Bokelskere.no

Tusen takk!
og på spansk også, da :-)

Hvem er jeg?

Denne tynne flisen av en bok åpner for en dypere forståelse ikke bare av portugisiske Fernando Pessoa (1888–1935), men også av hans landsmann José Saramago (1922–2018), en av mine yndlingsforfattere. Pessoa opererer med en rekke heteronymer, dvs. personer han har fantasert frem, ikledd kjøtt og blod, gitt en livshistorie som om var de reelle mennesker. I denne boken kommer de mest kjente og velutviklete til orde; Alberto Caeiro, Álvaro de Campos, Richardo Reis og Fernando Pessoa. Gjendikter Henning Kramer Dahl understreker i sitt etterord at «Det er viktig å inkludere Pessoa «selv» i oppregningen, for han er likestilt med de øvrige, han er ikke mere egentlig enn dem.» (En til er regnskapsassisten Bernardo Soares som fører Uroens bok i pennen.) Heteronymene har sin egen personlighet og stemme; Caeiro skriver poemer, de Campos poesier, Reis oder og Pessoa dikt. Etter noe leting fant jeg nyanseforskjellene mellom poemer, poesier, oder og dikt (under tvil).

I Pessoas univers møtes disse personene, diskuterer og omtaler hverandres verker. Her er lag på lag. Denne måten å skrive på, må ha krevd stor dyktighet.

Jeg oppfatter spørsmål knyttet til identitet som bokens sentrale tema, jf. tittelen: «Det er ikke meg jeg forestiller». Men den favner også naturen, jorden, universet, ja hele vår eksistens. De fire «forfatterne» angriper spørsmålene fra hvert sitt hold; tankevekkende, fascinerende, originalt og ikke uten humor. Og de reflekterer over sitt erverv, det å skrive, som Alberto Caeiro her:

Jeg har hverken ambisjoner eller behov.
Å være dikter er ikke en ambisjon for meg.
Det er min måte å være alene på.

Jeg så med spesiell forventning frem til Ricardo Reis’ oder. Det skyldes at Saramago, en generasjon yngre enn Pessoa, har tatt tak i Pessoas heteronym Ricardo Reis og gitt han en egen roman, Det året Ricardo Reis døde, utgitt i 1984. I løpet av dette året oppsøker den døde poeten Fernando Pessoa stadig sin «venn», legen Ricardo Reis. Et tilbakevendende tema mellom dem er døden. Nobelprisvinneren Saramagos bok rager høyt på listen over de beste jeg har lest. Ville jeg kjenne igjen «min» Ricardo Reis i «Det er ikke meg jeg forestiller»? Et spørsmål som ikke uten videre er lett å besvare. La meg i hvert fall avslutte med noen linjer av Reis:

La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.

Igjen hjertelig takk Beathe Solberg som satte meg på sporet av boken. Jeg håper flere vil/kan bidra med synspunkter som kan belyse Pessoa og hans forfatterskap.

Alle innspill mottas med stor takk!

Den siste årstida

For profitt må vi avskapa miljøet
For profitt må vi bygge draumeslott av plast
For profitt må vi le med næringslivet
For profitt må vi be for pengemølla
For profitt må vi låre moralen ned i det nederste lasterommet
For profitt må vi drepe hundre dyreslag i døgnet
For profitt må vi bytte godt ut med vondt
For profitt må vi la oss audmjuke
For profitt må vi late som om vi ikkje veit
For profitt må vi fylle hava med mikroplast
For profitt må vi forsure havet inntil alt levande går i oppløysing
For profitt må vi vere med på moten
For profitt må vi gi fåvitet lov til å sleppe fram
For profitt må vi sprøyte gift på åkrane
For profitt må vi pine maten opp frå jorda og kasta han vekk
For profitt må vi tåle invitasjonen av søppel som aldri forsvinn
For profitt må vi la liksøla leie oss på sine vegar
For profitt må vi ikke stanse opp
For profitt må vi ikkje gi oss over
For profitt må vi ikkje lære av fortida
For profitt må vi late som om vi ikkje allereie gjennomholar framtida
For profitt må vi knuse ein planet mellom tennene
For profitt må vi leve i vårt eige blindande lys

Og medan den siste årstida spring oss i auga
må vi

Ingen gjer for oss

Marjun Syderbø Kjelnæs, Karnageita 2022

Vakkert!

Ay, amor,
bajo el naranjo en flor!

Ho Lola

Under appelsintreet står ho
med kvitvasken sin.
Grøne er auga hennar,
røysta fiolett.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Vatnet i bekken
rann fullt av sol,
i oliventreet
song det ein sprov.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Sidan, når ho Lola
har brukt opp heile såpa,
kjem dei unge tyrefektarane.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Frederico García Lorca (1898-1936)
Gjengitt i Andalucía frå kjøkkenbenken (side 166).

