Jeg vet! Dessuten har den vært tilgjengelig i pocket et års tid.

Rundslipt stein

Jeg var veldig
liten, sommerdag
var det og en øy i fjord-
gapet, himmel, horisont
og hele greia var
enkel, det er bare å spole
tilbake: Jeg var
veldig liten og sto urørlig
på øya i fjordgapet med en stein
og tenkte mitt om morfar
som plutselig var så død
og borte. En rund
stein. Foran himmelen, horisonten
var jeg veldig

Hvis du nå sier og så
Videre? Sier jeg ikke mer

Forfatter: Dag Larsen
Utgitt: Fra samlingen «Norske gutter» - dikt for yngre mennesker. Tiden norsk forlag 1992.

Om å elske og ha tapt ...

Jeg har tidligere både lest og skrevet om et par av Julian Barnes´ (f. 1946) mest kjente bøker; "Flauberts papegøye" (1984) og "Fornemmelse for slutten" (2011). Den første førte til hans gjennombrudd som forfatter (pga. nominasjon til Bookerprisen) - den siste innbrakte ham Bookerprisen.

Lenge var "Flauberts papegøye" ikke å få tak i, men i fjor utga Cappelen Damm boka som pocket. Dermed er boka atter tilgjengelig for norske lesere. Det er godt, for boka er helt bemerkelsesverdig og fantastisk skrevet! I mellomtiden har jeg sluttet å gi terningkast i mine bokanmeldelser, men jeg kan jo nevne at jeg ga terningkast seks både til "Flauberts papegøye" og "Fornemmelse for slutten". Jeg er med andre ord av den oppfatning at Julian Barnes´ bøker (i alle fall disse to som jeg så langt har rukket å lese) ruver høyt over det meste andre av samtidslitteraturen i dag.

Nå er Julian Barnes ute med en slags memoar-bok - "Livets nivåer" (2013) - helt fersk i norsk utgave. Så fersk er i grunnen boka at det ikke er mange profesjonelle bokanmeldere som har rukket å anmelde den enda. I alle fall har det vært lite å finne på nettet.

"Livets nivåer" er inndelt i tre deler eller fortellinger; "Høydesynden", "På samme nivå" og "Tapet av dybde". Titlene på de tre delene illlustrerer rett og slett livets (ulike) nivåer, og alle historiene handler om kjærligheten og om å miste den man er glad i. Den siste delen handler helt konkret om Julian Barnes selv, og hans sorg etter at han mistet kona Pat etter rundt tredve års samliv. Stilen i fortellingene er utpreget essayistisk.

"Du setter sammen to ting som ikke har vært satt sammen før. Og verden er forandret. Folk legger kanskje ikke merke til det der og da, men det spiller ingen rolle. Verden er likevel forandret." (side 11)

Vi introduseres for ballongferdenes spede begynnelse. Det var ikke hvem som helst som bega seg ut i det eventyret det innebar å komme seg opp i luften og sveve over alle andre. Dette var eventyrere, som regel menn med stort mot og et ønske om å gjøre seg bemerket, og det ga status å få dette til - også å være med. Mange betalte en formue for å få være med opp i luften, og noen ganger gikk det galt. Ballongene falt ned og folk døde. Brødrene Godard og den berømte ballongen Giganten sto sentralt i utviklingen som til slutt skulle føre til at flyet ble oppfunnet. Etter hvert kom også fotografiet - aerostatiske fotografier - og parallellene trekkes til den første måneferden på slutten av 1960-tallet, da astronautene opplevde "jordoppgang", en fantastisk opplevelse av å se jorden som den mest fargerike av alle planeter.

"Vi lever på flaten, på bakkenivå, likevel - og derfor - aspirerer vi. Fra bakken kan vi av og til nå så langt som til gudene. Noen svever med kunst, andre med religion, de fleste med kjærlighet. Men når vi svever, kan vi også styrte. Det er langt mellom myklandingene. Vi kan oppleve å sprette bortover bakken med benknekkende kraft, slept mot en jernbanelinje i utlandet. Hver eneste kjærlighetshistorie er en potensiell sorghistorie. Om ikke først, så senere. Om ikke for den ene, så for den andre. Av og til for begge.

Så hvorfor strekker vi oss alltid mot kjærligheten? Fordi kjærligheten er punktert der sannhet og magi møtes. Sannhet, som i fotografi; magi, som i ballongferder." (side 45)

Selv om historiene om ballongferdene er fascinerende, er det utvilsomt den tredje og siste delen som er mest interessant. Denne fyller til gjengjeld nesten halve boka, og her forteller forfatteren om sitt eget savn av en høyt elsket livsledsager og hvordan dette har preget ham og hans forhold til livet og omgivelsene i årene etter at hun døde. Han forteller om en gryende og etter hvert altoppslukende interesse for opera, fordi dette er "en kunstform der voldsomme, overveldende, hysteriske og destruktive følelser er normale. En kunstform som mer åpenbart enn andre former for kunst er ute etter å knuse hjertet ditt. Dette ble min nye sosialrealisme." (side 103)

Underveis trekker Julian Barnes opp en del livsanskuelser som handler om dybden i tilværelsen. Noen ganger gjør det vondt å lese, fordi han trykker på noen knapper gjennom sine enkle og meget presist formulerte anskuelser.

"Du har spørsmålet om ensomhet. Men den er ikke slik du forestilte deg den (hvis du noen gang hadde forsøkt å forestille deg den). Det finnes i all hovedsak to former for ensomhet: den som handler om ikke å ha funnet noen å elske, og den som handler om å bli berøvet den man elsket. Den første er verst. Ingenting kan sammenlignes med sjelens ensomhet i oppvektsårene." (side 124)

Alle kommer vi på et eller annet tidspunkt i livet til å miste noen vi er glad i - om det ikke allerede har skjedd. Vi er så utålmodige på andres vegne og tenker at "nå får det være nok sorg - nå må han/hun jammen komme seg videre!" Og så er det faktisk ikke så enkelt. Som Julian Barnes skriver et sted: Bare det faktum at han er i live, levendegjør hans elskede kone. Dersom han også skal legge henne bak seg for å komme over sorgen, er det som om hun dør for andre gang. Dette gjorde at han var i stand til å jage bort selvmordstankene mens sorgen var som mest intens, og livet uten Pat fortonet seg fullstendig uten mening.

Menneskene må få velge måten å sørge på. Noen bruker kortere tid og andre lengre tid. "Livets nivåer" fikk meg til å tenke - også på det jeg mest sannsynlig en eller annen gang har foran meg - og dette er en sånn bok som gjør en klokere. Den siste delen er utvilsomt den sterkeste - den som gjør dypest inntrykk. Jeg skjønte for øvrig ikke helt sammenhengen mellom ballongferdene og den siste delen, og fant det litt kunstig at disse skulle høre sammen - utover at ballongferdene på et vis symboliseres fallhøyden i kjærligheten ...

Like fullt: jeg anbefaler denne boka varmt! Del tre er alene verdt hele boka!

Ønskeliste

Pulsvarmere, håndstrikket, lenge .

Kritt i alle farger

sekunder – minutter – timer
en dagbok, blanke ark.

Og et skjerf med hull inni

Og en klokke som går baklengs når vi er sammen.

Forfatter: Martina Gaux

En erotikkens mester!

Om forfatteren og triologien "Parallelle historier"

Péter Nádas (f. 1942) er en ungarsk forfatter, dramatiker og essayist. Han ble født i Budapest, og familiens historie fra andre verdenskrig er dramatisk. Forfatteren er av jødisk slekt.

Nádas sammenlignes ofte med Thomas Mann og Marcel Proust. Spesielt synes jeg dette kommer til uttrykk i dette første bindet i triologien "Parallelle historier" (som er den eneste boka jeg så langt har rukket å lese av Nádas), når Nádas skildrer persongalleriet. Maken til personskildringer har jeg nemlig ikke vært borti siden jeg leste "Buddenbrooks" av Thomas Mann. Man trenger nesten ikke handling - det holder faktisk lenge bare med personskildringene.

For øvrig underlig at forfatteren ikke en gang er nevnt i "1001 bøker du bør lese før du dør" eller i en bok jeg har som heter "501 store forfattere" utgitt på Orion forlag i 2009 ... Og det på tross av at Péter Nádas stadig nevnes som en het Nobelpriskandidat innenfor litteratur!

På bokas smussomslag kan jeg videre lese at Nádas store internasjonale gjennombrudd kom med "Erindringens bok" på begynnelsen av 1990-tallet. Denne er i likhet med triologien "Parallelle historier" utgitt på norsk av forlaget Agora. Romanen er fra enkelte hold betegnet som "den største romanen som er skrevet i vår tid". Hvilket er tilstrekkelig til at jeg nylig skaffet meg den boka.

Nádas brukte nesten 20 år på å skrive romanen som er blitt til triologien "Parallelle historier". Disse tre bøkene rommer 1600 sider, og "fortellingen spinner rundt to familier og fanger inn hele 1900-tallets Europa" (kilde: bokas smussomslag). Dersom du ønsker å lese mer om Péter Nádas er Wikipedia faktisk et greit sted å begynne.

"Parallelle historier bind I - Den stumme provinsen"

I første kapittel - under tittelen "Fadermord" - introduseres vi for et mord.

"Allerede i det minneverdige år da den berømte Berlinmuren falt, ble det funnet et lik ikke langt fra dronning Luises grånende marmorstatue. Det skjedde noen dager før jul.

Liket var en velpleid mann omkring de femti, og alt de fant på ham eller hos ham, kunne regnes for å være av det mer eksklusive slaget. Ved første øyekast en distingvert herre, finansmann eller direktør. Snøflakene dalte langsomt ned, men det var ikke kaldt nok til at de ble liggende, de smeltet straks på veiene i parken og festet seg bare på gresstråenes spisser. Åstedsgranskerne gikk forskriftsmessig frem, og på grunn av værforholdene skyndte de seg litt. De stengte av området, gjennomsøkte feltet systematisk innover i spralform med klokken, for å sikre og ta avtrykk av sporene. Liket kledde de varsomt av bak en improvisert, sort plastskjerm, men fant ikke tegn til at det var rørt av fremmed hånd.

