Så sant, det var kloke ord. hehe det ene ordet førte til det neste. :)

Ja man kan være et godt menneske og være medmenneskelig selv når man er ateist. Det har mer med å være et godt vs "dårlig" type menneske. Er man omgitt av råtne "epler" så smitter det over (det beste eksemplet er narzistene i wwii, for selv om de var i flertall så var det unormalt samfunn). hehe kan nevne at min fars bestefar var ateist og hans tanter var medlem i prinsevennene og Johavas vitne. Så familien hadde alltid noe å diskutere.

Det er faktisk en utfordring for å bli et bedre menneske og medmenneske. Før jeg reiste til England så følte ikke jeg at jeg var kristen slik norske kristne var. Likte å feste å ha det gøy osv. Oppholdet fikk meg til å innse at jeg kunne være kristen uten å virke salig på noen måte. Møte med katolske nonner var utrolig interessant. De var seg selv med sine feil og mangler, men brukte kirken til bønn for andre og seg selv (be om tilgivelse). Bønn er også en fin ting å legge inn i sitt liv, mener ikke da bønner som man kan utenat og fremfører i full fart (mister da den ettertankefulle virkningen som når man ber fra hjerte). En kristen vil aldri føle seg alene for bønn er en samtale med Gud.

Det jeg legger i det - være seg selv, ta med de kristne verdiene inn i hverdagen. De 10 bud kan tas bokstavelig, men også abstrakt for i budene ligger det mange nivåer av budskap. Summen av de 10 bud er medmenneskelighet. Selv en kristen person vil ha både gode og dårlige sider som alle andre. Siden jeg bodde på et katolsk internat i England da jeg studerte der i 11/2 år så jeg at de katolske satte kirken i sentrum, mens vi setter samfunnet i sentrum og kirken på sidelinjen. Det var en tankevekker. En annen er å ha kontroll over ens tanker og det er ikke lett.

Iflg Per Lønning så er "personlig kristen" misvisende og ikke eksisterende. Man er enten kristen eller ikke, men man kan si at man er hverdagskristen.

Dette var faktisk meget godt sagt.

Det gjør ikke den som skriver regning i snøen heller, hehe

Ein fær setja Seglet so, som Vinden blæs.

Om familiehemmeligheter, svik og savn

Morten Borgersen (f. 1950), skuespiller og instruktør samt en periode teatersjef ved Teatret Vårt og Teater Ibsen, debuterte med romanen "Jeg har arvet en mørk skog" tidligere i år. Boka har fått strålende kritikker og er blitt betegnet som en moden debut.

For en tid tilbake ble jeg kontaktet av forfatteren, som lurte på om jeg kunne tenke meg å lese romanen hans. På grunn av tematikken i boka, nølte jeg ikke et øyeblikk med å takke ja. Det har jeg ikke angret på, for denne boka inneholder i tillegg til et litterært og godt språk, en fascinerende historie med mange lag, og nyanserer også det bildet de fleste av oss kanskje har av hva det ville si å være landssviker under andre verdenskrig. Selv om forfatteren er nøye med å understreke at dette først og fremst er en roman, har han aldri lagt skjul på at han har tatt utgangspunkt i sin egen families historie. Likhetene er nemlig mange. Så mange at det ikke er mye fiksjon igjen, annet enn at forfatteren mest sannsynlig har diktet seg inn i farens liv slik det kan ha fortonet seg under krigen.

I likhet med hovedpersonen i boka oppdaget også forfatteren først etter farens død hans nazistiske fortid. Ikke bare var faren medlem av NS under krigen, men han sonet også en fengselsstraff pga. dette. Ikke med et ord røpet faren noe som helst av sin fortid, og forfatteren vokste derfor opp uten å kjenne til noe som det skulle vise seg at "alle andre" rundt ham visste.

