Hold rundt meg, kjærlighet.
Du kan si ka du ve’, sa kafeverten, - at det regner så møkke, og du kan preike om alt så e’ gale i Bergen, men at det e’ ‘it mirakel a’ en by, kommer du faktisk ikkje forbi.
«… Nå er mitt siste ønske at jeg blir kremert, og at asken strøs utover havet.»
«Vil du ikke bli begravet sammen med greven?»
«Ligge ved siden av mannen min i all evighet? Aldri! Da ville jeg vært redd for å dø av kjedsomhet!»
Om våren virker alt mulig, alt er lys og løfter. Man kjenner at håndbaken mellom vinter og sommer allerede er vunnet.
Det sies at man ikke kan leve på luft og kjærlighet, men han var min forrett, hovedrett og dessert.
Det er sekstende november, det islandske språkets dag og slydda - altså sludd. Jeg er begeistrert for ordet, men ikke for været [...]
Til forskjell fra islandske diktere , som skriver om reinroser og enkelte praktmjølker som dukker opp på sort sand og lyng som kryper langs jorden og blusser opp i høstfarger, legger oversatte forfattere [...] øret til sus fra trekronene som strekker seg titalls meter mot himmelen, de stårunder det tette løvet og funderer over lysets gjenskinn som danser på trærnes blader eller de standser opp et øyeblikk i en skyggefull lysning og lytter til raslingen fra gjennomsiktige blader [...].
Hvis det brenner hjemme hos meg, og jeg må velge mellom mannen min og leirgryta … vel, det eneste jeg kan si, er at han har levd et godt liv.
… en mann som våkner alene, tenker på å få seg kvinne like sikkert som en mann som våkner med en kvinne, tenker på å få seg frokost.
Han satte på blinklyset i god tid før han skulle svinge av. Unødvendig lenge før. Det var slik han levde livet sitt, med blinklyset på. Det skulle ikke være noe tvil. Folk skulle ikke ta ham på det i alle fall.
Døden er stutt, den, for den som dør. For en død unge gjør vondt livet ut. Dag etter dag, i år etter år.
I og for seg ei ok og underholdende kosekrim-bok, men skjemmes av mange skrivefeil og til tider dårlig oversettelse
Det finnes en sorg, en smerte så opplevd at det er ekkelt, de jaget meg fra seg, så ga de meg skylda for at jeg dro.
Broren vår dro ut og bort så fort han kunne og fikk lov, for mor engstet seg ikke for ham som for meg fordi han ikke hadde opplevd det jeg hadde opplevd og som virka i meg, men også i hele familien selv om det bare var to som visste om det og som visste om det på to helt ulike måter, begge fryktsomme.
Alle rundt meg ser at jeg er sint. De som kjenner meg, ser det, og de som ikke kjenner meg, ser dett også. Men ingen har noensinne spurt meg hvorfor jeg er det.
Da var jeg blitt stor nok til å skjønne at man ikke alltid skal etterligne hva folk gjør, noen ganger skal man gjøre det stikk motsatte. Ingen forteller deg hva som er hva, riktignok, det må du finne ut av selv.
Å være kvinne er å be hele familien sin om å holde kjeft, jeg klarer ikke å høre meg selv tenke.
She stood on two tremendous legs, with the grand self-confidence of a mountain, and rose, up narrowing bulges of granite, to two icy blue points of light that pierced forward, surveying everything.
Welcome to the brutal and elite world of Basgiath War College, where everyone has an agenda, and every night could be your last . . .
Twenty-year-old Violet Sorrengail was supposed to enter the Scribe Quadrant, living a quiet life among books and history. Now, the commanding general - also known as her tough-as-talons mother - has ordered Violet to join the hundreds of candidates striving to become the elite of Navarre: dragon riders.
But when you're smaller than everyone else and your body is brittle, death is only a heartbeat away . . . because dragons don't bond to 'fragile' humans. They incinerate them.
With fewer dragons willing to bond than cadets, most would kill Violet to better their own chances of success. The rest would kill her just for being her mother's daughter - like Xaden Riorson, the most powerful and ruthless wingleader in the Riders Quadrant.
She'll need every edge her wits can give her just to see the next sunrise.
Yet, with every day that passes, the war outside grows more deadly, the kingdom's protective wards are failing, and the death toll continues to rise. Even worse, Violet begins to suspect leadership is hiding a terrible secret.
Alliances will be forged. Lives will be lost. Traitors will become allies . . . or even lovers. But sleep with one eye open because once you enter, there are only two ways out: graduate or die.
Fra forlaget:
A heartbreaking and hilarious memoir by iCarly and Sam & Cat star Jennette McCurdy about her struggles as a former child actor—including eating disorders, addiction, and a complicated relationship with her overbearing mother—and how she retook control of her life.
Jennette McCurdy was six years old when she had her first acting audition. Her mother’s dream was for her only daughter to become a star, and Jennette would do anything to make her mother happy. So she went along with what Mom called “calorie restriction,” eating little and weighing herself five times a day. She endured extensive at-home makeovers while Mom chided, “Your eyelashes are invisible, okay? You think Dakota Fanning doesn’t tint hers?” She was even showered by Mom until age sixteen while sharing her diaries, email, and all her income.
In I’m Glad My Mom Died, Jennette recounts all this in unflinching detail—just as she chronicles what happens when the dream finally comes true. Cast in a new Nickelodeon series called iCarly, she is thrust into fame. Though Mom is ecstatic, emailing fan club moderators and getting on a first-name basis with the paparazzi (“Hi Gale!”), Jennette is riddled with anxiety, shame, and self-loathing, which manifest into eating disorders, addiction, and a series of unhealthy relationships. These issues only get worse when, soon after taking the lead in the iCarly spinoff Sam & Cat alongside Ariana Grande, her mother dies of cancer. Finally, after discovering therapy and quitting acting, Jennette embarks on recovery and decides for the first time in her life what she really wants.