Kroppen ble oppdaget av en ung mann som løp her tidlig hver morgen. Han var den eneste de kunne avhøre. Det var ennå helt mørkt da han startet løpeturen, slik han gjorde nesten hver dag langs samme vei, til samme tid." (side 11)

Vi skjønner veldig fort at det er stor litteratur vi har i hendene, for her er alle setninger gjennomtenkte og velformulerte, detaljrikdommen er stor, alt er så malerisk beskrevet at man ikke har noe problem med å se scenene foran seg, og senere skal også beskrivelsene av det meget rikholdige persongalleriet imponere sterkt!

Vi følger to familier - en i Berlin (familien Döring) og en i Budapest (Lippay-Lehrs) - og etter som romanen skrider frem, skal de erotiske tilsnittene ved fortellingen få stor plass. Meget stor plass. Tidvis kanskje også for stor plass?

Nádas har i et intervju i Dagbladet den 30. april 2012 svart følgende på spørsmålet om hans - bokstavelig talt - boltring i "erotisk akrobatikk" i romanen har vært vanskelig:

"Det er vanskelig å skrive om ting det ikke fins noen tradisjon for. Jeg har lest sexskildringer på mange nivåer, fra billig porno til klassiske verker, for eksempel "Bambi"-forfatteren Felix Saltens "En venetiansk kurtisanes bekjennelser". Den er genial.

Erotikken kan ikke løsrives fra noe annet i livet. Den må også kunne skildres."

Selv om jeg må innrømme at jeg underveis ble litt forundret over hvor stor plass erotikken hadde i romanen (kanskje mest av alt fordi jeg aldri har vært borti noe lignende), er jeg også fra meg av beundring over hvordan dette er gjort. Skildringene blir aldri pornografiske, men fremstår mer som kunst - selv om det også skal nevnes at det ikke er kun de forfinede sidene ved seksuallivets gleder som beskrives. Særlig maktkampen mellom det nygifte ekteparet Gyöngyvér og hennes mann Ágost, handler på et vis om så mye, mye mer enn det som foregår i ektesengen. Men uansett hvilke tabuer som brytes, og hvor nedrige situasjoner som beskrives, skjønner vi at forfatteren vil noe mer - noe som hever seg høyt over enkelthendelsene, utpreget intellektuell som han utvilsomt er.

"Alle streber etter å individualisere kjønnsakten, ellers ville man jo ikke oppnå tilstrekkelig nytelse, og alle er dømt til å lide nederlag, for selve akten finnes jo bare i kraft av det gjensidige ved den. Hvis man har oppnådd tilstrekkelig felles nytelse, finner man ikke igjen sin egen person i akten, hvis man derimot streber etter det personlige, blir den andre personligheten stående i veien, og dermed blir nytelsen splittet eller nettopp utilstrekkelig.

Følgelig er enhver søken ikke alene styrt av instinktet, men også av behovet for individualisering, og minst like mye av det uunnåelige nederlaget som tilsvarer individualiseringens nivå.

Man må gå videre, for så kanskje å lykkes i å individualisere seg med en annen.

I dette spørsmålet tar ikke religionene og mytologiene det minste feil, fortsatte hun høyt, ditt eget kjøtt er upersonlig, det er bare fantasien som er personlig ..." (side 373-374)

Persongalleriet i romanens første del er svært, og jeg slet litt med å få den fulle og hele oversikten over alle som dukket opp underveis. Dette ble atskillig enklere i den siste tredjedelen av boka, som for en stor del foregår i Budapest. Derimot var det tidvis noe vanskeligere å få med seg tidsskiftene. For mens handlingen i Berlin for en stor del foregår etter Berlinmurens fall - altså etter 1989 - er vi i Budapest-delen tilbake på 1960-tallet og tidvis også til 2. verdenskrig. Jeg må innrømme at jeg så langt har noe vanskeligheter med å se alle sammenhengene, men jeg regner med at noen løse baller kommer til å lande når jeg leser videre i andre og tredje bind i triologien. Uansett - det er faktisk ikke mulig å oppsummere handlingen, fordi den springer i så mange retninger. Det er - i alle fall ikke foreløpig - noe "plott" som driver handlingen fremover. Snarere sitter jeg igjen med et inntrykk av en roman som forsøker å fange inn tidsånden i etterkrigstidens Europa. Bokas uovertrufne språklige kvaliteter, der man får følelsen av at ikke ett ord er overflødig, har gjort lesningen av den til en fest - selv om den er krevende så det holder! Bok nr. 2 og 3 ligger og venter ...

Helt avslutningsvis: denne bloggeren (med litteraturvitenskapelig bakgrunn) oppsummerer boka på en utmerket måte.

Om å bli en råere utgave av seg selv

Erik Bertrand Larssen er utdannet befal, fallskjermjeger og siviløkonom. Foruten sin bakgrunn fra forsvaret, har han også mangeårig og bred erfaring fra næringslivet. Han startet firmaet Bertrand AS i 2010, og er i dag en ettertraktet foredragsholder. (Kilde: bokas smussomslag)

"Bli best med mental trening" utkom i 2012, og at boka har blitt en gigantisk suksess, hersker det ingen tvil om. Mitt eksemplar av boka er nemlig en del av 9. opplag, som ble utkom i 2013. Oppfølgeren - "Helvetesuka" - utkom for øvrig i 2013. Også den er blitt en suksess.

I sin første bok skriver Erik Bertrand Larssen om jakten på godfølelsen og om hvorfor han ble mentaltrener - før han går løs på de metodene som skal hjelpe oss som velger å lese nettopp hans bok, til å bli bedre på å realisere oss selv og våre drømmer. Det handler blant annet om å sette livet i perspektiv, å visualisere det gode resultatet (ved å gjøre det til en selvoppfyllende profeti), om å forankre seg i verdiene sine, om å gjøre tingene skikkelig, om å sette mål, om å bestemme seg, være tålmodig, takle motgang, å fremme en sunn indre dialog, å tenke om seg selv at "jeg er rå" osv.

Forfatteren deler rikelig fra sin egen livshistorie om det å ikke gi seg, sette seg mål som kan synes uoppnåelige, men som ved hjelp av iherdig innsats ikke trenger å være det likevel - og om hva disiplin og viljestyrke faktisk har å si. Eksempelet om moren din som tror du klarer 2 av 10 oppnåelig, du selv som tror at du klarer 4 og treneren som tror at du klarer 7 - mens den egentlige sannheten er nærmere 10 - er besnærende. "Dere tåler mye mer enn dere tror!" (side 11)

"Jeg har tre mål med denne boken. Jeg håper at den kan bidra til å skjerpe din bevissthet om deg selv og måten du tenker på. Jeg håper den kan hjelpe deg til å endre noen av de tankemønstrene som virker begrensende på din evne til å prestere. Og jeg håper den kan bidra til å gi deg mer av det jeg kaller godfølelsen." (side 17)

Med "godfølelsen" sikter han ikke til den følelsen du får når du koser deg med en øl i vårsola eller lignende. Nei - det han mener er den godfølelsen du får når du har gitt alt og f.eks. fått A til eksamen. Det er forskjellen på å prestere middelmådig og å gi gass for å få den beste uttellingen du er i stand til å klare. Jakten på godfølelsen pirrer konkurranseinstinktet hos en del, men det er også den som er drivkraften bak mye av det vi gjør i hverdagen vår.

Forfatteren har mikset en hel del av de teoriene han har vært borte i. Selv gjenkjenner jeg mye fra coachingen - som kognitive og atferdsmessige strategier. Førstnevnte går på hvordan vi tenker, og sistnevnte på hvordan vi handler. Essensielt innenfor coaching er dessuten det å sette seg mål, og her kommer også visualisering av målet inn som en av flere strategier for å nå sine mål. Kartlegging av egne verdier for å komme nærmere kjernen av seg selv, før man i det hele tatt vet hva som er riktige mål for en, er også et sentralt element innenfor coaching.

Å sette livet i perspektiv handler om å minne seg selv om at livet er kort og at vi snart skal dø. Dette kan lyde dramatisk, men kan - brukt på riktig måte - bidra til å motivere til å gjøre ønskede endringer nå med det samme. For tiden renner hele tiden ut, og hvert sekund teller, som forfatteren sier på side 41.

"Verdiene staker ut en kurs for deg. De sier noe om hva du bør gjøre, men de sier også noe om hva du ikke bør gjøre. Hvis du har klart for deg hva dine verdier er, kan du stille deg spørsmålet: Er det jeg skal gjøre nå, i tråd med mine verdier? Hvis svaret er ja, gjør du det. Hvis svaret er nei, gjør du det ikke." (side 53)

Å forberede seg på at det skal gå bra, handler ikke bare om ikke å ta sorgene på forskudd. Det handler vel så mye om å ta tak, visualisere et godt resultat og få dette til å bli en selvoppfyllende profeti. De fleste mennesker er imidlertid redd for at de ikke vil klare de utfordringer livet stiller dem overfor. Man kan ta grep og tenke at det vi frykter ikke er så farlig. Og dersom vi i tillegg klarer å lage en plan for hva vi skal gjøre dersom ting ikke utvikler seg slik vi ønsker, kommer roen og tryggheten. (side 66)

"Sikt mot månen. Selv om du bommer, havner du blant stjernene." Les Brown, amerikansk forfatter og motivasjonspsykolog. (side 71)

"Hvis det skal ha noen hensikt å sette seg et mål, er det avgjørende at målet gir deg jevn motivasjon, og at det fører til en daglig justering av dine handlinger.

Et godt mål skal skape godfølelse bare ved at du tenker på det.

Et godt mål skal være motiverende!

Et godt mål skal gjøre det enkelt å ta flere riktige valg i hverdagen.

Et godt mål skal gjøre det enkelt å brenne noen broer og satse fullt og helt." (side 72)

Hvorfor er det så viktig å sette seg mål? Jo, for hvis du ikke vet hvor du skal, ender du sannsynligvis et helt annet sted ... (side 73) Dessuten er det noe med at det man gir oppmerksomhet/fokuserer på, det får du mer av.

