke, slump, iblant skjebne. I dette øyeblikk finnes det en kjede av omstendigheter, av feiltagelser og lykkelige beslutninger, hvis konsekvenser venter på meg rundt neste hjørne." (side 221)

I "Lyden av ting som faller" kommer vi tett på forholdene i Colombia, og alt som gjør at dette landet sliter med kriminalitet og nærmest anarki. Her er det ikke først og fremst rettsvesenet som gjør opp med folk, men narkotika-kartellene. Man legger seg ikke ut med disse kartellene ustraffet - verken på den ene eller den andre måten. Underveis støter vi på flodhester på flukt fra dyrehagen som narkobaronen Pablo Escobar i sin tid anla, fly som styrter, terror, vilkårlig vold og narkotikasmugling i stor stil. Romanen speiler med andre ord forholdene i Colombia, slik de har vært gjennom mange år. Forhold som har gjort at forfatteren selv valgte å oppholde seg utenlands fra midten av 1990-tallet og frem til nokså nylig. I dag er han tilbake i fødebyen Bogotá.

"Lyden av ting som faller" er en slik bok man bør få med seg. Det er ikke ofte det kommer bøker fra Colombia (ikke siden Gabriel García Márquez, så vidt jeg kan erindre), og dét i seg selv trigger i alle fall min interesse. Boka har sterke litterære kvaliteter, og oversettelsen sitter som støpt i forhold til den historien som fortelles. Selv om fortellingen beveger seg frem og tilbake i tid, var det aldri vanskelig å følge den røde tråden i historien. Her er det mange historier flettet inn i hverandre, og med et større bakteppe, nemlig storpolitikken og forholdene i Colombia på den tiden hendelsene fant sted - etter Pablo Escobars død (f. 1949 d. 1993). Og selv om noen av gåtene blir stående nettopp som gåter også etter at siste side i boka er vendt, så var det helt greit. Noen ganger finnes det ikke eksakte svar og løsninger. Man må bare akseptere at enkelte ting er utenfor ens kontroll, uten noen spesiell begynnelse eller slutt. Tilfeldigheter skjer og noen rettferdighet finnes ikke. Og bare for å ha nevnt det, så er ikke dette en thriller, men mer en stillferdig roman.

Jeg anbefaler denne boka varmt - og håper samtidig at flere av bøkene til forfatteren blir oversatt i tiden som kommer!