Han svelgde tungt og sa:
Eg elskar kamelar. Alle.
Berre dei ikkje er her
nå
når eg må ta ein pause.
Einar Økland, Rosemalte selfies - og omvendt, 2019
Når sengekreftene veks
bryt vi opp
og legg oss.
Ikkje før sengekreftene veiknar
og gir seg
står vi opp.
For arbeide må vi.
Vi som alle andre.
Einar Økland, Rosemalte selfies - og omvendt, 2019
Ein liten identitet -
Redd for å vakne -
Langsamt - men brått -
sletta av ein annan som gispar lystig
og fyller augo
med alt som melder seg her: Å!
Nå skal det bli godt!
Å stå opp!
Og vaske seg!
Og gå ned trappa!
Og få seg frukost!
Dette er meg!
Her og nå!
I dag!
Kaffikoppen smilar til auga
som speglar seg: Neimen, er det du -
nå alt?
Einar Økland, Rosemalte selfies - og omvendt, 2019
Nei det er bare dikt - herlige dikt.
Jeg hentet boken min som jeg hadde bestilt i går. Rosemalte selfies - og omvendt av Einar Økland. Etter at eg så programmet om Einars veg (sett det flere ganger) ønsket jeg meg bøker av ham. Finner han inspirerende hvordan han ser verden rundt seg på. https://tv.nrk.no/program/KOID75006820
Mine venner
er ofte gløymde,
Umistelege er er dei likevel
alltid.
Kvar gong
dei viser seg.
Einar Økland, Rosemalte selfies - og omvendt, 2019
Altfor ofte
snekres meninger
av pinner, papp og pumpespiker,
pyntes med penselstrøk
og velsignes med håp om vindstille dager.
Men meninger bør du bolte
til grunnfjellet i deg,
tømre dem
av uhøvlet tre,
av eik og douglasgran,
så de kan stå støtt i stormen.
Etterpå
kan du alltids
finne frem høvel og sandpapir
og en skvett maling.
Stig Holmås, Innom, 2019
There is so much excellent advice out there today - written both by people of color and white people. Search it out. Break with the apathy of whiteness and demonstrate that you care enough to put in the effort.
Akkurat nå
vet ingen hvor du er.
Du har sneket deg vekk
for en stund,
dratt til et hemmelig sted
for å være helt alene.
Du sitter på huk,
for eksempel bak en stor stein,
helt i ro,
og igen,
absolutt ingen,
vet hvor du er.
Den myke mosen under føttene dine.
Og alt rundt deg
er stille,
og du
er
helt alene.
Stig Holmås, Innom, 2019
One way that whites protect their positions when challenged on race is to invoke the discourse of self-defense. Through this discourse, whites characterize themselves as victimized, slammed, blamed, and attacked.
We see anti-black sentiment in how quickly images of brutality toward black children (let alone black adults) are justified by the white assumption that it must have been deserved.
The simplistic idea that racism is limited to individual intentional acts committed by unkind people is at the root of virtually all white defensiveness on this topic.
This idea -that racism is not a white problem- enables us to sit back and let people of color take very real risks of invalidation and retaliation as they share their experiences. But we are not required to take similar cross-racial risks.
Today we have a cultural norm that insists we hide our racism from people of color and deny it amongst ourselves, but not that we actually challenge it. In fact, we are socially penalized for challenging racism.
When you consider the moral judgement we make about people we deem as racist on our society, the need to deny our own racism -even to ourselves- makes sense.
While the idea of color blindness may have started out as a well-intentioned strategy for interrupting racism, in practice it has served to deny the reality of racism and thus hold it in place.
Race is an evolving social idea that was created to legitimize racial inequality and protect white advantage.
One of the greatest social fears for a white person is being told that something that we have said or done is racially problematic. Yet when someone lets us know that we have just done such a thing, rather than respond with gratitude and relief (after all, now that we are informed, we won't do it again), we often respond with anger and denial.
Stillheten har også sin stemme,
Du hører den hviske
i grankronene om høsten
eller en havnatt under månen
når tidevannet møter nakne strender.
Jeg er her nok, sier stillheten,
bare så du vet det,
jeg er her nok.
Stig Holmås, DIKT: Innom, 2019
Selv så vondt det er å savne noen du elsker
så er det også
en stor skjønnhet over det;
Det er den reneste og mest sårbare
formen for sorg,
en sår ømhet som faller og faller
som mykt regn
over alt det du tenker og drømmer om
Stein-Roger Olsen