Når man har satt et godt mål, er neste skritt i programmet å bestemme seg for å gå for målet. "Å bestemme seg er alltid en prosess, og denne prosessen har ofte en tiltakende hastighet. I begynnelsen er man søkende, men jo sikrere man blir på at valget er riktig, desto sterkere presser beslutningen seg på. Den begynner som en anelse, men etter hvert som den blir tydeligere, akselererer den, før den til slutt kuliminerer i en beslutning. Fordi beslutningen innebærer at du i større eller mindre grad endrer livet ditt, oppleves den ofte som stor, skummel og forløsende på samme tid." (side 95)

Men det er ikke nok å bestemme seg. Det er nemlig etter at beslutningen er tatt at det harde arbeidet begynner. Og det er ikke gjort i en håndvending å endre tidligere uvaner. Det er viktig å minne seg selv på målet, og det kan være lurt å sette livet i perspektiv ofte. "Du må minne deg selv på målet, hva du slåss for, hva du vil oppnå. De fleste slurver akkurat her, de gidder ikke å ta den jobben det er å minne seg selv på målet. Men det må du gjøre hvis du skal lykkes." (side 105-106) Så følger en fase som handler om tålmodighet, og om å takle motgang.

Riktig spennende fant jeg at Erik Bertrand Larssen viser til Malcolm Gladwells bok "Outliers", hvor Gladwell undersøker hvilke faktorer som fører til at noen mennesker oppnår ekstrem suksess. Dette er i og for seg et noe beslektet tema sammenlignet med Gladwells bok "David og Goliat", som jeg tidligere har anmeldt og omtalt i bloggen min. Nøkkelen til suksess på de fleste områder ligger mer på trening og grundige forberedelser, og i mindre grad på talenter. "Hvis du gjør en ting tretten ganger, er det blitt en vane. Det setter seg. Og når en vane har satt seg, blir det faktisk ubehagelig å bryte ut av den igjen." (side 150)

Bertrand Larssen har også noen spennende tanker rundt lederrollen og viktigheten av sosiale ferdigheter og tilpasning av lederstilen til ulike medarbeidere og settinger. Dette er et tema andre forfattere har skrevet mye mer dyptgripende om - som f.eks. Geir Thompson i "Situasjonsbetinget ledelse". Temaet coachende lederstil, en lederstil som i større grad involverer medarbeidere enn hva den tidligere tradisjonelle transaksjonsledelsen gjorde, er det også skrevet hyllemetervis av litteratur om. Jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her.

"Mennesker tenker hele tiden, det er både vår velsignelse og vår forbannelse. Noen ganger tenker vi riktig i situasjonen vi befinner oss i, men altfor ofte tenker vi feil. Bare unntaksvis er vi bevisst på denne tenkningen overhodet. Det meste av tiden bare surrer og går det, som en endeløs strøm av ord, tanker og setninger." (side 155)

Ordene vi bruker og måten vi tenker om oss selv og andre, påvirker i stor grad våre følelser. Man kan faktisk klare å komme seg ut av en tendens til negativ tenkning ved å stille seg selv mer riktige spørsmål. "Hva gleder du deg til i dag?" "Hva er det beste som har skjedd deg i løpet av dagen?" Og hvis man drar det hele enda lenger og blir bevisst at man er ansvarlig for sine egne følelser og at "en tanke bare er en tanke", og at uansett hvilke følelser denne tanken utløser hos deg, så kommer dette fra deg (som den ansvarlige) og bare deg - og det er du som kan gjøre noe med det - så blir det færre konflikter her i verden. Altfor mange mennesker går rundt og prosesserer negative tanker om seg selv og andre mennesker, de tror det er sannheten om dem selv og andre - mens realiteten som oftest er at det ikke har noe som helst med virkeligheten å gjøre. Den dagen de forstår dette, vil verden bli et bedre sted å leve - ikke bare for dem selv, men også for menneskene de har rundt seg.

Bertrand Larssen introduserer kraftuttrykket "Jeg er rå". Når man erstatter merkelapper som "jeg hater matematikk", "jeg er elendig på planlegging", "jeg er alltid ute i siste liten" med "jeg er rå!", kan de utroligste ting skje.

Visualisering innebærer at man ser for seg et spesifikt resultat for sitt indre øye - som bilder eller film. "Som aktivitet har visualisering noe nesten mediativt over seg, det krever innlevelse og konsentrasjon, og det hender faktisk at noen ikke klarer å få det til." (side 174) Man foregriper så og si det som skal skje. Når man så kommer til tidspunktet da det man har sett for seg skal skje, er det allerede noe kjent med situasjonen. Man er forberedt på det som skal komme, og dette øker sannsynligheten for at man presterer mer optimalt. (side 180) Dette kan f.eks. være virkningsfullt dersom man gruer seg til et møte eller sliter med angst for å stå foran store forsamlinger. Og så kan man bruke nervøsiteten til noe positivt, til å skjerpe seg selv, i stedet for at dette skal bli en hemsko. For man blir mer fokusert med litt hjertebank, svette og kribling i kroppen! (side 199) Bertrand Larsen anbefaler at man setter seg i en behagelig stol på et rolig sted, lukker øynene og visualiserer. Når man har visualisert 10-15 ganger, får man et mentalt overskudd. "Visualisering handler dypest sett om å forberede seg så detaljert som mulig på så mange ulike scenarioer som mulig, slik at man vet hva man skal gjøre, at man har en strategi." (side 203)

"Både indre dialog og visualisering er utpreget intellektuelle aktiviteter. Du bruker talentene dine for å påvirke kroppen." (side 208)

Det er ikke mulig å påvirke alt som skjer i ens liv, men vi kan som et minimum styre vår egen tenkning og hvordan vi skal takle ulike hendelser og omstendigheter. (side 209) Det handler om å kontrollere og påvirke følelsene våre, fordi følelsene i stor grad styrer atferden.

I kapittelet om modus snakker Bertrand Larssen om når vi befinner oss i midt i kampens hete. Riktig modus er et uvurderlig hjelpemiddel - en absolutt forutsetning - for å kunne prestere optimalt, er hans påstand. "Modus kan best defineres som "væremåte" eller "tilstand". I kriminaletterforskningen brukes begrepet "modus operandi" for å beskrive en gjerningspersons måte å opptre på, hans handlemåte." (side 220) Ukontrollert nervøsitet er antakelig den verst tenkelige modus man kan befinne seg - uansett prestasjon. (side 221)

"Med mental trening er det fullt mulig å bli den man ønsker å være, uavhengig av situasjonen man befinner seg i." (side 222)

Bertrand Larssen spør hvem du er når du presterer på ditt beste. Det handler om å skape en gjenkjennelseseffekt, fordi gjenkjennelse gir trygghet og ro.

Helt avslutningsvis understreker forfatteren at det ikke akkurat er kjernefysikk han snakker om i sin bok. Men at mye av det han kommer med fremstår som enkelt, betyr ikke at det er lett.

<"Utfordringen som ligger foran deg, er å tro nok på det som står, til at du begynner å bruke det. Det må trenes på. Det må gjentas.

Min oppfordring til deg er å lese boken en gang til. Jeg tror ikke mange av dere kommer til å gjøre det. De fleste (men jeg er svært takknemlig, jeg gjentar, svært takknemlig, for at dere har lest den én gang) kommer til å gjøre som de fleste andre: Du gjør deg opp en mening om det du har lest, slår boken sammen og tenker at det var den boken. Allerede her avslører du deg litt. Er du som alle andre, gjør du som alle andre, eller ønsker du å tenke, handle og være annerledes? Du blir ikke en vinner hvis du gjør som alle andre. Stol på meg. Selv om det er fritt frem å lære av de beste, er det de færreste som faktisk gjør det. Hvis du er en av de få, selv blant de av dere som har valgt å lese en bok om mental trening helt ut, som nå tenker at jeg akter å følge rådet om å lese den en gang til: Ta en penn i hånden og noter underveis. Skriv ned verdiene dine, behovene dine, skriv ned hvilke poenger du skal ta med deg videre. Skriv med store bokstaver hva målet ditt er, signer. Formuler en visjon. Finn dine kraftuttrykk og definer den optimale modus for dine prestasjonsrom. Det kan faktisk endre livet ditt." (side 244-245)

Og videre på side 246:

"Hvis du har lyst til å leve litt annerledes enn mange mener er riktig, vil du kanskje stå alene innimellom. Du får kanskje til og med kritikk. Ta det som et godt tegn. Hvis noen mener noe om deg, har du turt å gjøre noe som ikke alle gjør."

Råskap handler om å våge å tenke annerledes, tenke litt større og litt lenger. Det handler om å fortsette når det gjør vondt. Dersom man tror at livet er enkelt, har man misforstått en hel del. Livet er tøft, og det handler ikke om hvor mange slag man får i livet, men hvor mye man tåler og likevel klarer å gå videre ...

Mye er skrevet om temaene som Erik Bertrand Larssen tar opp i sin bok. Mange av bøkene som florerer på markedet er nok mer akademiske i sin tilnærming til stoffet, men så er nok målgruppen også en ganske annen. Jeg er overbevist om at årsaken til at Larssen har hatt en så vanvittig suksess med sin bok er at målgruppen hans er folk flest og at han er så folkelig i stilen. Han har konsentrert seg om noen få svært virkningsfulle metoder, og fordelen med disse er at de passer på det meste. De passer for idrettsfolk, de passer for arbeidslivet og de passer for hverdagslivet. Om man setter seg store mål - som å vinne markedsandeler - eller mindre mål - som å begynne å trene eller overvinne angsten for store forsamlinger; metodene som virker er de samme. Det handler om å bli seg bevisst sine verdier og styre etter disse, finne mål som er i samsvar med sine forankrede verdier og jobbe målbevisst mot disse målene. Underveis vil ens egne tanker og uvaner torpedere målet/målene, og da gjelder det å ha noen verktøy i kassen. Man må jobbe med måten man tenker om seg selv, og man må ha en strategi for hvordan man skal lykkes med å endre tidligere vaner. Jo mindre man sementerer forutinntatte holdninger om seg selv, og jo mer man har fokus på alt man faktisk kan klare, jo større er sjansen for å lykkes. Og når motivasjonen svikter, kanskje fordi man blir skuffet over at resultaene ikke kommer raskere, så gjelder det å ha noen strategier for det også. Da må man ta livet i perspektiv igjen, minne seg selv om målene, visualisere resultatet og bite tennene sammen - inntil man har etablert en ny vane som går helt av seg selv. Enkelt? Nei, slett ikke! Umulig? Overhode ikke! Det gjelder bare å ønske og ville endringen nok - med hele seg!