Vi følger far og sønn parallelt gjennom boka, vekselsvis fra hhv. krigen og nåtiden. Vi får et bilde av en mann som kanskje ble litt offer for omstendighetene, som tok noen valg som der og da i beste fall fremsto som naive, i verste fall som noe unnvikende i en tid med stor arbeidsledighet. NS-medlemskapet sikret ham nemlig et utkomme, og ga ham bl.a. muligheten til å virke som prest. Samtidig var han ingen nazist i ordets egentlige forstand. Under hele oppveksten følte sønnen seg på mange vis sveket av sin far, som slet med mange ting han aldri snakket om. Dette medvirket naturlig nok til å skape en avstand mellom dem. Samtidig får vi innblikk i et menneske som på ingen måte løp fra sitt ansvar, og som at på til ofret sitt eget kjærlighetsliv for å ta seg av sin avdøde brors enke og deres datter. En mann som levde ut sin egentlige kjærlighet i skjul, utenfor ekteskapets ramme, gjennom å pleie kontakt med sin store kjærlighet Emilie ... Han var ingen ond mann. Det skulle så lite til for å havne på feil side, og et øyeblikks ubetenksomt valg kunne få uante konsekvenser fordi bordet fanget.

"Jeg åpner øynene, mappen ligger like forbannet rett foran meg. Var han nazist? Han kan ikke ha vært det. Jeg har aldri hørt om dette. Hvordan har han kunnet gjøre noe sånt og greid å skjule det? Nå legger han plutselig dette i fanget på meg. Hemmeligheten sin. Jeg vil ikke ha den, jeg vil ikke inn i dette her.

Jeg ser meg selv i gjenskinnet i rutene. Det tynne, kantede ansiktet, hårluggen, de brede leppene og den store nesen. Eller er det ham, faren min, jeg ser? Ingen tvil om likheten. Vi er da ikke like. Overhodet ikke. Vi er så forskjellige som det er mulig å være. Øyeblikkelig kommer tvilen, kanskje tar jeg feil. Fordi det var han, fordi det var meg, skrev den franske filosofen Montaigne i boken jeg en gang ga far, for at han skulle forstå noe av de tingene jeg ikke snakket om. Fordi det var en far, fordi det var en sønn?

Dette er hans liv, for helvete. Hvorfor har han ikke kastet denne mappen? Hva faen skal jeg med den? Faen ta alt sammen! Jeg hiver den i veggen så papirene flakser rundt i rommet. Der står bokhyllen hans med alle bøkene om kjærlighet og krig, svik og instriger. Bøkene jeg kom for å se igjennom. Jeg trenger dem ikke nå, og jeg kaster dem utover, tar tak i hyllen og velter den. Det spisse hjørnet treffer meg i leggen og gjør vondt, buksebenet rives opp og blir blodig. Forbannede papirer og bøker, jævla støvete, nedslitte rom og stygge møbler. Varmen her inne gjør det ubehagelig å puste, og jeg må åpne vinduet. Så stille. Bortsett fra mors lyder nede fra kjøkkenet, og de later som ingenting noen gang har skjedd. Som om? Vil noe lenger være som om?" (side 13)

Etter hvert som sønnen graver i sin fars fortid, får han øynene opp for at faren hadde en hel del kvaliteter som han sørgelig nok aldri hadde noe kjennskap til mens faren levde. Like fullt - omsider minskes avstanden han har følt mellom ham og faren, og med det avtar også redselen for å ligne ham. Og kanskje er de mer lik enn han tidligere har tenkt? Hver med sine hemmeligheter, hver med sine vansker med å være nær for dem de hadde rundt seg. Faren med sin NS-bakgrunn, sønnen med sin homofile legning ...

"I vannet er det noen som ser på meg. Et speilbilde, mitt ansikt, og så etter hvert også fars. De skifter på. Føttene mine gjør at vannet beveger seg og lager ulike uttrykk i ansiktene våre. Det er først nå jeg ser hvor mange vi har. Mitt eget ansikt forsvinner. Bare fars er igjen. Han holder blikket mitt noen sekunder. Så løser det seg gradvis opp og blir borte i mørket. Ikke for fort og ikke for sakte. Den tiden det tar.

Jeg kjenner meg fri fra ham. Uten å miste ham." (side 222)

Man merker fort at det er en kunstner som behersker språkets nyanser som uttrykker seg i romanen "Jeg har arvet en mørk skog" - en roman som har lånt tittelen fra nobelprisvinneren Tomas Tranströmers dikt "Madrigal". Under lesingen satt jeg med et inntrykk av at hver eneste setning var formulert med stor omtanke. Det er en várhet i beskrivelsene av det mellommenneskelige som tok tak i meg, og som gjorde at jeg noen ganger nesten fikk åndenød. Som da jeg leste de ovenfor nevnte setningene på side 222 ...