Dagens sitat:
Er alle dager like, er det fordi du har glemt å gripe det gode som skjer i livet mens solen går sin gang over himmelen.
Paulo Coelho

Å ta med én tykk bok, har jeg brent meg på før :-)))))
Hadde også med Spuria, som jeg sterkt anbefaler (har skrevet en omtale), pluss fant Andalucía frå kjøkkenbenken i leiligheten (en strålende bok jeg anbefaler alle som er interessert i Spania, har også skrevet om den).

Enig, "Havets stjerne" var et godt valg. Takk skal du ha, TanteMamie.

Eg vil takke livet

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg synet og når eg åpnar augo,
kan eg sjå og skilje det svarte og det kvite,
og på himmelkvelven dei lysande stjerner,
og midt i verdens vrimel den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg øyre til å fange opp songen
frå småfuglar om dagen og siriss om kvelden,
frå hammar, turbinar og det susande regnet,
og den mjuke røysta til den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg målet og heile alfabetet,
og dei rette orda til alle mine tankar,
mor og venn og søster og det stigande lyset
over vandringsvegen til den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det gav steget styrke om enn foten trøytna
når eg gjekk i byar og langs mørke vatn,
over fjell og ørken, over sovande sletter,
og gjennom porten til den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg eit hjarte som ustyrleg bankar
når eg ser det vakre i menneskehugen,
når eg ser det gode vinne over det vonde
når eg ser djupet i ditt klåre auga.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg smilet, det gav meg gråten.
Eg får lov å kjenne både fryd og smerte,
og av desse kjeldene fløymer mine songar,
men også dine songar som er mine songar,
og all verdsens songar som er same songen,
og all verdsens songar som er same songen.

Violeta del Carmen Parra (1917-1967)
Chile

Til norsk ved Åse-Marie Nesse (1934-2001)

Eg vil vere her, dikt til trøyst
Olaug Nilssen (red.)

Denne boken er blitt filmatisert. Fant den på nettet Filmweb. Aldri hørt om den nettsiden før. Må undersøkes nærmere. Dokumentaren er på 1 time & 27 min.

Nydelig historie om begrepet "borte", for hvor og hva er borte? Flott illustrert og finfin undringsbok. Handler om Karin sin leting etter "kosebamsen" Hesten og når farmor dør. Fin tilnærming av følelsene, og at man kan være både glad og trist samtidig. Passer for barnehagebarn!

«Denne boka sitt ærend er (…) å utforske landet via maten og det daglege brød, tittelen Andalucía frå kjøkkenbenken skal uttrykke filosofien som ligg bak: At kvardagskjøkkenet reflekterer kultur, historie og daglegliv, og at arven frå kjøkkenet, ofte taus og uskriven kunnskap, formar og nører eit folk på samme måte som litteratur, kunst og teknologi. Og alt dette heng i hop.»

Slik beskriver forfatter Sigrid Bø Grønstøls sitt forsett, som hun lykkes imponerende godt med. «Andalucía frå kjøkkenbenken» sto i leiligheten vi lånte av våre venner, ikke så langt fra Itrabo, der forfatteren og hennes familie er «ferieinnvandare». Vi falt pladask! Boken gir leseren innsiktsfulle og levende bilder av den lille fjellandsbyen, av dens sosiale liv og koder som kan være vanskelige å forstå. Den frittalende Maria er gatens sjef. De kulturelle forskjellene er store, likevel finnes en gjensidig respekt mellom fastboende og feriefolk. Vi får innblikk i Andalucías (og til dels Spanias) kultur og historie, fortsatt preget av vel syv hundre år under maurisk styre (711–1492).

Grønstøl er rik på kunnskaper og erfaringer, som hun generøst deler med sine lesere. Hun fører en medrivende og god penn, til dels poetisk, som her:
«Det er ein vakker monotoni over det gamle olivenlandet, eit drag av livsvilje og stoisk ro, av moderland og slekters gang. Dei svarte greinane står som skulpturer over den tørre jorda, grå, gulgrå, orange, raud; jordfargen skiftar etter kvor du er.» (s. 129)

Eller som her:
«Aubergine, den sensuelle og glatte pæra med den mystiskmørke lillafargen, er en arv frå maurartida. Jødane skal ha dyppet aubergineskiver i sammenpiska egg til frityrsteking, medan maurarane steikte skivene i honning.» (s. 122)

Boken favner brett, og gjennom det hele løper råvarene og maten som en rød tråd. Den er gjennomillustrert av praktfulle og uttrykksfulle fotografier. En ren nytelse. Velplassert mellom teksten, fotografiene og oppskriftene (for dette er også en kokebok) står seks dikt av Andalucías store poet, Frederico García Lorca (1898–1936).

Det er kanskje unødvendig å si at vi straks gikk på jakt, og fant boken hos forlaget Sturnus. Nå er det bare å glede seg til å prøve ut de fristende rettene. Dette er en bok til glede og inspirasjon!