Denne boka er det vel verdt å få med seg dersom man ønsker innsikt i noen helt enkle metoder for å endre sitt liv på noen punkter. Boka skrevet i en engasjerende stil, og med et sjeldent driv. Det blir aldri kjedelig. Som leser er man aldri i tvil om at det tankegodset som presenterer er autentisk og ekte fra forfatterens side. Han tror på dette, og det gjør han fordi han vet at det funker. Han har testet det ut i praksis sammen med mange mennesker, og nettopp dette - den praktiske vinklingen - er bokas styrke! Ja, jeg kommer til å lese denne boka flere ganger! Ikke fordi jeg føler en forpliktelse overfor forfatteren på noe vis, men fordi jeg vet hvor begeistret jeg selv har en tendens til å bli med det samme, og hvordan denne kunnskapen likevel glir bort - sakte, men sikkert - når man ikke hele tiden har fokuset på det. Jeg vet også noe om hvor virkningsfullt det er å repetere slike kunnskaper etter noe tid.

Mens jeg leste boka, snakket jeg så varmt om den til mange at jeg ga boka bort - gang på gang. Hvor mange bøker jeg til slutt måtte kjøpe før jeg fikk fullført den selv, har jeg for lengst mistet oversikten over. Tilbakemeldingene jeg har fått fra dem som har fått boka av meg, har jevnt over vært overveldende. Jeg tror det er ektheten i det stoffet Bertrand Larssen avleverer, som er årsaken til all denne begeistringen.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Over de høye fjelle

Undrer meg på hva jeg får å se
over de høye fjelle?
Øyet møter nok bare sne;
rundt omkring står det grønne tre,
ville så gjerne over; -
tro, når det reisen vover?

Ørnen løfter med sterke slag
over de høye fjelle, -
ror i den unge, kraftfulle dag,
metter sitt mot i det ville jag,
senker seg hvor den lyster, -
ser mot de fremmede kyster!

Ut vil jeg! ut! – å så langt, langt, langt
over de høye fjelle!
Her er så knugende, tærende trangt,
og mitt mot er så ungt og rankt,
la det få stigningen friste,
- ikke mot murkanten briste!

En gang, jeg vet, vil det rekke frem
over de høye fjelle,
kanskje du alt har din dør på klem? –
Herre min Gud, godt er ditt hjem –
la det dog ennå stenges,
og jeg få lov til å lenges

Forfatter: Bjørnstjerne Bjørnson
Utgitt: Utdrag fra «Arne», Gyldendal 1940

Eksistensielt om å vokse opp i skyggen av Holocaust - en bok med klassikerpreg!

Michel Laub (f. 1973) er en brasiliansk forfatter som bor i São Paulo. Han er journalist og har skrevet fem (eller muligens seks) romaner. Han mottok både Brasilia-prisen, Bravo!/Bradesco-prisen og Erico Verissimo-prisen for "Fallet. Dagboknotater", og romanen er oversatt til flere språk. (Kilde: bokas smussomslag og Wikipedia)

Det er ikke mye jeg har klart å finne ut om forfatteren på nettet - i alle fall ikke i norske artikler. Min mistanke om at forfatteren selv er av jødisk opprinnelse, fikk jeg bekreftet i et intervju med forfatteren på NRKs nettsider 2. mai 2014 v/Ana Leticia Sigvartsen. Fordi "Fallet. Dagboknotater." er noe av det mest bemerkelsesverdige jeg noen gang har lest om Holocaust, tenkte jeg underveis at det rett og slett ikke går an å skrive slik uten selv å være jøde. Ikke uten risiko for å bli ansett for direkte skamløs i mange miljøer, i alle fall ... For her er intet hellig. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?" - er et av spørsmålene som reises underveis.

I boka møter man en navnløs jeg-person som forteller historien om sin egen familie, som er overlevende etter Holocaust, samtidig som det meste av det han selv opplever relateres til én opplevelse i barndommen. I klassen hans går det en ikke-jødisk gutt som heter João, som inviterer til fødselsdagsfeiring. Skolekameratene - ale jødiske - kaster ham opp i været flere ganger for å hylle bursdagsbarnet, men den siste gangen tar de ham ikke i mot, og han faller og deiser ubeskyttet rett ned i gulvet. Han blir kvestet, og må gå med korsett i mange år etter dette. Hvem var den første til å trekke seg unna - hvem fulgte etter hvem? Og hvorfor gjorde de dette?

"Etter at jeg ble venn med João, syntes jeg det ble vanskeligere og vanskeligere å forstå hvorfor kameratene mine hadde gjort det de gjorde, og hvordan de hadde klart å få meg med på det. Jeg begynte også å føle meg skamfull fordi jeg hadde ropt din dritt av en gói, og dette gled sammen med det voksende ubehaget jeg følte overfor far og forestillingen hans når han snakket om antisemittismen, for jeg hadde ingenting annet til felles med disse menneskene enn at jeg var født som jøde, og visste ikke noe annet om disse menneskene enn at de var jøder, og samme hvor mange det var som hadde dødd i konsentrasjonsleirene, ga det ingen mening at jeg skulle tenke på det hver dag." (side 43)

Holocaust ligger der som en skygge over det meste - både det talte og det utalte. Selv i bestefarens dagboknotater, hvor Holocaust ikke er nevnt med ett ord - selv der ligger Holocaust over det meste. Samtidig tar forfatteren en del myter ved hornene. Han tar også et oppgjør med at Auschwitz får skylden for det meste som går galt - fordi det er så mye enklere enn å ta ansvaret selv.

"Far pleide å si at jøder bør skaffe seg yrker man kan utøve under alle forhold, fordi de plutselig kan bli tvunget til å forlate landet de alltid har bodd i, og at de ikke bør gjøre seg avhengig av et språk som ikke snakkes noe annet sted, eller av lover som ikke praktiseres andre steder. Derfor er det fornuftig å bli lege eller tannlege eller ingeniør eller forretningsmann, for det vil sikre deg livsophold uavhengig av hva folk sier om deg, og det de sier, er det de alltid vil si om jødene, at de tar jobbene fra andre folk, at de låner ut penger til renter, at de utbytter, konspirerer, truer, undertrykker." (*side 51)

Mens João er et mobbeoffer på den jødiske skolen fordi han er den eneste som er goi, endrer dette seg da både han og vår navnløse jeg-person bytter skole. Nå er nemlig vår jeg-person den eneste jøden på skolen, og nå er det han som får gjennomgå. Og det skal vise seg at dersom man har tenkt på João som et offer, må man sannelig tenke seg om en gang til.

Om det er en protest mot farens fordommer om hvordan jøder vil bli behandlet - om ikke nå, så i alle fall senere på et eller annet tidspunkt - så er det i alle fall et faktum at vår jeg-person velger seg advokatyrk*et. Et yrke han senere forlater til fordel for journalistikken. Nettopp denne likheten med forfatteren har fått mange til å spekulere på om dette er en selvbiografisk bok. Som han sier i det tidligere nevnte NRK-intervjuet:

"De fleste har vel lest boken som selvbiografisk. Jeg får alltid spørsmål om det. Det er mye der som er selvopplevd og mye som ikke er det, men sånn er det i de fleste bøkene."

Jeg-personen i boka drikker. Dette får følger for hans ekteskapelige lykke, og når han skriver denne boka er han gift for tredje gang. Kona er gravid, og hun ønsker å skilles fra ham nettopp pga. alkoholproblemene hans. Historiene som fortelles i boka er myntet på det ufødte barnet. Og - han har sluttet å drikke.

"Fallet. Dagboknotater." er en bok med umiskjennelige klassikertegn. I tillegg til å være både morsom og provoserende, er dette stor litteratur! Det jeg ble mest imponert over er hvor finslepet og presist han får sagt vanskelig ting uten å overforklare noe som helst. Noen setninger ble jeg sittende og gruble over og måtte lese flere ganger, andre tok jeg med meg videre i tankene når jeg tok en pause fra boka. Det er høy sitatfaktor i boka, som etter hvert ble full av eselører fordi jeg kom over ting jeg tenkte at jeg måtte skrive om. Og så er det dette at han skriver om Holocaust på en måte ingen før ham har gjort - i alle fall ikke som jeg kjenner til. Dette er en bok man kan lese om og om igjen, og stadig finne nye lag. Kort oppsummert kan man si at dette er en eksistensiell bok om hva det vil si å vokse opp i skygen av Holocaust. Måtte riktig mange finne frem til denne perlen av en bok! Tenk om den hadde havnet på bestselgerlistene!

