Lest første kapittel og må bare få med meg resten en gang. Ristet meg løs fra fordommer.
Halvveis i trappen
så stille
alt er blitt
Diktet et lysblaff
inn i mørklagte rom
kroppen har nøkkelen
Furutrær og haikudikt
trives best
i skrinn jord
Arm i Arm vi gaar
alle hvite Trehus
e et Hjem
hele Byen et Løfte
hvert Smau hvert Smitt
et Gjemmested
for oss med Kjøssety
hon med de vakreste Lepper
i Bergen By
sjekk mig raljere som faakkings Thomas Bernhard
OÆH KEDEGAARI DAAEH! KEDEGAARI DAAH!
Jeg savner deg ofte, og aller mest når jeg er sammen med deg.
Skyld handler hovedsakelig om at du har gjort noe galt. Ansvar har den som har makt og myndighet til å handle, og man kan tilskrives moralsk ansvar dersom man kunne og burde handlet på en annen måte.
Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag.
Eg ønsker meg eigentleg bøker av Nesbø og Läckberg. Så om desse skal ut av hylla di, får dei gjerne plass i hylla mi.
Det kan til tidar vere frustrerande å lese bøker av Jon Fosse, men det er få som kan skape stemning på same måte som han. Det er få som får fram det indre i menneske på same måte som han.
Det er ei djup stemning som kjem fram i denne boka. Boka er ikkje lang, men likevel er det plass til opptil fleire livshistorier. Eg er imponert over den dystre stemninga som tar meg rett inn i handlinga. Boka la eg ikkje frå meg føre ho var ferdiglest.
trying to locate a line I believed to be from Claude Lévi-Strauss’s Tristes Tropiques but was never able to find: “The tropics are not exotic, they are merely out of date.”
When we lose that sense of the possible we lose it fast.
One day we are absorbed by dressing well, following the news, keeping up, coping, what we might call staying alive; the next day we are not. One day we are turning the pages of whatever has arrived in the day’s mail with real enthusiasm—maybe it is Vogue, maybe it is Foreign Affairs, whatever it is we are intensely interested, pleased to have this handbook to keeping up, this key to staying alive—yet the next day we are walking uptown on Madison past Barney’s and Armani or on Park past the Council on Foreign Relations and we are not even glancing at their windows.
The familiar phrase “need to know” surfaces. The phrase “need to know” has been the problem all along. Only one person needs to know. She is of course the one person who needs to know. Let me just be in the ground. Let me just be in the ground and go to sleep. I imagine telling her. I am able to imagine telling her because I still see her.
I know what it is I am now experiencing. I know what the frailty is, I know what the fear is. The fear is not for what is lost. What is lost is already in the wall. What is lost is already behind the locked doors. The fear is for what is still to be lost. You may see nothing still to be lost. Yet there is no day in her life on which I do not see her.
Min første tanke er at novellen er et for kort format for Murakami. Det er ikke nok plass til å etablere de surrealistiske hendelsene, eller gjøre dem så troverdige som i hans romaner.
Jeg liker det hverdagslige og absurde hos Murakami, men de fleste av disse novellene (med unntak av en, kanskje to) virker bråe, anstrengte og forklarende.
In this here place, we flesh; flesh that weeps, laughs; flesh that dances on bare feet in grass. Love it. Love it hard. Yonder they do not love your flesh. They despise it. They don't love your eyes, they'd just as soon pick em out. No more do they love the skin on your back. Yonder they flay it. And O my people they do not love your hands. Those they only use, tie, bind, chop off and leave empty. Love your hands. Raise them up and kiss them. Touch others with them, pat them together, stroke them on your face 'cause they don't love that either. You got to love it, you! And no, they ain't in love with your mouth. Yonder, out there, they will see it broken and break it again.
His waiting eyes and awful human power.