Takk for du bragte denne boken fram i lyset skrevet av Halvdan Kohts svigersønn. Har sikret meg boken & Mennesket Halvdan Koht av samme forfatter. Ser på Wikipedia & Store Norske leksikon at Halvdan Koht var en produktiv forfatter av format og satte spor etter seg på mange vis - politisk & forfatter. Så dette blir engasjerende lesing av ekteparet Koht. Begge var samfunnsengasjerende mennesker/familie.

Ser på Librarything at der er en 7. bok som ikke er oversatt enda. "The Running Grave" av Robert Galbraith

Boka minnet meg en smule på Drag me to Hell. Ikke selve konseptet, men tonen. En horrorkomedie som jeg hatet.

Anna og hennes familiemedlemmer drar til Italia for å ha litt ferie sammen. Familien krangler ofte og er stadig frekk mot Anna, men Anna er ikke noe særlig bedre, så det var vanskelig å syns synd på henne. De får ikke komme opp i tårnet på stedet de leier, og Anna opplever mye skummelt. Men er det noe som bare forfølger henne eller kan de andre familiemedlemmene oppleve det også?

Kranglete familie
Det føltes ut som å lese to bøker i én. En del om ferien og en annen del om når Anna vender tilbake til New York. Jeg foretrakk å lese om den delen da de var i Italia og den merkelige familiedynamikken. Familien er ikke spesielt sjokkerende, fordi jeg har lest om verre familier tidligere. Men jeg ble dog lei av alle de italienske ordene og replikkene. Man ble stadig vekk minnet på at Anna var den eneste i familien som kunne litt italiensk. Det var også mange påminnelser om at de var på ferie, ferie og atter ferie. Til tross for det, manglet boka noe av den italienske atmosfæren.

Og retningen handlignen tok, ble noe rotete og jeg mistet interessen underveis mange ganger. Slutten var på en måte lat og skuffende. Å kalle dette horror, er ikke helt riktig. Det er mer humor med noen horrorelementer. Hvis du ikke har lest den ennå, fortvil ikke. Du går ikke glipp av noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne helgen har jeg fullført «Vestersand» av Ingeborg Arvola og skrevet en omtale av den. Og nå skal jeg gå i gang med en annen julepresang (siden vi nærmer oss påske), krimromanen «Det beksvarte hjertet» av Robert Galbraith, - dvs. J.K. Rowling. Jeg har lest og kost meg med de foregående bøkene om detektivparet Strike og Robin, men gru-gleder meg til denne, - den er på over 1000 sider!
Jeg har visst at alle disse bøkene har vært filmet, og jeg har ergret meg litt over at de ikke har vært vist på nrk, men nå oppdaget jeg at jeg har tilgang til dem via Max, - så nå skal jeg sette i gang! Håper jo at jeg ikke blir skuffet, - det er lett når man har et eget bilde av personene i hodet.

Jeg var spent på denne oppfølgeren til Kniven i ilden, for jeg hadde inntrykk av at den ikke ble like godt mottatt som den første, og lenge følte jeg at jeg ikke ble skuffet. Arvola har et helt spesielt språk og tilnærming til stoffet, - skildringene er så tette, så jord-, natur- og kroppsnære med detaljerte skildringer av det praktiske og sosiale liv i Øst-Finnmark rundt 1860. Samtidig løfter det seg en himmel over dette, - eller noe svart, - for hovedpersonen, Brita Caisa, har spesielle evner som en følsom healer.
Det har vært veldig fascinerende å bli tatt med så tett inn i den spesielle livsformen som er så fjern fra vår, og jeg har kost meg veldig. Den eneste innvendingen er at jeg etter hvert syntes den ble litt for lang, det var ikke nok spenning til å sprite opp de hverdagslige gjøremålene over 500 sider, så det ble med terningkast fem denne gangen.

Ser på Norli.no at Samuel Bjørk kommer med en ny bok i juni d.å. - Bomberen. Står ingen plass om den er ny bok i serien - all info er fraværende. På Librarything ser jeg der er flere språk av hans bøker, så forfatteren er populær i utlandet.

PS! Den som leter finner. På Adlibris, finsk utgave kom info om boken (oversatt Google)

I denne illevarslende vanedannende spenningsromanen tennes lunten og tiden renner ut. Mia & Munch-serien av den norske mesterdetektiven kommer tilbake mer avslappende enn noen gang.

En bombe eksploderer i Oslo T-bane. Eksplosjonen er forårsaket av en kvinne med en bombevest låst rundt seg. Hvorfor blir kvinnen tvunget til å begå en så forferdelig ødeleggelseshandling?

Politibetjentene Mia og Munch finner tre gjenstander på kjøkkenbordet til en kvinne iført bombevest: en liten trollfigur, en gaupefigur med et øre malt gult, og en bok om USAs historie. Forfatteren har gitt dem ledetråder om følgende elementer.

Og dagen etter, på nøyaktig samme tid, eksploderer nok en bombe.