Helt til slutt tar jeg med enda et sitat fra boka:

"Når jeg skriver om Joãos mor og min egen bestefar i dag, drar jeg med meg alt det jeg har tatt opp i meg i årenes løp, filmene, fotografiene, dokumentene. Første gang jeg leste Hvis dette er et menneske, tenkte jeg at det ikke var mer å si om den saken. Jeg vet ikke hvor mange det er som har lest boken av alle dem som har skrevet om temaet, men jeg tviler på at det finnes noe der som Primo Levi ikke allerede har beskrevet. Adorno skrev at det var meningsløst å skrive dikt etter Auschwitz, Hannah Arendt skrev at Auschwitz avdekket en spesifikk form for ondskap, og så er det bøkene til Bruno Bettelheim, Victor KLemperer, Viktor Frankl, Paul Celan, Aharon Appelfed, Ruth Klúger, Anne Frank, Elie Wiesel, Imre Kertész, Art Spiegelman og mange, mange andre, men de evner likevel ikke å si mer enn det Primo Levi gjør om dem han delte brakke med, dem som sto på samme geledd, dem som delte den samme koppen, dem som gikk sammen mot den mørke natten i 1945 da over tjue tusen mennesker forsvant sporløst, én dag før leiren ble frigjort." (side 112)

Om Israel-Palestina-konflikten

Michelle Cohen Corasanti er en amerikansk forfatter, som er utdannet jurist, har bachelorgrad fra Hebrew University i Jerusalem og mastergrad fra Harvard University, begge i Midtøsten-studier. "Mandeltreet" er hennes debutroman og den utkom i USA i 2012. I vår utkom den i norsk oversettelse. (Kilde: bokas smussomslag)

Handlingen i boka starter i 1955 og vi befinner oss i en fattig palestinsk landsby. Bokas jeg-person er Ichmad Hamid, og han er 11 år i 1955. Innledningsvis blir vi vitne til at Ichmads to år gamle lillesøster Amal springer på en landmine som familien selv har lagt ut på et jorde et stykke fra der de bor. Hun dør av skadene. Etter dette står tragediene i kø for familien. Kort tid etter blir de nemlig jaget fra huset sitt av israelske soldater, og må flytte inn i et lite skur et stykke unna. Skuret er så lite at de må flytte ut en hel del av tingene sine for at alle skal få plass til å sove der om nettene. Det som på mange måter veier opp for det hele er et stort og vakkert mandeltre, som det er mulig å klatre opp i. Derfra kan Ichmad se de jødiske bosetningene - og også sitt tidligere hjem.

Natten før Ichmads 12-årsdag kommer en fremmed til huset og mer eller mindre tvinger Ichmad til å tilby ham å grave ned noen våpen. Disse blir gravd ned ved foten av mandeltreet. Den fremmede mannen blir imidlertid tatt, og det kommer for en dag at noen av våpnene er nedgravd på familien Hamids eiendom. Israelsk etterretning går uten videre ut fra at det er familieoverhodet som er ansvarlig, og Baba må i fengsel. Familien straffes ved at huset og det meste av det de eier blir brent ned. Etter dette må familien - nå merket som terrorister - leve under kummelige forhold i et telt. Byggetillatelse kan de se langt etter.

Ichmad - eldstesønnen - lover faren å tre inn i hans sted som familiens overhode, og han bestemmer seg for å søke jobb hos israelerne. Under tvil får han og broren Abbas jobb på en byggeplass, hvor de bygger hus for dem de anser som fienden. De har ikke noe valg, for alle som hjelper dem blant deres egne, blir hardt straffet av israelerne.

Ichmad er en stor begavelse innenfor matematikk, og da det blir utlyst en matematikk-konkurranse, hvor premien er universitetsstipendier, stiller han opp og vinner førstepremien. Med farens velsignelse og mot morens vilje, begynner han sine studier som den eneste araberen på et jødisk universitet. For broren Abbas, som i mellomtiden er blitt krøpling etter at en misunnelig israeler dyttet ham utfor et byggestillas, blir dette et svik han ikke kommer over. Og verre skal det bli etter hvert som brødrenes skjebner antar helt forskjellig form ... For mens Ichmad reddes av sine matematikktalenter, engasjerer broren seg i Hamas-bevegelsen.

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe. Ikke annet enn at dette er en historie om splittelse mellom to folk - palestinere og israelere - og splittelse innad i familier. Der man trodde at toleranse fantes, der er den ikke når det virkelig kommer til stykket. Og der man skulle tro at den absolutt ikke var - der dukker den opp og gir håp om en bedre fremtid. Og selv om Baba, Ichmads far, ikke er skolert, innehar han mye visdom - nesten såpass at jeg fikk Nelson Mandela-fornemmelser av å lese om rådene han gir sin sønn da han står midt opp i et av sine lovs store dilemmaer på universitetet:

"Grunnen til at folk hater, er frykt og uvitenhet. Hvis de bare kan bli kjent med dem de hater, og klarer å fokusere på det man har til felles, kan de bekjempe hatet." (side 186)

Og så ber Baba Ichmad om å finne ut hva hans fiende på universitetet hater, for så gjennom dette å forstå hatet. Vi har nå kommet frem til 1966, men det er fremdeles nokså kort tid siden Holocaust og opprettelsen av den jødiske staten Israel. Det er også rett før seksdagers-krigen ...

"Mandeltreet" er en pageturner man bare får lyst til å lese videre i og ikke slippe taket på, og selv leste jeg den ut på en dag ute i sola. Boka er lettlest, historien er gripende og den er helt greit skrevet (men stor litteratur er dette ikke). Det som trekker ned helhetsinntrykket er at det hele blir litt for ensidig, selv om forfatteren gjør flere iherdige forsøk på å skape balanse i historien, og også består denne prøven et stykke på vei. For eksempel er fremstillingen av situasjonen på Gaza-stripen realistisk og troverdig, ut fra det jeg kjenner til av historien fra før av. Og det er også mange flere nyanser i historien som bidrar til å fremstille konflikten noe bredere enn hva jeg har sett i mange av bøkene av denne typen, som florerer på bestselgerlistene. Det dyptfølte hatet på begge sider, som fører til en fullstendig demonisering av motparten, er nok også temmelig realistisk, dessverre. Alle palestinere er ikke terrorister og alle israelere er ikke onde - og dette er på mange måter hovedpoenget i boka, slik jeg tolker dette. Når dette er sagt er nok "Mandeltreet" en bok pro-palestina-meningsfeller vil elske, mens den neppe kommer høyt opp blant pro-israel-meningsfeller. Derimot vil jeg anta at den kan komme til å provosere ikke rent lite, fordi det aldri er noen tvil om hvem som sitter igjen med sympatien til slutt.

Noen bøker vil jeg nødig gå glipp av - selv om jeg på forhånd tenker meg at de litterære kvalitetetene ikke er helt i toppskiktet - og dette er en av dem. Jeg blir aldri lei av å lese om Midtøsten-konflikten, Holocaust, andre verdenskrig og lignende temaer. For øvrig tror jeg at dette er en roman mange vil elske! Den gir nemlig Midtøsten-konflikten noen menneskelige ansikter, og det i seg selv er en god ting! Dessuten bygger den opp til at det er håp, tross alt - bare man klarer å se forbi generaliseringene og oppdager menneskene oppi det hele.

I rettferdighetens navn - det meste som skrives om Palestina-Israel-konflikten er ikke balansert, så sånn sett skiller kanskje ikke denne boka seg ut fra mengden tross alt. Det skrives atskillig flere pro-israel-bøker, så jeg synes nettopp derfor at det er et poeng å få med seg det lille som er av pro-palestina-litteratur. Så blir det i alle fall mer balanse min lese-regnskap!

Ytringsfrihet

Kjære venn, når løgnene filtrer seg sammen
i en ugjennomtrengelig vase
som et snøre fullt av skjulte fiskekroker,
skal vi sette oss i båten, løse knutene
og nøste dem tålmodig opp,
til angsten, hatet slipper taket.
Så skal du få mene det du vil,
og jeg skal stille opp
for din rett til å mene det.

Forfatter: Mathis Mathisen
Utgitt: Fra samlingen «Reise», Aschehoug 1996

Har åpnet en ny tråd med ordtak, sitater, visdomsord. Tråd 2, Tråd 3, Tråd 4

Når natur-katastrofen rammer ...

Mikael Niemi (f. 1959) debuterte med diktsamlingen "Näsblod under högmässan" i 1988 - hvis man ser bort fra et hefte han ga ut i 1983 med tittelen "Rusning". Han har til sammen utgitt 13 bøker (inklusive nevnte hefte) - noen innenfor ungdomslitteraturen, og noen innenfor andre genre. Egentlig er "Fallvann" Niemis andre roman, men han har også utgitt en kriminalfortelling med tittelen "Mannen som døde som en laks" (som jeg har liggende som lydbok og har planer om å lese). Det er utvilsomt romanen "Populærmusikk fra Vittula" Niemi er aller mest kjent for. Denne boka er også filmatisert.

Handlingen i Mikael Niemis roman "Fallvann" finner sted i Luleå i Norrbotten, helt nord i Sverige og ikke langt fra grensen mot Finland. Etter et kraftig regnvær brister vannkraftverkets demning, og katastrofen er et faktum. Svære vannmasser velter nedover dalen, og katastrofen utvikler seg i et uhyggelig tempo. Elven går utover sine bredder, med de konsekvenser dette nødvendigvis må få for nærliggende bebyggelse. Og nederst i dalen ligger tettbebyggelsen, vanligvis på trygg avstand fra vannet og havet, men uendelig sårbar for alt vannet som nå kommer ovenfra ...

I romanen presenteres flere skjebner som alle har det til felles at de enten ikke aner om katastrofen som er på vei, eller som ikke er i stand til å forutse hvilken farlig situasjon som er under utvikling - ikke annet enn at det gjelder å komme seg unna for sikkerhets skyld. Tilfeldigheter rår, og dersom man er på feil sted på feil tidspunkt, får dette uante konsekvenser. Noen blir tatt av vannmassene, andre opplever så vidt unnslippe. Alle har seg selv i sentrum av begivenhetene, og som - når de blir satt på prøve - viser seg å være hensynløse og utelukkende ute etter å redde sitt eget skinn. Sånn sett ble dette en nokså deprimerende apokalypse av en katastrofebok, der ingen står frem med heltemodige egenskaper når det virkelig gjelder. Med mindre man er mor og frykter at ens tenåringsdatter ikke har kommet seg på skolen denne dagen heller, og risikerer å forulykke sammen med huset i vannmassene.

Mens katastrofen for alvor trer frem, er fraværet av adekvat informasjon til menneskene i området nærmest øredøvende. Det er ikke slik vi ser for oss at et mulig naturkatastrofescenario vil være i et høyteknologisk samfunn. Men hva når strømmen forsvinner og mulighetene for å lytte til radio nærmest er illusoriske? Eller når frykten for at det skal bryte ut panikk får myndighetene til å legge lokk på en del informasjon - med fare for at en hel del mennesker ikke skjønner alvoret før det er for sent?

