Jeg har alltid vært klar over at språket har en magisk kraft, og at ens egen forestilling om ting er mye mer betydningsfull enn hvordan tingen objektivt er. For objektivitet er i grunnen en illusjon. Fakta finnes sjelden. Ting eksisterer i liten grad i seg selv. Ethvert menneske er dømt til å se alt ut fra ett par øyne, vi er dømt til å sortere alle inntrykk gjennom én hjerne.
Jeg gråter for kroppen min, for meg selv, for minnene disse cellene bærer på. For tap, for det som ble sagt og gjort, og for det som burde vært sagt og gjort. Jeg legger fra meg kniven, og lukker sårene.
Og jeg har en kropp som nesten ingen har lyst til å ta på eller se, minst av alt meg selv. Jeg har en kropp som lengter etter å forsvinne.
Når gikk jeg over grensen til å bli usynlig? Da jeg passerte 90 kilo? Eller 100? For hver kilo jeg la på meg, forsvant en bit av meg. For hver gang jeg snakket litt for høyt, lo for mye og danset for heftig, ble jeg mindre og mindre synlig, mer og mer utydelig i de andres blikk.
Tusen takk!
Slik skulle alle bøker være; at man føler behov for å ha gultusjen i hånda mens man leser, klar til å merke av alle de vakre ordene og bringebærdropsene.
Men likevel, en vag visshet om det, i meg. Et sted i hodet, et sted i kroppen. Så jeg det egentlig noen gang for meg; en framtid som var vår, som tilhørte bare oss.
Det begynte å løsne i meg, som et glipp, som et glipp med kroppen. Hvordan begynner en kropp å glippe en annen,
Finne den andres pust for høy, en hånd for varm. Løsne meg litt fra armen din før jeg sovner, for å klare å sovne. Være den som trenger å løsne.
Denne roen i å være med deg, gjøre våre ting, hvile i vår rytme. Som var det blitt en naturtilstand for oss; å være bare deg og meg.
Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg.
Nasjonalbiblioteket har scannet boka og den kan leses i sin helhet her:
http://www.nb.no/nbsok/nb/c974005e3ae88ebee976208d37f231a8?lang=no#0
Ja ikke sant! Oppleseren har stor betydning for opplevelsen av ei lydbok. Jeg har tatt pause fra lydbøker en stund etter en rekke lydbokopplevelser hvor oppleseren bare fikk frem irritasjonen. Vi burde i grunnen ha en egen tråd her på bokelskere om gode lydbøker.
Slike bøker liker jeg også (-kanskje med unntak av psykiatrisk sykehus-delen..)! Jeg regner med at du har lest "The shining" av Stephen King. Men har du lest hans "Mørke krefter/The Dead Zone"? Jeg vil også foreslå: "House on haunted hill" (Shirley Jackson), "Rebecca" (Daphne de Maurier) og "The woman in black" (Susan Hill). Jeg vil også sterkt anbefale John Ajvide Lindqvists forfatterskap, f.eks. novellesamlingen "Papirvegger" - og campingferie blir aldri det samme igjen etter å ha lest hans "Himmelstrand". Grøsserstemningen finner man også i "And then there were none" av Agatha Christie.
Ja det er hele dikt jeg siterer her :)
Jeg tror det er Alice Hoffman sin bok du mener, Practical Magic :) Husker godt filmen også.
“When you’re twenty-one, life is a roadmap. It’s only when you get to be twenty-five or so that you begin to suspect you’ve been looking at the map upside down, and not until you’re forty are you entirely sure. By the time you’re sixty, take it from me, you’re f_cking lost.”
Tror jeg slenger meg med jeg også! Hører den som lydbok via Storytel. Garanterer ikke at jeg klarer å følge med dere hele veien da jeg begynner med bacheloroppgave i midten av mars.
Oi, grått på grått var ikke en heldig kombinasjon nei. Enig i at det er vanskelig å lese.
For en fantastisk bok om en enda mer fantastisk forfatter, jeg blir rørt og så uendelig imponert over denne dama! Og Lisa Aisatos ubeskrivelig vakre illustrasjoner gjør denne boka til en edelsten! Takk.
Mange tror man tenker så store tanker i skogens ro. Men slik er det ikke, skriver Torbjørn, tvert imot tømmes hodet for tanker i møte med naturen. Så kunne dette ha blitt en kjedelig bok. Men det er det ikke. Jeg likte denne godt; den er ujålete og upretensiøs. Nesten fri for prestasjonsjag, og helt fri for toppbestigermentalitet - som man kan få litt for mye av i DNTs tidsskrifter. Hva med den indre reisen?
Torbjørn gikk en gang i måneden til det samme stedet inni skogen og overnattet. Enkelt og greit. Det har gitt tid til noen refleksjoner over årstidenes gang, det store i det små, stemninger, bokreferater og undring over mennesket, kulturen og naturen. Samt beskrivelse av hva man trenger for å overnatte i skogen til alle årstider. Det er mulig Torbjørn fant litt mindre å skrive om etter hvert, for jeg opplever at første halvdel av boken er mest interessant. Jeg kunne også ønsket meg mer(e) personlige refleksjoner om hva "året" i skogen har gitt, foruten at han faktisk klarte å gjennomføre det. Kanskje er dette en slik opplevelse det er vanskelig å beskrive godt på papiret. Tilfredsstillelsen av å tenne opp et bål er vanskeligere å forklare enn det rent tekniske med å sette opp bålet.
Frister boka til etterfølgelse? Tja...ikke med tarp og sovepose, egentlig, men med en hytte, kanskje....