Aller sårest beskrives følgene av foreldrenes kjærlighetsløse ekteskap. Mangelen på varme dem i mellom gjorde dem også til lite varme omsorgspersoner, noe som utvilsomt må ha preget oppveksten til forfatteren og hans alterego.

"Var det kjærlighet eller bare noe praktisk og rent nødvendig? Jeg kan ikke huske noen form for fysisk kontakt dem imellom. Kanskje bare de siste årene, hvor hun fikk et slags overtak. Heller ikke var det noen fysisk kontakt overfor meg. Nesten aldri. Ikke en hånd som holdt meg eller la seg inntil. Det var ikke det motsatte heller, ingen straff eller direkte avvisning. Bare et nøytralt område hvor ingen røpet seg. Noen ganger var det vel en form for berøring, men den kom så fort og uventet og forsvant på samme måte. Den lignet ikke på noe jeg kjente, og gjorde meg bare usikker. Mor visste nok av og til følelser. De kom oftest når jeg minst ante det, og det var ikke godt å vite hva de kom ut fra." (side 149)

Jeg har ingen problemer med å forstå at denne boka har fått kritikerne til å strø om seg med ovasjoner om dens litterære kvaliteter. I flere intervjuer er forfatteren nøye med å understreke at dette ikke er en "terapibok" som han har skrevet for å bearbeide sjokket over å oppdage farens mørke hemmeligheter fra krigen. Til det er den følelsesmessige distansen til stoffet for stor, og jeg vil dessuten påstå at boka er kjemisk fri for klisjéer og blødmer. Det er en modig bok, en interessant bok, en litterært godt skrevet bok. Ut fra en helhetsvurdering av den har jeg kommet til at den fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Og jeg ser frem til å lese Morten Borgersens neste bok!

Kvinna og Mann er myket like.

Mener du "koner" (rengjøringshjelp)?

Mot i brystet

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer,
ryggen rak og blikket fritt, se det er bra.
Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme,
slike gutter det vil gamle Norge ha.
Hold nu takten der, intet mudder her,
la dem se at vi er av det rette slag;
bare lek, ja, men av den skal fremtids krefter vokse,
derfor er det alvor i vår lek i dag.

Der hvor lien brattest stuper setter han utover,
gutten på de glatte ski så spruten står.
Jenten etter, fele ting hva slik en unge vover.
Du skal se en vakker dag hun gutten når.
Snø og is og vann, fjell og skog og strand,
der er nok en kan få prøve på.
Ski og skøyter, båt og hjul det er en lyst å bruke;
beste kunsten dog på egne ben å stå.

Øve, øve, jevnt og trutt tappert det er tingen,
alltid bedre, om og om og om igjen.
Født som mester, født som helt,
å nei det ble da ingen,
mot og kraft det vinnes litt og litt om senn.
Ta nå muntert i! Intet fuskeri!
Er da ikke vi mor Norges barn?
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne,
krefter som kan holde ut en alvorstørn.

J. Nicolaisen

Dette diktet/sangen har jeg et slags forhold til. Når jeg litt deppa, kanskje fått litt krass tilbakemelding/konstruktiv tilbakemelding så synger/tenker jeg noen av linjene inni meg. Da føler jeg litt bedre etterpå.

Jeg leser Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen. Når jeg har tid, vel og merke.

Ruver høyt blant flere vil jeg si.

Onkelmysteriet, Lotte, Wille og onkelmysteriet (Ikke utkommet)

Lotte, som egentlig er døpt Bergljot, er ny på skolen. De andre synes hun er veldig underlig, og hun får ingen nye venner før hun blir kjent med Wille, en sjenert og ensom gutt som også er ny i klassen. Han bor på gården til onkelen sin mens mor er på sykehus. Lotte og Wille oppdager snart at det foregår mystiske ting, både på gården og i den lille byen like ved. Sammen begynner de å utforske mysteriet, og snart havner de i flere skumle og merkelige situasjoner. Lotte, Wille og onkelmysteriet er første bok i en planlagt serie. Bøkene vil være gjennomillustrerte kapittelbøker.

Utgitt på Piratforl.

Siden jeg ikke kan dette språket hva betyr det. hehe det ser iallefall flott ut!