Bokelskere.no

A universe without purpose or guidance may seem, for some, to make life itself meaningless. For others, including me, such a universe is invigorating. It makes the fact of our existence even more amazing, and it motivates us to draw meaning from our own actions and to make the most of our brief existence in the sun, simply because we are here, blessed with consciousness and with the opportunity to do so.

Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.

Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?

Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.

Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.

Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.

Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.

Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.

Men én ting tør hevdes med sikkerhet. Den som er god på bunnen må synke dypt for å komme til etikken.

Det interesserer meg grenseløst. Vekker en sult og en lengsel i meg. Etter hva? Mening? Liv? En tilværelse der konturene er malt med blod av sverdet og ikke utvisket gjennom et århundre av søvn. Vi sover. Alle sover. Jeg ser søvnen bre seg ut over torget. Over husene, torghandleren og menneskene som beveger seg, over barnas latter og fontenenes vannvirvler. Vi lever den meningsløse søvnen og det er den virkelige synden.

Det er fryktelig å vokse opp. Ingen kan si noe annet. All tid vi legger ned i å gjøre ting vi ikke vil, som slett ikke er bra for oss, som forgriper seg på vårt vesen. Men du er uskadd. Jeg sier det fordi det er sant. Du kjenner at du vil dø, men det er ikke det du vil. Du vil leve. Jeg kan ikke lyve for deg, så jeg må fortelle deg at det du virkelig vil er å leve.

EIT SANDKORN

Det var eit sandkorn

på havsens strand

som vilde skina

som perla kan

--

Og segni segjer

for visst og sant

at kornet vart

ein diamant.

--

Det vesle kornet

frå sandgrått hav

skin no på knappen

på kongens stav.

De færreste tegn er mer enn tilfeldig valgt mål for menneskets fortolkningsbehov. Og de færreste fortolkninger er annet enn bekreftelser på fortolkerens egen situasjon.

Og når tiden brytes, oppstår det sprekker. I dem faller det mennesker. Noen skyves utfor.

"Hvorfor er Don Angelo så imot utgravningen?" Monica trekker på skuldrene. "Overtro. Transynt, katolsk overtro. Er det noe mer du lurer på?" "Og Olimpia, min ... æh ... collaboratrice domestica ... Det virker som om hun bærer nag til Rafaello. Signor Murello." Det er Antonella som svarer, med mild stemme: "Vel, det er mange i landsbyen som ikke liker Signor Murello." "Hvorfor det?" "De tror han drepte kona si," sier Monica.

Emily Robertson ser bort på sin eldste datter. Hun står på en gyllen solflekk på terassegulvet, og bak henne brer den sølvskimrende olivenlunden seg ut blant blekgule åser som mørkner til oker i det de møter himmelen. Furutrærne er nærmest hypnotisk mørke, og når det skumrer om kveldene, blekner det terrakottafargede huset og blir svakt rosa. Det er nådeløst vakkert alt sammen[...].