Bokelskere.no

Vi tror fullt og fast på autonomi, selv om den er satt i masseproduksjon: Vær deg selv. Skap deg selv.Elsk deg selv. Be youself. Think different. Grandios "livsvisdom" som egentlig er eksistensielle umuligheter - ettersom ingen er seg selv uten andre.

Jeg skrur på skjermen for å lese om hva som skjer ute i verden. Men det jeg settes i kontakt med, er ikke "verden". Det finnes noe i nettet selv, noe grenseløst og viljesterkt, og dette "noe" kan jeg ikke se. Jeg ser baredet jeg får tilbake. Det er en refleksjon av meg selv.

Poenget er enkelt: Jo mer vi ser inn i skjermen, jo mer ser de av oss. Fra det sekundet vi slår på skjermen, fyres det av et spektaktuært system av smarte algoritmer som jobber for å holde oss klistret til den lengst mulig. Det er slik de sanker persondata. Og persondata er uhyre mye verd. Økonomien er nesten 100 prosent basert på overvåkning, og 100 prosent finansiert av reklame.

Det man oppdaget om seg selv når man oppdrog barn, var ikke alltid hyggelig eller sjarmerende.

Ingen liten del av eksistensens pinsel er at Tid kontinuerlig blir presset på oss, aldri lar oss få igjen pusten, men alltid kommer etter oss, som en tuktemester med en pisk.

...libertarianismen. Individets frihet over alt annet, og en grunnleggende tro på det frie markedet og den frie kapitalen som alle tingsløsen. I ewn slik verden passer ikke reguleringer inn. I ytterste konsekvens er de onder som må bekjempes. Når så vitenskapen ser ut til å si noe annet, er motmiddelet enkelt: Så tvil. Få forskere på skjermen, på radioen og inn i avisene med budskap som ser ut til å trekke i tvil det "alle vet".

Klimakrisen påvirker den ene av forutsetningene for samfunn som vi har gjort oss avhengig av: stabile forhold for mat og sikkerhet. Og den enkle løsningen på problemet, å slutte å brenne olje, kull og gass, rokker ved den andre forutsetningen: tilgang på energi. Dette er den egentlige klimakrisen. En global catch-22.

Er vi buttfucked? Eller, sagt på en annen måte: Er det fortsatt mulig å gjøre noe med klimakrisen? Makter vi det? eller er det, som enkelte har hevdet, allerede for sent?

I tillegg var han forfengelig nok, eller dum nok, til å merke seg og huske at det Partiet sa i går, var ofte det stikk motsatte av det Partiet sa i dag.

At det finnes fenomener som (ennå) ikke lar seg forklare til bunns, er ikke noe argument for overnaturlige forklaringer...

Det er alltid et spenningsforhold mellom egeninteresse og kollektivets interesser - det koster jo noe å være i et fellesskap, men gevinstene er større, ellers ville ikke sosialitet eksistere.

...liv [er] derfor ikke bare et spørsmål om energi, vilje (livsgnist), overlevelse, og reproduksjon, det er også streben - i mangel av et bedre ord - etter orden, stabilitet og kompleksitet. Ikke bare kompleksitet for sin egen skyld, men fordi det fremmer livet.

Livets vev er et godt begrep, vi er en stor, sammenvevd evolverende enhet der vi alle har et felles opphav, og enhver livsform og ethvert individ er nåtidens representanter for en ubrutt historie som går 3,5 milliarder år tilbake, og samtidig utgangspunktet for linjer som kan strekke seg hundervis av millioner år inn i fremtiden.

Å bli født er en dødsdom, men aldering og død vil aldri bli greit. På den annen side har vissheten om døden på grunnleggende vis gjort mennesket til det vi er, frykten for det store ingenting etterpå har skapt myter og guder, men også en trang til å sette spor, utrette store ting. Frævaret av mening med livet, kan et stykke på veg kompenseres med å skape mening i livet, og uten vissheten om vår tilmålte tid ville vi trolig latt dagene og årene gli forbi uten ambisjoner om å gripe tak i en eneste av dem.

Undersøkende journalistikk var imitert liv, imitert ekspertise, imitert verdslighet, imitert nærhet; å lære seg å mestre et emne for så å glemme det, å gjøre seg til venns med folk for så å avskrive dem. Og likevel, som med de fleste imitative fornøyelser, var det sterkt vanedannende.

(...) hunder hadde skjønt det. De plaget ikke seg selv med mysterier det uansett var umulig å løse.