Denne boka falt ikke helt i smak hos meg. Boka er godt skrevet, og forfatteren favner mange spennende menneskeskjebner underveis, så det går ikke på dét. Duc Mai-The er i tillegg en av mine yndlingsopplesere, men akkurat her synes jeg han virker mer livstrett og som om han kjeder seg, enn til å bidra til å gi historien liv og spenning. Jeg skjønner imidlertid såpass at dersom man i disse dager bor i Trysil, hvor flomvarslene står i kø, er det kanskje lettere å leve seg inn i scenarioet som utspiller seg i Niemis bok enn hva jeg gjorde. Kombinasjonen av katastrofe og moralsk forfall ble like fullt vel mye karikert etter min smak, og dette påvirket min leseglede. Bokas språklige kvaliteter gjør likevel dette til en litt over middels leseopplevelse, hvilket ikke er dårlig i seg selv. Boka når imidlertid ikke opp til "Populærmusikk fra Vittula", som både var skrekkelig morsom og fabelaktig skrevet.

Om å vokse opp sammen med en bipolar mor

Patrick Gale (f. 1962) er en britisk forfatter fra Cornwall i England. I dag bor han i nærheten av Land´s End. På bokas smussomslag kan jeg lese at han frem til nå har utgitt 17 bøker og i Storbritannia omtales som "A National Treasure" på grunn av sin stille, intelligente og humoristiske stil. Hans store kjærlighet til Cornwall preger romanene hans. "Notater fra en utstilling", som utkom i England i 2007, er hans første bok på norsk. Dette var for øvrig den boka han fikk sitt virkelige gjennomslag med i England.

Jeg hadde aldri hørt om Patrick Gale da jeg tilfeldigvis snublet over denne boka for noen måneder siden. Et lekkert bokomslag og en triggende boktittel fikk meg til å se nærmere på den. Kombinasjonen av at bokas handling er lagt til Cornwall, nærmere bestemt Penzance, men også med reiser til både St. Ives og Land´s End, steder hvor jeg ferierte i fjor sommer, samt det forhold at den som på mange måter utgjør bokas hovedperson (selv om hun er død) er en kunstnermor med en bipolar lidelse, avgjorde at boka ble med meg hjem. Dessuten er bokomslaget blurbet med et sitat fra Stephen Fry, også han en bipolar kunstnersjel, med ordene "Fullstendig perfekt". Ja, noen blurber betyr mer enn andre, og sånn er det bare!

Kunstneren Rachel Kelly dør i sitt atelier, og dette utløser mange minner - både for ektemannen Anthony og deres fire barn Garfield, Morwenna, Hedley og Petroc. Hvert kapittel introduseres gjennom notater fra en minneutstilling etter morens død, og slik bindes alle minnene sammen, alle fragmentene som til sammen forsøksvis skal tegne et bilde av hvem moren egentlig var. Det som nokså tidlig blir svært tydelig er at ingen av dem, heller ikke Anthony, har visst hvem Rachel faktisk var. Ikke bare har familien måttet forholde seg til at Rachel var en kunstner som strengt tatt ikke hadde tid til å ha familie for å kunne fullbyrde sitt kunstnerkall, men i tillegg hadde hun en bipolar lidelse som gjorde henne meget ustabil rent psykisk.

"Garfield syntes hun var gal. Mange mennesker syntes det. For det meste var det fordi deres oppfatning av tilregnelighet var så sammenvevd med eiendom, økonomi og sosial stabilitet med sitt mentale motstykke. Hun var bipolar. Hun var intelligent og godt utdannet og hadde diagnostisert seg selv og lest bredt om emnet lenge før noen lege ga henne diagnosen. Det var en slags forbannelse, den opplagte arven fra moren pakket oppå den dystre genetiske pakken fra faren, hvis mor hadde vært suicidal, men kanskje også hadde vært litt løs i hengslene. Hun hadde prøvd medisin og avvist det. Av personlige grunner. Noe de kuleste, mest rasjonelle øyeblikkene viste henne å være berettiget, hadde hun valgt å overgi seg til sykdommen slik hun overga seg til stillheten i ringen av menn og kvinner. Det førte henne hit og dit, og slet henne vedvarende ut. Hun var som en plante som var satt ned et sted hvor det blåste for mye. Det kom til å drepe henne, heller før enn siden, men døden skremte henne ikke og antydet bare den blanke saligheten av å sove. Hadde hun ikke vært kveker så ville hun ha tatt livet sitt for flere år siden. I den grad hun fortjente å dø, var det å leve en passende straff for henne." (side 246-247)

Opp gjennom oppveksten til barna, ender moren gang på gang inn på psykiatrisk sykehus grunnet nervøse sammenbrudd fordi hun ikke har tatt medisinene sine. Verst var det rundt barnefødslene, som alltid endte med et opphold der. Rachel nektet nemlig å innta litium og antidepressiva mens hun gikk gravid. Dessuten gjorde hun etter hvert den erfaringen at det var i de maniske fasene av sykdommene hun var best som kunstner.

Noe av det nydeligste i hele boka er beskrivelsen av ritualene som moren iverksetter hver gang et av barna har bursdag. Da får nemlig bursdagsbarnet regissere sin egen bursdag, og Rachel må være med på alt - uansett hva! Som regel tilbringer de slike dager i St. Ives, det mest spennende stedet i hele Cornwall siden dette er et sted mange velger å reise på ferie til. Rachel har også malt helt spesielle bursdagskort til dem - kort som grunnet hennes berømmelse som kunstner også representerer ikke rent lite av økonomisk verdi, i tillegg til selve affeksjonsverdien.

Samtidig som Anthony, mannen som valgte å gifte seg med Rachel etter kort tids bekjenskap, selv om hun var gravid med en annen, beskrives som en stoisk karakter som står sin kvinne last og brast uansett hva som skjer, kveker som han er, skjønner vi at Rachels bipolare sykdom har hatt sin pris. Kanskje spesielt for barna. Men selv om det ofte er slik at det er den av foreldrene som man får minst kjærlighet fra som tillegges størst betydning når barndommens regnskap skal gjøres opp, er det ikke til å komme forbi at faren har utgjort stabiliteten, den som holdt alt sammen når det raste som verst rundt moren. Uten ham er det ikke godt å si hvordan det hadde gått ...

Den som antakelig likevel kommer best ut, er Garfield, sønnen som ikke er Anthonys. Hva slags genmateriale han har å slektes på, får vi vite mer om utover i boka. Er dette bedre eller verre enn de andres genmateriale? Vi aner at Morwenna antakelig har arvet morens sykdom, fordi hun sliter med en udefinerbar, destruktiv rastløshet. Hedley er homofil og hans vei ut av skapet, en god stund etter at alle i grunnen for lengst har skjønt at han er det, beskrives rørende. Også hvordan han opplever å bli fanget i rollen som "kvinnen" i sitt homofile forhold.

"Notater fra en utstilling" er en nydelig bok med mange lag! Uten på noen måte å romantisere hvordan det er å være en kunstner med en tung psykiatrisk diagnose, beskriver Patrick Gale også hvordan en psykisk lidelse som bipolar kan ha sine positive sider. Man er ikke enten gal eller 100 % frisk. Det finnes mange grensetilfeller og nyanser - både hos dem med en diagnose som bipolar og hos de såkalt friske. Samtidig er vi aldri i tvil om at den settingen som beskrives for denne familien ikke er ideell - særlig ikke for barna. Nå er heller ikke Rachel en gjennomsnittspasient med en bipolar diagnose, men i tillegg en kunstner som har oppnådd både anerkjennelse og berømmelse. Dette løfter hennes skjebne opp fra de mange som ikke kan skilte med tilsvarende talenter - talenter som kanskje gjør det vel verdt for omgivelsene å holde ut? Fordi det er så åpenbart at nettopp hun er så mye, mye mer enn sin diagnose?

Denne boka berørte meg virkelig! I tillegg skriver Patrick Gale nydelig, og selv om jeg ikke har hatt den engelske utgaven foran meg, sitter jeg med et inntrykk av at oversetteren til fulle har ivaretatt det originale uttrykket i Gales fortelling. Miljøbeskrivelsen brakte meg umiddelbart tilbake til England - gjennom beskrivelsen av det typisk engelske. Gale er nokså beskrivende i sin fortellerstil, uten at dette på noen måte ødela min leseopplevelse, f.eks. gjennom å få for mye servert og for lite overlatt til fantasien. Virkelig en bok som flere bør få øynene opp for!

Jeg håper at flere av Patrick Gales bøker blir oversatt til norsk i tiden som kommer!

En bok som er spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen

Phil Klay er selv tidligere amerikansk marinesoldat, og har tjenestegjort i Irak i 2007-2008. Han har publisert tekster i flere tidsskrift, bl.a. Granta. (Kilde: Bokas smussomslag)

"Hjemkomst" er en novellesamling som inneholder 12 noveller/historier. Felles for samtlige er at de handler om krig. Krig mot Saddam, krig mot terror, krig mot al-Qaida, krig mot muslimer, krig "mot de onde" osv. USA har sånn sett en rikholdig historie om krig som foregår alle andre steder enn i deres eget hjemland, og det er tilstrekkelig å nevne Korea-krigen, Vietnam-krigen, Irak-krigen, Afghanistan-krigen ...

Jeg kan videre lese på bokas smussomslag at "Hjemkomst" fikk stor oppmerksomhet da den utkom tidligere i år. "Det er en brutalt ærlig og rørende bok som tar leseren med til fronten i Irak og Afghanistan og viser oss hva som skjedde her, og med soldatene som kom hjem. Karakterene i disse sterke fortellingene strever med å skape mening i et kaos og en hverdag preget av brutalitet og håp, skyld og frykt, hjelpeløshet og kampen for å overleve. I kampsonen ved fronten lengter de vekk, men den vanskeligste kampen kjemper de når de kommer hjem." Boka er allerede spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen, fordi forfatteren har et kraftfullt, militærteknisk språk og en levende muntlighet, samtidig som språket hans klarer "å bære karakterenes smerte gjennom en foruroligende dialog og en bekmørk galgenhumor".

