Sett ovanfrå, på eit flyfoto, kan øya minne om ei
lunge bunden til fastlandet med ein liten veg.
For dei gamle som tørka fisk over svaberga før
bølgjekraftsatsinga, er øya no eit ope sår som
før eller sidan vil gro. Det er tørt her, vindutsett.
Ingen forsøk på å rydde opp. Eg set ein X over
kartet, markerer staden som ukjent: raude firkantar
for hus, å gå inn i. Når eg går over området er det som
å dykke ned og finne meg gåande over dei blankskura
berga i sinnsoverflata. Plukke opp restar av språk etter
ulykka som når som helst kan ramme oss alle.
I hold a stalk in my hand. I am the stalk. My roots go down to the depths of the world, through earth dry with brick, and damp earth, through veins of lead and silver. I am all fibre. All tremors shake me, and the weight of the earth is pressed to my ribs.
Vi blir ikke syke av det vi selv gjennomskuer, det gjør oss opprørske, sinte, triste eller avmektige. Det som gjør oss syke, er det vi ikke gjennomskuer, den samfunnsmessige tvangen vi har tatt opp i oss gjennom mors øyne og som vi aldri kan bli kvitt gjennom lesning eller dannelse.
... og Gud selv fant nok en utvei,
en overlegen positur, et
blendverk ... slik som det
alltid lyktes de mektige voksne
å trekke det lengste strå
til slutt, bestandig
få deg til å skjemmes,
aldri se deg som sin like,
men evig og alltid ydmyke
deg med velviljens grusomme maske
Hermann Hesse: Barnesjelen (Die Kinderseele)
Nei,den har jeg ikke lest..Har du lest den?Er den også bra?
Har faktisk lest både Harry Potter bøkene og "Den uendelige historien".Syns de første Potter bøkene var litt barnslige som du sier,men de siste bøkene i serien var faktisk ganske bra.Og "Den uendelige historien" av Michael Ende er helt utrolig flott.Har lest den flere ganger,og syns den er like nydelig hver gang :0)
jeg ble trollbundet fra allr første side,og syns i det store og hele at boka var utrolig bra!Så nå gleder jeg meg veldig til oppfølgeren kommer. Har prøvd å lese twilight,men det ble litt for klisjeaktig og søtsuppete for min del.Men kunne likevel tenke meg å lese andre liknende bøker..noen som har noen forslag?
Tusen takk for svar! Har også lest Hobbiten,som jeg utrolig nok glemte å nevne,siden jeg syns den også er fantastisk.Prøvde meg også på Silmarillion av Tolkien,men den ble litt for tung for meg. Men skal helt klart prøve meg på Tidshjulet serien som du anbefaller,har bestilt den første boka på biblioteket nå og har alt begynt å glede meg :0)
Jeg er øyeblikkelig ferdig å lese denne boken,og er helt enig i at Carsten Jensen forteller godt.Han forteller med et godt språk og er veldig detaljert i sine beskrivelser..til tider litt for detaljert etter min smak.Alt i alt syns jeg dette er en god reiseskildring,men jeg ser helt klart det som du så passende beskriver som arroganse.Syns forfatteren gir reisen sin et litt "pessimistisk" preg,og syns han trekker mye fram det negative.Dette er desverre så tydelig for mg at jeg syns det var vansklig å overse det :0(
Gjennom årene har jeg lest bøker i de aller fleste sjangere,men har aldri prøvd meg på fantasy sjangeren før og tenkte at det er på tide å endre på det nå!Har lest Ringenes Herre,og syns den er fantastisk,men det er også det eneste jeg har lest som kan passë i fantasy sjangeren.Er det noen som har noen bøker å anbefalle for en nybegynner? Setter stor pris på alle svar :0)
Jeg skal begynne å lese denne boka nå,og må innrømme at jeg både gleder og gruer meg.Har fått anbefalt boka og har hørt at den skal være bra skrevet,men det blir likevel tøft å lese om dagen som forandret Norge.
Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
Etter nærmere ti år som vegetarianer, bestemte jeg meg for å inkludere kjøtt, fisk og fugl i kostholdet mitt igjen. Det var ikke en forhastet avgjørelse, men veien tilbake ble det. Jeg ble ukritisk etter lang tid med strenge spiseregler. Det var kanskje nødvendig en periode, men jeg kjenner hver dag på en slags splittelse, en lengsel etter å spise mer bevisst.
Dette innlegget handler ikke om å pushe vegetarianisme; jeg har lest mitt om industrien og kunne valgt en langt mer aggressiv måte om jeg ville. Dette handler om bevisstgjøring. Jeg tror ikke det er mulig for hvert menneske å leve som vegetarianer, men jeg tror heller ikke at jordas dyr kan fø oss alle alene. Det er de ikke skapt for. Det jeg tror, er dette: Vi lever i en overflod som har større konsekvenser enn vi tror, både politisk, sosialt, etisk og miljømessig. Vårt økende forbruk av kjøtt ødelegger verden. Det er ikke lenger snakk om kjøtt for å dekke et basalt behov, det er snakk om konsumeringskultur. Med det utgangspunktet mener jeg at alle kan klare å spise mindre kjøtt.
Det kommer likevel ikke av seg selv. Å skremme oss hjelper ingenting. Jonathan Safran Foer har det heller ikke som mål å skremme noen, han foretar en journalistisk granskning av industrien. Han skriver ikke mye jeg ikke allerede vet, men måten han fremstiller sin granskning på er ganske rettferdig. Boken er i stor grad basert på research og fakta. 50 sider av boka er kilder alene. Det ligger solid arbeid i bunn her, men ingen overbærende moral. Safran Foer og jeg deler samme holdning: For å oppnå en bevisstgjøring må vi øke kunnskapen.
Gjennom hele lesningen av denne boken satt jeg og tenkte, hvorfor begynte jeg å spise kjøtt igjen? Jeg tror fortsatt like mye på grunnene til at jeg sluttet, jeg tok ikke helt rett da jeg trodde mitt vegetariske kosthold grunnet i noe annet. Eating Animals er grusom lesing, men det er nødvendig lesing. Vi vet alle at noe er galt, men vi lukker øynene for hvor ille det faktisk er. Å lese denne boken vil ikke gjøre det umulig å spise kjøtt, men det vil gjøre det vanskligere. Du stopper og leser etikettene neste gang du er i butikken, velger kanskje annerledes. Og da er vi på vei et sted. Les. Ta det inn. Tenk. Ta et valg. Selv om du er veggis eller ikke.
et skille som av og til blir borte
når jeg lengter tilbake, men ikke vet
om "tilbake" er et sted i verden eller i tiden