Bokelskere.no

Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til.

Vinden rører bladene på trærne, Mia sitter på trappa til våningshuset og noterer, hun vil skrive et brev til moren, hun holder blokka på fanget, pennen mellom fingrene, ordene sitter så langt inne, hun vil be moren om ikke å være skuffet over henne, hun vil si til moren at hun vil hun skal ha det bra, sola skinner mot ansiktet, varmer mot den sorte genseren, hun hører noen maskiner ute på et jorde lenger borte, hun hører elva, og vinden i trærne, hun ønsker å skrive til moren, men arket er blankt og stille.

Da toget kom inn på stasjonen, hadde min mor grepet hånden til faren min. Dørene slo igjen, de vinket, jeg kunne ikke fri meg fra tanken på at hvis jeg nå skulle ha sett dem for siste gang, så var det slik, stående hånd i hånd på togstasjonen i Venezia, en ettermiddag i juli 1999.

(...)jeg hadde lengsel eller feber, de var ikke lenger til å skille fra hverandre.

Utbruddet hennes tok ham fullstendig på senga. Et plutselig bitt, og så tilbaketrekking. Sånn var hun i grunnen ofte. Best som han trodde de hadde det bra, viste det seg at han tok feil. Det skremmende var at hun på en måte alltid hadde rett. Dypt begravd under en møkkahaug av urimeligheter lå det en liten tynn og blek sannhet og vred seg.

Et fotografi sier "Du var lykkelig, og det øyeblikket ville jeg fange". Et fotografi sier "Du betydde så mye for meg at jeg la alt annet til side for å se på deg."

And, then, in the silence that ensued, she knew that something was wrong. Perhaps there was the most minute lifting of an eyebrow, the barest suggestion of a smile on Somer's face. Or possibly it was only later that she imagined these signals. The silence was so complete that even with nine people in the room, all she could hear was the hum of the refrigerator.

[...]kunsten å lese er i ferd med å dø en langsom død, at den er et intimt ritual, at en bok er et speil, og at vi ikke kan finne annet i den enn det vi selv tar med oss inn; når vi leser, legger vi vårt sinn og vår sjel i det[...]

Til femårsdagen fikk Henry to presanger som skulle forme hans sjel. Av Pappa fikk han en ku fylt med bønner som sa mø når man klemte på den. Henry kalte den Mø. Av Mamma fikk han en indre stemme, et stort og drønnende ja - innpakket i sølvfarget gavepapir - for hver av hans slunkne skuldrer. "Store ovasjoner" var en førtifem minutter lang LP-plate med jube log applaus fra "store øyeblikk" i det tyvende århundret. Ovasjonene var hverken forklart eller satt i en sammenheng - det kunne ha vært et dacapo etter en Puccini-konsert, et publikumsbrøl for Willie Myas i fullt firsprang, jubel for Der Führer i Berlin. Hvilken forskjell gjorde det? Her var det ikke noe budskap og rote det til med. Og selv om Pappa mente at det var bløtaktig og hult og lite egnet til å styrke en guttunges ryggrad, sovnet Henry til applaus hver eneste kveld i tre år.

The nature of poetry eludes simple definition. (In this respect it is rather like jazz. Asked after one of his concerts, "What is jazz?" Louis Armstrong replied, "Man, if you gotta ask, you'll never know.") Definitions will be of little help at first, if we are to know poetry and respond to it. We have to go to it willing to see and hear.

Jeg ser på far. Jeg har blitt fortalt at han ikke har lenge igjen, Kanskje kommer han til å dø i natt. Sannsynligvis. Jeg har gjort alle forberedelsene, var til stede da han sammen med advokaten sin og et vitne skrev under testamentet sitt forrige måned, jeg har en avtale med en av hans gamle kolleger, en som er spesialist i å skrive fine nekrologer, jeg har notatet med informasjonen om begravelsen, som skal trykkes i avisene, det gjenstår bare å fylle inn datoene, [...] min søster har sagt ja til å holde gravølet, jeg har ordnet med et selskap som har spesialisert seg på selskapssnitter med lavt fettinnhold, [...] Det gjenstår bare at han dør. Det gjenstår bare å miste ham.