Hva er egentlig krig? Og er krigen f.eks. i Irak sammenlignbar med all annen mer "tradisjonell" krig? I novellen "Rapport etter kamp" forsøker jeg-personen å oppsummere dette slik (side 48-49):

"En eller annen sa at kamp er 99 prosent ren kjedsomhet og én prosent ren skrekk. Vedkommende hadde ikke vært militærpoliti i Irak. På veiene var jeg redd hele tiden. Kanskje ikke ren skrekk. Den er forbeholdt veibombene som faktisk eksploderer. Med en slags lavskalaskrekk som blander seg med kjedsomheten. Så det er 50 prosent kjedsomhet og 49 prosent vanlig skrekk, som er den generelle følelsen av at du kan dø når som helst, og at alle i landet vil drepe deg. Så følger naturligvis den ene prosenten med ren skrekk, når hjertet hamrer vilt og synet skjerpes og hendene blir hvite og kroppen dirrer. Du kan ikke tenke. Du er bare et dyr som gjør det du er opplært til. Og så vender du tilbake til den vanlige skrekken, og du blir menneske igjen, og du begynner å tenke."

Uten at forfatteren på noe vis forsøker å forsvare invasjonen verken i Irak eller Afghanistan, prøver han å tegne et bilde av en krig, der skrekkscenarioet gjør noe med menneskene på begge sider av konflikten. Han får også frem situasjonen til de svakeste i samfunnet, nemlig kvinnene og barna. Etablering av en helsestasjon for kvinner er blant de mer heroiske handlingene som beskrives. Og det antydes mer enn en gang at det er en direkte sammenheng mellom ekstremisme og kvinneundertrykkelse. I en krig med mange ofre innebærer det å bli voldtatt for en kvinne at hun nødvendigvis må møte en ublid skjebne; siden hun allerede er ødelagt og ikke kan giftes bort. Da står "valget" mellom å bli solgt til et bordell eller å bli drept ...

I novellen "Bønn i smelteovnen" møter vi en soldat med samvittighetskvaler. Hva gjør man når man blir vitne til forhold som kan karakteriseres som krigsforbrytelser? At slikt foregår i en krig mellom to steile fronter hvor begge hater hverandre intenst og vil drepe ved første og beste anledning som byr seg, burde for øvrig ikke overraske noen. Det skjer i alle kriger.

"Til slutt snakket jeg med feltpresten i regimentet, en presbyteriansk prest med et klokt hode. Han sa at om jeg virkelig ville irritere vettet av folk, burde jeg skrive om bekymringene mine i en e-post og sende den til de impliserte partene, slik at det var offisielt registrert i tilfelle noe gikk galt.

"Det er mer sannsynlig at de blir med på redd-ditt-eget-skinn-leken hvis det står i en e-post."

Jeg sendte en e-post til obsersten, til Boden, til Haupert, til og med til legene ved Combat Stress. Ingen svarte." (side 158)

I et system som ikke håndterte denne type varsling, er det kanskje ikke til å undres over all misnøyen som tøt ut overalt der det ikke burde ha vært, som på YouTube, i sosiale medier osv. i tiden etter - signaler som ødela et hvert tilløp til tro på amerikanernes edle motiver ved hele krigs-incentivet, kanskje spesielt i Irak ... Da ble det også vanskelig ikke å tro selv de som faktisk overdrev, bare for å oppleve noen øyeblikks oppmerksomhet og berømmelse.

"Den ene gangen vi snakket om Vintersoldat, omtalte han Newberry med intenst hat. "Poenget er ikke om det skjedde eller ei. Noe av faenskapet som skjedde, snakker man bare ikke om. Vi befant oss på et sted som var fullstendig annerledes enn alt disse hippiene i salen kunne forestille seg. Alle idiotene som tror de er så gode fordi de aldri har måttet gå i en gate i Ramadi og veie sitt eget liv opp mot livet til dem som skyter mot dem fra bygningene. Du kan ikke beskrive det for folk som ikke har vært der, du kan knapt huske hvordan det var selv, for det virker så meningsløst. Og å late som om noen kan leve og kjempe i den dritten i månedsvis uten å bli gal, vel, det er det som virkelig er galskap. Og så går Alex og oppfører seg som den store helten og forteller alle hvor onde vi var. Vi var ikke onde. Jeg ville skyte hver eneste iraker jeg så, hver eneste dag. Men jeg gjorde det aldri. Han kan dra til helvete." (side 174)

Dobbeltheten, det schizofrene i situasjonen, hva den konstante frykten gjør med folk - dette får Phil Klay så ettertrykkelig frem i sine noveller, uten at jeg ble sittende igjen med følelsen av at han forsvarer det som skjedde. I noen av novellene gis jeg-personene endog rollen som motstander av hele krigen, motstander av Bush og hele sentraladministrasjonen som styrte USA på den tiden kampene fant sted. Bildet er med andre ord svært sammensatt, og dette får han frem gjennom det lappeteppet novellene hans representerer, som en del av et større hele.

De siste novellene i boka handler om å komme hjem som krigsveteran. Myten om hva det vil si å være en krigsveteran tas effektivt ned i novellen "Psykologiske operasjoner".

"I Irak lærte jeg hovedsaklig at ja, selv tøffe menn pisser på seg når situasjonen blir skremmende nok, og nei, det er ikke behagelig å bli skutt mot, ellers takk, men bortsett fra det følte jeg at det eneste fortrinnet mitt overfor disse ungdommene var vissheten om hvor ondskapsfulle og grusomme menneskene er." (side 179)

Og videre på side 215:

"Det rareste med å være veteran, i hvertfall for meg, er at du føler deg bedre enn folk flest. Du risikerte livet for noe som er større enn deg selv. Hvor mange kan si det samme? Du valgte å tjene landet. Kanskje du ikke forsto amerikansk utenrikspolitikk, eller hvorfor vi var i krig. Kanskje du aldri vil forstå det. Men det spiller ingen rolle. Du rakte armen i været og sa: Jeg er villig til å dø for disse ubetydelig sivilistene.

Men samtidig føler du deg på en måte mindre verdt. Det som skjedde, det jeg var en del av var kanskje det rette. Vi kjempet mot svært onde mennesker. Men det var stygt likevel."

Alle krigsveteraner led ikke av posttraumatisk stresslidelse, selv om en hel del av dem gjorde det. På en måte var det bare det som gjaldt - enten var man krigstraumatisert eller man kom hjem som ekte helter. Noen mellomting var ikke noe verdt, og det var heller ikke noe heroisk over å ha kjørt på en veibombe (for øvrig den vanligste dødsårsaken for dem som tjenestegjorde spesielt i Afghanistan). For noen betydde det å være krigstraumatisert sympatipoeng i omgang med damer - for andre var og ble dette et hinder for å komme i gang med et verdig og normalt liv noen gang. Alkoholmisbruk, ja, rusmisbruk i det hele tatt, ble "redningen" for mange - utenom dem som ganske enkelt tok sine egne liv fordi det ikke var mulig å finne noen mening med noe som helst lenger ...

Og helt til slutt i novellen "Så framt det ikke er et surklende hull i brystet":

"Irak," sier jeg i stedet. "Hva tror du? Vant vi?"

"Eh ... vi klarte oss greit," sier han og ser på skjermen med krigsvideoer og en tegnet blekksprut ... (side 285)

"Hjemkomst" inneholder sterke noveller om to kriger eller invasjoner som vi alle har et forhold til. Mange myter har oppstått i ettertid, og nettopp derfor synes jeg det er ekstraordinært interessant å lese det jeg kommer over av kvalitetslitteratur om emnet. Dette er definitivt en av bøkene som det er vel verdt å få med seg! Det er ikke ofte jeg plasserer bøker i forhold til lesernes kjønn, men akkurat denne boka tror jeg spesielt menn vil like å lese.

Jeg vil anbefale potensielle lesere av denne boka å starte med å lese intervjuet av forfatteren i en artikkel på NRKs nettsider datert 17.05.2014. Her uttaler forfatteren seg om hva som gjorde at han valgte å skrive denne boka, som altså inneholder 12 soldaters historier. Det er ikke et pent bilde han tegner av de amerikanske soldatene, og derfor trodde han at boka skulle få mer negativ respons. Det har den overraskende nok ikke fått. Tvert i mot er det mange veteraner som opplever mye gjenkjennelse, og som føler at Phil Klay i boka forteller noe av det de selv ikke har klart å formidle til sine nærmeste. Spesielt det å komme tilbake til USA etter å ha tjenestegjort i utlandet, var vanskelig - særlig fordi den jevne amerikaner ikke var interessert i krigen lenger, ja, knapt følte at landet i det hele tatt befant seg i krig ... Kontrasten mellom det krigsveteranene hadde opplevd og det hjemlige livet ble for stort til at de hjemme kunne fatte hva de hadde vært med på, og dessuten var det ikke alt som var mulig å formidle uten fare for å vekke alvorlig bestyrtelse hos dem som selv ikke hadde deltatt i krigen. Selv ønsker forfatteren seg en større offentlig diskusjon rundt situasjonen i Irak og Afghanistan i forhold til det som har skjedd etterpå.

Slike bøker som dette trenger vi for å bli klokere i forhold til vår nære historie og nåtid - ikke minst der Vesten velger å intervenere i konfliktfylte land når man på forhånd ikke har satt seg tilstrekkelig inn i kulturen og vilkårene folkene lever under. Akkurat dét er dessverre mer regelen enn unntaket ... Å tro at Vesten og våre verdier blir tatt i mot med åpne armer rundt omkring i verden, er ikke bare naivt - det er dumskap. Å tro at det er noe overjordisk heroisk over å delta i en krig er like så ...

Måtte denne boka bli lest av riktig mange, og måtte den bli en viktig spore til debatt om konflikter ala Irak og Afghanistan!

Nasjonalbiblioteket

I huset hviler bøkene
for de er slitne nå.
I hele dag har de blitt lest,
aldri fred å få.
Når døra til slutt går igjen
for aller siste gang,
og vaktene har dratt sin vei
med en vaktesang,
da sukker alle bøkene
og tenker kloke tanker
om fonetikk og politikk
om fred og verdensbanker.
De snakker også nå og da
om sitt store hell,
fordi de bor så langt unna
Paradise Hotel.

Forfatter: Christine Calvert
Utgitt: Christine Calvert har jobbet med tekst i over 20 år, både i forlag og som kursleder. Hun har også gått på NBI’s forfatterstudium. Diktet er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.

Ny norsk fantasy-serie!

Siri Pettersen (f. 1971) er tegneserieskaper og forfatter fra Trondheim, kan jeg lese på Wikipedia. Og jeg som trodde at hun faktisk debuterte med "Odinsbarn", den første boka i en serie i tre deler - "Ravneringene" ... Og så leser jeg at hun har tegnet en serie om Kråkene og den episke fantasy-fortellingen Myrktid. Dessuten har hun tegnet serien Anti-Klimaks - den serien hun også er mest kjent for.

"Ravneringene" er en fantasyserie på norrøn grunn, som handler om Hirka, ei haleløs jente - et odinsbarn - i en verden befolket av halebefengte vesener, som til forveksling ligner mennesker - om det altså ikke hadde vært nettopp pga. halen. Og jeg, som overhode ikke har erfaring med fantasy-genren, har lest denne boka utelukkende fordi den er på kortlisten for Bokbloggerprisen 2013.

Den første boka i serien handler om Hirka. Hun har alltid visst at hun ikke er som alle andre siden hun ikke har noen hale. Under hele oppveksten har hun fått høre at ulven spiste halen hennes, men nå som "rite" nærmer seg, går det opp for henne i all sin gru at hun ikke er av samme folk som de andre. Hun er "råta", og det innebærer at alle som kommer i nærkontakt med henne risikerer å råtne. Dessuten kan hun ikke "favne" og hun har ikke "evna". Hun er rett og slett et menneske! Et vesen det etter hvert skal vise seg at de hun trodde var folket hennes, ønsker å ta livet av ... Fordi hun minner dem om noe de helst ikke ønsker å ha befatning med, ikke vite noe av ...

Vi møter et helt univers, et helt samfunn av individer i Ymslanda. Uten store fakter rulles plottet i historien ut, og selv om det tok litt tid før jeg kjente at historien tok tak i meg, opplevde jeg dette til gangs etter hvert. Historien er virkelig spennende, og alle er ikke den de gir seg ut for å være. Her utfordres gammel overtro - som tilbedelse av "seeren", troen på de blinde, betydningen av "evna" i forbindelse med "rite" osv. Og dypest sett - eller som et bakteppe historien - konfronteres vi med frykten for det fremmede eller ukjente. Akkurat dette - alle lagene i historien og samtidig enkelheten - fraværet av utenpåklistret staffasje - er bokas styrke, slik jeg ser det. Dramaturgien gjør den dessuten åndeløst spennende etter hvert.

Fantasy-genren er definitivt ikke min greie. Jeg knekker sammen og tilstår dét med det samme. Jeg kjenner også på at jeg ikke har et begrepsapparat eller sammenligningsgrunnlag for å vurdere om dette er en god, middels eller mindre god bok innenfor fantasy-genren. Det jeg imidlertid ser er at denne boka er både velskrevet, velkomponert og spennende! Mitt generelle inntrykk, som riktignok er mest basert på andres vurderinger, er at historien også er original og spesiell. Det er ikke hverdagskost at det utkommer norske fantasy-serier, og når det først kommer, er det jo litt artig at serien er norrøn-inspirert. Ordet hulder nevnes aldri i boka, men det var dette jeg så for meg når det var tale om halebefengte vesener. En annen ting jeg reagerte på var for øvrig beskrivelsen av mange vaner o.l. som lignet veldig på menneskenes vaner. Som at bordet de satt og spiste ved, var kledd med linduker, som at de spiste med kniv og gaffel osv. Dette brøt med bildet jeg har av hulder-liv. Men så har jeg som tidligere nevnt ikke så mye å sammenligne med, fordi jeg aldri tidligere har lest en fantasy-bok ...

Alt i alt en overraskende morsom leseopplevelse av en bok som fortjener all den virak den kan få! Og perfekt for ungdommer eller unge voksne som elsker fantasy-litteratur!

Originalt om å få nye sjanser i livet

Om forfatteren

Kate Atkinson (f. 1951) har en del bøker bak seg. Aller mest kjent skal hun visstnok være for krimserien (bestående av fire bøker) med Jack Brodie i hovedrollen. Jeg har så langt ikke klart å finne ut om noen av hennes øvrige bøker er oversatt til norsk. Selv ikke et søk på antikvariat.net sier noe mer enn at hennes bøker (utenom krimserien) er oversatt til dansk og svensk. Noen norske utgaver finner jeg ikke. Det er synd, for etter å ha lest en del om forfatteren, kan det se ut som om spesielt debutboka "Behind the Scenes at the Museum" (1995 - vinner av Whitbreas Prize) er vel verdt å få med seg. Det er å håpe på at Forlaget Press, som står bak utgivelsen av "Liv etter liv", sørger for dette!

Om "Liv etter liv"

Bokprosjektet "Liv etter liv" ("Life after life" på originalspråket) er meget spesielt. Her har forfatteren nemlig lekt seg med idéen om at tenk om vi fikk en ny sjanse og kunne gjøre nye valg etter å ha feilet eller havnet i en situasjon som gjør at vi dør? Hva da?

"Hva om vi fikk en mulighet til å leve livet igjen og igjen, helt til alt stemte? Ville ikke det vært fantastisk?" Edward Beresford Todd

I denne boka er det spesielt Ursula som stadig får nye sjanser, men dette gjelder også noen av personene hun har rundt seg. I bokas åpningsscene har Ursula blitt 20 år - i 1930. Hun befinner seg i Tyskland og hun tar livet av Hitler. "Mørket lukket seg" - en avslutning vi skal bli godt kjent med gjennom hele boka, og som betyr at Ursula dør ... Hvordan ville vår nyere historie ha sett ut dersom dette virkelig hadde skjedd?

Allerede ved fødselen i 1910 går det galt. Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, og fordi en snøstorm herjer, rekker ikke legen frem i tide. "Mørket lukket seg". I neste scene rekker legen frem i tide, barnet overlever og vokser opp. I en tredje scene er det moren som klipper over navlestrengen. Senere utsettes Ursula og broren for den ene faren etter den andre ... Som at hun ramler ut av et vindu, som at broren dør av spanskesyken osv. Men som altså får stadig nye sjanser ...

Vi introduseres for et relativt stort persongalleri; moren Sylvie Todd, faren Hugh Todd, broren Teddy, den ville tanten Izzie, kjøkkenpiken Bridget, kokken fru Glovers, Pamela - bare for å nevne de viktigste og mest sentrale personene i boka.

Det gjøres stadige hopp frem og tilbake i tid, godt synliggjort med tidsangivelsene i kapitteloverskriftene. I begynnelsen fant jeg likevel dette svært forvirrende, fordi jeg hele tiden lette etter en rød tråd som rett og slett ikke var der. Ursula får nemlig flere nye sjanser til å leve livet sitt om igjen. Det hele handler om at hun står ved en korsvei og har flere muligheter, og hvor forfatteren ganske enkelt utforsker hver av mulighetene i flere parallelle løp ut fra filosofien om at "Hva hvis?"

I et løp gifter Ursula seg med en voldelig mann. I et annet løp blir hun elskerinnen til en gift mann, som ikke ønsker å forlate sin kone. I et tredje løp forlater den gifte mannen sin kone for å leve sammen med Ursula. Osv.

Bakteppet i romanen - og det var faktisk dette jeg likte best - er to verdenskriger. Første verdenskrig i Ursulas barneår, og andre verdenskrig i voksen alder. Her befinner vi oss i et løp i London, mens nazistene bomber byen sønder og sammen. I et annet løp befinner vi oss i Berlin, der de allierte bomber byen sønder og sammen. All bombingen gir rikelig med anledninger til å dø, og skillet mellom dem som dør og dem som overlever, er hårfin og avgjøres ved rene tilfeldigheter - flaks og uflaks.

Samtidig som "Liv etter liv" er en krevende bok å lese, er den også svært lettlest. Jeg vil dessuten understreke at Kate Atkinson skriver svært godt! I denne boka overskrider hun en del grenser for hva vi tenker oss med en roman; kronologien er så godt som fraværende, den røde tråden mangler, klimaks i historiene er død - og så er det likevel ikke over. I det virkelige livet er ikke dette mulig. Der tar man et valg og må stå ved det. Så kan man selvsagt ombestemme seg senere, men det som har skjedd, har skjedd. Sjansene man ikke tok, forsvant. Tenk om man kunne levd livet om igjen, og valgt en litt annen vri? Foretatt et helt annet valg?

Kate Atkinson tar det helt ut i "liv etter liv", og demonstrerer mellom linjene en tro på menneskets frie valg. På at vi ikke er viljeløse ofre for skjebnens makt, men har avgjørende innflytelse på våre egne liv. Noe påvirkes selvsagt av flaks og uflaks, som ikke kan forutses, men hva da før dét? Hva får oss til å ta til høyre når vi burde ha valgt å gå til venstre? Hva får oss til å snu, og dermed unngå å bli innblandet i en katastrofe som vi ikke under noen omstendighet kunne ha forutsett? Hva fikk enkelte av oss til å dra tidligere hjem fra jobben den regntunge dagen 22. juli 2011, og ikke gå over Youngstoget i halv firetiden, slik vi pleide å gjøre hver eneste dag den sommeren? Eller sykle gjennom Regjeringskvartalet en halvtime før man pleide, for så å erfare at dette reddet ens liv? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! Like fullt vil jeg hevde at det er når hun skildrer bombingen av hhv. London og Berlin hun er på sitt aller beste. Disse delene av boka kunne hun gjerne gjort enda mer ut av.

Dette er en bok jeg er veldig sikker på at mange kommer til å elske når de først har oppdaget den! Litterært holder den en høy standard. Historien er meget original og inneholder mange overraskelser. Dessuten er boka lettlest og den reneste pageturner!

Det er alltid så stille

Det er alltid så stille i heisen.
Det er noe med lyden
i heisen. Som går opp og ned.
Stille.

Forfatter: Assad Nasir
Utgitt: Diktet er henter fra samlingen «Noe» utgitt på forlaget Nasir.

hehe det finnes flere inngangsvinkler om hvordan å være et menneske.